prøver igjen etter MA

[Jomfru-77]

Ja så er vi igang igjen med prøvingen etter MA den 15 mars. Da var jeg 9 uker på vei og var klar til å begynne å fortelle alle at jeg var så heldig at jeg skulle bli mamma....

Men så endte det så trist og leit. Jeg har hatt det ekstremt tungt siden..

MEn nå er det spennende dager for nå har jeg hatt eggløsning og går vel bare og teller ned dager til jeg kan ta en test.. og håper jo at den skal bringe meg den lykkelige nyheten om at det er en spire der..

Men så vil vel tiden til man er "trygg" (noe man aldri blir helt da men...) bli ganske tung og bekymringsfull...

Jeg håper vi kan få det til å klaffe denne gangen og håper dere kan krysse fingrene for oss..

[Gjest Gjest]

Så synd med MA'en, det er grusomt at noen skal behøve å oppleve det.

Lykke til med testingen denne gangen, håper du er heldig!

[Holly Hobbie]

Lykke til! Haaper det skal gaa bra for dere neste gang! Du vet du kan bli gravid, hvertfall - neste gang sitter spiren, det skal jeg hvertfall krysse alt for!

[Impala]

Lykke til

[Cymbidium]

Jeg krysser fingrene!

[zmurfette]

Føler med deg og ønsker deg LYKKE TIL!!!

[Gjest Epona]

Ønsker lykke til!

Føler med deg.. Har selv hatt en MA, men ble gravid tre måneder etter, og nå ser alt ut til å gå bra. Men har slitt veldig etter MAen..

[Jomfru-77]

Ja det vil jeg tro - og det er vel det jeg også gruer meg til nå. Å gå gjennom første del og kanskje hele svangerskapet ved å være nervøs om vi får det til...

Nå venter jeg veldig på om tanta kommer... håper ikke!!

Men når mistet du? Og hvordan var det å kjenne at det gikk, og symptomer osv?

var du ekstra oppmerksom på de typiske graviditetstegn.. ?

Det var jo så rart, men jeg hadde jo ikke noen typiske graviditetstegn forrige gang, så jeg tror jeg kommer til å bli en "jeger" etter symptomer..

Så flott at det gikk for deg, og masse lykke til!!

[Gjest Epona]

Jeg var 11+4 da MAen ble oppdaget. Den lille hadde dødd i uke 8/9. Var på utskrapning den dagen jeg skulle vært 12 uker på vei, den dagen jeg hadde ventet så lenge på.. For meg og min sambo (men spesielt meg) var MAen en voldsom knekk. Vi har slitt lenge med å bli gravid, og det var ufattelig vondt å miste den etterlengtede spiren vår. Jeg var veldig opptatt av å bli gravid igjen så fort som mulig, følte jeg ikke fikk ro i sjelen før jeg var gravid igjen. Jeg følte jeg hadde mistet babyen min, og vi sørget over den babyen vi aldri vil få. Jeg var sykmeldt fra før så jeg fikk ro og tid til å sørge. Jeg klarte igrunnen ingenting, var veldig langt nede..

Første syklus etter utskrapningen tror jeg ikke jeg hadde EL, men mensen kom til vanlig tid. Sambo brukte en hormonkur (Pergotime) for å øke sjansene våre. Vi prøvde også i syklus nr to, men da mensen kom bestemte vi oss for å ta det med ro med prøvingen. Vi innstilte oss på å få hjelp gjennom ICSI som var planlagt til våren (stod på venteliste fra før) og fokuserte på å bare ha det godt sammen. Og i den syklusen klaffet det igjen! Jeg var som sagt helt avslappet den syklusen, men på IKMdagen, da mensen ikke kom og jeg i noen dager hadde hatt de samme symptomene som sist jeg ble gravid, skjønte jeg at jeg måtte være gravid igjen. Og tre tester sa det samme. Vi ble utrolig glade begge to, men turde ikke juble siden det gikk så galt sist.

Så jeg prøvde å ta en dag om gangen, men slet veldig med å føle noe glede over graviditeten. Vare egentlig bare livredd, og helt sikker på å miste igjen. Klarte ikke ta noenting for gitt, og grein når sambo kom hjem med gravidebøker fra bibilioteket. Men pga en sykdomstilstand jeg har som var med og forårsaket MAen, ba jeg legen om tidlig UL. Og det fikk vi I tillegg har jeg god oppfølging i form av blodrpøver i forhold til sykdommen min, pluss medisiner. Jeg ble også sykmeldt helt i begynnelsen av svangerskapet, for at jeg ikke skulle utsette meg for noe som helst stress, og for at jeg skulle slappe av og vite at jeg gjør alt jeg selv kan for at det skal gå bra.

Det tok godt og vel 10 uker inn i svangerskapet og to UL'er før jeg så smått begynte å slappe av og tro at det ville gå bra. Da jeg passerte 11+4 med vissheten om at babyspiren faktisk hadde det helt topp, følte jeg jeg begynte på noe nytt. Fram til det sammenlignet jeg nesten hver eneste dag med hvordan det var forrige svangerskap, og var veldig redd for å miste symptomer slik som sist. Det var godt å passere 12 uker også, selv om det ikke gir noen garanti det heller. Men vi vet i hvertfall at den lille har utviklet seg som den skal så langt. Jeg tenker at vi har like store sjanser som alle andre til at det går bra nå, og ingen har noen garanti. Man kan miste tidlig, man kan miste seint. Men man kan ikke bekymre seg hele tiden, man må prøve å se positivt på ting og nyte det også. Det klarer jeg nå, og det føles godt. Jeg gleder meg over å være gravid, og gleder meg til å bli mamma i november.

Men jeg får vondt langt inni sjelen når jeg tenker på det jeg opplevde i høst, og jeg kjenenr panikken stiger når jeg tenker tilbake på da vi fikk MAen bekreftet på sykehuset. Og jeg gråter fortsatt når jeg tenker på vår lille engel som vi aldri får. Det til tross for at jeg nå er gravid på nytt.. Men jeg tenker ikke like ofte på det som har skjedd, og klarer å fokusere på her og nå og på det som skal komme.

Det ble en laaaang utgreiing dette her, men jeg klarer ikke å fortelle om dette i to ord, så håepr det går greit.. Jeg håper det klaffer for dere snart også! Og har du behov for å snakke om noe, så send meg gjerne PM! Masse lykke til! Og ikke gi opp håpet! Det klaffer igjen når kropp og sjel er klar!