Temperement

[Gjest surpompen]

Hei,

jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene, nærmere sagt 24. Er sammen med en fin fyr. Vi har det veldig godt sammen, utenom de småkranglene jeg lager. Vi begge mener at kranglene våre er mål og meningsløse. Jeg har en fin tendens til å blåse opp små bagateller, og blir sur på han uten særlig grunn. Jeg blir dessuten så bitter.

Kranglene kan skyldes små grunner, feks hvis han ikke får møtt meg en dag, eller ikke sender sms/ringer.

Hva er egentlig galt med meg. Jeg innser jo selv hvor barnslig jeg er, men får virkelig ikke gjort noe med problemet der og da. Jeg blir så bitter og sur, og angrer i ettertid over mitt temperement.

Føler at det ødelegger mye for oss. Noen som har vært i samme situasjon? Har eventuelt forslag til hva jeg kan gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg er samme som deg, kanskje vi burde blitt sammen? Perfect match :D

[Gjest meg]

Hei! Jeg er i akkurat samme situasjon. Senest igår kveld, skjedde det. Hele dagen var jeg i kjempehumør, og gledet meg som en UNGE til å møte kjæresten min. Sendte hverandre flørtende og frekke meldinger. Og så møttes vi på en kafe der ei gammel venninne av han satt (som han var litt intressert i før, men det er OVER) På vei hjem begynner jeg å hisse meg opp om at han ser sånn og sånn på henne, noe han avkrefter. Og når vi er hjemme skal vi dele en vin, og så begynner jeg å furte over noe helt bak mål. Det ender opp med at vi går og legger oss, uten noe herlig sex eller noe lignende.

Jeg er sånn selv til tider, og angrer alltis så innmari etterpå, for jeg føler at jeg driver han vekk med den bitre furtne barnslige oppførslen min. Jeg elsker denne gutten, og vi har dager som er sååå fiine, og så begynner jeg.

Angrer alltid senere, og syns jeg er super dum. Men det ver litt godt å høre at jeg ikke er alene, kanskje vi kan bitche hverandre istedenfor de snille kjærestene våre? Hmm.. dette er faktisk et problem for meg, for jeg klarer ikke å la vær på en måte, men angrer så bittert etterpå.. Hvor lenge har dere vært sammen?

[Gjest Surpompen-trådstarteren]

Hei igjen,

Gjest, jeg er en jente. Regner med at du oxo er det. Er 100% hetro, så jeg blir nok ikke sammen med en av samme skjønn. :-)

Meg; Jeg kjenner meg så godt igjen. Vi har vært sammen i halvt år. Han skal hente meg fra jobben nå. Gleder meg sinnsykt mye. Har lyst å kjøpe noe til han på veien. Sitter med så dårlig samvittighet.

[Gjest Gjest]

Jeg er en gutt som er på andre sida i forhold til det dere beskriver.

Kjæresten min er slik som dere beskriver til tider, og jeg kan bekrefte at det kan være veldig frustrerende.

Det som skjer med henne er at hun plutselig kan bli sur fordi jeg ikke svarer henne på en bestemt måte, eller at hun tolker i det vide og det brede. Det kan f.eks være i forhold til utseende på andre jenter - enten på TV eller i omgangskrets/jobb. Hun kan spørre meg om jeg synes hun eller hun er fin, og så blir hun sur hvis jeg sier at de er det.

Kan også være at hun blir sur hvis jeg planlegger aktiviteter sammen med kompiser på kort varsel.

En del slike ting er ting jeg aldri reagerer på når hun gjør, så da kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor hun gjør et stort nummer ut av det.

Må bare presisere at hun ikke er sånn hele tiden, og hun er ei flott jente som jeg er veldig glad i. Ville bare fortelle hvordan det kan føles når man blir utsatt for noe som jeg oppfatter som urettferdig oppførsel.

[Nabodama]

Det som slår meg når jeg leser disse innleggene er at dere er veldig usikre på dere selv og at det går utover partneren. Jeg sier dere, fordi dere hørtes veldig like ut.

Det høres ut som dere trenger mye bekreftelse på at han er glad i dere, og at dere ser konkurranse i alle noenlunde pene jenter. Og ikke bare i dem, men også i ting han gjør på fritida uten dere.

Ok, du har kommet så langt at du selv synes dette er et problem. Da er neste punkt; kan du sette ord på hva du er redd for skal skje?

Er du redd han ikke har nok følelser for deg, slik at han plutselig kan finne på å synes en annen er bedre?

