Bedt i bursdag til sønnen til vennepar

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Datteren min på 3 er bedt i bursdag til kameraten sin i barnehagen hun går i, som også er sønnen til et vennpar av meg og sambo. Dette er pappan sin helg, og det er ikke et alternativ at han blir med, da det ikke er hans bekjente.

Synes dere at hun skal få "perm" fra samværshelgen for å gå i denne bursdagen, eller må hun bare gå glipp av det fordi han skal kreve sin rett i "hans" helg?

Jeg synes det blir feil når samværet er på den voksnes premisser, og ikke barnets. Etterhvert som datteren vår nå har blitt eldre, skjer det mye mer blandt vennene hennes i nærmiljøet, og jeg mener det ville være synd dersom hun skal gå glipp av mye av det fordi det er "pappas helg". Da synes jeg det er mer riktig at han må involvere seg i hennes liv der det skjer, enn at han skal ta henne vekk fra det. Pappa er ekstremt "redd" for fremmede, og klarer ikke oppføre seg naturlig sammen med mennesker han ikke kjenner, så han har sagt at han har "ingen interesse i det hele tatt" i å delta i ting som skjer i hennes miljø!

Men skal det gå utover datteren vår?

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Vil bare legge til at han bor 15 minutter unna, så det er ikke sånn at han må reise langt og dyrt for å engasjere seg...

[Gjest Donna]

Kan ikke faren kjøre henne til selskapet da ? Når de er tre år så er det vel ikke så vanlig at foreldrene er med lenger - eller er det ?

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Er vel mer vanlig at foreldre er med enn at de ikke er det når det er snakk om 3-åringer jo. Poenget er at hun er bedt dit MED meg og sambo. Pappan hadde sikkert vært velkommen han også, dersom han hadde vært interessert i det. Denne gutten er bestevennen hennes i barnehagen, og de omgås mye sammen på fritiden også, siden vi er naboer.

[Gjest Piper]

Jeg syns faktisk du er urimelig her, for han er da like mye foreldre som det du er. Hvorfor skal ting gå ut over hans helger? Hun er tross alt bare tre år gammel, og tar virkelig ikke skade av å ikke få gå i det bursdagsselskapet.

Når hun blir eldre og begynner å bestemme ting selv, da kan dere ta de problemene som eventuelt måtte oppstå med tanke på helgesamvær. Men en 3 åring bør virkelig ikke få styre den delen.

Ellers kan du også samarbeide litt bedre, med å eventuelt bytte litt helger om det er mulig for alle parter. Det er ikke bare far som skal ta hensyn, for det må du også.

Har han litt problemer med fremmede, syns jeg faktisk du bør ta hensyn til dette. Eller passer det deg ypperlig, for da har du noe du kan "ta han på"?

Når to går i fra hverandre, må begge to gjøre sitt beste for å bevare forholdet mellom mor og barn og far og barn. De relasjonene der er de viktigste for barnet, spesielt nå når hun bare er tre år gammel. Men på meg virker det ikke som du ønsker å hjelpe til med å bevare far og barn relasjonen, men lager problemer ut av noe som egentlig ikke er noe problem.

Hvordan ville du likt det selv, om far skulle hatt barnet boende hos seg, og da forklart deg at bursdagsselskaper og alt mulig annet er viktigere enn at du får treffe ditt eget barn?

Venner må aldri overskygge foreldrenes betydelse, og dette gjelder spesielt for små barn. Det er først når de blir større, at de kan være med å styre den biten.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Selvsagt må vi voksne vike for våre "krav" å la barna delta i selskaper eller fritidsaktiviteter en gang iblandt.

Jeg går utifra at du også vil godta at barnet er hos far i en av dine helger hvis det er noen selskapligheter i hans familie der det er naturlig at barnet er med.

På en annen side så har ikke barn noe vondt av å lære seg at de ikke kan være med på alt de vil, og noen ganger må de velge bort noe for å kunne delta på noe annet.

Det er trist for barnet at ikke far vil innvolvere seg i barnets fritidsaktiviteter og barnehage, etterhvert skole. Det er også synd for far at han velger å holde seg utenfor, han vil gå glipp av utrolig mye.

