Er det bare å gi opp?

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Vel overskriften sier det meste. Er en gutt på 25 år. Har på en måte gått på så mange smeller og blitt skuffet så mange ganger nå at jeg på en måte har gitt opp. Hva er vitsen med å gå gjennom en prosess hvor man er innstilt på at det skal vare for alltid, når det allikevel tar slutt etter noen år.

Jeg drømmer om hus, unger og et lykkelig familieliv, men tanken på alle brudd gjør meg redd. Er tungt nok å komme over kjærester, hvordan klarer man å komme over et brudd med unger og felles verdier. Er ikke bare å starte på nytt da?

Er det noe galt med innstillingen min?

Misunner mine foreldre som har vært sammen siden studietiden, har to barn, og fortsatt har det bra sammen.

Føler bare at dette er håpløst. Enten er partneren utro, eller sexlivet slutter å fungere, eller følelsene forsvinner. Virker bare umulig å bevare alle faktorene hele livet.

Vel, dette ble nesten bare et innlegg for å få ut frustrasjon og usikkerhet, men håper det er noen som har synspunkter å komme med

[Gjest King James II]

Den livslange kjærlighet det er bare tull.. En illusjon en bløff skapt av mennesker som innbilder seg at man må leve sammen med noen for og vere lykkelig.

Men på en annen side du er 25 år sier du....Detter er noe man kan klage over når man er 40.....

For meg virker det som du drømmer etter det perfekte som ikke eksisterer. Drøm etter noe realistisk.

Klart man klarer og komme over et brudd. Men kjærlighet evig kjærlighet lykke og et hus barn og unger alt dette hører hjemme på film ikke i den virkelige verden.

Men du får ha lykke til....Og en ting er ihvertfall sikkert man kommer alltid over det man har tapt. Kan ta lang tid men før du aner det så er det ikke en gang på tanken.

for meg er slikt som du vil ha det en illusjon.

[Gjest Gjest]

Hva skal jeg si da, King Kames..."kan si det når du er 40" sa du.

Jeg er 33 år, og har bare korte forhold bak meg (men dog mange...) og et 3 år langt samboerforhold. Har ingen barn heller...det ble nemlig ikke så seriøst tydeligvis.

Hva med oss single på over 30 som ennå ikke har funnet "Mannen"/drømmeprinsen?

Skal vi vente til vi er 40? Da er man jo halvveis til pensjonisttilværelse i Italia.

[Gjest Gjest]

Livslang lykke er nok en illusjon, men mange har det greit for det!

Og du trenger jo ikke tenke at alt er "bortkastet", om det ikke varer helt til døden skiller dere ad osvosv...

Det er bra å være realistisk, men synes du er litt vel negativ her, trådstarter

[Abr@xas]

Jeg tror veldig mange tyller seg inn i en verden av forventninger hvor alt skal være så perfekt.

Nei, det er ikke sikkert at man holder sammen livet ut, det finnes ingen garantier.

Likevel kan man ikke gi opp fordi om man har negative opplevelser bak seg - husk at for hver negative erfaring du har med forhold, kan du se det positive i det på den måten at du til neste gang er bedre rustet til å vite hvordan du ikke vil ha det i fremtiden.

Forhold behøver slett ikke være bortkastet selv om man går hvert til sitt etter en stund - folk er forskjellige og du er fortsatt ganske så ung, etterhvert som tiden går forandrer man seg, og det skjer at man i et forhold utvikler seg i forskjellig retning.

Ikke fokuser så mye på at ting kan gå galt, at det er en stor sjans for at forholdet ryker etter en stund, men fokuser på det positive og gjør det beste ut av å trives i situasjonen.

Selv om du har opplevd utroskap, behøver ikke det bety at neste kjæreste også vil være slik, og selv om sexlivet slutter å fungere med èn, betyr ikke det at det vil skje med flere (dabbe av vil det gjøre uansett etterhvert), man får gjøre sitt beste for å få det til å fungere.

Det perfekte forhold finnes ikke, og garanti for evig lykke eksisterer heller ikke.

Gjør så godt du kan, bruk tid på å finne deg en kjæreste som utfyller deg på områder som er viktige for dere begge og lev livet slik dere ønsker i fellesskap.

Ikke fokuser på alt som er negativt og alt som kan gå galt.

Med den innstilingen har det lett for at det gjør det, nærmest fordi man forventer at det skal skjære seg - og automatisk så legger man kanskje mindre energi i å få forholdet til å vare.

