Brudd - barn

[Gjest Gjest]

Jeg er en mann på 42 som føler at jeg har kommet til et veiskille i livet der jeg verken vet ut eller inn.

Som alle forhold har vi hatt mange opp og nedturer. For et par år siden kom tanken om å bryte opp for første gang. Det var som om det sa stopp inni meg.

Jeg hadde ikke mer vilje igjen til å prøve mer. Jeg trodde ikke lenger at ting kunne forandres og bli bedre, jeg visste at jeg før eller siden måtte gjøre noe, men har utsatt og utsatt det.

Utsettelsen har kommet fordi jeg ikke har vært tøff nok til å gjøre det som underbevissheten forteller meg at jeg bør gjøre for å komme videre i livet. Det hadde vært så mye enklere tror jeg, dersom hun hadde vært en ”drittkjerring” men det er hun jo ikke. Hun har masse gode kvaliteter og er fortsatt en pen dame.

Det føles bare ikke lengre riktig. Følelsene for henne er borte og jeg synes jeg har det best når jeg er alene eller ute på reise i forbindelse med jobb etc.

Jeg lengter etter å ha min egen leilighet hvor jeg selv har kontrollen over livet på alle vis. Lysten til å være for meg selv, uten å bli kritisert eller kontrollert vokser seg bare større og større. Ønsker rett og slett å være mer egoistisk, ta en øl med kompiser når det passer meg uten nærmest å måtte be om lov.

Lengter også etter å flørte, kanskje kjenne på følelser som forelskelse osv men har ikke planer om noen ny kvinne de første år.

Problemene skyldes kanskje også at jeg giftet meg veldig tidlig. Jeg har aldri bodd for meg selv, flyttet rett hjemmefra og inn i samboerskap, ekteskap og barn.

Jeg har en sønn på 19 som nå er i militæret og en datter på 15.

Barna er jeg veldig glad i og det er klart at dette også har holdt meg igjen. Tankene kretser om hvordan den yngste vil takle et brudd.

Her er det kanskje noen av dere som har erfaringer å dele ?

[iselin]

HEi!

Det er leit at det blir sånn,men mann har ingen garantier her i livet.

Jeg har vært igjennom det du snakker om,( men litt annerledes)og er vel ikke helt ferdig med det

Har vært separert 1 år i mai.

Min mann har nok følt det sånn som deg,men var ikke tøff nok til å gjøre noe med.Enden på visa var at han gikk bak ryggen min i "5" ÅR.......Å det med en kollega av oss begge.

Det var ganske tøfft.

Vi har 2 barn,2 jenter på 10 og 13 år.

Selv om jeg var sint og lei meg,satte vi oss ned alle sammen og pratet.Vi valgte å fortelle ungene sannheten og hvorfor pappa skulle flytte.(HAn ble også pappa på nytt 7 mnd etterpå.) Det kom som et skjokk på begge jentene,og på meg.Fordi vi hadde det helt greit og kan vel telle de få gangene jentene har hørt at vi diskuterte.Syns egentlig barna har tatt det ganske fint.Vi bor ikke så langt fra hverandre,så ungene går mellom oss.Vi har dem 50/50.Det jeg egentlig vil si er at unger er flinke å tilpasse seg.Men det er viktig å forklare,å prate med de.Begge jentene har et godt forhold til både meg å pappan,og det er noe jeg syns er viktig.

Gjør heller noe med tillstanden nå,enn at det blir et bittert brudd til slutt.

Ungene merker å at foreldrene (du) ikke har det bra.Og glade foreldre er ofte glade barn,om de bor sammen eller ikke.

ungene dine vil nok få en reaksjon,men snakk med dem,og prøv å forklar.

Lykke til!