Når det gjelder dette tilfellet så trenger vel ikke far miste hele helgen?

Han kan vel kjøre barnet hjem til deg, og hente (eller dere kan kjøre) barnet igjen når bursdagen er ferdig siden det ikke er mer enn 15 min mellom dere.

[Gjest Piper]

Er vel mer vanlig at foreldre er med enn at de ikke er det når det er snakk om 3-åringer jo. Poenget er at hun er bedt dit MED meg og sambo. Pappan hadde sikkert vært velkommen han også, dersom han hadde vært interessert i det. Denne gutten er bestevennen hennes i barnehagen, og de omgås mye sammen på fritiden også, siden vi er naboer.

←

Er han ikke interessert, eller er det det at han har problemer med fremmede? veldig stor forskjell spør du meg.

[Gjest gjest1]

Jeg kan ikke helt se hvorfor man skal være så strikte på "den og den helgen" jeg. Bytt da vel? Eller spør om du kan ha henne noen timer så hun får gått i den bursdagen

[Gjest Piper]

Selvsagt må vi voksne vike for våre "krav" å la barna delta i selskaper eller fritidsaktiviteter en gang iblandt.

Jeg går utifra at du også vil godta at barnet er hos far i en av dine helger hvis det er noen selskapligheter i hans familie der det er naturlig at barnet er med.

På en annen side så har ikke barn noe vondt av å lære seg at de ikke kan være med på alt de vil, og noen ganger må de velge bort noe for å kunne delta på noe annet.

Det er trist for barnet at ikke far vil innvolvere seg i barnets fritidsaktiviteter og barnehage, etterhvert skole. Det er også synd for far at han velger å holde seg utenfor, han vil gå glipp av utrolig mye.

Når det gjelder dette tilfellet så trenger vel ikke far miste hele helgen?

Han kan vel kjøre barnet hjem til deg, og hente (eller dere kan kjøre) barnet igjen når bursdagen er ferdig siden det ikke er mer enn 15 min mellom dere.

←

Om et menneske sliter meg angst, velger man da å ha denne sykdommen? Jeg får ikke et inntrykk av at han velger å holde seg unna, men at han er redd for fremmede. Vil da tolke det slik, at han kanskje har litt angst. Skal han da bli straffet for dette, fordi mor da velger å se på det på en negativ måte?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Ellers kan du også samarbeide litt bedre, med å eventuelt bytte litt helger om det er mulig for alle parter. Det er ikke bare far som skal ta hensyn, for det må du også.

Eller passer det deg ypperlig, for da har du noe du kan "ta han på"?

Men på meg virker det ikke som du ønsker å hjelpe til med å bevare far og barn relasjonen, men lager problemer ut av noe som egentlig ikke er noe problem.

←

Enig.

Jeg syntes også jeg merket en form for firntlig holdning til far, med liten vilje fra trådstarter til å samarbeide for å finne løsninger som passer for alle parter.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Om et menneske sliter meg angst, velger man da å ha denne sykdommen? Jeg får ikke et inntrykk av at han velger å holde seg unna, men at han er redd for fremmede. Vil da tolke det slik, at han kanskje har litt angst. Skal han da bli straffet for dette, fordi mor da velger å se på det på en negativ måte?

←

Jeg har ikke sagt at far skal straffes, men at han vil gå glipp av mange fine stunder med barnet ved ikke å delta i barnets liv utenfor hjemmet.

Jeg mener også i det innlegget du sikter til at barnet må lære seg at det ikke kan være med på alt som er moro, å at sånne ting som f.eks bursdager kan løses ved at far og mor sørger for kjøre sånn at barnet en gang iblant kan være med i bl.a bursdager uten at far mister sine helger.

[Gjest Gjest]

Jeg syns faktisk du er urimelig her, for han er da like mye foreldre som det du er. Hvorfor skal ting gå ut over hans helger? Hun er tross alt bare tre år gammel, og tar virkelig ikke skade av å ikke få gå i det bursdagsselskapet.

Når hun blir eldre og begynner å bestemme ting selv, da kan dere ta de problemene som eventuelt måtte oppstå med tanke på helgesamvær. Men en 3 åring bør virkelig ikke få styre den delen.