Det er en ond sirkel som absolutt er verdt å snu før man inngår forhold med noen.

[Gjest Gjest]

Livslang lykke er akkurat det du definerer det som.

Om du ikke lykkes første gang, så prøv igjen. Man lærer noe og tar med seg noe, som gjør en til et bedre mennesker. Hver gang. Selv om det smerter mens det står på. Mennesker har ikke bare en type kjærlighet, som rekker kun til ett menneske. Vi har mange typer som rekker i bøtter og spann til alle vi VIL.

Du får tilbake det du sender ut, og om noen krenker deg, så er det deres nederlag. Ikke la noen senke deg eller gjøre deg til seg. Når smerten gir seg og tida har jobbet litt. Så er det ofte du selv som har vokst, og den som krenket deg som ikke skjønte noe og er i gang med et nytt tapsprosjekt! Da kan du virkelig se hvor fri du er, til å gå videre med hevet hode og viten om at du aldri har gjort noe galt. Da kan du møte kjærligheten igjen og kanskje møte en som behandler din kjærlighet med respekt.

*gammelt jungelord*

[Gjest King James II]

Hva skal jeg si da, King Kames..."kan si det når du er 40" sa du.

Jeg er 33 år, og har bare korte forhold bak meg (men dog mange...) og et 3 år langt samboerforhold. Har ingen barn heller...det ble nemlig ikke så seriøst tydeligvis.

Hva med oss single på over 30 som ennå ikke har funnet "Mannen"/drømmeprinsen?

Skal vi vente til vi er 40? Da er man jo halvveis til pensjonisttilværelse i Italia.

←

Det med 40 år var vel tross alt bare et vilt eksempel. Poenget var det at når man er 25 år..2 år eldre en meg så er det litt tidelig synes jeg og begyne og snakke om at man aldri finner lykken igjen osv.

En ting kan jo dere som appselut må vere sammen med noen huske det finnes de som faktisk ikke finner denne såkalte drømme prins eller drømme dame før de er pasert 60.

man kan ikke gå rundt og forvente en drømme verden. Hvor det er det perfekte liv men mann eller kone. Med barn hus og hund og katt og et tryggt nabolag uten krig og bare fred uten krangling og alt dette her.

Poenget jo alt er en illusjon.

hva dere på over 30 gjør...Vel jeg sier som Rett Buttler i tatt av vinden.

For og vere ærlig så gir jeg blaffen

Endret 30. april 2006 av King James II

[Gjest orakelet]

Jeg ble sviktet ganske grundig og alle illusjoner om livslang lykke til døden skiller dere ad ble plukket bort. Som skilt 30-åring var jeg overbevist om at jeg var ferdig med menn - aldri mer bortsett fra en elsker i ny og ne hvis jeg ønsket. Ble ganske lykkelig som enslig og kun meg selv å tenke på.

Men så var jeg ute med noen venner og kikket plutselig inn i de nydeligste øyne jeg noen gang har sett og falt pladask. Vi "datet" et lite år. Flyttet sammen etter et lite år til og bor nå sammen på tredje året.

Vi kommer til å være sammen til vi dør. Ikke fordi dette er den eneste ene, og ikke fordi dette er svaret på alle drømmer. Men fordi vi er voksne, traff han i en aldrer av 32, vi kjenner oss selv, vi vet hva vi vil og hva vi ikke vil. Og vi vet at svært lite skjer av seg selv. Vi vet at man må faktisk gjøre en innsats for at ting skal fungere. Man må tørre be om ting man savner, si fra om ting man ikke liker, sette pris på alle positive småting man fort kan ta for en selvfølge og ikke minst tåle at den andre gjør det samme!

Å være i et kjærlighetsforhold er faktisk en jobb hvor begge har oppgaver de må fylle. Men det kan være en utrolig morsom jobb - jeg trives i hvert fall veldig godt og har ikke tenkt å slutte!

[iselin]

Hei king james II!

Er alt en illusjon?Og livslang kjærlighet bare tull..?

Vi mennesker er vel egentlig skapt for å være 2,selv om mange liker seg aleine.

Mange av oss drømmer om hus,mann/dame,unger,hund og bil ovs.....Og det er vel bra å ha drømmer?

Og de fleste av oss er vel realistiske,og vet at ikke livet er en dans på roser.

At det ikke er en selvfølge at et forhold skal vare livet ut.

Men at det må jobbes for av begge parter.

[Gjest Gjest_King James II_*]

Hei king james II!

Er alt en illusjon?Og livslang kjærlighet bare tull..?

