tanker om bryllup

[Gjest Anonymous]

er det noen andre som tenker som meg her inne?

* ekteskapet er poenget, ikke brullupet

* et bryllup er ikke det jeg vil bruke alt for mye penger på (trenger dem jo så sårt til andre ting)

* at alt for mye ståk og styr vil vi ikke ha; det er en personlig sak mellom oss to

* at vi skal kle oss pent og ta et fint bilde, men vi trenger ikke ha diger hvit kjole med slør og dill (men jeg har tenkt å ha hvit, da.. )

* at dersom vi skal ha noen "feiring" skal det bare være med de som virkelig betyr noe for oss.. (foreldre, søsken og noen nære venner)

* at store brylluper og "drømmebrylluper" blir mest stafasje.. og ganske flaut

[Lilletøtta]

Vi reiser bort for å gifte oss, til en plass som vi har feriert på mange ganger og som betyr noe spesielt for oss begge. Vi får oss samtidig bryllupsreise, og det koster ikke så mye som det ville gjort om vi skulle hatt det her hjemme med hele den store slekta min. (jeg er student)

Våre foreldre, mange tanter, onkler og søskenbarn blir med oss for å feire begivenheten, noen og tretti stykker blir vi.

Jeg gleder meg utrolig mye og vet at det kommer til å bli kjempefint!

Vi har vært sammen i 7 år og har to barn, så for meg virker det litt rart med et stort kirkebryllup og fest for over 100 stykker... (men det er jo meg...)

Jeg skjønner alikevel at mange vil ha det stort og bruker mye tid og penger på det, det er jo noe man forhåpentligvis bare skal gjøre en gang i livet.

Hver sin smak.... og heldigvis for det!

:D

[Gjest Anonymous]

Selvfølgelig er det ekteskapet som er hovedpoenget. Men vi har lyst til å feire det at vi har funnet hverandre, og at vi velger den andre for livet sammen med gode venner og familie. Jeg er opptatt av å gjøre høydepunktene i mitt liv til nettopp høydepunkter, ellers blir livet litt likedan hele tiden. Dette er mitt beste valg noen gang, jeg synes det fortjener en fest. I vår familie har det vært trend å ikke invitere søskenbarna (vi er en del) i de siste bryllupene, det synes jeg er dumt. Jeg liker søskenbarna mine godt, og hvordan skal vi holde god kontakt hvis vi alltid blir ditchet? Tanter + onkler + søskenbarn og deres ektefeller (ingen av barna deres får komme) utgjør 60 personer fra min side ! Det er et mål for meg å invitere alle dem. Jeg prøver nettopp derfor å finne rimelige løsninger overalt så jeg kan det. Og så blir det jo kanskje 10 venner, og så har jo han familie og noen nære venner som får være med..

Tallet blir litt stort, men vi har alldeles ikke invitert naboer og rubbel og bit. Det må legges til at jeg ikke går særlig sammen med mine brødre, så å invitere bare nærmeste familien er uaktuelt. Det hadde blitt utrivelig.

Og ja, jeg synes det høres helt fjernt ut for meg med det "prinsesse for en dag" greiene. Jeg vil se litt ordentlig ut, det skal jo tas bilder som skal opp på veggen, men ellers er jeg mest opptatt av fin seremoni og morsom fest med mann, familie og venner

Ikke innlogget VesleBråka

[Gjest Anonymous]

Hmm...... skjønner hva du mener, og har full forståelse av at noen vil ha det lite og enkelt.

Men, kan det hende at det er mer det at du er litt "redd" for alt oppstyret og det du omtaler som *flaut*? - og at du syns det er skummelt med så utrolig mye oppmerksomhet?

Bare lurer.......

Hadde litt av de tankene der, men valgte å ha et stort bryllup (70 gjester), motsatt av det du beskriver, og syns det var helt fantastisk Tror vi ville angret hvis vi hadde gjort det lite og enkelt. Syns noe av det beste med dagen var at det ble en så vanvittig bra fest for vennene våre også (hadde nesten alle der + familie selvfølgelig) - de prater om det enda, og syns det var så vanvittig gøy!!!

