Hva er verst?

[Gjest Gjest]

Vi ahr nå prøvd ett år, har aldri blitt gravid.

Andre har spontanaborter i ny og ne. Det er jo grusomt, og må gjøre at man blir veldig nervøs "neste gang" man blir gravid. Og man mister jo noe man gledet seg til.

Samtidig så tenker jeg at "de vet jo ihvertfall at de KAN bli gravide". Tenk om jeg skulle blitt gravid og så mistet. DET ville vært urettferdig, det!! Andr ehar jo noen ganger klart å bli flere ganger på ett år.

Men jeg ønsker meg jo ingen abort selv, akkurat, så det er jo bare tulletekning.

Alle har vi jo felles at vi så gjerne vil ha barn.

*rare tanker*

[yvoesp]

Fra egen erfaring:

Etter 6 år uten prevensjon fikk vi vårt første barn og knappe to år etter var vi tobarnsforeldre.

Dette høres nok grusomt ut for deg nå, men slik var vår situasjon.

I ettertid er jeg svært glad for alle årene jeg og mannen min fikk for oss selv og til å bygge videre opp forholdet vårt, men årene uten barn var likevel også de verste årene.

Kommentarer fra vordende bestemødre (skal ikke dere ha barn snart) eller nybakte foreldre, synet av alle folkene som triller på barnevogner (som da føles som alle i verden unntatt deg selv), tankene du får om deg selv:

- hva er galt med meg, hva har jeg gjort for å ikke fortjene et barn, vil sambo ha meg uten barn i fremtiden osv. Deprimerende tanker m.a.o.

Et vennepar aborterte frivillig ved første graviditet, spontanaborte tidlig i flere og en gang i over midten av svangerskapet.

Selv om jeg ikke tenkte slik da, var nok dette mye verre for dem enn for oss som ikke fikk noen. De fikk håpet hver gang og så brast det tyngre for hver gang senere.

[Gjest Epona]

Du kan ikke sammenligne det å "aldri" bli gravid og det å miste.

Jeg har vært begge steder, og er der enda selv om jeg nå er gravid. To og et halvt år med nesten håpløs prøving tok det før det endelig klaffet. Men jeg mistet.. Det var et enormt hardt slag. Men jeg ble gravid igjen ganske fort, og nå ser det heldigvis ut til å gå bra.

Jeg forstår godt lengselen din etter å få barn, og jeg forstår fortvilelsen over å passere et års prøving uten at noe har skjedd. Men du kan som sagt ikke sette de to nevnte tingene opp mot hverandre og spørre hva som er verst. Alt oppleves forkjellig av alle par, og man eier sine egne følelser og har rett til føle det man føler. Som du sier til slutt, alle ønsker seg det samme, nemlig å få barn, og alle sliter med å oppnå det. Man opplever bare ulike ting undervegs.

Håper det klaffer for dere snart Lykke til!

[Susan Sto Helit]

Hmmm... Kanskje feil å blande dette opp i det hele, men....

Vi har faktisk tenkt tanken at derom vi nå skulle miste den lille spiren i magen, så har vi jo fått en bekreftelse på at vi virker. Dette KAN gå, og vi kan få barn!

Ønsker selvfølgelig ikke å miste, for jeg begynner jo allerede å knytte meg til den lille der inne.

Etter over et år med prøving er det godt å vite at man kan.

Har en venninne som også tenkte slik etter at hun mistet første gang.

(Desverre mistet hun igjen, og da var jo tapet ennå større.)

Så, jo, det å vite at du kan få det til er en liten oppmuntring, men det å miste flere ganger er nok MYE mer motgang enn oppmuntring.

(Jeg ønsker ingen så vondt!)

[Lillie]

Her er ei som har prøvd på nr. 2 i snart tre år nå.

Mine erfaringer er så langt.

Jeg har ikke hatt store problemer med å bli gravid. Jeg har derimot hatt store problemer med å holde på spiren. Diagnosen min er habituell abort, altså når man mister spiren tre eller flere ganger.

Denne diagnosen gir meg ingenting annet enn hodebry . Den kan gjøre det slik at vi ikke får IVF (til tross for at jeg ikke har vært gravid det siste halvannet året), fordi problemet vårt er jo ikke å bli gravid, som sagt.

Vi ender opp med det samme svaret over alt; vent og se. Det jeg har fått nå er crinone, et svangerskapshormon, i håp om at det kan hjelpe meg å holde på en evt. spire.

