Familie og barndom

[Gjest Gjest]

En hendelse for lit siden fikk meg til å tenke over barndom, mitt forhold til familien osv. Altså da den biologiske familien, onkler, tanter, far, mor osv.

Hvordan er forholdet deres til familien? Er det ukomplisert? Eller er det vonde hendelser som fortsatt sitter?

har noen opplevd at vonde hendelser plutselig kan dukke opp maaange år senere og svi litt?

Det har hendt meg nå, og det er litt forvirrende, for det er ting jeg trodde jeg hadde glemt og aldri skulle liksom dvele over. Det er et dødsfall i familien som har fått meg til å dvele over disse tingene. Mye fordi jeg er avhengig av støtte fra familien og plutselig opplever at jeg ikke kjenner de så godt.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det er uvanlig. Jeg har også vært bitter og kan ennå være det pga. ting foreldrene mine gjorde eller ikke gjorde.

Jeg prøver å se det på den måten at alle har feil, og at de ikke er noe unntak så tonen er ganske god innad i familien. Jeg synes det er verre å forholde meg til min mor enn til min far, pga. at hun bebreider seg selv f.eks. om jeg har et problem, mens min far klarer å takle det saklig eller han klarer å holde seg utenom når jeg sier at dette må jeg takle selv...

Min mor kan også gi meg samme råd omtrent fire ganger i løpet av en samtale, og jeg blir så irritert og sier at hun nettopp har sagt det, så hvorfor må hun gjenta seg.

Det er mulig hun begynner å bli senil. Hun fikk barn når hun var godt voksen, men jeg avskyr måten hun behandler meg på. Før var visa den at jeg slekter på faren min, men nå er det bare velmente råd om at jeg må gjøre det og det, så blir det bra. Hun er snill, men virker dobbel. Det har hun vært når det har angått praktiske ting også.

Jeg er ikke sinna på henne, men jeg blir lei mange ganger og da sier jeg bare at jeg ikke orker å snakke mer.

For meg virker det som om hun er skuffet siden hun kunne få slike barn... dvs. jeg er ikke A4, og det er heller ikke min bror. Min søster tok selvmord.

Jeg vet ikke, men noe bitterhet har jeg ikke. Jeg ønsker ikke dem noe vondt og vet at alle kan feile.

[Rio]

Jeg har hatt en helt problemfri barndom.

[mallina]

hm.. lurer på om noen har hatt en plettfri barndom,

Jeg har blitt oppdratt (manglende oppdragelse) til å bli selvstendig, for så å bli fjortis og oppleve at da skulle de ta all styring.

Veldig merkelig

Men bærer ingen bitre følelser for jeg vet hvorfor og etter et par omganger med noen brølere i ungdommen og litt avstand fra foreldrene så har jeg altså blitt et normalt menneske som har skjønt ikke alle er perfekte ikke jeg en gang

[fomlepung]

Har hatt mer enn nok surr og rot opp igjennom barndommen for min del.

Men den dag i dag, så gir jeg blaffen i alt det rotet der... hvorfor skal jeg dvele ved noe som hører fortiden til? Har ikke tid til å tulle noe med det... se framover.

Selv om man har opplevd mye mørkt og trist opp igjennom årene, så kan man bare ikke legge seg flat for slike ting. Man må dra en strek et sted og komme seg opp og vekk fra det. Om alle greier å tenke sånn vet jeg jo ikke... men det funker for meg i hvertfall.

[ceca]

Det er hendelser i livet som kan vekke til live "glemte miner"

både på godt og vondt.

Det kan og komme tider da man får øynene opp for familien som er rundt en,

og ser at støtten som skulle være der ikke er så strrk som man trodde.

Hvordan man takler dette er helt individuelt.

Noen tenker, pytt pytt, jeg klarer meg alltid.

Andre blir såret , lei seg, føler seg "alene.

Gamle minner som dukker opp, spesielt vonde minner,

bør man "gå noen runder med" enten alene, sammen med en godvenn eller kjæreste.

Ikke alle trenger fagfolk til å bearbeide (snakke om) opplevelser.

Først da kan man klare å sette en strek over dem.

Så kommer vi i en alder der det er foreldrene våres som trenger oss er enn vi trenger dem.

Og der vil foreldrene våre nok og slite litt. Noen foreldre ar det j selvfølgelig greit,

mens andre "holder fast" ved det gamle, og vil forsette å hjelpe, og gi råd..

Og de tar ikke signalene på at "nå er det nok"

Moren min er der nå.

Ringer hver dag og skal gi meg råd og hjelp,

til alt og ingenting.

Og til syvende og sist, innimellom, er det hun som lurer på noe.

Og når vi legger på, så sier hun å kjekt, "det er godt at jeg fortsatt kan hjepe deg og gi råd!!"

Til trådstarter - du kjenner nok amiliendin, men nå ser du en ny side ved den som du ikke har sett før vil jeg tro.

De dukker gjerne opp når vi blir eldere og ser på familie, foeldre, søsken i et nytt lys. Noen kan bli skuffet, andre glade. Spørs helt hva man "ser". Men i bunn og grunn er det de samme meneskene som du har kjent hele livet, som du er glad i og som er glad i deg.

Ceca

[Gjest gjesten]

Min barndom var generelt sett bra, men i voksen alder har jeg forstått at mine reaksjoner i enkelte situasjoner og behovet for kontroll har opphav i hva jeg har opplevd som barn på både godt og ondt. Men jeg ser at min mor gjorde det hun kunne for meg den gang, og det må bare være godt nok, rett og slett. Ingen er perfekte. Man ønsker jo å gjøre det man kan for barnet sitt.

Min filososi er at min barndom var som den var. Det vil ikke hjelpe noen å rippe opp i ting som ingen kan gjøre om igjen på, men som mest sannsynlig bare vil såre andre mennesker mer. Denne situasjonen ser jeg pr i dag i min familie og jeg forstår ikke at noe godt skal komme ut av den for noen. JFor min egen del kan jeg bare se tilbake og forsøke å ta lærdom av hva jeg mener var feil og dermed prøve å ikke gjøre det samme igjen med egne barn.