Skilsmisse når barna er voksne

[Gjest Gjest_Lillemeg_*]

Det er så mange som vil skille seg, men ikke gjør det av hensyn til barna. De vet ikke hvordan de vil reagere. Noen mener man bør vente til barna blir voksne.

Har du foreldre som har skilt lag etter at du ble voksen, og kanskje hadde flyttet ut av hjemmet? Hvordan tok du det, synes du det er greit? Vanskelig? Om de gjorde det, og senere fant nye partnere, hva synes du om det? Noen som har lyst til å fortelle?

Jeg spør fordi dette er en situasjon som indirekte berører meg.

[Gjest Gjest]

Jeg har - og det førte til at hele familien gikk rett i dass.

Min mor presterte bl.a. å si at hun holdt ut så lenge pga oss barna. Så da klarte hun nok en gang å plassere ansvaret hos oss. Jeg synes lenge det var fælt å ha vært ansvarlig for at hun hadde følt hun levde i et vondt ekteskap så lenge, men nå har den følelsen snudd og jeg synes det var rett og slett simpelt av henne å si noe sånt til meg.

Er det klart at det brudd er uunngåelig i fremtiden, så skill lag selv om barna er små.

[Gjest Gjest_Lillemeg_*]

Fy og fy, det var stygt gjort!!!

Denne situasjonen jeg snakker om nå, så gjelder det et godt voksent ektepar som har holdt sammen pga barna tidligere. Nå er barna voksne, og de er vel sammen av gammel vane. Han vil ut, hun vil vel ikke fordi hun har det behagelig økonomisk. Tror faktisk at hun er litt som moren din dessverre

[Gjest Gjest]

Tror faktisk at hun er litt som moren din dessverre

←

Da håper jeg virkelig noen forteller de voksne barna at uansett hva foreldrene sier, så har det vært foreldrenes valg - er bare de som kan være ansvarlig for sine egne valg. Som barn har man ingen skyld i valget om foreldrene fortsatt skal holde sammen eller ikke.

Før ble ofte sånne valg foretatt av bekvemmelighetshensyn, i tillegg til at det var litt skamfullt og skilles.

Har de noen mulighet til å snu den gamle vanen til nye gode vaner og nye felles interesser - eller ligger det mye bitterhet her som det gjorde hos mine foreldre?

[Gjest Gjest_Lillemeg_*]

Det ligger nok så mye bitterhet at det ikke er mulig. De krangler hele tiden og snakker stygt til hverandre. Han snakker ikke stygt om henne, men hun om han. I noen tilfeller også mens barna er til stede

[Gjest Gjest]

Da bør de komme vekk fra hverandre så fort som mulig. Håper moren tar til vettet, for sånn som hun driver på så kommer kanskje barna til å ta avstand fra henne.

[Gjest Gjest_Lillemeg_*]

Jeg er helt enig med deg. Og jeg er veldig lei for at du tydeligvis har opplevd noe som er så leit og vanskelig

[Gjest Gjest]

Mamma og pappa separerte seg da jeg (yngste barn) flyttet hjemmefra.

Det at mamma og pappa gikk fra hverandre var for meg en stor lettelse, men også en utfordring. Den ene parten gikk rundt for å "samle støtte", mens den andre parten hevdet at årsaken til skilsmissen var privat. Den ene hevdet at dette var uforståelig, at h*n hadde gjort alt for partneren, og at h*n ikke kunne leve uten den andre. Den andre parten virket tilnærmet upåvirket av bruddet.

Dette gjorde at vi "barna" ofte havnet mellom barken og veden. Vi opplevde at den ene av våre foreldre konkurrerte om vår oppmerksomhet og sympati, og om vi ikke reagerte som forventet, så ble vi "straffet" med at noe vi var glade i ble tatt fra oss slik at vi skulle forstå hvordan h*n følte det når h*n "mistet" oss ungene.

Dette var en forferdelig periode som strakte seg over mange år. Mye bitterhet kom fram fra den ene parten, mens den andre parten prøvde å gå videre med sitt liv.