Tanken på at "hadde de nå bare funnet noe galt med oss, så var fiksbart, hadde alt vært mye bedre", har slått meg flere ganger. Men vi er friske og raske begge to, og absolutt ingenting er galt.

Men svaret på hva som er verst kan jeg ikke gi. Begge deler er uansett ille, og jeg unner ingen å måtte slite (for det er rett og slett for jæ...!)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Fine svar. takk skal dere ha.

Titelen er litt på kanten, skrev den egentlig mest for å få folk til å ha lyst til å svare. helt enig i at det ikke kan sammenliknes, da det er to ulike ting.

[Gjest gjesta]

men det å miste flere ganger er nok MYE mer motgang enn oppmuntring.

←

Ja, det kan jeg i hvert fall signere på.

Jeg har mistet tre ganger. Og klart jeg er takknemlig for at jeg blir gravid og kan prøve på nytt. Men å si at ditt tap som har slitt med å bli gravid skulle være større enn mitt, nei det vet jeg ikke om jeg er enig i.

Om du blir gravid og mister (Gud forby), og om jeg (som blir lett gravid) mister,så vil jeg påstå at tapene ikke kan graderes. Jeg tror det vil føles inderlig vondt og sårt for oss begge, uavhengig av antall prøvemånder.

[Susan Sto Helit]

Ja, det kan jeg i hvert fall signere på.

Jeg har mistet tre ganger. Og klart jeg er takknemlig for at jeg blir gravid og kan prøve på nytt. Men å si at ditt tap som har slitt med å bli gravid skulle være større enn mitt, nei det vet jeg ikke om jeg er enig i.

Om du blir gravid og mister (Gud forby), og om jeg (som blir lett gravid) mister,så vil jeg påstå at tapene ikke kan graderes.  Jeg tror det vil føles inderlig vondt og sårt for oss begge, uavhengig av antall prøvemånder.

←

Beklager hvis du oppfattet det slik Xavia, at jeg mente mitt tap vil være større enn ditt!

Det var absolutt ikke det jeg ville si i det hele tatt!

Jeg tror det å miste flere ganger, slik som du har vært så uheldig og gjort, er noe av det værste og mest demotiverende man kan være ute for!

Det jeg ville frem til, er at det å klare å bli gravid FØRSTE gangen, er en oppmuntring på den måten at man vet man får det til. Derfor er det første tapet et tap med en bitteliten positiv tanke i seg. (Jo, det er helt sikkert grusomt, og jeg håper ALDRI det skjer meg, og heller ikke noen andre!)

Men, mister man for andre gang, og kanskje mer, så forsvinner denne bittelille positive tanken, og blir heller noe negativt!

Uansett om vi er prøvere som sliter med å bli gravide, eller om vi er prøvere som sliter med å holde på den lille spiren, så har vi jo et felles ønske. (Og det er faktisk ikke ønsket om å bli gravid.)

Det er ønsket om å få SITT EGET lille barn, et lite knøtt som slekter på oss selv! Og når livet ser ut til å fortelle oss at vi aldri kommer til å nå dette målet, uavhengig av grunn, så er dette en grusom motgang!

Jeg unner ingen å slite lenge med prøving, det er demotiverende. Men jeg unner ingen å miste heller, og hvertfall ikke at noen skal få denne motgangen gang på gang!

Håper det ble mer klart hva jeg tenkte nå!

(Og jeg håper at det er en liten spire som virkelig klamrer seg fast og blir der i 9 mnd, Xavia! For det du går gjennom nå, er nødt til å kunne klassifiseres som tortur!)

[Gjest gjesta]

Det jeg ville frem til, er at det å klare å bli gravid FØRSTE gangen, er en oppmuntring på den måten at man vet man får det til. Derfor er det første tapet et tap med en bitteliten positiv tanke i seg.

←

Helt enig, og veldig riktig!

Det er jo utrolig vanlig å abortere en gang. Da er det en trøst å vite at man får det til, absolutt.

[Kosepia]

Abortere en gang og så ikke få det til igjen...

[Gjest Gjest]

Abortere en gang og så ikke få det til igjen...

←

..men da kan man vel ha et berettighet håp?

Selv har vi pøvd i 4 år, uten noe glimt av håp.

[Gjest Gjest]

Jeg ble gravid i PP2, men mistet nesten med en gang.