Trenger du bekreftelse på at han er glad i deg, fordi du er redd du ikke er bra nok?

Har du en fortid hvor du er blitt sviktet av en du var glad i, og er redd for at det skal skje igjen?

Husk, det er en grunn til at han falt for deg, og er glad i deg. Og du ble sannsynligvis ikke sur og kranglete den gangen, veldig få er det i begynnelsen, både fordi de ikke har rukket å utvikle så sterke føelser enda, og fordi en vil vise seg fra sine beste sider. Nå viser du en annen side ved deg som ikke er så positiv. Den vil han komme til å bli lei av ganske fort. Du driver ham rett og slett fra deg, for det du gjør er rett og slett å prøve å kontrollere ham. Og prøver du å binde ham, vil han dra i motsatt retning, det er helt naturlig.

Det som skjer nå, er at han vet fullstendig hvor han har deg, fordi du er sjalu. Dermed kan han bli mer åpen for andre, som kanskje virker hyggeligere og blidere. Du får han ikke til å ville ha deg, nettopp fordi du "bitcher" ham.

Det du/dere bør ta fatt på, er å bedre selvtilliten. (mange tips her inne hvis du søker på selvtillit) Få tro på at du er bra nok, at han vil være hos deg uten at du må ha bekreftelse på det hele tiden.

Prøv gi litt mer slipp, ikke krev så mye. Da kan det hende du oppdager at han gir mer tilbake og blir mer kjærlig og oppmerksom enn nå.

Når du kjenner sinnet komme, trekk deg heller litt unna, prøv å la det gå over uten å begynne å kjefte eller furte. Så slipper du å angre på dum oppførsel etterpå.

Nå vet ikke jeg om du/dere kjenner dere igjen i dette, men tenk litt over det.

[Gjest meg]

Utrolig deilig å høre kloke ord Når jeg leste over dette, så innså jeg at jeg må gjøre noe med selvtilliten min. Eller den er ganske ok (helt til ei penere dame kommer inn i rommet) Men jeg vet at dette ikke er måten å holde på kjæreten min, og heller ikke din, surpompen. Men jeg skal ta meg sammen, fra og med idag, og nå skal jeg smile og være glad (jeg har jo ikke en grunn for å IKKE smile, har verdens skjønneste kjæreste, gode venner, snill familie, elsker jobben min) Det kommer alltid til å være jenter som er penere/tynnere/høyere enn meg. Men egentlig burde man bare være glad hvis man har det man trenger for å overleve! Kjæresten synes jeg er den vakreste, og det burde være nok til a t jeg skal føle meg bedre? Men er jo også redd for at han titter på andre jenter... Hmm... Nei, stygge og teite tanker, gå VEKK!

[Nabodama]

fint at du fant noe nyttig i det jeg skrev.

Det vil alltid finnes folk som er penere, men de er ikke deg. Han har jo ikke valgt deg kun pga ditt utseende, men vel så mye fordi du er den du er!

Utseendet er bare en av mange ting som må klaffe når man blir tiltrukket og forelsket i noen. Likevel har betydningen av hvordan man ser ut kanskje blitt for stor, pga at media fokuserer veldig på det perfekte utseendet.

Hvis kjæresten din føler seg heldig fordi han har deg, trenger du overhode ikke se andre jenter som konkurrenter bare fordi de er pene å se på.

[Gjest Klas]

fint at du fant noe nyttig i det jeg skrev.

Det vil alltid finnes folk som er penere, men de er ikke deg. Han har jo ikke valgt deg kun pga ditt utseende, men vel så mye fordi du er den du er!

Utseendet er bare en av mange ting som må klaffe når man blir tiltrukket og forelsket i noen. Likevel har betydningen av hvordan man ser ut kanskje blitt for stor, pga at media fokuserer veldig på det perfekte utseendet.

Hvis kjæresten din føler seg heldig fordi han har deg, trenger du overhode ikke se andre jenter som konkurrenter bare fordi de er pene å se på.

←

Dette er et betydeligt problem med mange jenter, de blir sure tilsynelatende uten grunn, i en høfflig og vennligsinet komunikasjon tolker/reager de på noe, de ofte selv ikke kan beskrive...

Men er tydeligt sur og iritert, og gjerne provoserende kritisk i tillegg.

Har lurt på hva som foregår i hode, hvor logikken tar vegen?

Er det følelsene som er så lite rasjonelle at de "ødelegger" normal komunikasjon og trivsel, for min del mister jeg fort interesse for jenter med slike kverulernde reaksjoner. Eks: HVA MENTE DU MED DET!!??

