Ikke gi opp forholdet bare fordi

[Eve Luna]

Jeg skjønner meg ikke på menn og heller ikke på kvinner som gir opp forholdet bare fordi han/hun har ikke følelser for partneren akkurat nå.

Følelsene er flyktige. De forandrer seg hele tiden. Ingen er forelsket i en person hele livet. Heller ikke folk som er sammen resten av livet.

Hadde jeg bare reagert på mine følelser så hadde jeg hatt ny kjæreste hvert år. Jeg elsker ikke min samboer utrolig mye hele tiden. Men det betyr ikke at jeg ikke vil være sammen med ham. Vi har nå vært sammen i neste 6 år. Vi har opplevd ganske mye i forholdet i løpet av den tiden. Vi har hatt krangler hvor det var like før vi slo opp. Men gjorde det ikke av forskjellige grunner. Og jeg har hatt perioder hvor jeg ønsker meg noe annet i livet.

Men jeg mener hvis man slår opp pga følelser så gjør man det i begynnelsen av forholdet, når det er fortsatt mye usikkerhet.

Men etter å ha vært sammen en stund, må du finne ut om dette er personen som du vil være med resten av livet. Og for min del så er svaret ja. Men det er basert ikke bare på følelser, men også på vennskap og hvor snille vi er mot hverandre og at han vil være en utrolig bra far en dag, og at han har flere gode sider enn dårlige, samt at hans dårlige sider kan jeg leve med. Og at vi har flere gode dager enn dårlige. Samt at uansett hvilke problem som dukker opp (og det dukker opp alltid problemer) vil vi være voksne nok og snakke om det og finne en løsning.

Vi har ca en stor krangel i året. Hvor hele vår forhold settes på spill. Men når vi diskuterer sammen så finner vi en løsning på problemet. Noe vi begge kan leve med.

Jeg skjønner ikke folk som sier at de slår opp med noen fordi de er mer venner enn kjærester? Hva skal det bety? Min samboer er min beste venn. Han er min kjæreste og min venn. Hva slags forhold er det hvis du ikke er venn med din kjæreste? Det kan umulig vare i lengden. For forelskelsen går over og du utvikler nye følelser. Og du er kanskje sammen med den personen så lenge at du har blitt vant til han/hun. Men det betyr ikke at da er det på tide å finne seg noe nytt. For det samme kommer til å skje i ny forhold også.

Som dere skjønner er jeg lettere frustert. Men det er fordi jeg og samboer er i en sånn periode nå hvor jeg føler at hans følelser har bleknet. Og grunnet en krangel (som vi løste til slutt) er mine følelser mindre intense nå. Men jeg er fortsatt veldig glad i han. Men i sånne situasjoner bør man bare gi litt tid til hverandre og litt pusterom. Og jeg mener ikke pusterom "at han drar med kompiser til Thailand" pusterom. Mer at man gir hverandre tid til å tenke over ting og ikke være massete og innpåslitne med å prøve å løse problemet med en gang. Gi den litt tid.

Vanligvis vil du oppdage at hvis begge er snille mot hverandre så vil følelsene vende tilbake.

[Gjest gjest1]

Jeg er enig med deg.

Jeg har også hatt perioder hvor jeg ikke har følt meg tiltrukket av samboeren.

Nå er jeg igjen lykkelig med samboeren min, er tiltrukket av ham og kjenner godt at jeg har sterke følelser for ham.

Dersom en mener det å slutte å være forelsket i en person, er grunn nok til å gjøre det slutt, vil man få et liv i seriemonogami. Alle forelskelser går over.

Endret 10. mai 2006 av Sukkerert

[Gjest Gjest]

Bra skrevet !

Helt enig!

Du er en vis person.

[Morea]

Enkelte ting av det du sier er jeg enig i. Noen gir kanskje opp for lett.

Da tenker jeg ikke spesielt på par som har vært sammen bare en kort stund som kjærester, men om samboere/folk som har barn sammen osv.

Jeg har imidlertid gjort akkurat det du nevner. Gjort det slutt med samboeren gjennom seks år fordi vi var blitt bestevenner. Jeg har fremdeles følelser for ham og jeg vet han har det for meg (selv om han ikke er interessert i å ta kontakt med meg nå, noe som vel er ganske vanlig etter et brudd..).

