Hjelp til å redde ektskapet

[Gjest Kamikaze]

Jeg trenger virkelig hjelp med ekteskapet mitt!!! Bare så det er sagt, vi kan ikke gå til terapi etc.

Vi har vært sammen i 9 år nå, 3 av dem gift. Mannen min er en hederlig og ordentlig mann, som elsker meg av hele sitt hjerte. Tror aldri han kunne forestillt seg livet sitt uten meg... Han er flink til å jobbe, og sitter sjelden stille. Vi har begge travle hverdager, og er sjelden hjemme før klokken 19-20 om kvelden. Da er det middag, tv og soving som står for tur. Som sagt er han snill og behandler meg med respekt.

Han jobber mye i perioder, det har jeg overhodet ingen problemer med, da jeg selv er aktiv idrettsutøver, og tilbringer mye tid på trening etter jobb hver kveld. Sommerhalvåret er det også mye konkurranser, så da er jeg mye borte. Mannen min liker ikke hobbyen/idretten min, og liker heller ikke vennene mine jeg har i det miljøet. derfor har vi nesten bare han sine venner som felles.

Jeg tar meg selv i å drømme stadig vekk om andre menn, og blir betatt av andre rett som det er. Jeg har ikke vært utro, og håper ikke jeg blir det heller noen gang. Men saken er den, at livet på soverommet hjemme er ikke så mye å rope hurra for.. Jeg har ikke noe tenning på mannen min lenger, og synes det er trist. Han prøver virkelig å gjøre det bra for meg, og føler meg slem /utakknemlig når jeg ikke klarer å nyte det han gjør. Jeg har selv prøvd virkelig å ta meg sammen, samt finne på diverse stunt for å få opp gnisten, uten at det har hjulpet nevneverdig. har vært sånn i et par år nå. Synes synd på mannen min, som ikke har en like lysten partner som seg selv. Må være kjipt for ham...

Samtidig har jeg VELDIG lyst på andre menn, som jeg har truffet på min vei. Fantaserer mye om et annet liv, og føler kanskje at det er synd for både meg selv og mannen min at vi lever slik som vi gjør. har lyst å leve på egenhånd avogtil, samtidig som det virker utenkelig å gå fra ham. Han er en fantastisk mann, og vi har det fint sammen, vi har også økonomisk sikkerhet i hverandre og lever gode liv som følge av dette. Det vil bli annerledes for begge om det skulle ta slutt, og en skilsmisse ville blitt vanskelig mht. de økonomiske forholdene, da vi har noe felles, men mest særeie o.s.v. Men nå er jo ikke økonomi alt, selv om det selvsagt har mye å si for hvordan et liv man kan leve.

Jeg trenger råd til hva jeg kan gjøre for å få et mer spennende ektskap, slik at livet utenfor ikke skal bli så forlokkende lenger! Ser på skilsmisse som et stort personlig nederlag, og familiene våre ville ganske sikkert sett veldig ned på meg. For det er jeg som er den "ustabile" parten, og den som eventuellt gir opp.. I familiene våre har det alltid vært status å være en "stayer" i alle slags situasjoner.

Jeg er også den som blir sett på som mest egoistisk, siden jeg bruker så mye tid på idretten min.

Håper noen har noen gode råd/erfaringer å komme med, for det trenger jeg...

[Gjest Gjest]

For det første må du snakke ordentlig ut med mannen din om dette. Han må få vite hvordan du føler det. Vær ærlig og fortell hva det er du synes mangler. Vær samtidig positiv på den måten at du viser at du virkelig ønsker at ting skal fungere igjen (for det høres det ut som om du vil).

Du må fortelle om at du har problemer med at det er bare hans venner som er felles venner. Synes ikke at du skal behøve å slå deg til ro med at han ikke liker din hobby og dine venner. Når man er to må man også ofre litt, og hvis han først omgås dine venner med et mer åpen sinn kan det jo hende at han vil kunne ha glede av det selv også.