Plutselig er full krangel med kjefting og sinne i gang over en nøytralt ment komentar/spørsmål...

[Gjest Gjest]

Hei "surpompen"

Må bare si hvor inderlig jeg kjenner meg igjen her, er også slik, og jeg aner ikke hvorfor. Det har ikke alltid noe med sjalusi og gjøre, kan være hvilke som helst andre ting og..

Jeg har tatt det opp med kjæresten min da og fortalt ham at jeg ikke egentlig ønsker å være slik og at jeg skal prøve å forandre denne måten å være på, tror faktisk jeg har blitt pittelittt bedre og, prøver å telle til ti når jeg kjenner det begynner å koke i meg, for jeg vet jo at irritasjonen min så mange ganger er litt ubegrunnet, evt ikke noe å ta så mye på vei for..

[Gjest Gjest]

Det som slår meg når jeg leser disse innleggene er at dere er veldig usikre på dere selv og at det går utover partneren. Jeg sier dere, fordi dere hørtes veldig like ut.

Det høres ut som dere trenger mye bekreftelse på at han er glad i dere, og at dere ser konkurranse i alle noenlunde pene jenter. Og ikke bare i dem, men også i ting han gjør på fritida uten dere.

Ok, du har kommet så langt at du selv synes dette er et problem. Da er neste punkt; kan du sette ord på hva du er redd for skal skje?

Er du redd han ikke har nok følelser for deg, slik at han plutselig kan finne på å synes en annen er bedre?

Trenger du bekreftelse på at han er glad i deg, fordi du er redd du ikke er bra nok?

Har du en fortid hvor du er blitt sviktet av en du var glad i, og er redd for at det skal skje igjen?

Husk, det er en grunn til at han falt for deg, og er glad i deg. Og du ble sannsynligvis ikke sur og kranglete den gangen, veldig få er det i begynnelsen, både fordi de ikke har rukket å utvikle så sterke føelser enda, og fordi en vil vise seg fra sine beste sider. Nå viser du en annen side ved deg som ikke er så positiv. Den vil han komme til å bli lei av ganske fort. Du driver ham rett og slett fra deg, for det du gjør er rett og slett å prøve å kontrollere ham. Og prøver du å binde ham, vil han dra i motsatt retning, det er helt naturlig.

Det som skjer nå, er at han vet fullstendig hvor han har deg, fordi du er sjalu. Dermed kan han bli mer åpen for andre, som kanskje virker hyggeligere og blidere. Du får han ikke til å ville ha deg, nettopp fordi du "bitcher" ham.

Det du/dere bør ta fatt på, er å bedre selvtilliten. (mange tips her inne hvis du søker på selvtillit) Få tro på at du er bra nok, at han vil være hos deg uten at du må ha bekreftelse på det hele tiden.

Prøv gi litt mer slipp, ikke krev så mye. Da kan det hende du oppdager at han gir mer tilbake og blir mer kjærlig og oppmerksom enn nå.

Når du kjenner sinnet komme, trekk deg heller litt unna, prøv å la det gå over uten å begynne å kjefte eller furte. Så slipper du å angre på dum oppførsel etterpå.

Nå vet ikke jeg om du/dere kjenner dere igjen i dette, men tenk litt over det.

←

Syns ikke det blir helt rett av deg å sammenligne "surpompen" med hun som kaller seg "meg" Sistnevnte snakker jo om sjalusi, men førstnevnte høres ut som hun tenker litt mer generelt, andre type småting..

Tror mange jenter kjenner seg igjen i dette med å bli irriterte eller sure på kjæresten sin av små bagateller, har selv hørt flere med samme problem..De vil det ikke selv, og angrer alltid etterpå når de skjønner at de lanske har overdrevet litt i sin reaksjon på ulike ting.. Har dessverre ikke noe råd til deg, bortsett fra at du kan stoppe opp litt når du kjenner at du blir sint for noe og som ble nevnt her trekke deg litt unna til du får tenkt deg litt om.. Det hjelper for meg

[Gjest Gjest]

Dette gjelder absolutt ikke alle, men noen av dere jenter kan til en viss grad lide av angst av forskjellige typer.

Jeg er en jente i 20årene som har slitt meg angst i mange år. Ingen av dere hadde merket noen som helst forskjell på meg og andre. Jeg er kjempe sprudlende og blid, har en jobb hvor kundebehandling er i fokus, og har i det hele tatt svært få symtomer på angst relatert sykdom.