Vi mennesker er vel egentlig skapt for å være 2,selv om mange liker seg aleine.

Mange av oss drømmer om hus,mann/dame,unger,hund og bil ovs.....Og det er vel bra å ha drømmer?

Og de fleste av oss er vel realistiske,og vet at ikke livet er en dans på roser.

At det ikke er en selvfølge at et forhold skal vare livet ut.

Men at det må jobbes for av begge parter.

←

Ja alt er en illusjon. Jeg tror ikke på livslang kjærlighet så for meg er dette bare tull. Om andre tror på dette bra for dem. Den eneste kjærligheten jeg gidder og søke er den Gudommelige. Den menneskelige er intent for meg. Selfølgelig føler jeg menneskelig kjærlighet men jeg steber ikke etter den. Bare den Gudommelige

Jeg tror ikke alle mennesker er skapt for og vere 2. Jeg tror vi ble skapt for den Gudommelige kjærlighet ikke det menneskelige.

Det er greit og drømme. Det er når man glememr at det virkelige livet ikke er som drømmene problemet kommer

Så jeg kan vel si det slikt.

Mennesklig kjærlighet er en illusjon

Gudommelig kjærlighet er virkelig.

mener nå jeg.

[Gjest Gjest]

king James: At DU ikke tror på livslang kjærlighet betyr ikke at det er en illusjon!

For DEG er det muligens det, men jeg tillater meg å le litt av deg, du virker fryktelig ung og uerfaren og liksom-kynisk..... du har nok ikke alle svarene for alle andre. DU må gjerne mene og synse omkring DITT liv, men ikke overfør det på alle andre.

Til trådstarter: som en annen skrev - forventer du at ting skal gå galt, så gjør de som regel det. Ingen av oss har noen garantier for fremtiden og hva som skjer, men det betyr da vel ikke at man skal sette seg ned å gi opp?

[Gjest Gjest]

Jeg ble sviktet ganske grundig og alle illusjoner om livslang lykke til døden skiller dere ad ble plukket bort. Som skilt 30-åring var jeg overbevist om at jeg var ferdig med menn - aldri mer bortsett fra en elsker i ny og ne hvis jeg ønsket. Ble ganske lykkelig som enslig og kun meg selv å tenke på.

Men så var jeg ute med noen venner og kikket plutselig inn i de nydeligste øyne jeg noen gang har sett og falt pladask. Vi "datet" et lite år. Flyttet sammen etter et lite år til og bor nå sammen på tredje året.

Vi kommer til å være sammen til vi dør. Ikke fordi dette er den eneste ene, og ikke fordi dette er svaret på alle drømmer. Men fordi vi er voksne, traff han i en aldrer av 32, vi kjenner oss selv, vi vet hva vi vil og hva vi ikke vil. Og vi vet at svært lite skjer av seg selv. Vi vet at man må faktisk gjøre en innsats for at ting skal fungere. Man må tørre be om ting man savner, si fra om ting man ikke liker, sette pris på alle positive småting man fort kan ta for en selvfølge og ikke minst tåle at den andre gjør det samme!

Å være i et kjærlighetsforhold er faktisk en jobb hvor begge har oppgaver de må fylle. Men det kan være en utrolig morsom jobb - jeg trives i hvert fall veldig godt og har ikke tenkt å slutte! 

←

Denne kommentaren syntes jeg fotjener en stooooooooooor

Som jeg skulle sagt det selv. Jeg er 32 år idag og har vært alene i 4 år men skilt i 3 av de.

Jeg sa til meg selv at jeg aaaaldri skulle finne meg en mann igjen, men så feil kan man ta. Nå har jeg funnet den perfekte for meg og vi skal om en månde både forlove oss og flytte sammen.

Lykke til med forholdet deres, unner dere alt godt.

[Gjest Gjest_King James II_*]

king James: At DU ikke tror på livslang kjærlighet betyr ikke at det er en illusjon!

For DEG er det muligens det, men jeg tillater meg å le litt av deg, du virker fryktelig ung og uerfaren og liksom-kynisk..... du har nok ikke alle svarene for alle andre. DU må gjerne mene og synse omkring DITT liv, men ikke overfør det på alle andre.

←

Jeg snakker bare for meg. Ikke om andre.

Har jeg prøvd og overføre det på andre ?

Jeg sier at menneskelig kjærlighet er en illusjon ja. Men jeg den virkelige kjærlighet jeg tror på er den Gudommelige for meg er det den sanne kjærlighet og dermed blir den menneskelige for MEG en illusjon siden den ikke er ekte.

