Hvorfor skal det være så vanskelig?

[Gjest ikke innlogget..]

Jeg og samboeren min har vært sammen litt over ett år nå.. Det hele startet rundt den tiden vi ble sammen:

Sambo har/hadde ei venninne, jeg kaller henne for Nina. Nina er ei typisk søt og morsom jente som alle liker. Hun er ikke spesielt pen, helt normal, men hun har liksom en sånn personlighet som gjør at "alle" liker henne. Blid og "sprudlende" hele tiden. Før jeg og sambo ble sammen var de visstnok veldig gode venner som gjerne snakket sammen i timesvis på msn hver dag. Etter mye om og men fant jeg ut at han var interessert i henne da vi ble sammen, men det var ikke gjensidig, så når han i tillegg ble interessert i meg ble han sammen med meg "i stedet". Føler det sånn i hvertfall. "Han kunne ikke få henne, så da valgte han meg"

Tidlig i forholdet var jeg ganske så sjalu pga dette og var dum nok til å lese på mobilen hans, og alle meldingene unntatt et par-tre stk var fra Nina. Han hadde altså slettet kosemeldinger fra meg for å ta vare på vanlige "hva driver du med da?"-meldinger fra Nina! Jeg konfronterte han med dette, og han sa bare at han ikke hadde tenkt over det (ja, særlig ). Husker også første gangen vi møtte henne ute på byen. Han presenterte meg ikke engang. Men var mer opptatt av å prate med henne og måtte absolutt gi henne hei-klem når de møttes og hade-klem når vi gikk + at han var mye mer opptatt av henne hele kvelden. Noen måneder gikk, og omtrent hver gang jeg kom inn på jobben hans var det et msn-vindu med henne oppe.. Jeg og Nina studerer ved samme skole, og hver gang jeg har sett henne så har hun sendt meg stygge blikk, og det har ikke akkurat ført til at jeg har likt henne bedre.. I tillegg var jeg ute på byen med venninner en gang, og da sto hun og en venninnegjeng og kikket stygt på meg og lo?! Jeg hadde aldri engang snakket ordentlig med jenta! Jeg syns hun oppførte seg skikkelig fjortis!

Til slutt kokte det over for meg. Jeg taklet ikke lenger at han skulle ha så mye kontakt med ei han var/hadde vært interessert i, og som tydeligvis mislikte meg sterkt, så jeg sa at enten så fikk han kutte ned kontakten med henne, eller så gikk jeg. Sambo forsto heldigvis hva jeg mente, og kuttet betraktelig ned på kontakten.

Jeg tror ikke sambo har flørtet med henne (hun har forresten hatt kjæreste mesteparten av tiden), eller at hun har flørtet med han, men det har liksom vært litt sånn hemmelighold av det hele etter at jeg konfronterte han. Han lar være å fortelle om han har snakket med henne eller møtt henne, og utelatt å fortelle om at hun har vært på fest som han har vært på når jeg har spurt hvem som var der. En lang stund gikk det greit, men så en dag når jeg satt på sambos pc for å laste ned noe så poppet et msn-vindu opp, og det var henne (han sa han hadde fjernet hu fra MSN, men han hadde tydeligvis bare slettet hun, og ikke blokkert sånn at hun kunne snakke til han), og jeg måtte jo selvfølgelig utgi meg for å være sambo da (dumt av meg, ja), og det kom ganske godt fram at det ikke var første samtale de hadde hatt på et par måneder, sånn som sambo sier til meg.. Så han har altså løyet om dette igjen..

Jeg sliter fortsatt.. Jeg sliter med at jeg føler at hun er bedre enn meg (jeg er ikke like "sprudlende" og "søt" som henne).. Jeg sliter spesielt med følelsen av at jeg egentlig var andrevalget for han, at det egentlig var hun han ville ha hvis han kunne fått henne..

Uff, jeg er sikkert teit nå.. Jeg føler meg egentlig ganske dum.. Og dere kommer sikkert til å si: "Herregud, dette var vel ikke noe å ta på vei for", men jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å stole på folk. Spesielt etter at en eks har vært gift (uten at jeg visste det) og de andre var forelsket i/utro med en eller flere andre mens vi var sammen. Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver det heller.. Måtte bare få det ut.. Har ikke så mange å snakke med om akkurat dette.

[Gjest Thalassa]

Jeg og samboeren min har vært sammen litt over ett år nå.. Det hele startet rundt den tiden vi ble sammen:

Sambo har/hadde ei venninne, jeg kaller henne for Nina.