Ellers kan du også samarbeide litt bedre, med å eventuelt bytte litt helger om det er mulig for alle parter. Det er ikke bare far som skal ta hensyn, for det må du også.

Har han litt problemer med fremmede, syns jeg faktisk du bør ta hensyn til dette. Eller passer det deg ypperlig, for da har du noe du kan "ta han på"?

Når to går i fra hverandre, må begge to gjøre sitt beste for å bevare forholdet mellom mor og barn og far og barn. De relasjonene der er de viktigste for barnet, spesielt nå når hun bare er tre år gammel. Men på meg virker det ikke som du ønsker å hjelpe til med å bevare far og barn relasjonen, men lager problemer ut av noe som egentlig ikke er noe problem.

Hvordan ville du likt det selv, om far skulle hatt barnet boende hos seg, og da forklart deg at bursdagsselskaper og alt mulig annet er viktigere enn at du får treffe ditt eget barn?

Venner må aldri overskygge foreldrenes betydelse, og dette gjelder spesielt for små barn. Det er først når de blir større, at de kan være med å styre den biten.

←

Nei nei nei nei....ikke sånn du tror i det hele tatt. Faktisk så er det sånn at samlivsbruddet og samarbeidet deretter har gått rimelig smertefritt. Fars "frykt" for fremmede er ikke på langt nær noen form for fobi som burde hensyntaes. Det er faktisk heller det at han ikke er interessert, og kanskje litt for stolt. Ikke på langt nær noe jeg vil "ta han på", annet enn at det faktisk bunner i likegyldighet og umodenhet. Fakta er det at dersom hans venner hadde invitert datteren vår i selskapeligheter eller annet i "mine" helger så hadde jeg sett på det som en selvfølge at hun skulle få gå dit. Vi bor tross alt ikke mer enn 15 minutter unna hverandre.

Du får det til å høres ut som om jeg vil forhindre at far får treffe datteren sin. Det var snakk om 3 timer i løpet av en lørdag! Mulig jeg formulerte meg feil og kort, men det er ikke sånn i vårt tilfelle. Jeg er ikke en "sånn" mor som vil at barnet vårt skal glemme far så godt det lar seg gjøre. Jeg vet at hun har det bra sammen med han, men like fullt synes jeg det er trist hvis hun går glipp av bursdagen til bestekameraten sin bare fordi det er "pappas helg". Så lenge han er forsøkt inkludert her, men velger å avslå både for sin egen del OG datteren vår sin del, så synes jeg det blir smålig og egoistisk! Jeg sier ikke at ALLE aktiviteter og happenings skal styre det som er av samværsavtaler, tvert imot mener jeg at samværsavtalen er regelen, men man må ta hensyn til unntak, og akkurat denne situasjonen mener jeg er et unntak!

Som sagt; dersom det skjedde noe spesielt hos hans venner i løpet av en helg som var "min" hadde jeg ikke hatt NOEN motforestillinger mot å la henne delta i det sammen med pappaen sin. Det synes jeg sier seg selv, i og med at jeg i innlegget mitt "krever" det samme fra hans side!

[Gjest Gjest]

Enig.

Jeg syntes også jeg merket en form for firntlig holdning til far, med liten vilje fra trådstarter til å samarbeide for å finne løsninger som passer for alle parter.

←

Ja, en fiendtlig holdning var nok absolutt tilstede i dette innlegget, da jeg mener at han er FOR firkantet akkurat i dette tilfellet. Som jeg skrev over, jeg krever intet mindre av meg selv enn det jeg gjør av han.

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Meg på de to forhenværende svarene ja

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Sorry hvis jeg gikk litt i forsvarsposisjon der ja, men jeg orker ikke å høre at jeg er en person som nærmest ville forhindre samvær dersom det var mulig... Det er nemlig langt fra sannheten.

Sannheten er vel heller den at denne pappaen er den samme som synes det er unødvendig av oss å dra på ferie fordi da mister han "dagen sin" den uken.

[Kittykat]

Jeg synes nå at far kan fire litt på seg og la datteren deres gå i bursdagsbesøket.

