Jeg trenger virkelig råd

[Gjest Kaz]

Trenger virkelig hjelp. Har det så vondt.

Gjorde det slutt med sambo for 1,5 mnd siden (hadde vært sammen i 4 år, har et barn på 1,5 år). Forholdet var helt skakkjørt, og vi var helt ute av stand til å få det på rett kjøl igjen, selv etter flere runder hos familierådgiver. På slutten var det så ille at jeg følte meg helt kvalt og ute av stand til å tenke klart i det hele tatt, besluttet da at jeg ikke ville mer. Det tippet helt over for han, og han har vært på sykehuset siden. Det er vanskelig å si hva som er roten til våre problemer, men mye av det er mangel på kommunikasjon og at jeg tror han har slitt med en del forskjellige ting psykisk. Men jeg ser jo nå at vi rev det i stykker begge to. Havnet inn i en destruktiv sirkel, som var forferdelig for oss begge. Jeg var helt sikker på at jeg bare ville vekk fra han, og var overbevist om at jeg var helt ferdig med han. Men når jeg har fått litt avstand så forstår jeg at jeg overhode ikke er det. Jeg har reagert på en måte som jeg ikke forventet. Jeg savner han så veldig, og savner å være en familie.

Det er jo ingenting av dette jeg ville. Jeg tror ikke på "den rette" som nevnt i mange poster her. Jeg tror på å jobbe for å få et forhold til å fungere. Men det gikk altfor langt med oss. Vi ødela hverandre.

Han er som nevnt på sykehuset, og vi har blitt enige om å samarbeide med tanke på datteren vår. Vi prater sammen på en måte som vi ikke har gjort før, som vi skulle ha gjort for lenge siden. Vi har vokst på det at han havnet på sykehus og blitt enda mer knyttet til hverandre. Vi har måttet prate om ting som vi ikke har gjort tidligere. Jeg får følelsen av at han forstår en del ting som han ikke gjorde før, og at også han innser at han har gjort store feil,og har ønske om å endre på det. Jeg håper virkelig at han får hjelp til å få orden på hodet sitt av profesjonelle. Han har gjort mye urettferdig mot meg, antagelig uten å være klar over det.

Jeg vet at vi ikke kan bo sammen igjen nå, til det har det skjedd for mye. Hvis han virkelig mener disse tingene han sier, må det bevises først. Men jeg er så forvirret og usikker på alt.Trodde jeg visste hva jeg ville, men så blir jeg usikker igjen. Jeg vil jo så gjerne være en familie, og at datteren min skal vokse opp med to foreldre under samme tak.

Er det veldig naivt av meg å tro at vi kan få det til i fremtiden?

Situasjonen nå er så vanskelig, ingenting er avklart. Har masse spm i hodet vedr. alt. Både praktisk, følelsesmessig, og vedr. hans sykehusopphold.

Tar i mot alle svar med takk, er bare så forvirret, sliten og trist.

[Gjest Gamle Alex]

Har ikke så fryktelig mange råd og komme med men vil gi deg en

vent til sykehus oppholdet er over , da har dere begge to fått ting litt på avstand og det er kanskje lettere og se ting i klarhet

[Gjest La Guapa I.i]

Kjære deg.

Hva med bare å ta vare på det dere har nå....den gode kommunikasjonen.Ikke planlegg så langt frem.

La heller ting være som de er akkurat nå.

Konsentrer dere om å være gode foreldre for deres lille datter.

Om dere ikke kan gjøre dette under samme tak, kan dere sikkrt ha det fint sammen ved å bo hver for dere!

Prøv å finne ro inne i deg selv, vær en god venn og støtte for ham som er syk,gjør det beste utav situasjonen og sats på å være en god mamma for jenta deres.

Lykke til

[Gjest Kålungen]

Har ikke noen gode råd dessverre, jeg er i nesten akkuratt samme situasjon selv.

Trodde det var riktig å bryte ut og flytte, og nå savner jeg han noe så inn i hampen, og skjønner det var feil.

Det er VONDT å ha det sånn, håper ting ordner seg for dere

Endret 2. mai 2006 av Kålungen

[Gjest Gjest]

Du bør bare vente å se. det er jo fint at dere har begynt å komunisere bedre, fortsett med det, og ikke tenk for mye da blir du kanskje bare enda mer forvirret.

Følg hjertet ditt, men ikke ta forhastede beslutninger.

ønsker deg lykke til