Uff, jeg er sikkert teit nå.. Jeg føler meg egentlig ganske dum.. Og dere kommer sikkert til å si: "Herregud, dette var vel ikke noe å ta på vei for", men jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å stole på folk. Spesielt etter at en eks har vært gift (uten at jeg visste det) og de andre var forelsket i/utro med en eller flere andre mens vi var sammen. Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver det heller.. Måtte bare få det ut.. Har ikke så mange å snakke med om akkurat dette.

←

Helt ærlig...? Jeg synes samboeren din er en stor dust! Hadde det vært meg hadde jeg blitt steikandes forbanna, og sagt rett ut om det med msn greine hvor vinduet poppa opp. Det er jo ikke noe vits i at kjæresten din skal lyve til deg eller hva? Det får da være grenser.

Hvis du flyr og godtar slike ting, så kommer han til å tro at du godtar andre ting også.. noe jeg regner med at du ikke gjør..

Jeg tror du skal passe deg så du ikke blir brukt og kasta.. si ifra hvor grensa går, hvis han ikke tollererer det, så stikk! Det er flust med menn der ute som vil ha ei snill og god jente som deg.

Endret 30. april 2006 av Thalassa

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Helt ærlig...? Jeg synes samboeren din er en stor dust! Hadde det vært meg hadde jeg blitt steikandes forbanna, og sagt rett ut om det med msn greine hvor vinduet poppa opp. Det er jo ikke noe vits i at kjæresten din skal lyve til deg eller hva? Det får da være grenser.

Hvis du flyr og godtar slike ting, så kommer han til å tro at du godtar andre ting også.. noe jeg regner med at du ikke gjør..

Jeg tror du skal passe deg så du ikke blir brukt og kasta..  si ifra hvor grensa går, hvis han ikke tollererer det, så stikk! Det er flust med menn der ute som vil ha ei snill og god jente som deg.

←

Tusen takk for svar

Tro meg, han fikk kjeft som bare det for det med MSN.. Det var faktisk rett før jeg heiv han ut fordi jeg er så lei av all denne dritten, og han vet at hvis noe sånt skjer igjen så kommer jeg til å gjøre det også (det er faktisk ikke noe jeg bare sier)! Jeg tror rett og slett det største problemet er at han er feig. Jeg vet han er veldig redd for å miste meg og han har dermed holdt noen ting skjult for meg fordi han er redd for hvordan jeg skal reagere hvis han forteller det (f.eks at han har fått melding av hu osv.). Og det er selvfølgelig ikke greit! Jeg aksepterer det ikke! Det har vært rett før forholdet har endt flere ganger pga sånne filleting han ljuger om (det er jo egentlig det, f.eks ang de meldingene, de er jo egentlig veldig uskyldige), og jeg syns jo det er litt dumt også da, men jeg finner meg ikke i det lenger.. !

Jeg virker sikkert som ei jente som aksepterer litt av hvert ut av hovedinnlegget mitt, men jeg gjør faktisk ikke det.

[Gjest Thalassa]

denne feigheten hans går på forholdet deres løs.. tørr han ikke bryte kontakten med henne? er det det det er? Du burde nok prate med han og få han til å forstå alvoret mener nå jeg. Det hjelper ikke alltid å kjefte på slike småting, her er andre ting som funker bedre enn kjefting, f.eks: "nå ble jeg kjempe skuffa" og bare gå sin vei og se skuffa ut resten av dagen, ignorering men ikke vær sur, grining, plutselige mms`er og sms`er fra kjekke kamerater av deg, gjerne en ny en (ta igjen med samme mynt) osv.

Du kan sikkert noen triks selv

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

denne feigheten hans går på forholdet deres løs.. tørr han ikke bryte kontakten med henne? er det det det er? Du burde nok prate med han og få han til å forstå alvoret mener nå jeg. Det hjelper ikke alltid å kjefte på slike småting, her er andre ting som funker bedre enn kjefting, f.eks: "nå ble jeg kjempe skuffa"    og bare gå sin vei og se skuffa ut resten av dagen, ignorering men ikke vær sur, grining, plutselige mms`er og sms`er fra kjekke kamerater av deg, gjerne en ny en (ta igjen med samme mynt) osv.

Du kan sikkert noen triks selv 

←

Nei, tror kanskje ikke han tør å bryte kontakten helt. Jeg tror faktisk ikke at han noen gang tar kontakt med henne, men hvis hun tar kontakt med han så tror jeg ikke han tør å overse henne. Og det krever jeg forøvrig ikke heller. Det eneste jeg krever er at han er ærlig med meg, noe han ikke klarer helt å være tydeligvis. Hvis han har pratet med henne så vil jeg at han skal fortelle det, og jeg kommer ikke til å klikke da faktisk! Det jeg klikker for er at han prater med henne i smug (selv om det er mye, mye sjeldnere enn før).