Du må også ta opp problemene på soverommet, selv om dette like gjerne kan være symptomer på at det er andre ting som er galt. Jeg har en litt enkel filosofi som går ut på at aktiviteter på soverommet gjerne er et speilbilde på hvordan forholdet ellers er.

Du skriver at du synes synd i han pga at du har dine tvil, og det er forståelig, men det er viktig å komme bort fra denne tankegangen. Et forhold er begges ansvar, og slik jeg forstår det er det begges "skyld" at ting ikke går helt på skinner, og da må begge legge seg i selen for å løse det.

Uansett hva det hele resulterer i, må du forsøke å ikke blande økonomi, familiens meninger etc opp i det hele. Til syvende og sist så koker det hele ned til forholdet mellom deg og din mann.

Lykke til!

[Gjest Kamikaze]

Takk for gjennomtenkt svar, du høres fornuftig ut. Jeg bør nok ta det opp med han, men føler meg litt feig, for jeg vet at han vil bli fryktelig lei seg. han er litt sånn at han synes synd på seg selv når jeg tar oppnoe som plager meg anng. han. Vet det for vi har hatt våre problemer før, og da ble han helt fortvila når jeg sa at jeg ikke syntes alt var så fint som det burde være, og at jeg kunne tenke meg litt tid for meg selv. han ble helt i fra seg og sa at han egentlig ikke hadde noen andre enn meg, og at han ikke visste hva han skulle gjøre om jeg dro. han sa også at han ikke hadde så mange nære kamerater lenger som han hadde før vi ble samme, fordi han ikke trengte det når han hadde meg! Ble litt sjokkert, for det er virkelig dumt av han å ikke pleie vennskapene sine fordi om man er i et forhold. men alle kan gjøre feil, og sånn er jo det, men han har liksom ingen han kan snakke med om problemene sine, så da tror jeg han bare vil svartmale hele situasjonen i hodet sitt. Også er jeg redd for at han da vil stå på hodet for å gjøre meg til lags på ting som ikke er viktige for meg, også klarer jeg ikke å si noe mer... Jeg er et teit menneske for tiden, hodet mitt er bare rot. Elsker å være positiv å ta beslutninger på alle områder i livet mitt, men på hjemmebane er jeg ikke like glad i det...

[Gjest Gjest]

Han er litt sånn at han synes synd på seg selv når jeg tar oppnoe som plager meg anng. han. Vet det for vi har hatt våre problemer før, og da ble han helt fortvila når jeg sa at jeg ikke syntes alt var så fint som det burde være, og at jeg kunne tenke meg litt tid for meg selv. han ble helt i fra seg og sa at han egentlig ikke hadde noen andre enn meg, og at han ikke visste hva han skulle gjøre om jeg dro.

←

Jeg som skrev innlegg nr 2.

Skjønner at du kvier deg for å ta det opp når han kan komme til å reagere sånn, men du må nesten gjøre et forsøk på å få han til å forstå at dere må samarbeide for å få ting til å fungere. Det er helt sikkert ting du kan gjøre bedre også - fokuser på at dere begge må forbedre dere.

Han er nødt til å forstå at dere gjør dette for hverandre - ikke at det er han som må forandre seg for å tilfredsstille deg.

Sier ikke at det vil være enkelt. Etter 9 år sammen har man sikkert skaffet seg mange vaner og uvaner som det kan være vanskelig å bryte ut av, men hvis begge er motivert og jobber målrettet er det fullt mulig.

Kanskje samlivsterapeut/familierådgivning kan hjelpe. Det er kanskje lettere for han å forstå det hele hvis dere får input utenfra.

[Gjest filosofia]

Høres ut som du er ferdig med ham og har mistet respekten for ham. Jeg tror ikke det er et godt utgangspunkt for å reparere noe som helst...

[Gjest Gjest]

Høres ut som du er ferdig med ham og har mistet respekten for ham. Jeg tror ikke det er et godt utgangspunkt for å reparere noe som helst...