Dette var (i følge advokater og psykologer) en veldig tøff skilsmisse, med drapsforsøk, svartmaling, trusler osv fra den ene parten, men dette roet seg heldigvis etter at skilsmissen ble avklart ved dom 3 år etter separasjon ble tatt ut.

Nå i etterkant har den som tok bruddet verst fått seg en ny partner. Dette er ikke en person jeg kommer godt overens med, men det er en person som jeg akespterer fordi h*un betyr så mye for min forelder.

Den andre sliter veldig med ettervirkningene fra ekteskapet. Mange år med psykisk mishandling har satt sine spor, og h*n har veldig vanskelig med å knytte bånd til en person av det motsatte kjønn.

Vi barna har nå et rimelig bra forhold til dem begge. Det tok sin tid, men nå går det heldigvis ganske greit bortsett fra ved spesielle anledninger, for våre to foreldre kan ikke være i samme rom uten at den ene angriper den andre verbalt.

[Lillie]

Foreldrene mine skilte lag for kort tid siden.

Er fortsatt mye bitterhet og sinne i familien, men jeg begynner å komme ovenpå. Har en god dialog med både moren og faren min, men de snakker ikke "face to face".

Håper bare at ting roer seg etter hvert.

[Gjest Embla s]

jeg tror ikke det er noe "lettere" å bli skilsmissebarn i voksen alder kontra som liten. Når man er liten er man jo fritatt fra en del avgjørelser og ansvar man som voksen er nødt til å ta. Jeg tror for min del jeg ville tatt det tyngre om foreldrene mine skilte seg nå enn om de hadde gjort det da jeg var yngre.

[Missy1]

Jeg sitter midt oppi det nå. Jg er 25år gammel og i januar bestemte min mor seg plutselig for å ta alle tingene sine og flytte ut mens pappa var på jobb. Helt uten forvarsel. Hu sier også at hu ikke ville gjøre det da vi barna var små, men for å være helt ærlig så tror jeg at jeg hadde fått en bedre oppvekst om de hadde gått fra hverandre da jeg var liten for barna merker godt når foreldrene ikke har det godt sammen.

Mamma gjør sitt beste for å slette 28års ekteskap fra minnet på kort tid. Iløpet av en snau mnd tok hu ut separasjon, har bedt om å få dele boet (selge hus osv), bytta navn på min yngste bror (som hu tok med seg da hu flytta). Nå fikk hu nettopp vite at taksten på huset ikke var så mye som hu hadde trodd så nå vil hu plutselig ha huset (som var min fars foreldres hus). Hu knuser pappa, og det er så vondt å se på. Ved sidenav dette sitter hu og syter over hvor tungt og fælt HU har det.

Sitter nå bare og venter på beskjeden om at hu har møtt en annen mann for det er tydelig at det er noe sånt når hu har så hast. Pappa er interessert i å gå i parterapi for å prøve å løse dette (det er en tydelig kommunikasjonssvikt de imellom som har ført til et dårlig ekteskap, i tillegg til at mamma har vært mye utro gjennom årene) men mamma er ikke interessert. Samtidig holder hu pappa veldig på gress, dukker opp hos han og later som ingenting har skjedd.

Dette ble langt og rotete ja, men poenget mitt er at selvom barna er voksne er det vanskelig for de..

[Missy1]

Jeg så ikke før nå at denne tråden var så gammel

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 25. Det er trist å ikke ha barndomshjemmet å komme "hjem" til. Føler at røttene mine forsvant litt, og jeg har ikke noe hjem hos noen av foreldrene mine. Julen er IKKE den samme, jeg er bare på besøk i et hvilket som helst fremmed hjem.

Ingen av dem hadde plass til mine ting, så jeg har drasset rundt på alt jeg ville spare på selv, og det er litt trist at barneklærne mine ikke finnes lenger, så mine barn kunne brukt dem. Litt sårt at de ikke gadd spare på barnetegningene mine etc.