Hehe.. Jeg er ikke typen som skriker, kjefter og griner i en krangel. Er mer at jeg sier det sånn som det er (ganske rolig egentlig, men med litt streng stemme), og så går jeg og overser han en god stund så han skjønner at han har gjort noe veldig galt Da kommer han som regel krypende (Nå føler jeg meg litt slem her.. )

Uff.. Jeg liker henne bare ikke.. Og jeg skjønner heller ikke hva HUN har i mot MEG! Jeg har da aldri gjort henne noe...

[Gjest gjesta]

Æsj. Slik var eksen min og. Godtok altfor mye, og til slutt hadde jeg ikke selvtillit igjen. Pass bare på at du ikke gjør samme feilen. Og nei, du er ikke dum. Han som er dum.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lest alt det de andre har sagt, men sånn jeg tenker det så kanskje det er lettere for deg å skrive et brev til han hvor du sier hvordan du føler det. Og da mener jeg ikke alt det du har sagt til han i krangel/diskusjon mange ganger, men hva det får deg til å føle når han ikke sier ting og hvorfor det får deg til å føle deg sånn.

Og hva hvis dere inviterte "Nina" og kjæresten til dere på middag, eller en kinotur (da trenger du jo tross alt ikke snakke så mye), sånn at du får møtt henne og kanskje sett en annen side av henne? Det er ikke sikkert Nina misliker deg så mye som det du får følelsen av, men at hun også føler at hun har mistet en god venn fordi han setter en annen jente høyere. Selv om du ikke ser det sånn, med tanke på at de fremdeles har kontakt. Du "konkurrerer" her med en jente som sannsynligvis sitter med en del av de samme følelsene som deg, og at dere misliker hverandre fordi ingen av dere føler at dere får han fullt ut. I tillegg til at dere ikke har møtt hverandre og hatt mulighet til å bli kjent med hverandre.

Når det er sagt, så skjønner jeg veldig godt hvordan du føler det, jeg hadde ikke takla det hvis samboeren min holdt på sånn. Jeg synes likevel det er merkelig at dere ikke har vært mer sammen hvis hun og samboeren din er/var så gode venner. Dere har jo tross alt vært sammen et år. Når det gjelder det at han likte henne før dere ble sammen, så må du bare jobbe med deg selv i forhold til at det er DEG han har valgt å bo sammen, og det er deg han er glad i. Det er deg han ikke vil miste, og selv om han da ikke sier at han får meldinger og snakker med henne på msn er det fordi han ikke vil såre noen av dere. Han er gutt, og gutter har vel generelt vanskeligere for å forstå hvorfor de må velge mellom en venninne og kjæresten sin. Derfor kan det nok være enklere for deg å skrive et brev hvor du skriver akkurat hvordan du føler i forhold til alle disse tingene, slik at det ikke blir sagt til i en "opphetet" diskusjon hvor det kan være vanskelig å få sagt det man virkelig føler.

[Gjest Bassanova]

Uff, jeg er sikkert teit nå.. Jeg føler meg egentlig ganske dum.. Og dere kommer sikkert til å si: "Herregud, dette var vel ikke noe å ta på vei for",

←

Må innrømme at jeg de første linjene tenkte at du var en smule overdrevet sjalu, men det inntrykket ble fort endret. Jeg føler jeg er litt i samme sko som samboeren din. Jeg har alltid hatt det problemet at alle jenter ser på meg som mer (beste)venn-materiale enn kjæreste-materiale. Med det resultat at jeg kjenner ganske manger og har noen få som veldig gode venner.

Men for halvannen måned siden ble jeg sammen med ei jente. Nesten rart at det ikke har vært syndeflod eller regnet frosker enda, siden en av verdens grunnpillarer (les: meg = singel) har ramlet sammen i stumper og stykker. Uansett, jeg har siden vi ble sammen tenkt mye på hvordan jeg skal ordlegge meg når jeg omtaler venninnene for kjæresten min, slik at hun ikke skal tro at de er noe mer enn nettopp venninner. Jeg omtalte de så godt som aldri når vi deitet, og jeg reagerte óg på at hun aldri omtalte sine kamerater heller. Var takknemlig for det, for det forhindrer en masse forstyrrende tanker.

Er kanskje mulig jeg går litt langt den andre veien igjen. Men jeg synes ikke samboeren din respekterer deg slik jeg synes en kar skal respektere kjæresten sin. Og jeg synes du har all grunn til å vurdere en eventuell fremtid for forholdet basert på det du har skrevet over.

[Gjest Gjest]

Jeg har en ganske klar "regel" for dette med venner av motsatt kjønn når man er i et forhold. (Nå snakker jeg helst om godt voksne folk som bor ilag da, og ikke fjortis-kjærester altså. Da blir det vel litt annerledes...)