[Gjest Engel, ikke pålogget]

Vi tenker akkurat sånn! Problemet er bare at sambo har så mange "nære" at vi blir ganske mange uansett... :-?

Ellers er det viktig at folk har et bryllup etter sin egen smak, stort eller lite, billig eller dyrt.

[Rose]

Når folk anonymt skriver slike innlegg mistenker jeg ofte de for å mest ville provosere, men jeg har allikevel lyst til å svare.

Du er faktisk ikke unik som mener at det er ekteskapet og ikke bryllupet som er målet, tror faktisk et overveldende flertall av oss her har samme "noble" tanker. Og hvor mye penger man vil legge i et bryllup vil jo avhenge av hvor god råd man har, jeg har vært i mange hyggelige bryllup - kostbare som vel som "billigere" varianter. Men jeg blir så irritert når man stadig vekk skal antyde at de som har store bryllup kun gifter seg for bryllupet sin del og det bare er de som har små bryllup som er "ekte" og har de riktige holdninger til ekteskapet. Bryllup er livets største fest, og har i alle tider vært noe folk har feiret med brask og bram.

Og det å gifte seg er selvsagt en ting to mennesker bestemmer seg for, men det er nettopp gjennom ekteskapsinngåelse at man løfter forholdet fra å være en personlig sak til å være en offentlig sak. Og et ekteskap forener ikke bare en mann og en kvinne men også to familier.

Ingen har noen gang hevdet her inne at en flott hvit kjole er nødvendig for å gifte seg, men vær nå litt raus og unn de andre det. Jeg fryder meg når jeg ser bilder at flotte jenter her inne i sin fineste stas.

Og fint for deg om du bare skal ha de " som virkelig betyr noe for dere" med på feiringen, men har du tenkt at noen har mange mennesker som virkelig betyr noe?

Er kjempelei av folk her inne som setter likhetstegn mellom det å bruke penger på bryllupet og det å være overfladisk og kun ute etter festen.

[Gjest Madden]

Synes utforming av bryllupet blir en helt personlig greie..jeg er ikke typen til å stikke av for å gifte meg...ikke kjæresten min heller! For OSS er det naturlig å arrangere en stor fest for familie og venner...for andre er det mer komfortabelt å gjøre det enkelt!

Dette blir så individuelt, og ingen av måtene blir dårligere eller bedre...

Noen venner av oss arrangerer bryllup uten venner (bare familie), noen har bare mottakelse med kanapeer og champagne--ingen fest, mens andre igjen gjør som oss, har stor fest og inviterer mange gjester!

Hver og en gjør som det faller naturlig....det er min mening! det viktigste for oss er å markere vårt forhold og feire dette med mennesker som betyr noe for oss...

[Gjest ikke provosert]

har vært i mange bryllup med det som samlende faktor at det er jentene som faktisk har drømt i flere år om en hvit kjole + + +

Det er alltid flott å se på og man blir nok litt sentimental i kirken, for det man kanskje skulle ønske var i menneskehjertet. Men jeg har ennå til gode å høre kompiser si noe annet enn å hentyde at det er jentene som tar initiativet og det virker for de fleste som det hele er en fest som dreier seg om jenter som kanskje ikke har følt seg som "prinsesser" i andre

sammenhenger i livet sitt, og som samboeren derfor "lar dem få" den dagen. Ellers er det vel bare materielle ting som står i høydepunktet den dagen, og en utrolig selvsentrering av bruden. Det er vel heller neppe tilfeldig at nordmenn flest har mye penger nå om dagen, og "motetrender" som f.eks. store bryllup ser ut til å slå an, og nettopp derfor er det alltid noen som lar seg provosere om man våger å sette spørsmålstegn ved deres valg.

Likevel Takk for alle bryllupsinvitasjoner!!

I en nasjon som så til de grader har kastet så mange tradisjoner til side og entret "casual wear" æraen, er det kjempemorro når noen steller i stand til skikkelig fest! Endelig en sjanse til å vise at man er oppvokst i et møblert hjem og har litt bordskikk og kan stive seg opp i skikkelig tøy og se på alle de flotte damene i nydelige kjoler. Bare så synd at norske damer stort sett går i sorte kjoler så det ser nærmest ut som en begravelse.