Kanskje du skal lese hva jeg skriver før du utaler deg. Jeg snakker om 2 forskjellige kjærligheter. Og poenget er går man etter den Gudomelige kjærlighet trenger man ikke den menneskelige.

Har jeg noen gang sakt at jeg har alle svarene. Jeg har så vit noen svar for mitt eget liv. Jeg søker svar for meg selv INGEN ANDRE. jeg gidder ikke overøre mitt syn på noen. Men tror du virkelig at jeg er den eneste her i verden som har et slikt syn.

Jeg holder ikke tilbake hva jeg mener bare fordi mange er uenig. Og om noen er enige med meg. Vel da kommer de til fornuften.

Som sakt

Det eneste jeg sier er en illusjon er den mennesklige kjærlighet IKKE DEN GUDOMMELIGE.

Evig lykke sammen med et menneske FOR MEG en illusjon.

Med Gud FOR MEG lykke.

kanskje du forstår mitt syn nå.....Og ikke utaler deg vilt om hva jeg mener og hvordan jeg er og hva jeg er.

Men jeg sier dette til slutt.

at mange tror på livslang kjærlighet så betyr ikke dette at det finnes.

og helt til slutt. Jeg tror på livslang kjærlighet- Livslang kjærlighet med Gud.

[Gjest Betty Boop]

Vel overskriften sier det meste. Er en gutt på 25 år. Har på en måte gått på så mange smeller og blitt skuffet så mange ganger nå at jeg på en måte har gitt opp.

Er det noe galt med innstillingen min?

Misunner mine foreldre som har vært sammen siden studietiden, har to barn, og fortsatt har det bra sammen.

←

Hvordan rekker man å gå på så mange smeller når man bare er 25?

Gikk på en smell da jeg var 20 og en til da jeg var 30 og skilte meg. Så sluttet jeg å ta sjanser så jeg forstår hva du prater om. Forskjellen ligger kanskje i det at jeg ville vært villig til å ta de følelsesmessige sjansene dersom de hadde bydd seg. Men de totalt uinteressante tilbudene som har budt seg siden den gang har dreid seg om langt andre ting enn følelser.

Likevel tror jeg det er litt viktig å beholde illusjonene vi har. Noen er tross alt heldig. Dersom man ikke har noen illusjoner så mister man håpet og da virker livet liksom litt meningsløst. Selv klamrer jeg meg til illusjonen om at det fortsatt er mulig å finne mellommenneskelige forhold i livet som har ekte og virkelig verdi. Vi kan ikke finne det vi ikke søker, eller ikke våger å tro på av frykt for at det skal gjøre vondt.

Leste om en fransk filosof som forfektet ideen om at det var først når man innså at livet var meningsløst man kunne begynne å nyte livet, ta for seg av livet. For meg blir den tanken totalt deprimerende og virkelig meningsløs. Men i blant får jeg inntrykk av at det er en utbredt innstilling. I så fall forklarer den jo mye av dagens rotløshet.

[momo]

Synes kanskje du er litt ung som har gitt opp allerede som 25 åring.

Stort sett må man prøve og feile flere ganger før man finner en og dele livet med. Men jeg tror ikke det finnes en perfekt, jeg tror det er mange som passer og man må være villig til og jobbe med det, vite at det er det man virkelig vil.

Jeg og mannen min har vært sammen i 7 år og er fortsatt lykkelige, men det har jo ikke vært 7 rosenrøde år. Vi har hatt problemer og det har vært tøft, men vi har jobbet med det, for vi begge ønsker og ha hverandre og kjempe for det.

[Gjest Gjest]

Tror jeg må si meg ganske så enig med King James altså... er selv 30 og har blitt lovet "troskap og kjærlighet" av jenter før... men har senere bare vist seg å være tomme soveromsløfter. Det der har skjedd hver forbanna gang... altså "forelskelsen vil gli over til å bli en dyp kjærlighet" ... og at det da liksom skal holde livet ut?! Tull og rør!

Men som Iselin også sier, så er jo vi mennesker heller ikke laget for å være alene heller. Så på en måte så er vi egentlig dømt til å være noen rotløse nisser til vi stuper 6 fot under og endelig kan forlate denne teite kula.

Paradoksalt til tusen!

[Gjest Gjest]

Man kan oppleve GANSKE mye, selv om man bare er 25.. Det høres nesten litt nedlatende ut i mine ører. "Næmmen lille vennen, du er jo så ung..."