←

Er sterkt uenig i dette. Synes det er å dra det vel langt å si at hun har mistet respekten for han. Det er ingen tvil om at det er en del å ta tak i i forholdet, men å si at det ikke er noe godt utgangspunkt for å reparere noe blir for enkelt.

Det at hun faktisk aktivt forsøker å få råd til hvordan hun kan redde ekteskapet vitner om at hun har et ønske om at det skal lykkes.

Tror det er veldig mange samliv som har slike perioder, men så lenge det ikke er utroskap eller manglende respekt (noe jeg ikke tror det er her), ser jeg ingen grunn til å bare gi opp fordi man er inne i en tung periode. Samliv er en jobb du har 24/7, og for å fortjene lønna må du pinadø jobbe for den.

[Gjest Kamikaze]

Jeg har absoluttikke mistet respekten for ham, da hadde jeg ikke giddet å skrive alt det her.

Er veldig glad for ham, men savner spenning og nytelse i forholdet vårt. Vil gjerne gjøre en siste innsats for å redde alt det fine vi har bygd opp sammen, selv om jeg nok ønsker meg langt vekk innimellom. Men vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram. Ting jeg sier blir fort tatt galt opp, og jeg er en person som hater konflikter. jeg er sånn som båser ut og blir ferdig, og sånn kan jeg ikke gjøre i denne situasjonen. Det blir noe som gnage over tid er jeg redd..

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å legge sammen to og to. Vært sammen i 9 år, og du er fortsatt aktiv idrettsutøver. Da er vel sjansen stor for at dette forholdet ble innledet da du var tenåring, og at han er den eneste du har hatt sex med?

Hvis min teori stemmer, så er du VELDIG normal. Tenåringsforhold, og kun èn sexpartner i sitt liv, vil som regel gå rett i veggen en dag.

Avslutt forholdet, det blir neppe noe bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å legge sammen to og to.  Vært sammen i 9 år, og du er fortsatt aktiv idrettsutøver. Da er vel sjansen stor for at dette forholdet ble innledet da du var tenåring, og at han er den eneste du har hatt sex med?

Hvis min teori stemmer, så er du VELDIG normal. Tenåringsforhold, og kun èn sexpartner i sitt liv, vil som regel gå rett i veggen en dag.

Avslutt forholdet, det blir neppe noe bedre.

←

Ja, for når det er "vanlig" at ting går galt etter mange år sammen etter å ha blitt sammen i ung alder, så er det jo like greit å gi opp med det samme. Jeg mener; at ungdom i dag i det hele tatt gidder å få seg kjærester. Det går jo til helvete likevel.

Ærlig talt altså...

[Gjest filosofia]

Nei jeg mener det jeg sier. Jeg leser det slik at med den typen manglende tenning damen snakker om, og nada respons når hun har forsøkt å gjøre noe. Ja da tror jeg ikke det går. Rett og slett. Det virker som følelsene er for mye vennskap. De kan jo gjerne rydde opp, men jeg vet av erfaring at man går i noen år med voksende fustrasjon. Og til slutt står en annen mann der... og så er morroa igang. Fordi hun da ikke er tøff nok til å avslutte først. Vennskap er ikke nok, sex er så viktig for et godt forhold! beskrivelsen av han som sutrete og engstelig for å bli alene... vel, jeg får ikke tenning av sånt. Faktisk vet jeg ingen kvinner som tenner på det. Jeg tror ikke hun kan endre ham. Bare velge for seg.

Ingenting er jo bedre enn at jeg tar feil.

[Gjest Gjest]

Mitt svar er kort og brutalt men ærlig: dump ham.

[Belit]

Forhold er knallhardt arbeid! Jeg synes det står stor respekt av deg som vil gjøre en hederlig innsats for forholdet isteden for å si takk for deg.

