Undervurderer vi barnas evne til å forstå?

[Gjest Gjest]

Jeg husker med skrekk og gru tilbake til da jeg var barn, og voksne snakket til meg som om jeg var et spedbarn: med babystemme og skulle forklare absolutt alt. Selv etter jeg kunne lese spurte de elementære spørsmål, feks: hva heter dette sirkuset vi står foran, hvorpå jeg løftet hodet og leste at det sto arnardo på skiltet foran oss. Slik følte jeg det i store deler av barndommen.

Jeg ble også deprimert da jeg var 12-13 år. Ingen tok det alvorlig, siden ingen tenkte at en tenåring kunne bli deprimert. Jeg hadde spiseforstyrrelser, og alle rundt meg tolket det som om jeg bare var trass. Vanskelig å skjønne at barn har et større følelsesregister enn glad og trass?

Og jeg skjønte mer av det som skjedde mellom mine foreldre enn de trodde. Husker de snakket engelsk sammen da jeg var liten for at jeg ikke skulle forstå. Men jeg lærte engelsk på skolen fra første klasse, så jeg begynte å forstå fraser. så det måtte de gi opp.

Min mor sa ofte: dette vil du ikke skjønne. Faktisk sa hun det til meg for ikke lenge siden, selv om saken lå innenfor mitt fagområdet!

Jeg vil ikke gjøre meg selv til et offer her. Jeg bare stiller spørsmål ved om ikke altfor mange voksne undervurderer ungers evne til å forstå? Og så mistenker jeg noen foreldre å lengte tilbake til babystadiet, at det er derfor de fortsetter med babystemmen til barna er langt over babystadiet?

Jeg er ikke spesielt glad i barn. Har feks ikke noe ønske om å få barn (den biologiske klokken er i ferd med tikke ut). Men jeg opplever at veldig mange barn liker meg, nettopp fordi jeg tar dem på alvor, og de opplever at jeg snakker til dem som en likeverdig. I stedet for å være belærende er det jo viktig å vekke nysgjerrigheten til barna. Hvis et barn stiller et spørsmål bør man ikke avfeie det med at det vil du ikke skjønne. Eller at det kun er en sannhet. Det ironiske er jo at min veninne som er veldig glad i barn opplever at barna ikke henvender seg til henne (de går til meg!), nettopp fordi hun inntar denne babystemme tilnærmingen.

Og har virkelig voksne glemt hvordan det var å være barn? Er det flere enn meg som husker tilbake på barndommen det at man aldri ble tatt på alvor? man følte seg mer moden enn det de voksne kunne innrømme?

[Rannva]

Jeg tror det er fryktelig lett å undervurdere barn. Kan ikke huske at jeg ble det som barn, men nå som jeg har en datter må jeg hele tiden tenke på at hun faktisk forstår det meste selv om hun ikke har særlig språk enda.

Det eneste rådet jeg har fått ang barneoppdragelse var fra min far, som nettopp var opptatt av at barn ikke skal undervurderes.

[Gjest hmm]

Og har virkelig voksne glemt hvordan det var å være barn? Er det flere enn meg som husker tilbake på barndommen det at man aldri ble tatt på alvor? man følte seg mer moden enn det de voksne kunne innrømme?

←

Jeg husker at jeg syntes nedvurderingen av min oppfattelsesevne og modenhet var frustrerende og urettferdig. Men på den tiden da jeg var barn så var ikke barn "personer" på lik linje med voksne, vi var noe som skulle oppdras - ikke nødvendigvis i betydningen av å tenke selvstendig, mer med tanke på å være lydig. Barn skulle bare finne seg i ting.

Jeg fikk ikke være med i begravelsen til min mormor fordi at barn skulle ikke være med på sånt. Og ting som ble sagt i fortrolighet til mine foreldre og som jeg kanskje var litt flau over, det var ikke så farlig med å holde det for seg selv for jeg var jo bare et barn. Barn forsto liksom så lite og glemte så fort, men der tok de feil gitt.

Jeg håper selvfølgelig at jeg har klart å styre unna å gjøre det samme mot mine barn, men det skal ikke forbause meg om jeg har falt i samme fellen selv på enkelte ting. Men jeg prøver å ta dem på alvor og fortelle hvordan livet er, så får jeg bare vente og høre hva ungene mener selv når den tid kommer.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg har vært svært heldig med valg av foreldre!

Mine foreldre har alltid sagt at barn ikke skal undervurderes. Selvfølgelig gikk de nok i fella selv et par ganger, men jeg kan ikke huske noe.

Men jeg håper jeg klarer å videreføre det! Jeg ser for eksempel hos nevøen min; noen ganger er han kjempetrøtt og oppfører seg helt merkelig, og en gang klarte vi voksne ikke å holde oss lenger, og slapp ut en liten latter. Han ble så lei seg, for vi lo jo faktisk av ham, og begynte å gråte - han er 2,5 år gammel.

Så at barns følelser skal tas på alvor, er jeg overbevist om.

Jeg kan forresten huske at voksne utenfor familien ikke tok så hensyn. Det var absolutt ikke gøy. Følte meg liten og tråkket på, rett og slett. Barn er jo personer, de også...