:-)

[monja]

Jeg er absolutt ikke provosert, men mener det er opp til hvert enkelt par hvordan de ønsker bryllupet sitt.

Såklart mener også vi at ekteskapet er viktigere enn selve bryllupet, men hvor ofte kan du feire noe som, forhåpentligvis, skal vare livet ut? Da synes vi det blir flott å samle alle som betyr noe for oss til en skikkelig fest. Og med stor familie og mange venner ble gjestelista til slutt 130 personer......Åh, herregud så dyrt tenker vel mange? Men neida, vi får det til for omtrent 40 000 kroner, og vi har da absolutt hørt om dem som bruker mye mer - la det bli deres sak. Da får vi klær, blomster, mat, alkohol, transport, fotografering, pynt osv inne i den summen. Synes egentlig det ble ganske billig jeg :D

Vi er blitt fornøyd med hvordan dagen vår så langt blir seende ut, og vi respekterer såklart andres meninger om bryllup. Søsteren til sambisen gifta seg i sommer, i hemmelighet, og vi (familien) fikk komme på kaffe søndagen etter. På selve dagen hadde de selskap av fire av sine nærmeste venner. Det var sikkert et flott bryllup for dem, men vi velger den mer "tradisjonelle" måten med kirke, fest og masse venner.

Lykke til med dagene deres alle sammen - uansett hvordan dere velger å gjøre det :D

[apple]

Eg har aldri vore spesielt jente-jentete av meg. Jente er eg, og det er eg heilt komfortabel med, men eg er nok av og til litt guttete av meg likevel. Og det som i alle fall skal vera sikkert er at eg aldri har drøymt om noko bryllaup. Eg har kanskje alltid rekna med at eg skulle gifta meg ein gong, men ikkje tenkt noko særleg meir over saken.

Så då eg og kjærasten min forlova oss og begynte å planleggja bryllaup, så hadde eg faktisk ingen klare tankar om korleis eg ville at det skulle vera. Eg hadde på ingen måte planlagt bryllaupet mitt sidan eg var 10 år, så me planla faktisk det meste i lag, fordi me var like interesserte begge to, og fordi ingen av oss hadde gjort oss opp tankar om korleis me ville ha det før me traff kvarandre.

Me var veldig klare på at det var sjølve vigsla i kyrkja som betydde mest for oss, så me brukte ein del tid på å velja salmer og annan musikk, og me jobba faktisk litt for å få den presten me helst ville ha. Når det gjaldt resten av dagen, så er me rett og slett glade i å ha det kjekt i lag med vennar og slekt, og ein stor middag var rett og slett det me hadde mest lyst å ha. Ikkje fordi at dette er det vanlege, men fordi at me ville dela dagen vår med alle desse folka, og me likar god mat!! Etter at me hadde fått dei fleste detaljane på plass så var eg faktisk ikkje heilt nøgd, for eg syntest at heile bryllaupet virka alt for standard, og eg er ganske oppteken av å ikkje vera normal. Men då me tenkte meir over det, så var dagen slik me hadde planlagt han faktisk det me hadde mest lyst til, så fekk me heller leva med at formatet vart ganske normalt.

Og når det gjeld kjole og slør og anna stæsj, så velde eg rett og slett det eg likte best. Alle har kvar sin smak, og det viste seg at eg syntest at langt slør var veldig fint til min kjole, så då velde eg å ha det. Kjøpte elles ein ganske billeg kjole, men det var vel meir tilfeldig, tok den eg likte best. Vil ikkje sei at eg følte meg som ei prinsesse (korleis føler ein seg forresten når ein føler seg som ei prinsesse?) på bryllaupsdagen, men meir som verdas heldigaste jente, som faktisk nettopp hadde gifta meg med den beste mannen i heile verda!! Og eg syntest at det var noko eg ville feira med familie og vennar.

Vil til slutt berre sei meg einig i kommentaren om at når ein gifter seg så vert forholdet på ein måte offentleg. Og då verkar det veldig unaturleg for meg å ikkje feira det på ein "offentleg måte" (dvs ein måte som inkluderer meir enn eit par utplukka vennar).

[Furstina]

er det noen andre som tenker som meg her inne?