Enig i at du MÅ snakke med mannen din om dette, selv om du vet det blir vondt og vanskelig. Det blir vel ikke noe mindre vondt og vanskelig om du ender med å kreve separasjon?! Men det er mange måter å ta opp slike vonde ting på. Jeg tror du kommer langt ved å akseptere din del av ansvaret for at du føler som du gjør - ikke formuler deg på en måte som legger ansvaret/skylden på ham alene. "Jeg har denne opplevelsen - hvordan har du det? Hvordan kan vi sammen angripe dette og få det bedre begge to?" Hvis han ikke oppfatter at noe er galt så må du likevel fremholde at DU likevel føler noe mangler, og at du ønsker hans hjelp til å få det bedre.

Kanskje det kan være greit å begynne med sexlivet? Jeg er ihvertfall alltid mer fornøyd sånn rent generelt når dét er på stell... Sexlivet kan jo angripes på mer konkrete måter enn vanskelige samtaler om følelser, og mannen din er kanskje ekstra innstilt på å gjøre en innsats på dette området. Hvis dere får fart på dette går det kanskje lettere å gå løs på de andre tingene også. Les noen bøker/blader med erotikktema (av en karakter som du er komfortabel med) for å få inspirasjon og motivasjon til å ha mer sex, på nye måter, evt med ekstrautstyr - noe inspirerende som du kan ha glede av og ta initiativ til! Det er ikke sikkert det er de helt store endringene som skal til, ofte kan man komme langt bare ved å bli mer interessert og i å praktisere mer.

Når det gjelder venneproblemet så tenker jeg at dere kanskje burde finne en felles hobby/aktivitet som dere begge kan ha glede av sammen. Du bør kanskje bruke noe mindre tid på din egen idrett, og han bør være mer positiv til å finne på noe sammen og etablere vennskap med andre sammen. Da får du også signalisert at du ønsker å dra din del av lasset for å skape en positiv endring.

Lykke til!

[Arielle]

Det aller viktigste i et ekteskap/forhold er å tilbringe tid sammen. Jeg kan selv oppleve at i perioder der jeg og mannen min ikke er har tid til å tilbringe tid sammen, blir vi veldig ampre på hverandre og krangler mer. Da må vi snakke sammen og bli enige om at vi skal tilbringe mer tid sammen, og å prate om hvordan vi har det i forholdet. Faktisk blir det bedre hver gang vi anstrenger oss for det, men man må være enige, derfor må du snakke med mannen din om hvordan du har det. Kanskje det hadde vært fint for dere å komme dere bort litt sammen. Ofte blir man litt spist opp av hverdagen når man er hjemme, godt med en utflukt av og til..

Lykke til!

[Gjest Betty Boop]

Det er mulig jeg er på jordet?

Men det jeg henger meg opp i er at du påtar deg ansvaret for hvordan han vil komme til å føle det dersom du snakker om noe ubehagelig. Vi forsøker å skjerme ungene våre mot ubehageligheter, men regner vel kanskje med at voksne mennesker skal kunne takle det i blant? Det må jo de aller fleste på et eller annet tidspunkt.

Det andre jeg reagerer på er at han synes det holder med deg i livet sitt. Det er et voldsomt ansvar å være meningen med livet for et annet menneske. Det er en gave å bli elsket, men når det blir så voldsomt blir det fort et krav. Når man føler man ikke kan dekke opp andres behov blir man sliten. For man ønsker jo virkelig at partneren skal være tilfreds med livet. Ha det bra rett og slett. Dersom man føler at det er et behov der man aldri kan dekke opp føler man ubehag fordi man kommer til kort i en så viktig oppgave. Men vi vil jo gjerne være blide, glade og positive som vi alltid har vært. Så vi søker mot de situasjonene som gir oss gode og positive følelser. I det legger jeg ikke utroskap eller noe i den rettningen. Men kanskje det å foretrekke en bok, trening, venninner, hva som helst som får oppmerksomheten bort fra den situasjonen som får oss til å føle utilstrekkelighet. Om begge har egne venner, egne interesser, et eget liv ved siden av det man har sammen så tar det kanskje noe av presset vekk? Man bærer ikke lenger ansvaret for partnerens lykke, man bare tilfører noe positivt.

Ok, som sagt kan hende jeg er helt på jordet, men det var noen tanker jeg gjorde meg.