Jeg trodde i forkant at jeg ville bli helt knust av å abortere, og det var selvfølgelig vondt og jeg kunne ønske jeg hadde vært det foruten, men det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg kan i alle fall bli gravid, og det er en god følelse, siden jeg ikke var sikker på dette i forkant (har en lidelse).

Skulle jeg derimot miste en gang til, og spesielt om jeg mister lenger ut i svangerskapet, blir det vel mye mye verre.

Jeg mistet så tidlig den gangen for 5 uker siden, at jeg hadde ikke rukket å bli ordentlig glad en gang, det hadde ikke gått opp for meg, egentlig. Jeg rakk å ta testen og et halvt døgn senere mistet jeg. Det er jo ikke sikkert det var noe liv da jeg tok testen en gang.

Hadde jeg mistet lengre ut i svangerskapet, hadde det nok vært vondere.

Men jeg håper det går bedre neste gang. Jeg håper ikke abort går i arv... Jeg vet min mor aldri har mistet, og hun har båret fram 4 friske barn. Men min farmor mistet 3-4 ganger før hun fikk pappa, og jeg tror hun aborterte før hun fikk min onkel også. Men dette var på 40-tallet, rett før og rett etter 2. verdenskrig sluttet. Så det kan jo hatt mye med kostholdet å gjøre.

Nei, jeg tror en abort er greit å komme over, man takler det ganske bra. Men flere? Nei, det må være ille. Og det må være ille å aldri bli gravid i det hele tatt. Og det må være ille å miste etter å ha prøvd lenge.

huff... At det skal være så vanskelig....

[Gjest gjest1]

Jeg ble litt provosert over spørsmålsstillingen her jeg. Kanskje fordi dette er en holdning jeg har møtt på flere ganger, altså at det var mindre synd på meg som var barnløs pga at jeg ikke klarte å holde på barnet. Mens de som aldri hadde blitt gravide var det liksom verre for. Det var veldig surt å få kommentarer som at "men du vet i hvert fall at du kan bli gravid". Hva er poenget med å kunne bli gravid når fosteret dør, gang på gang?

Da jeg sleit som verst med alle abortene følte jeg meg så motløs. De som ikke ble gravide kunne prøve kunstig befruktning. Men hva kunne jeg? Det var ingen hjelp å gi meg.

Det er mange måter å være ufrivillig barnløs på. Og det er like vondt uansett.

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt provosert over spørsmålsstillingen her jeg. Kanskje fordi dette er en holdning jeg har møtt på flere ganger, altså at det var mindre synd på meg som var barnløs pga at jeg ikke klarte å holde på barnet. Mens de som aldri hadde blitt gravide var det liksom verre for. Det var veldig surt å få kommentarer som at "men du vet i hvert fall at du kan bli gravid". Hva er poenget med å kunne bli gravid når fosteret dør, gang på gang?

Da jeg sleit som verst med alle abortene følte jeg meg så motløs. De som ikke ble gravide kunne prøve kunstig befruktning. Men hva kunne jeg? Det var ingen hjelp å gi meg.

Det er mange måter å være ufrivillig barnløs på. Og det er like vondt uansett.

←

Akkurat dette kan jeg skrive under på- motløsheten man føler, og det at man blir møtt med slike kommentarer.

Jeg føler vel egentlig at det å miste "hele tiden" er ekstra ille. Grunnen er, også som du nevner Matahari, at de som sliter kan få prøverør, men det hjelper ikke hvis man har diagnosen habituell abort. Det er lite legene kan gjøre, annet enn å å gi oss hormoner som skal prøve å holde på fosteret (ennå jeg ikke mangler noen hormoner i følge prøvene).

Dette opplevde jeg og mannen da vi var til samtale på IVF klinikk:

Vi fikk beskjed av legen om at vi kanskje ikke får prøverør. Jeg har ikke vært gravid det siste året, ergo tenkte vi at noe annet er galt fatt med oss. Men nei. Ingenting er galt, alle prøver er normale, vi er friske og raske- men diagnosen vår er fortsatt habituell abort. Denne diagnosen kan stoppe vår mulighet for IVF .

Jeg mener ikke å provosere noen med dette, men vil bare poengtere for dere som tenker at "dere blir iallefall gravide" - at dette ikke er noen trøst i det hele tatt.

Dog håper jeg jo på at en spire en gang skal klare å holde seg på plass i 9 måneder, og ikke bare "forsvinne" gang på gang.

Og ønsket om en liten spire, som holder seg der, er vel det vi ønsker oss alle her inne vil jeg tro .