* ekteskapet er poenget, ikke brullupet

* et bryllup er ikke det jeg vil bruke alt for mye penger på (trenger dem jo så sårt til andre ting)

* at alt for mye ståk og styr vil vi ikke ha; det er en personlig sak mellom oss to

* at vi skal kle oss pent og ta et fint bilde, men vi trenger ikke ha diger hvit kjole med slør og dill (men jeg har tenkt å ha hvit, da.. )

* at dersom vi skal ha noen "feiring" skal det bare være med de som virkelig betyr noe for oss.. (foreldre, søsken og noen nære venner)

* at store brylluper og "drømmebrylluper" blir mest stafasje.. og ganske flaut

JA! Precis så resonerade vi. Litet, nära och personligt. Det är vår kärlek och vårt äktenskap i fokus och vi ville dela det med vår nära familj, inte visa upp och bekosta något vi inte hade lust till. Vi ville ju bara gifta oss med varandra.

Jag har full förståelse för att andra har andra önskmål, krav och behov och därför väljer att göra det på SITT sätt, precis som vi valde att göra på VÅRT sätt. Jag önskar att bli respekterad för det val vi gjorde (vilket inte alltid har skett, tex med borgerlig vigsel) baserat på våra åsikter.

[Lereè]

Er ikke det egentlig en av de fine tingene med oss mennesker, at vi er ulike? "Jeg liker blått mens du liker rødt" for å si det slik

Et ekteskap inngått i stillhet og et ektekap inngått i pomp og prakt, eller en mellomting, har alle like store muligheter for å lykkes tror nå jeg. Om årsakene til hva man velger går på hva man har råd til, eller hva man vil, så endrer det uansett ikke utgangspunktet; man har funnet den personen man ønsker å bli gammel sammen med.

Og jeg tror ikke man skal tokle utifra "jentete" utsagn her, eller størrelsen på slepet eller mengder med smykker, hvorvidt det dreier seg om et ekteskap eller et bryllup. Tanken som ligger bak er jo poenget, og hvordan man vil vise den er et personlig valg.

Det er nå i alle fall min mening da.

(som forøvrig skal ha et passe normalt, så billig som vi får til, men alikevell pyntet bryllup med både kjole og smykke )

Klem fra Lereè

[Gjest tankefull]

Jeg er av dem som syntes bryllup kan være fantastisk vakkert, og jeg blir fort rørt.

Likevel. ....

Jo eldre jeg blir, jo mer undres jeg over hvor enkelt og raskt vi gjør så sterke symbolhandlinger fordi det er "vanlig". Hvor mange av oss tenkte/tenker egentlig over symbolikken i handlingen?

Da mener jeg ikke det vanlige "jentefjaset" om "jeg elsker/vi elsker, ja vi elsker" osv, men symbolikken fra gammelt av. Den symbolikken som, om man skal være litt slem, ene og alene "går ut over" den kvinnelige delen av bryllupssermonien?

Som f.eks. Kvinnen går opp kirkegulvet med alles øyne rettet mot seg, seende ut som en blanding av spøkelse og birøkter.

Kvinnen er ofte den som "blir gitt bort" som om hun ikke er en egentlig person. OSV OSV

Det er heller dessverre ikke så uvanlig at man kan høre enkelte kvinner si til andre kvinner som ikke er gift " elsker du ham ikke du da?" og liknende spørsmål.

Ærlig talt det er utrolig "kort" og frekt å si slikt til andre? Det er vel neppe slik at "alle kvinner" er dumme?

Og hvorfor i all verden blir de "korte" så utrolig indignerte og sinte dersom man setter seg ned, tenker litt og bare undrer seg litt over at symbolikken er så ensidig?

OG HVA MED MANNEN?

Dersom det virkelig var slik felles "kjærleik" som enkelte ser ut til å hevde, hvorfor er det ikke flere menn i denne verden som gidder å engasjere seg i bryllupssider og diskusjonsforum rundt temaet ekteskap?

Personlig tror jeg faktisk at de fleste menn og muligens noen kvinner har det helt greit med å være sammen og glade i hverandre, men at det muligens er rester av slektssamfunnet som utøver et ubevisst press på mennesker i et kontraktssamfunn til å inngå ekteskap. ???