For oss var det mange faktorer som spilte inn. Vi var nok svært ulike. Og jeg tror vi begge to var erfarne nok til å vite at etter en stund vil den verste forelskelsen roe seg. Det var ikke noe problem, for vi hadde det koselig sammen. Men etterhvert var vi altså bestevenner og ikke kjærester. Han klemte meg aldri når jeg kom hjem, vi hadde ikke et sexliv. Nå er det nok ulike fremtidsønsker som var hovedårsaken til at vi bestemte oss for å gjøre det slutt, men jeg tror nok at det at vi var venner i stedet for kjærester absolutt hadde noe å si. Eller så er det bare jeg som har overbevist meg selv om det,,,, siden det var jeg som var den ambisiøse og utradisjonelle i forholdet... Det føltes etterhvert som om jeg likesågodt kunne bo sammen med bestevenninna mi. Vi var altså kjærester og venner og så ramlet kjærestebiten av en eller annen grunn bort.

Men jeg forstår også at det ikke er lett etter en sånn "stor" krangel, for de har jeg selv opplevd. (Problemet med min ex er at han ikke hadde baller til å krangle når han var edru. Så de eneste gangene vi kranglet på den måten var det i en form som overhode ikke var konstruktiv.)

Men jeg regner med at dere begge er mere voksne enn som så og kommer dere over denne kneika også. Som du sier så er dere både venner og kjærester.

[Gjest badedrakt]

Men hva med når den ene er i en dal og den andre ikke! Hvordan takler man å føle at man nærmest elsker en person men det ikke er gjensidig! Når partneren bryr seg om en og er glad i en, men likevel ikke er like seriøs!? Hvordan slutte å bruke krefter på å tenke på at man gir mer enn den andre? Og rett og slett bare leve livet...

[Gjest Neffi]

Superbra skrevet

Det som gjør at man til sist velger hverandre igjen kan være så mangt - men behøver ikke å være at man igjen har blitt nyforelsket.

Felles drømmer om ett hjem, felles humor, venner, gode familieforhold, det gode livet man lever sammen helt enkelt gjør det enklere å bli. Man kjenner hverandre best i verden og vil ikke gi slipp på livet man har skapt sammen.

Det er så godt å høre at flere tenker som meg. Og, ja, jeg elsker kjæresten min også, men jeg kjenner det ikke alltid på kroppen som jeg gjorde de første to årene. Det kommer mest da han blir borte for meg. Det viser seg da jeg savner han.

Vi har det flott, og det er mer enn bare "forelskelse" som binder oss sammen.

[Gjest Gjest]

Bra skrevet, for meg bygger et forhold på mer enn forelskelse og sex. Jeg blir derfor så oppgitt når såkalte ukebladeksperter mener at dersom man har for lite sex i et forhold bør man virkelig vurdere å avslutte det.

[Skyler]

Jeg er enig i mye av det du sier, men ikke i det med at du ikke skjønner hvorfor man gjør det slutt hvis man er mer venner enn kjærester.

Hvis kjæreste-følelsene er borte, så vil ikke jeg leve med en jeg kun ser på som en venn - jeg vil ha begge deler, både de rette følelsene og vennskapet.

[Gjest Neffi]

Jeg er enig i mye av det du sier, men ikke i det med at du ikke skjønner hvorfor man gjør det slutt hvis man er mer venner enn kjærester.

Hvis kjæreste-følelsene er borte, så vil ikke jeg leve med en jeg kun ser på som en venn - jeg vil ha begge deler, både de rette følelsene og vennskapet.

←

Det er kanskje dise følelsene som vil gå i bølger, gjennom et helt liv sammen.

[Skyler]

Det er kanskje dise følelsene som vil gå i bølger, gjennom et helt liv sammen.

←

Selvsagt vil de gå i bølgedaler, men jeg får ikke inntrykk av at trådstarter har forståelse for at det faktisk kan være rett for noen å bryte ut av et forhold hvor følelsene har gått over til vennskap - det er grenser for hvor lenge man skal "se ting an".

[Gjest Neffi]

Selvsagt vil de gå i bølgedaler, men jeg får ikke inntrykk av at trådstarter har forståelse for at det faktisk kan være rett for noen å bryte ut av et forhold hvor følelsene har gått over til vennskap - det er grenser for hvor lenge man skal "se ting an".

←

jamen såklart er det grenser da

Om følelsen av å bare være venner aldri endrer seg til det bedre igjen, eller at man vet med seg selv at "vi har bare blitt gode venner" er ett utrykk for -kanskje- noe annet? Man deler ikke felles verdier lenger, fremtidsdrømmer, holdninger osv. Du savner noe grunnleggende i din partner - og venner behøver ikke å oppfylle samme krav som en kjærlighet. Det er lett (og lov) å fortsatt være glade i hverandre selv om man ikke lenger kjemper og ønsker en felles fremtid.

[Skyler]

jamen såklart er det grenser da  

Om følelsen av å bare være venner aldri endrer seg til det bedre igjen, eller at man vet med seg selv at "vi har bare blitt gode venner" er ett utrykk for -kanskje- noe annet? Man deler ikke felles verdier lenger, fremtidsdrømmer, holdninger osv. Du savner noe grunnleggende i din partner - og venner behøver ikke å oppfylle samme krav som en kjærlighet. Det er lett (og lov) å fortsatt være glade i hverandre selv om man ikke lenger kjemper og ønsker en felles fremtid.