Men jeg har i 6år nå gått ukentlig i terapi for angsten min, og den bedres gradvis. Jeg nektet tidligere å innse at jeg hadde et problem, men skjønte etterhvert at ingen noen gang kom til å holde ut med meg slik jeg var. Angsten min stammer tilbake til en voldelig oppvekst med lite bekreftelser fra min far på at jeg "var noe". Dette ble i tillegg toppet med et voldtekstforsøk i en alder av 14, og senere en type som var utro.

Alt dette har gjort meg veldig usikker meg selv, og jeg må veldig ofte få bekreftelser. Jeg har problemer med å stole på både venner og kjæreste, og jeg har etterhvert fått et voldsomt temperament.

Men jeg vet hvorfor jeg er blitt sånn, og jeg er villig til å gjøre noe med det. Jeg har også lykkes. Jeg har sluttet med antidepressive for 2år siden, og har hatt en samboer i 2 1/2 år nå, og jeg føler meg lykkeligere enn på mange år. Kjæresten min har sagt at det kan til tider være vanskelig å være med meg, for noen tilbake slag kommer jo. Da blir jeg sutrete, krangler på alt og ingenting, anklager han for ting og lager bare kvalme. Men siden han vet om sykdommen min så han tilgir. For dette er faktisk en sykdom for mange. Jeg har absolutt ingen kontroll når jeg får slike anfall (har panikk angstanfall) og husker ofte ikke hva som er sagt eller gjort. Jeg hater meg selv hver gang det skjer, og er ofte nedfor i mange dager. Prøver å kjøpe ting til han for å gjøre det godt igjen, men blir ikke kvitt den dårlige følelsen.

Men poenget med alt dette er at det er fullt mulig å gjøre noe med. Samboeren min kan endelig gå på byn alene, jobbe overtid og være for seg selv, uten at jeg får anfall. Jeg har lært meg knep for å unngå angsten, og dermed klarer jeg å ignorere stemmen i hodet som prøver å få meg sint. Jeg blir bedre for hver dag, og den hjelpen jeg får fra han har mye å si. Så snakk med typen deres, evt venner. Når de forstår hva som foregår i hodet ditt er det enklere for dem å hjelpe deg! Støtte har mye å si... Bruk den tiden du trenger, og jebb deg igjennom det! Ikke tro at det vil gå over av seg selv!!! Det blir som regel bare verre!!

[Gjest Maa]

Dette kjenner jeg meg igjenn i!

Irritasjon er vel oft et symptom på frustrasjon. Og det er det jo uendelig mange årsker til.

Ideelt skulle man vel klart å definere årsaken, å jobbe med den. Som prakrisk første hjelp drimot, gjelder det ofte å heller avverge usaklige reaksjoer som furting og kjefting. Mener IKKE at man ikke skal vise sanne følelser- også sinne og missnøye. Men problemet er jo når en selv ikke er "enig" med sin egen reaksjon, og er fortvilet etterpå.

Til forskjell fra de gangene når jeg mener at min harme er berettiget, og en verbal utblåsning er befriende!

Etter lag tid med div symptomer -inkl stadige "stormer i vannglass",sjekket legen hormonbalanser/ stoffskiftet. Viste seg at dette er i laveste laget. iflg legen kan prsoner selv med liten "feil" i stoffskiftet ha store utslag i praksis Bl.a. HUMØRSVIGNINGER. Skulle ønske jeg hadd fått hjelp tidligere, særlig siden det bare er å få tatt en blodprøve, og at jeg nå har skjønt at dette er ganske vanlig hos kvinner.

En annen ting som påvirker min evne til tøyle irritasjon, er å holde et någenlunde jevnt blodsukker. Lite mat+mere Koffein og sukker=kort lunte eller snørr & tårer...

Vet jo ikke om dette er relevant for noen av dere, men det er nå uansett slitsomt å vandre rundt som ei ufrivillig hissigpropp.

[Gjest meg]

Nå har jeg vært borte en helg fra kjæresten, og det var gasnke deilig. Savnet han sykt mye, men det var så herlig å se han igjen. Igår laget han en bedre middag, med jordbær og hvitvin til dessert. Og jeg tenkte mens jeg satt der, at han fortjener ikke disse utbruddene av sjalusi fra meg. Han ville aldri gjort det mot meg eller noen andre! Har jeg mareritt ligger han og holder rundt meg til jeg sovner, er det noe galt stiller han opp 110%! Så forferdelig frustrerende det må være å være mannfolk! En time er alt fryd og gammen, men neste så er det torden vær og jævelskap! Kjæresten min fortjener ikke dette, og det vet jeg så godt. Men sist jeg var her inne sa jeg at fra og med idag skal jeg starte på nytt. Og det har jeg gjort . (har vel bare gått 3-4 dager, men alle må jo starte et sted.) Så, Surpompen, hvis du vil, så skal jeg starte en dagbok. HEretter skal jeg prøve å spare på mine små utbrudd (som ikke har mening ) og skrive litt ned om hva som fikk meg til å tenke det osv.. SÅ skal du se, at det sikkert er mye mye bedre!