Det er veldig slitsomt å være den som må være der for begge foreldrene mine (er enebarn), å måtte gjøre ting pappa gjorde for mamma (hagearbeid, f.eks) - og måtte gjøre ting mamma gjorde for pappa (kjøpe klær, f.eks).

Det var mye enklere for meg da de var sammen. Jeg forstår ikke helt hvorfor de skilte seg. De var nok ikke lykkelige sammen, men de er ikke lykkelige nå heller.

Anonym poster: 432de0c6e0529cceb67f988863457c6f

[Missy1]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 25. Det er trist å ikke ha barndomshjemmet å komme "hjem" til. Føler at røttene mine forsvant litt, og jeg har ikke noe hjem hos noen av foreldrene mine. Julen er IKKE den samme, jeg er bare på besøk i et hvilket som helst fremmed hjem.

Ingen av dem hadde plass til mine ting, så jeg har drasset rundt på alt jeg ville spare på selv, og det er litt trist at barneklærne mine ikke finnes lenger, så mine barn kunne brukt dem. Litt sårt at de ikke gadd spare på barnetegningene mine etc.

Det er veldig slitsomt å være den som må være der for begge foreldrene mine (er enebarn), å måtte gjøre ting pappa gjorde for mamma (hagearbeid, f.eks) - og måtte gjøre ting mamma gjorde for pappa (kjøpe klær, f.eks).

Det var mye enklere for meg da de var sammen. Jeg forstår ikke helt hvorfor de skilte seg. De var nok ikke lykkelige sammen, men de er ikke lykkelige nå heller.

Anonym poster: 432de0c6e0529cceb67f988863457c6f

Så utrolig trist klemmer til deg.

[Gjest Gjest]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 25. Det er trist å ikke ha barndomshjemmet å komme "hjem" til. Føler at røttene mine forsvant litt, og jeg har ikke noe hjem hos noen av foreldrene mine. Julen er IKKE den samme, jeg er bare på besøk i et hvilket som helst fremmed hjem.

Ingen av dem hadde plass til mine ting, så jeg har drasset rundt på alt jeg ville spare på selv, og det er litt trist at barneklærne mine ikke finnes lenger, så mine barn kunne brukt dem. Litt sårt at de ikke gadd spare på barnetegningene mine etc.

Det er veldig slitsomt å være den som må være der for begge foreldrene mine (er enebarn), å måtte gjøre ting pappa gjorde for mamma (hagearbeid, f.eks) - og måtte gjøre ting mamma gjorde for pappa (kjøpe klær, f.eks).

Det var mye enklere for meg da de var sammen. Jeg forstår ikke helt hvorfor de skilte seg. De var nok ikke lykkelige sammen, men de er ikke lykkelige nå heller.

Anonym poster: 432de0c6e0529cceb67f988863457c6f

Det er veldig slitsomt å være den som må være der for begge foreldrene mine (er enebarn), å måtte gjøre ting pappa gjorde for mamma (hagearbeid, f.eks) - og måtte gjøre ting mamma gjorde for pappa (kjøpe klær, f.eks).

Disse tingene må du bare slutte med. De er voksne mennesker som klarer dette like godt som deg.

[Gjest celine]

Mine foreldre ventet med å skille seg til jeg (minstemann) var flyttet ut. Jeg syns de burde ha gått fra hverandre mye før! Et barn merker når ting ikke er som det bør være, selv om mine foreldre hadde vett nok til å ikke krangle åpenlyst, og forsøkte så godt de kunne å skjule at noe var galt.

Det var en lettelse da de kom fra hverandre! Istedenfor å ha to foreldre som holdt sammen fordi de syntes de måtte, fikk jeg to foreldre som ble lykkeligere enn de hadde vært på mange år :-) Jeg syns virkelig de hadde fortjent den lykken noen år tidligere ;-) Livet er for kort til å gå og gnage sammen når man kan være lykkelig alene ;-)