Tyven, tyven på TV2

[Far til 2]

Jeg ser "gjest" har et innlegg om "Tyven, tyven" på TV2 i dag.

"Gjest:

Far må inkluderes og tas med! Dere bør få til en løsning der far kan se barnet sitt mye oftere!

Referer også til TV2-filmen i dag, "Tyven, tyven"...noe å tenke over kanskje?"

Jeg holdt på med noe hagearbeid mens ungen satt som hypnotisert og så på denne filmen tidligere i dag. Mens jeg løp ut og inn kastet jeg bare et blikk på TV og så at det var snakk om en barnefilm. Først når det bare var 15-20 minutter av filmen kom jeg inn og fikk med meg slutten. Og den hadde tydligvis gjort enormt inntrykk på ungene. Desverre vet jeg ikke hva som skjedde i filmen, men iflg ungene var det et barn som nesten ikke fikk vært sammen med faren sin. Resultatet var at de etter filmen hadde massevis av spørsmål hvorfor mamman hadde "gjort sånn", og redsel for at jeg skulle gjøre noe liknende ovenfor barna og deres konmtakt med moren. Samtidig husket de tydligvis at moren hadde nektet meg samvær med barna tidligere.

Jeg forventer ikke at bostedsforelder (eller samværsforeldre) skal tilstå at slike saker skjer, men hvor mange er det som kjenner til tilsvarende eller som ikke kjenner til tilsvarende ?

Endret 23. april 2006 av Far til 2

[Far til 2]

Dette ble tydligvis for vanskelig for en mann , men spørsmålet var altså om noen har hørt om barn som har blitt fratatt samvær ?

Jeg antar at de fleste har hørt om det, og her på KG er det nok de fleste som har ser saken fra mors eller bostedsforeldre side. Det er greit nok. Problemet er at jeg tror dette skjer altfor ofte.

[Gjest allium]

Dette ble tydligvis for vanskelig for en mann  , men spørsmålet var altså om noen har hørt om barn som har blitt fratatt samvær ?

Jeg antar at de fleste har hørt om det, og her på KG er det nok de fleste som har ser saken fra mors eller bostedsforeldre side. Det er greit nok. Problemet er at jeg tror dette skjer altfor ofte.

←

Du spør uklart. Mener du fratatt samvær fordi bostedsforelder nekter, eller fordi samværsforelder gir f...? Eller kanskje begge deler?

[Gjest singel!]

Jeg har vel hørt om barn som ikke får se pappaen sin.det har vel alle gjort. Men jeg vil ikke si at det er det jeg gjør. Jeg vil at mitt barn skal få se både mamma og pappa mest mulig. Desverre har det seg sånn at det ikke er så lett å bli enig for oss voksne om hva som er mye samvær og hva som er lite, ei heller ikke hva som er best for barnet.

Jeg skulle ønske det ikke skjedde i det hele tatt, og jeg snakker vel for mange når jeg sier at det er ingen som ønsker at barna ikke har to foreldre?

[Gjest Gjesta]

*note to self: Se filmen tyven, tyven*

[Gjest Gjesta]

-forøvrig er jeg svært imponert over svaralternativene dine....

[Far til 2]

Du spør uklart.  Mener du fratatt samvær fordi bostedsforelder nekter, eller fordi samværsforelder gir f...?  Eller kanskje begge deler?

←

Jeg tenker på at ENTEN mor ELLER far har fratatt barn samvær med vikarierende argumentasjon.

Noe foreldre flytter langt og skylder på mangel på kontakt med familien, andre på at den nye kjæresten bor så langt unna. Andre igjen på mulighet for ny og bedre betalt jobb eller mer intersant jobb.

Mange mødre har subjektive meninger om fars egenskaper som omsorgsforelder, - gjerne basert på konflikt under og etter bruddet.

Uansett årsak er jeg overbevist om at mange tusen barn utsettes for slik kriminalitet, men unskyldt vha unskyldinger som er produsert for å gjøre kriminaliteten mer spiselig for omverdenen.

Jeg tror det er mange tusen barn som opplever at en av foreldrene mener de ikke har rett på samvær, bl.a. basert på disse hjemmeproduserte unskyldningene som jeg har nevnt ovenfor. Og jeg håper myndighetene er tøffe nok til å ta tak i problemene slik at de barn som vokser opp ikke får en opplæring av foreldrerollen som er feil.

[Gjest singel!]

tror ikke jeg helt skjønte den der jeg...

[Far til 2]

tror ikke jeg helt skjønte den der jeg...

←

Nei "avstemningen" ble helt feil ettersom jeg ikke fikk dette til da jeg laget den (må nok gjøre det noen ganger før jeg får det til).

Men problemstillingen jeg ønsket å ta opp var om det var mange som hadde hørt om barn som blir fratatt samvær, - enten fordi mor ikke vil akseptere samværet ELLER at far ikke ser barnets behov for samvær (ren samværstrenering eller skjult samværstrenering vha flytting, etc)

Ihht St.meld. 29 - 2002 ? mener jeg å huske at ca 25.000 barn er utsatt for dette (dvs samvær mindre enn 1 gang pr mnd).

Jeg håper at myndighetene en dag kan bli tøffe nok til å ta tak i problemet og gjøre noe slik at mødre eller fedre som utsetter barn for dette kan få en egnet "straff".

[Gjest singel!]

Nei "avstemningen" ble helt feil ettersom jeg ikke fikk dette til da jeg laget den (må nok gjøre det noen ganger før jeg får det til).