Hvis min partner har en venninne som han har kjent før han traff meg, og som han holder mye kontakt med nå også, så ser jeg det som en selvfølge (spesielt hvis vi bor ilag) at hun også ønsker å treffe meg og bli kjent med meg. Gjerne komme på besøk til oss. Hun må forstå at han ikke er singel lenger og dermed er en halvpart av et par. Ønsker hun å ha kontakt med han, må hun ta meg med litt på kjøpet. Dvs. hun kan komme på besøk til oss, vi kan gå ut sammen alle, eller jeg er med hvis hun inviterer til besøk hos seg. Ser det som helt naturlig at vi blir en vennegjeng, som har økt med en person etter han traff meg. Når hun treffer en mann, er han også inkludert i gjengen.

Det minste jeg da forventer er at hun respekterer meg og oppfører seg høflig. Om hun ikke liker meg, bør hun iallefall prøve å ikke vise det hvis vi skal ha kontakt med hverandre (eller hun med min partner).

Hvis hun derimot oppfører seg så uhøflig slik denne som trådstarter skriver om, så hadde jeg bedt han velge ja!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar alle sammen, det setter jeg veldig pris på!

Først til deg som skriver at jeg burde invitere henne med på kino/invitere henne på middag med meg og kjæresten: Jeg syns ærlig talt ikke det hadde vært en god idé. Jeg tror jeg hadde følt det hadde vært skikkelig ubehagelig hele kvelden etter alt som har skjedd nå, og jeg tror nok egentlig det bare hadde gjort vondt verre. I starten kunne jeg faktisk tenke meg å bli kjent med henne, men ikke nå. Dessuten har aldri samboeren min tatt noe initiativ til at jeg skulle bli kjent med henne. De har forresten egentlig aldri vært sånne venner som har funnet på ting sammen, de har egentlig bare møttes på fest en del, og pratet mye over nettet og sms. Jeg må innrømme at jeg også egentlig er ganske redd for at mer kontakt med henne bare ville få følelsene hans for henne til å blusse opp

Sånn jeg tenker tror jeg problemet hennes mer er at hun har mistet en "beundrer" som ga henne masse oppmerksomhet enn en god kamerat.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Når det gjelder det at han likte henne før dere ble sammen, så må du bare jobbe med deg selv i forhold til at det er DEG han har valgt å bo sammen, og det er deg han er glad i.

←

Joda, problemet er bare at han var forelsket i henne MENS vi var sammen (den første tiden), og DET syns jeg er vanskelig å takle (Ja, han nekter for det, men av mange forskjellige grunner så kom det ganske tydelig fram). Han har da kontakt med flere andre jenter han var interessert i FØR vi ble sammen, og flere av disse er jeg til og med venninner med (bedre enn han til og med), og jeg er absolutt ikke sjalu på disse jentene. Det er bare Nina som er et problem for meg.

[Gjest Thalassa]

Joda, problemet er bare at han var forelsket i henne MENS vi var sammen (den første tiden), og DET syns jeg er vanskelig å takle (Ja, han nekter for det, men av mange forskjellige grunner så kom det ganske tydelig fram). Han har da kontakt med flere andre jenter han var interessert i FØR vi ble sammen, og flere av disse er jeg til og med venninner med (bedre enn han til og med), og jeg er absolutt ikke sjalu på disse jentene. Det er bare Nina som er et problem for meg.

←

Da synes jeg du skal ta en alvorsprat med han, og si akkurat det du skrev over her.

Hvis det er deg han er glad i trenger han ikke henne.. hev deg over henne, og kjør ditt løp. Pass på at du tar EN alvorlig prat, og ikke driv å nevn henne hele tiden. Det er tydelig at hun er oppmerksomhetskrevende, du sier de bare møttes på fester o.l så SÅ gode venner kan de ikke være. Få han til å glemme henne, det er jo deg han elsker ikke sant. Og slutt å vær sjalu, bare kutt det ut, ikke like lett bestandig, men bare prøv som sagt å hev deg over henne.

Da viser du at du ikke har noe å være redd for, har selvtillit og er stolt. Og ikke snakk dritt om henne, hvis du kan komplementere henne for ett eller annet overfor kjæresten din, så viser du deg sterk og det kommer han til å se. Hun ikke er bedre enn deg.

Endret 30. april 2006 av Thalassa

[Gjest d'Arc]

Nina hørtes ekstremt barnslig ut, og det samme med mannen din. Om du kniper han i dette en gang til, synes jeg så absolutt du ikke bør være sammen med han. Håper han bruker den siste sjangsen sin godt.