[Gjest Gjest]

Synes ikke det er verdt innsatsen å jobbe så mye for så liten gevinst, det blir en dårlig deal.

Dump ham, ja.

[Gjest Kamikaze]

Hei, igjen!

Takk for alle svar, deilig å høre andres mening om saken, blir ofte litt rotete inni hodet mitt!

For dere som nevnte det, så ble vi sammen da jeg var 17, og han 25. Hadde faktisk rukket å hilse på det annet kjønn før jeg traff han, men det var jo bare noe tull, ikke noe seriøst. Når vi ble sammen var jeg fullstendig betatt av ham! Vi hadde ikke mange felles interesser, men vio var egentlig så forelsket at det ikke gjorde noe

Etterhvert så ble jo tingene normalisert, og min fritidsaktivitet ble ofte et tema. han likte ikke at jeg brukte så mye tid på den, og det kan jeg jo forstå. Det som forsvarte tidsdisponeringen fra min side, var at han ofte jobbet like lenge som jeg holdt på med mitt. Jeg har alltid fra vi flyttet sammen da jeg var 19, tatt meg av husarbeid og matlaging. har alltid lagt vekt på at vi skal ha god middag hver dag, synes det er en hyggelig anledning til å få være sammen og snakke i fred og ro.

På soverommet har vi begge gjort en innsats synes jeg, dette er som sagt ikke noe problem som dukket opp i forgårs.. Har prøvd diverse saker og ting som ble nevt her, og i perioder så har det vel hjulpet noe. For noen sommre siden var jeg inne i en veldig "klar" fase, hehe, men da tror jeg nesten det ble litt for mye for ham, han ble sliten og trakk seg unna!!!

Felles interesse har jeg foreslått før, men vi har ikke kommet på noe... Skal ikke legge all skyld på han, for han hadde også et forslag eller to i den diskusjonen, men de passet ikke meg igjen. det er vanskelig når man er så forskjellige, men alikevel så glade i hverandre. Føler jeg er litt på defansiven akurat nå, det er dumt. For man bør ikke kaste bort så mye kjærlighet og hardt arbeid, det er synd synes jeg. tenker også mye på det at jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får. Er vel en smule redd for risiko, har ikke lyst til å finne meg selv angrende om ett års tid, og lure på hva i H...... jeg tenkte på.

Vi drar forresten rett som det er på weekend turer, det er hyggelig det, men blir ofte rastløs og vil hjem. Sånn har ikke han det, og blir litt matt over meg som blir det.

[Nabodama]

Får ikke helt tak i hva som egentlig er problemet her.....er det at han er for kjedelig for deg?

At dere er for forskjellige?

At han ikke har noe som opptar han i like stor grad som du har?

At han er for avhengig av deg, og du føler ansvaret for forholdet ligger på deg?

Høres egentlig ut som det er mange små ting, hvor summen av det hele blir et problem som kan velte forholdet.

Jeg synes absolutt en må få ha interesser osv som tar tid og som engasjerer når en er i et forhold. Men en må også godta at den andre ikke har det. Det er et valg man må få lov til å ha. Mulig du synes han er for kjedelig for deg, ettersom han ikke har en tilsvarende interesse. Men det kan også hende at han føler at din interesse tar for mye fra forholdet, og også at du blir litt ensporet og kjedelig fordi du bruker mye tid på noe som ikke interesserer ham.

Hos oss er situasjonen motsatt av dere. Mannen min har interesser som tar mye tid, det dreier seg også om trening og konkurranser om sommeren. Jeg støtter ham i dette fordi det er viktig for meg at han trives og har det bra i alle sammenhenger. Men det går også utover tiden vi kunne hatt sammen, spesielt i helger.

Selv kunne jeg hatt lyst til å bruke mer tid og penger på å reise, oppleve ting sammen, men at dette må velges litt bort til fordel for at han får konkurrere i sin idrett. Dette kan over tid ha negativ innvirkning på forholdet.