Og han må jo ikke være med inn i besøket. Det er jo bare for han og levere henne og så komme og hente henne når besøket er over. Det er ikke verre enn det.

Eller så kan han vel la dere få ha henne i et par timer den dagen sånn at datteren deres kan gå i besøket og ha det gøyt med vennene sine. Det burde ikke være noe problem for han vel?

Datteren deres gleder seg sikkert til dette og hvis hun ønsker/vil gå i bursdagsbesøket, så burde nå det komme foran. Det er tross alt bare for et par timer av hans helg og det er ikke mye.

[Gjest Embla s]

Datteren min på 3 er bedt i bursdag til kameraten sin i barnehagen hun går i, som også er sønnen til et vennpar av meg og sambo. Dette er pappan sin helg, og det er ikke et alternativ at han blir med, da det ikke er hans bekjente.

Synes dere at hun skal få "perm" fra samværshelgen for å gå i denne bursdagen, eller må hun bare gå glipp av det fordi han skal kreve sin rett i "hans" helg?

Jeg synes det blir feil når samværet er på den voksnes premisser, og ikke barnets. Etterhvert som datteren vår nå har blitt eldre, skjer det mye mer blandt vennene hennes i nærmiljøet, og jeg mener det ville være synd dersom hun skal gå glipp av mye av det fordi det er "pappas helg". Da synes jeg det er mer riktig at han må involvere seg i hennes liv der det skjer, enn at han skal ta henne vekk fra det. Pappa er ekstremt "redd" for fremmede, og klarer ikke oppføre seg naturlig sammen med mennesker han ikke kjenner, så han har sagt at han har "ingen interesse i det hele tatt" i å delta i ting som skjer i hennes miljø!

Men skal det gå utover datteren vår?

←

Jeg syns du er helt på jordet. Du skriver at du syns det blir helt feil når samværet blir på den voksnes premisser og ikke barnets... Men det virker mer som om du syns at samværet skal være på DINE premisser, faktisk. Du burde være sjeleglad for at dere har en samværsordning som fungerer. Du skriver at far "tar henne vekk fra hennes liv der det skjer" - vel, hennes liv der det skjer inkluderer samværstid hos pappan. Og du skriver at "han krever sin rett" - jeg vil heller si det er datteren din som bør få sin rett. Rett til å være sammen med pappan sin. Selv om du har andre ønsker for helgen.

Barn med samværsforeldre må som regel bytte miljø og risikerer å gå glipp av ting. Det er sikkert en ulempe, men til gjengjeld får de jevnlig kontakt med begge foreldrene sine!

Hvis det er sånn at hun er bedt i bursdag får dere videreformidle dette til pappan også får han vurdere hva de skal bruke helgen til.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde snakket med faren og spurt om jeg fikk "låne" datteren de 3 timene bursdagen varer. Ville ha tilbudt meg å både hente og bringe. Du og din samboer skal jo også dit.

Hva sier faren til det?

En annen gang kan det være han som gjerne vil "låne" sin datter fordi noe spesielt skal skje. Her er det snakk om å gi og få.

[Gjest mamma til to]

Jeg er stort sett alene med mine to små på 3,5 og 6 år. For meg er det en selvfølge at barna får gå i selskaper når barna er hos far eller hos meg.

Er det selskap i familien til far får barna dra dit, og er det selskap i min familie eller barnebursdager i fars helger så får de dra dit.

For oss har dette aldri vært et spørsmål. Barna kommer først uansett, enten på den ene eller andre måten.

[Gjest Bjørnsdatter]

Jeg er stort sett alene med mine to små på 3,5 og 6 år. For meg er det en selvfølge at barna får gå i selskaper når barna er hos far eller hos meg.

Er det selskap i familien til far får barna dra dit, og er det selskap i min familie eller barnebursdager i fars helger så får de dra dit.

For oss har dette aldri vært et spørsmål. Barna kommer først uansett, enten på den ene eller andre måten.

←

Synes dette var fint, jeg.

Ellers ser jeg ikke at det skal være noe å bråke om når dere bor så nærme hverandre. Som andre har sagt her, så kan dere jo bare "låne" henne i de timene dere skal være borte, og kjøre henne til far igjen etterpå. Ikke verre enn det.