←

Nettopp, det er dette jeg syns kommer dårlig frem i hovedinnlegget til trådstarter.

Selvsagt er man venn med sin kjæreste, men man kan ikke være bare venn gjennom et helt liv.

Begge deler bør være tilstedeværende.

Selvsagt er man ikke like stormende forelsket hele livet, men det er jo også lett å uttale seg om at andre ikke har kjempet lenge nok for sitt forhold - for vet egentlig utenforstende så mye om hvordan andre har det innenfor husets fire vegger ?

Endret 10. mai 2006 av Skyler

[Nabodama]

Jeg brøt ut av et 14-årig forhold nettopp fordi vi var venner, og kun det.

Kjærestefølelsene var døde, og hadde vært det i flere år, men vi var venner.

Det er riktig at følelser svinger, og at de kan ta seg opp igjen. Men hvor lenge skal du vente på det? Vi ventet i flere år, og innså til slutt at det faktisk ikke var mer å hente.

Jeg ville også ha et forhold hvor det var litt mer til stede enn bare vennskap, uten at jeg dermed tror jeg skal være forelsket hele livet gjennom i en og samme person. Når forelskelsen er over, utvikles nye følelser, sier du. Ja, det er sant, men er disse nødvendigvis kjærlighet....eller kan det være at det bare er vennskapsfølelser?

Selvfølgelig er man venner selv om man er kjærester, og det er også viktig at partneren har gode egenskaper og at man passer sammen, men jeg mener at kjærestebiten i det minste må være til stede. Er den helt borte, tror jeg frustrasjon og tomhet blir resultatet. Ihvertfall ble det det hos meg.

Nå er jeg i et forhold som har vart i fem år. Jeg opplever dette forholdet helt forskjellig fra det første når det gjelder følelser. I dette forholdet er kjærlighetsbiten absolutt til stede, og følelsene har bare utviklet seg til å bli mer og mer dype. Og vi er absolutt blitt vant til hverandre.

I det forrige forholdet var det ikke sånn.

Jeg har altså opplevd to ulike forhold, og vet at forhold er forskjellige. I dette forholdet er vi ikke primært venner, men kjærester. Det første forholdet var primært et vennskapsforhold.

[Gjest Neffi]

Jeg brøt ut av et 14-årig forhold nettopp fordi vi var venner, og kun det.

Kjærestefølelsene var døde, og hadde vært det i flere år, men vi var venner.

Det er riktig at følelser svinger, og at de kan ta seg opp igjen. Men hvor lenge skal du vente på det? Vi ventet i flere år, og innså til slutt at det faktisk ikke var mer å hente.

Jeg ville også ha et forhold hvor det var litt mer til stede enn bare vennskap, uten at jeg dermed tror jeg skal være forelsket hele livet gjennom i en og samme person. Når forelskelsen er over, utvikles nye følelser, sier du. Ja, det er sant, men er disse nødvendigvis kjærlighet....eller kan det være at det bare er vennskapsfølelser?

Selvfølgelig er man venner selv om man er kjærester, og det er også viktig at partneren har gode egenskaper og at man passer sammen, men jeg mener at kjærestebiten i det minste må være til stede. Er den helt borte, tror jeg frustrasjon og tomhet blir resultatet. Ihvertfall ble det det hos meg.

Nå er jeg i et forhold som har vart i fem år. Jeg opplever dette forholdet helt forskjellig fra det første når det gjelder følelser. I dette forholdet er kjærlighetsbiten absolutt til stede, og følelsene har bare utviklet seg til å bli mer og mer dype. Og vi er absolutt blitt vant til hverandre.

I det forrige forholdet var det ikke sånn.

Jeg har altså opplevd to ulike forhold, og vet at forhold er forskjellige. I dette forholdet er vi ikke primært venner, men kjærester. Det første forholdet var primært et vennskapsforhold.

←

Ja, og her er det jo snakk om å finne en som matcher en selv, og kravene du stiller.

Hvorfor hadde du bare vennskapsfølelser til din ex?

Jeg tipper at han hadde samme forhold til deg.

[Carrot]

Nåja, mye av det du skriver er bra - men noe er ikke så bra heller - man skal ikke for enhver pris fortsette på en berg og dalbane heller bare fordi man mener noen går av for lett... Og et forhold som går opp og ned til stadighet er ikke et stabilt hjem for barn å vokse opp i for eksempel... Du skriver at dere har krangler regelmessig (selv om de er sjeldne) som ryster forholdet på grensen til sammenbrudd - det krever selvsagt arbeid å beholde et forhold, men dersom man til stadighet opplever slike rystelser påvirker de alle i familien - ikke bare de det gjelder, men også de rundt dere - og en slik usikkerhet kan være vond å vokse opp med..