HAdde vært koselig med et lite innlegg fra deg også? Gjerne fra andre som har det samme problemet. Greit at man holder sammen, og støtter hverandre

[Gjest gjesteleser]

Prøv og sjekk når i mnd.dere er lettere irritert, det er veldig vanlig med pms dah....

og da er det ingenting som skal til for og bli irritert, sur og sjalu og alt blir tolket i det vide og det brede

[Jasmin]

Kjente meg såå igjen i dette, og selv om det er en gammel tråd, så skriver jeg likevel...!

Problemet mitt, er at jeg blir ikke sjalu på andre o.l, jeg blir småsur/kranglete av filleting som ikke betyr NOE som HELST!

Har snakka med kjæresten min også om dette...lurer på om det kanskje har noe med kommunikasjon å gjøre?

Når jeg blir sur, oppstår det nemlig en krangel, noe som gjør at vi får en samtale/snakker sammen... Jeg er vanligvis veldig snakkesalig...det er ikke han...og kanskje jeg savner dette sånn at jeg "finner på" krangler...?

Dette er ikke noe jeg gjør med vilje! Jeg kjenner meg virkelig sur og sint, når jeg småkrangler om alt mulig.. Og det er et KJEMPEPROBLEM!

Noen som har lignende tanker/erfaringer?

[Gjest meg]

Godt at det er flere av oss.. Uff, dette er en seriøs kjip vane å ha.. Jeg var sånn som fant på noe å krangle om, bare for å vet ikke... være dust? Hmm.. det har jeg slutta med..

Men i det siste har jeg prøvd å analysere meg selv litt.. Ja, er vel det det heter? Og jeg har funnet ut, at HVER gang jeg er ute med typen (nesten, ikke lang unna hvertfall) så begynner vi å krangle. Jævla drittsekk meg her, og DU SER PÅ HENNE ANNERLEDES ENN MEG; ER DU KEEN PÅ HENNE?????

Hmm... Men det er jo som å drive kjæresten inn i andres damer armer.. JENTER; dette må det bli en slutt på! Tenk deg hvis morgendagen ikke kommer, noe skjer, eller han bare til slutt gir opp pg ser seg lei.. Igjen sitter du (og tempramantet ditt) igjen.. Alene.. Igjen..

Og da skjønner dere.. Da kommer som regel fornuften.. NÅR DET ER FOR SENT! "Hvorfor gjorde jeg det, hvorfor sa jeg datten, kunne jeg ikke bare driti i å blåst opp den saken" For som regel, (hvertfall sånne som oss) blåser opp ting.Og jeg ER IKKE KEEN på å se kjæresten min, smile og være glad mens han holder rundt ei annen jente. Det er meg han skal gjøre det med. Eller enda verre, aldri se han eller føle han igjen. Hva hvis morgendagen ikke kom?? Hmmm.. Mye man sikkert ville gjort annerledes.. Men siden jeg har begynt å komme inn på riktig spor, så må dere vite hva som fikk meg til å virkelig sette foten min ned på den barnslige, egoistiske, kalde personen jeg noen ganger blir.

Men kjørte i bilden, og da kom det en sang på radioen... Alle har sikkert hørt den, men har dere Virkelig HØRT og LYTTET på den? Ja, det er forresten Ronan Keating, med If Tomorrow Never Comes.. Ta å hør gjennom denne, så lover jeg deg, at ihvertfall for noen dager, så får du et litt annet syn på det fineste i verden, Kjærligheten.. Og ikke bare hvem som helst kjærlighet, men han du legger deg ved siden av hver kveld, han du kysser ømt, han du elsker og beundrer.

Så skal du se at livet er for kort til å være bitter, kranglete.

Masse rot igjen her, men tja.. hør på sangen ihvertfall

[Gjest Gjest]

Jeg kaster meg på denne jeg og...

Men nå har jeg insett at jeg blir sjalu og sint på småting, og når jeg prøver å ikke si noe til han, ender det opp med at jeg tenker og tenker på det, til jeg begynner å grine, og finner andre grunner til at jeg kan være litt sur på han...

Huffameg