[Gjest Gjest]

Ja, barn blir undervurdert. Det ser man lett på hvordan mange voksne tror at de bare kan spare barna for sannheten bak samlivsbruddet, ny parner, bitterhet, nag, samarbeidsproblemer og samvær. Bare vi smiler og forklarer så vil ikke barna ta skade av det. Feil.

[Far til 2]

Ja vi undervurderer barn både når det gjelder å forstå og når det gjelder å ta deres meninger seriøst.

Jeg tror vi ofte "halter etter" fordi vi til daglig er så opptatt av andre ting at vi ikke legger merke til at de stadig blir større. Vi må ikke stoppe opp når vi innser at barna forstår noe, ettersom neste skritt da ligger i at vi må ta deres mening om de aktuelle tema som de "forstår" på alvor.

Det kan være et problem at denne "forståelsen" skjer rimelig fort/plutselig (som voksne har vi ihvertfall lett for å tro at denne forståelsen har skjedd plutselig). Jeg tror imidlertid at det skjer gradvis etterhvert som flere brikker faller på plass for barnet.

Å "undervurdere" barna er vel noe de fleste av oss har oppdaget at vi har gjort. Jeg anser det ikke som noen "dødssynd", men forhåpentligvis en liten lærepenge som gjør at vi ikke fortsetter å undervurdere dem etterhvert som de blir eldre og forstår stadig mer.

[Carrot]

Min mor sa ofte: dette vil du ikke skjønne. Faktisk sa hun det til meg for ikke lenge siden, selv om saken lå innenfor mitt fagområdet!

Jeg bare stiller spørsmål ved om ikke altfor mange voksne undervurderer ungers evne til å forstå? Og så mistenker jeg noen foreldre å lengte tilbake til babystadiet, at det er derfor de fortsetter med babystemmen til barna er langt over babystadiet?

Og har virkelig voksne glemt hvordan det var å være barn? Er det flere enn meg som husker tilbake på barndommen det at man aldri ble tatt på alvor? man følte seg mer moden enn det de voksne kunne innrømme?

←

Du kan ikke forstå din mor og hennes følelser knyttet til en sak fordi du ikke er henne - uansett fagområde, men du kan ta hennes ytring som en sannhet for henne og la det være grunnlaget for samtalene videre og spørre henne hva hun tror du forstår og hvordan hun mener du kunne gå frem for å forstå henne bedre...

Når det er sagt -

Ja jeg tror vi undervurderer barna sin forståelse av det meste fordi de ikke klarer gjøre seg forstått, det betyr dog ikke at de ikke skjønner at noe skjer rundt dem..

Og ja, jeg tror for mange voksne blir "prektige" og "glemmer" sin ungdom / barndom for å "skjule" den for sine og andres unger..... Jeg husker godt hvordan jeg var som ung og ønsker ikke at mine unger ska hverken kjenne til det eller gjøre det samme - men det betyr ikke at jeg ikke har vært ung og derfor kan oppdra dem på en "illusjon" om hvordan det er å være ung i dag osv..

Den følelsen av ikke å bli tatt på alvår har vel de fleste barn hatt en eller annen gang - spørsmålet er vel heller om den var så vedvarende at den "satte seg fast2 i deg og er der fortsatt som voksen også..........

I så fall har noen bommet på veien i oppdragelsen og oppfostringen mener jeg for alle fortjener å bli tatt på alvor i sine følelser og sin oppfatning...

[Belit]

Mitt inntrykk er at barn gjennomgående forstår mer enn vi tror. Men mange ganger kan det være slik at de skjønner ganske mye, men ikke alt. Derfor tror jeg det nettopp er viktig, slik trådstarter skriver, å ta barn på alvor når de spør selv om det er vanskelige ting de spør om. Gi dem en mulighet til å forstå mest mulig slik at de slipper å fylle ut de manglende bitene med fantasi, som kanskje kan være mer skummel enn virkeligheten.

Jeg prøver å leve som jeg lærer og ta treåringen på alvor, innenfor hennes forutsetninger. For eksempel har vi snakket om 17. mai, og da forteller jeg ikke at det er "Norges bursdag" men at vi feirer at Norge fikk en egen lov og fikk bestemme over oss selv. Hun har jo helt på egen hånd (fra nyheter på radio) fått med seg at barn har blitt syke av e-colibakterier i mat så jeg antar at hun kan forholde seg til slik informasjon... Men det har vært vanskelig å se nyhetsbilder fra feks Nepal og Hviterussland og skulle forklare at i noen land er politiet snille mens i andre land er de slemme, og at i noen land får bare noen være med og bestemme mens i andre land får alle være med og bestemme litt. Jeg husker godt at jeg ble fryktelig redd for nyhetsbildene fra borgerkrigen i Libanon, og jeg tenker at det kanskje hadde vært annerledes hvis noen hadde pratet med meg om det som skjedde på nyhetene og ikke bare latt meg se det og danne meg mitt eget bilde.

Når det er sagt så slår jeg av nyhetene for snuppa når det kommer bilder fra feks Irak og Darfur! Det er ikke nødvendig å konfrontere henne med hele verdens ondskap riktig ennå synes jeg.