Partnere må være kompatible på kritiske elementer - ellers vil det bli en for ustabil kobling mener jeg - og uansett når du oppdager dette, i første fase eller etter flere år, er det din plikt å gjøre opp status.. Kommer du da frem til at dette kan du leve med, må ikke diskusjonene om samme eller tilsvarende emner komme opp igjen og igjen - det undergraver mer enn det bygger opp..

Jeg er en "fighter" som deg - jeg mener enkelte gir opp for lett. Men jeg ser også at enhver må få leve etter sine verdier og egne følelser dersom de ønsker det uten at andre kan sette seg til doms overfor dem av den grunn..

Jeg trenger ikke like det, skjønne det eller være enig i det - men jeg må respektere det....

Frustrasjonene enkelte føler i forhold til partneren kan føre til brudd selv om man dypt og indelig elsker vedkommende..

Kjærlighet alene er heller ikke nok...

Når det gjelder følelserr - jeg er ikke enig i at de kommer og går - jeg tror de er der men at du er for opptatt av andre følelser til å gjenkjenne dem....

Jeg kan i de mest opphetede perioder kjenne at jeg elsker min mann dypt og at det ikke kan være noen andre for meg - selv om jeg også kan kjenne et sinne på grensen til å gå over i raseri...

Jeg kjenner forelskelsen i det jeg tenker over hva han betyr for meg - etter mange mange år sammen kan jeg med hånden på hjertet si at jeg fortsatt kjenner forelskelsens sommerfugler i magen - jeg må bare ta meg tid tilå kjenne etter

[Nabodama]

Ja, og her er det jo snakk om å finne en som matcher en selv, og kravene du stiller.

Hvorfor hadde du bare vennskapsfølelser til din ex?

Jeg tipper at han hadde samme forhold til deg.

←

Ja, jeg skrev jo at VI hadde det for hverandre.

Vi er fortsatt venner flere år etter, og har funnet ut at vi passer bedre som venner enn par.

Hvorfor jeg hadde bare vennskapsfølelser er vanskelig å svare på. Mange momenter i den sammenhengen.

[Gjest lurven]

det å elske noen for resten av livet er vel noe man må bestemme seg for å gjøre , siden den første store forelskelsen går over i løpet av et par år.

når den er borte er det, hva man sitter igjen med etterpå som er viktig

[Gjest gjest1]

Men finnes det noe mer vennskapelige følelser med unntak av forelskelsen. Det virker som om mange setter veldig høye krav til forholdet, og tror det vil bli bedre ved at en skifter ut mannen,

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Dette må jeg svare på....for som du sier, følelser går i bølger. Selvsagt gjør det det. Jeg har vært i ett og samme forhold i 15 år og har vær forelsket i mer eller mindre 10 år av disse årene. MEN de to sisste årene har følelsene mine dabbet betraktelig av og nå er de så og si borte. Jeg tenker at det er en bølgedal...og håper det, tålmodig og optimistisk.Jeg leter febrilsk etter det jeg følte og skjønner ikke hvordan så mye gode følelser bare forsvinner!? Samtidig tenker jeg at det kanskje skal være slik at det "går over"disse gode følelsene? Alikevel har jeg begynt å miste troen på kjærligheten og ekteskapet fordi jeg ikke lenger kjenner som før og fordi jeg tviler som jeg gjør. Tja, så jeg vet ikke hvordan man skal forholde seg til disse bølgedalene, jeg...hvor lenge skal de vare? Hvor lenge bør man holde til nede i bølgedalen før det er nok? Det lurer jeg virkelig på...synes egentlig to er lang tid. Men det er kanskje slik det bare blir og slik det bare er?

[Gjest Airwolf]

Jeg skjønner meg ikke på menn og heller ikke på kvinner som gir opp forholdet bare fordi han/hun har ikke følelser for partneren akkurat nå.

Følelsene er flyktige. De forandrer seg hele tiden. Ingen er forelsket i en person hele livet. Heller ikke folk som er sammen resten av livet.

Hadde jeg bare reagert på mine følelser så hadde jeg hatt ny kjæreste hvert år. Jeg elsker ikke min samboer utrolig mye hele tiden.

Vanligvis vil du oppdage at hvis begge er snille mot hverandre så vil følelsene vende tilbake.

←

Hvorfor kan du ikke bare ha ny kjæreste hvert år? Hva er det som hindrer deg i det?

Hvordan kan du være så sikker på at følelsene alltid kommer tilbake. Hvorfor vente?

2 enkle spørsmål som jeg ikke ser at du gir noe særlig godt svar på.