I begynnelsen opplevde jeg det nesten som et krav at jeg også skulle ha noe som engasjerte meg tilsvarende, fordi han fikk dårlig samvittighet for at han brukte mye tid på dette. Men jeg vil ikke ha noe som binder opp tiden min, og jeg ville slett ikke finne en interesse bare for at han skulle føle seg bedre. Så hvis jeg skulle godta at han hadde noe som tok mye tid, fikk han også godta at jeg ikke hadde det. Forøvrig liker jeg å ha litt tid for meg selv, jeg har mange egne venner, og er engasjert i det som skjer rundt meg.

Jeg skjønner at det virker negativt inn på deg at han ikke liker det du holder på med, og dine venner rundt dette. Kanskje dette fører til at du underbevisst får en dårlig følelse for ham, fordi han "hindrer" deg i å ha full glede av det du driver med, og som dermed fører til at du mister lysten på ham.

Jeg tror nok min mann ville fått en slags motvilje mot meg, selv om han ikke ønsket det, hvis jeg var i mot det han driver med, og tydelig viste det. Det var nok det han var redd for når han ville at jeg skulle ha noe tilsvarende, for da ville jeg forstå hans engasjement bedre. Jeg vet imidlertid hvor viktig dette er for trivselen hans, og dermed for forholdet vårt, og derfor har jeg ingen problemer i forhold til det. Dessuten visste jeg at han brukte mye tid på dette da vi ble kjent, og da har jeg valgt dette som en del av vårt liv.

Han vet at jeg støtter ham fullt ut, og vi kan diskutere treningsopplegg osv, han vet at jeg er opptatt av at han lykkes.

Derfor slipper han å ha dårlig samvittighet, han vet han får være seg selv fullt ut. Kanskje det er der skoen trykker hos dere?

[Gjest Gjest]

Ja, for når det er "vanlig" at ting går galt etter mange år sammen etter å ha blitt sammen i ung alder, så er det jo like greit å gi opp med det samme. Jeg mener; at ungdom i dag i det hele tatt gidder å få seg kjærester. Det går jo til helvete likevel.

Ærlig talt altså...

←

Makan til tøys! Klart ungdom/tenåringer skal ha kjærester, og samle erfaringer, selv om de ikke har ambisjoner om at h*n skal bli en "livet ut" partner.

[Gjest Kamikaze]

Kjære "Nabodama". Er veldig enig i mye av det du skriver, og kjenner meg igjen i din mann og din egen situasjon.

Har ingen problemer med å se at jeg nok er rimelig ensporet innimellom, og at tid og penger går med til ting som ikke gagner begge to. Når det gjelder penger, har vi seperat økonomi, så jeg betaler alt selv. Men tiden blir jo som den er...

Denne idretten min er veldig viktig for meg, og har alltid vært det. Begynte da jeg var 6 år, og har holdt på siden. Det er her jeg har nettverket mitt, og har hatt de fleste spennende og gøye opplevelsene mine opp igjennom tidene. Så for meg å kutte denne aktiviteten, blir som å koble ut en viktig del av meg selv. Jeg prøver alltid og være så kjapp som mulig, slik at jeg ikke blir altfor sen, men kjenner ofte dårlig samvittighet slik som du sa mannen din hadde. Så blir det litt til at jeg har dårlig samvittighet for at jeg haster med treningen, og dårlig samvittighet for at jeg ikke er hjemme! Forferdelig teit egentlig..

Alle råder meg til å prate med ham om alt som jeg går og tenker på, og skjønner jeg jo. Vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Har ikke lyst til å overhøvle han helt slik at han føler seg helt elendig heller.. Hvor konkret skal man være når det gjelder sex for eksempel? Veldig vanskelig dette, skulle ønske jeg var litt tøffere..

[Gjest Gjest]

Makan til tøys! Klart ungdom/tenåringer skal ha kjærester, og samle erfaringer, selv om de ikke har ambisjoner om at h*n skal bli en "livet ut" partner.

←

Det kom tydeligvis ikke bra nok fram at jeg var ironisk...

Er helt enig med deg!