Hvordan går man fra noen ?

[Gjest Gjest]

Mitt forhold er komplisert og vanskelig. Jeg har holdt ut i mange år med ting som jeg ikke vil ha i mitt liv. Jeg vet at det ikke er bra for meg. Jeg er mere lei meg enn glad. Tenker ofte triste tanker. For min egen del vet jeg at jeg hadde fått det bedre alene. Fått tilbake de livskvalitetene jeg hadde som singel. Det er bare så vanskelig, å faktisk bryte for godt.

Jeg, og han som har vært kjæresten min, er veldig forskjellige. Jeg har alltid visst det, men har villet gi både ham og forholdet mange sjanser. Man vet jo ikke før man har prøvd...

Han var en annen da vi traff hverandre. Underlig i væremåten, men jeg tror at han forsøkte hardt å skjerpe seg for å få seg en kjæreste. (gammel ungkar ! )Prøvde å virke "normal" for at jeg skulle like ham. Jeg var ikke forelsket i ham, men jeg likte ham. En hyggelig fyr. Snill. Har faktisk aldri sagt et vondt ord til meg. Har heller ikke sagt så mye vidunderlig og hyggelig til meg. Jeg er tørr som en svamp på oppmerksomhet og vennlig tale.

Han er enig i at jeg er snill og omtenksom mot ham. Sier at han ikke har hatt det så bra i sitt liv noen gang. Alikevel sier han/gir han lite tilbake til meg, som jeg forteller ham at jeg trenger. Jeg trenger også å bli sett, hørt og få ros. Jeg trenger å bli snakket med. Få tilbakemelding på at jeg er et ok menneske. At det jeg gjør er bra.

Han bidrar nemlig ikke. Han er den mest passive mannen jeg noensinne har kjent. I alle forholdets sider. Og ingenting kan få ham til å lette på rumpa og gjøre noe. Ikke for seg selv, forholdet vårt eller meg. Han vil ha et liv og omgivelser som bare skal forfalle. Og han blånekter, parerer og det ender med krangel. Jeg krangler. Ikke han. Jeg er den vanskelige.

Denne våren kom og jeg ble glad, fikk lyst til å ordne litt med å plante ut i krukker, kjøpe stauder og lage en fjellhage, kjøpe benk og bord til hagen. Han ble sur. Han vil ikke ha forrandringer i sitt liv. Gressplen ble laget i fjor. Han vil helst ikke klippe. Ikke ha planter for de må vannes.

I dag: Jeg satte i gang med å høyttrykkspyle en liten terrasse som har stått full av snø og rådyrmøkk. Han satt i stolen sin og leste bok, drakk øl og solte seg. Sur. Uansett hva jeg prøvde å prate om, var han tverr og taus. Jeg opplever at vi kan ha det relativt hyggelig og fredelig, bare jeg ikke tar opp noen av de temaene som han ikke liker. Ikke ber ham om noe. Ikke krever noe av ham. Og for å oppfylle alt det, må jeg viske meg selv ut. Jeg er så fortvilet og lei...

Dette er bare en liten, åpnet ventil som jeg trengte nå i dag, etter å ha prøvd å tilbringe litt tid sammen med ham. Igjen. Jeg forklarer og forklarer, men blir ikke

hørt.

Jeg har sagt mange ganger i ren fortvilelse at nå orker jeg ikke mere av dette. Jeg vil ha glede og lys i mitt liv. Jeg trenger å være alene igjen. Men hvordan i alle dager gjør man det, i praksis ? Jeg ender alltid opp med å gi ham nye sjanser. Ender alltid opp med å gi ham alle løsningene på et sølvfat. Sier at om han bare kan bidra med litt av dette, så vil han få en kone som trives litt bedre. Men det har ikke noe for seg. Jeg vet det jo. Han kommer ikke til å forrandre seg.

Jeg må ha hjelp til å komme meg ut av dette. Jeg ønsker å leve mens jeg gjør det ! Jeg må glemme ham og hans behov. Jeg har en forpliktelse overfor megselv først og fremst. Men hvordan gjør man seg så sterk og GÅR for aller siste gang ?

...og ja, jeg er egentlig et ressurssterkt menneske med en glad holdning til livet. Eller skal jeg si: var et sånt menneske... Jeg vet at det jeg gjør er veldig dumt. Har kastet bort mange år på en håpløs affære. Er sint på meg selv for akkurat det. Har noen erfaringer og gode råd her ?

[Gjest Gjest]

Når du først har kommet deg til det skrittet at du har bestemt deg, så er det faktisk ikke annet å gjøre enn å kvinne seg opp, gjøre seg litt hard, og - gå.

Du får bare fortelle ham at dette ikke lenger fungerer for deg, og at du vil bryte. Så får dere sammen forsøke å finne ut av det praktiske og økonomiske. Du bør vel begynne å se deg om etter et nytt sted å bo.

Så lenge dere har det greit sammen, og han ikke er voldelig eller skummel, så ville jeg ikke gjort alt klart i hemmelighet. Det er bare fair at han også får en sjanse til å bearbeide nyheten. Si ifra til ham, og SÅ kan du begynne å se deg om etter et sted. Det føles som et mye større svik, tror jeg, dersom du gir ham nyheten og samtidig forteller at du flytter ut samme dag og inn i ny leillighet som du har planlagt i flere uker.