Jeg er 24 og har tre lange forhold bak meg.Det første varte i 3 år, der vi bestemte at det ikke var noe mer, det andre varte i to år der jeg opplevde at kjæresten min ikke bare var utro med 1 jente, men flere. Jeg skjønte ingenting, fordi han var en utrolig manipulertende person. Han klarte å holde 2 forhold på samme jobb hemmelig for hverandre, og klarte å lyve på seg fri ved å fortelle sjefen at broren hadde fått hjernesvulst. Ja temmelig sykt. Vi skulle egentlig ha barn sammen, men jeg fant ut alt dette tidlig i savngerskapet.Det gikk fryktelig galt, og han presterte å dra fra meg når alt foregikk. Fra idyll til mareritt. Ja man kan få seg noen støkk her i livet. Jeg møtte en herlig mann etter dette og jeg fant håpet på kjærlighet igjen. Dette varte dersverre bare 1,5 år, fordi han ville flytte tilbake til nord Norge. Dette var veldig vondt, men det betydde veldig mye for han. Jeg skjønte at dette ikke ville gå, fordi jeg hadde så mye her på sørlandet som knyttet meg her. Dette ble veldig kortfattet, så ta hensyn til det dersom noen ønsker å svare. Poenget mitt er at jeg faktisk ikke har mistet håpet. Jeg tror forhold er noe man må jobbe for, og at man kan være glad i et menneske livet ut. Jeg synes det er alt for lett å bare gi opp, som mange mennesker gjør. Mange bare fordi de går lei..Et forhold er ikke idyll hele tiden.Noen tror kansje at den sterke forelskelsen skal vare , men det gjør den ikke. Den går over i noe dypere og mer verdifullt dersom det er riktig. Det er mye fokusering på utseende i samfunnet idag, og jeg tror mange velger partner på feil grunnlag.

Jeg tror hemmeligheten ligger i å finne en person som matcher enselv, med felles mål og drømmer.

Hilsen meg

[Gjest Gjest]

Man kan oppleve GANSKE mye, selv om man bare er 25.. Det høres nesten litt nedlatende ut i mine ører. "Næmmen lille vennen, du er jo så ung..."

Jeg er 24 og har tre lange forhold bak meg.Det første varte i 3 år, der vi bestemte at det ikke var noe mer, det andre varte i to år der jeg opplevde at kjæresten min ikke bare var utro med 1 jente, men flere. Jeg skjønte ingenting, fordi han var en utrolig manipulertende person. Han klarte å holde 2 forhold på samme jobb hemmelig for hverandre, og klarte å lyve på seg fri ved å fortelle sjefen at broren hadde fått hjernesvulst. Ja temmelig sykt. Vi skulle egentlig ha barn sammen, men jeg fant ut alt dette tidlig i savngerskapet.Det gikk fryktelig galt, og han presterte å dra fra meg når alt foregikk. Fra idyll til mareritt. Ja man kan få seg noen støkk her i livet. Jeg møtte en herlig mann etter dette og jeg fant håpet på kjærlighet igjen. Dette varte dersverre bare 1,5 år, fordi han ville flytte tilbake til nord Norge. Dette var veldig vondt, men det betydde veldig mye for han. Jeg skjønte at dette ikke ville gå, fordi jeg hadde så mye her på sørlandet som knyttet meg her. Dette ble veldig kortfattet, så ta hensyn til det dersom noen ønsker å svare. Poenget mitt er at jeg faktisk ikke har mistet håpet. Jeg tror forhold er noe man må jobbe for, og at man kan være glad i et menneske livet ut. Jeg synes det er alt for lett å bare gi opp, som mange mennesker gjør. Mange bare fordi de går lei..Et forhold er ikke idyll hele tiden.Noen tror kansje at den sterke forelskelsen skal vare , men det gjør den ikke. Den går over i noe dypere og mer verdifullt dersom det er riktig. Det er mye fokusering på utseende i samfunnet idag, og jeg tror mange velger partner på feil grunnlag.

Jeg tror hemmeligheten ligger i å finne en person som matcher enselv, med felles mål og drømmer. 

Hilsen meg

←

For et koselig innlegg!

[Gjest Gjest]

Ikke starten, da - men slutten

[Gjest Gjest]

Dette er deprimerende lesning. Livet og kjærligheten er ikke så ille som mange av dere skal ha det til.

Noen mennesker får forholdet til å vare livet ut....Hvordan? Gå i tenkeboksen

Hilsen jente28