[Lillie]

Trodde jeg var innlogga...Gjest over var meg.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man kan måle de to opp mot hverandre, man er ufrivillig barnløs ved begge "diagnosene". Og være ufrivillig barnløs er grusomt uansett.

Ved habituell abort så finnes det lite man kan gjøre hvis man ikke finner noen grunn, og det må være grusomt å da bli gravid og ingen kan hjelpe en med å holde på barnet.

Hvis man ikke kan bli gravid uten hjelp så kan man få IVF/ICSI, men det er langt i fra en garanti for å bli gravid dessverre.

Det blir forsket alt for lite på ufrivillig barnløshet og metoder for å få folk gravide og holde på barnet, spesielt i Norge.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg ble litt provosert over spørsmålsstillingen her jeg. Kanskje fordi dette er en holdning jeg har møtt på flere ganger, altså at det var mindre synd på meg som var barnløs pga at jeg ikke klarte å holde på barnet.

←

Hvis du leser hva jeg har skrevet, så har jeg ingen holdning til noe som helst. Jeg stilte et ærlig spørsmål.

[prinsessa]

Jeg har både slitt med å bli gravid og er også under utredning med habituell abort. Første gang brukte vi 1,3 år på å bli gravide, ble gravide da men hadde en MA og måtte til utskrapning. Heldigvis ble vi gravide etter 3 mnd. og denne gangen gikk det bra. Jeg har altså et barn. Nå har jeg hatt 3 MA på et år med utskrapning hver gang. Og jeg er enig med det Matahari skriver det er faktisk ikke noe gøy å høre at du blir jo lett gravid - hva faen er vitsen med å bli gravid når det bare ender opp i nok i utskrapning på sykehuset.

Det er helt grusomt å gå og vente for å - mister jeg denne gangen eller ikke? Nå er jeg gravid igjen og istedenfor å bli kjempeglad når jeg får positiv graviditetstest blir jeg heller redd og engstelig. Nå går jeg hver dag og venter og ser på papiret etter dobesøk etter spor av blødning. Jeg må gjennom denne torturen i 2,5 uke til jeg endelig får se hjertelyden på ultralyd eller at legen min ser på meg med triste øyne og sier desverre......

Og det er andre som har det verre enn meg, mange kan ikke glede seg over graviditeten før de er 12-14 uker på vei og hver eneste dag er fylt med angst for å miste. Hver eneste dag tenker man på om det er i dag man skal miste.

Jeg krysser fingrene og ber til Gud om at denne gangen må det bare gå bra.

[Lillie]

Jeg har både slitt med å bli gravid og er også under utredning med habituell abort. Første gang brukte vi 1,3 år på å bli gravide, ble gravide da men hadde en MA og måtte til utskrapning. Heldigvis ble vi gravide etter 3 mnd. og denne gangen gikk det bra. Jeg har altså et barn. Nå har jeg hatt 3 MA på et år med utskrapning hver gang. Og jeg er enig med det Matahari skriver det er faktisk ikke noe gøy å høre at du blir jo lett gravid - hva faen er vitsen med å bli gravid når det bare ender opp i nok i utskrapning på sykehuset.

Det er helt grusomt å gå og vente for å - mister jeg denne gangen eller ikke? Nå er jeg gravid igjen og istedenfor å bli kjempeglad når jeg får positiv graviditetstest blir jeg heller redd og engstelig. Nå går jeg hver dag og venter og ser på papiret etter dobesøk etter spor av blødning. Jeg må gjennom denne torturen i 2,5 uke til jeg endelig får se hjertelyden på ultralyd eller at legen min ser på meg med triste øyne og sier desverre......

Og det er andre som har det verre enn meg, mange kan ikke glede seg over graviditeten før de er 12-14 uker på vei og hver eneste dag er fylt med angst for å miste. Hver eneste dag tenker man på om det er i dag man skal miste.

Jeg krysser fingrene og ber til Gud om at denne gangen må det bare gå bra.

←

Å, som jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg krysser fingrene for deg jeg og, og håper virkelig det går bra

[Gjest Gjest]

Og det er andre som har det verre enn meg, mange kan ikke glede seg over graviditeten før de er 12-14 uker på vei og hver eneste dag er fylt med angst for å miste. Hver eneste dag tenker man på om det er i dag man skal miste.

←

Men man ender ihvertfall forhåpentlig vis opp med ett barn, i motsetning til de som aldri blir gravide.