Men problemstillingen jeg ønsket å ta opp var om det var mange som hadde hørt om barn som blir fratatt samvær, - enten fordi mor ikke vil akseptere samværet ELLER at far ikke ser barnets behov for samvær (ren samværstrenering eller skjult samværstrenering vha flytting, etc)

Ihht St.meld. 29 - 2002 ? mener jeg å huske at ca 25.000 barn er utsatt for dette (dvs samvær mindre enn 1 gang pr mnd).

Jeg håper at myndighetene en dag kan bli tøffe nok til å ta tak i problemet og gjøre noe slik at mødre eller fedre som utsetter barn for dette kan få en egnet "straff".

←

nå skjønte jeg vettu!hihi!må visst ha det inn med teskje noen ganger.var litt store ord inni der som ikke fikk plass...hehehe!

det kan jeg være enig i da.at den som gjør at barnet ikke får se en av foreldrene sine burde bli "straffet" på ett vis.men hvem som nekter samvær kommer veldig an på øyet som ser da.

[Far til 2]

Jeg har en eks som ikke har giddet å ta kontakt med barnet sitt på fire år.

Teller det?

Er i prinsippet enig i at trenering og sabotasje av samværsrett burde være straffbart, men ser ikke for meg at det skal kunne fungere i praksis...

←

En mor eller far som ikke har tatt kontakt med barnet sitt på 4 år inngår i min beskrivelse som "barnemishandling" eller "kriminalitet". Men hvis denne "kriminaliteten" utføres uten flytting over lange avstander, er jeg enig i at det er vanskelig å "straffe" den som flytter for det. Om det derimot kan bevises at det er bevisst samværstrenering av en av foreldrene ser jeg imidlertid for meg at samværsforelder får utgifter til f.eks. "avlastningsforeldre" annenhver helg eller tilsvarende. Om samværstreneringen gjennomføres av bostedsforelder vet vi nå at det er en økende sansynlighet for at omsorgen for barnet overføres fra bostedsforelder til tidligere samværsforelder. Det er altså fortsatt mulig.

Men for å få gjennom en praksis som tilsier at begge foreldrene er likeverdig og av like stor viktighet for barnet, må myndighetene komme på banen med et lovverk som i praksis gir signaler om denne likeverdigheten. En praksis som viser at foreldrene er like viktig for barnet, - uansett funksjon og valg av bostedsløsning.

Vi vet alle at dette ikke er situasjonen slik den er i dag.

Som nevnt i første innlegg oppfattet ungene filmen "Tyven, tyven" slik at barnet og pappan ikke fikk mulighet til samvær, og at faren derfor ble arrestert helt på slutten av filmen fordi han ønsket samvær noen timer, inkludert noen timer i Dyreparken for å se på Kaptein Sabeltann sammen med sin datter. At han ble arrestert for dette var noe ungene reagerte sterkt på. Jeg så som sagt ikke filmen, men vurderer nå å leie den og se den alene en kveld slik at jeg kan snakke med ungene om dette i etterkant.

Før jeg selv ble alenefar opplevde jeg hvordan det var å bli fratatt samværet fordi mor ville ha det slik. Og da jeg gikk til politiet med vår skriftlige avtale fikk jeg beskjed om at det var kiddnapping om jeg bare hentet dem (fortsatt ihht avtalen).

Når myndighetene ønsker en praksis som skjvdeler maktmiddlene så enormt synes jeg det er naturlig at også barna reagerer. Men jeg håper virkelig lovverket utbedres før jeg blir bestefar. Først da får mødre signaler om at de har rett til avlastning og fedre signaler om at de har et likeverd med mor. Først da får mødre signaler om at de skal ha samme mulighet til personlig fritid som far, samme mulighet til utdannelse og karriere, samme mulighet for inntjening av pensjonspoeng, osv, osv. Samtidig vil fedre få signaler om at de er ønsket som omsorgsforeldre.

Nå er det på tide at myndighetene slutter å lukke øynene og holde hendene for ørene i saker som dette. Det er barna det går mest utover.

[Gjest Gjest]

Hvorfor ender alle diskusjonene Far til to starter bare opp som en monolog av hans egne synspunkter mont tro :klø:

[Far til 2]

Hvorfor ender alle diskusjonene Far til to starter bare opp som en monolog av hans egne synspunkter mont tro :klø:

←

Kansje pga få motargumenter eller alternative løsninger ?

[Gjest regine]

kanskje fordi de av oss som har vært her en stund VET at det kun er det samme omatt og omatt som kommer fra far til 2, slik at det ikke har noen som helst hensikt å forsøke å få til en diskusjon/dialog.

[Gjest Gjest_ine_*]

Enig, hver gang far til 2 starter et innlegg, er det for å vinkle inn den samme problemstillingen. Ulike måter å angripe det på, men alltid samme tema.

Ikke noe galt i å være opptatt av dette, et aktuelt og trist tema, men man risikerer å framstille seg selv som nokså sytete og enssporet i lengden.

[Gjest Gjest_Elise_*]

Enig, hver gang far til 2 starter et innlegg, er det for å vinkle inn den samme problemstillingen. Ulike måter å angripe det på, men alltid samme tema.

Ikke noe galt i å være opptatt av dette, et aktuelt og trist tema, men man risikerer å framstille seg selv som nokså sytete og enssporet  i lengden.

←

DET ER IKKE DET TRÅDEN GÅR UT PÅ - dessuten det du sier er ikke alltid tilfelle.

Et barn trenger en mor og en far!

Dersom begge stiller opp for barna er det så klart det beste.

Dersom eks. mor vil at far skal ha mer samvær med barnet enn det far har, og far ikke har "tid" smålig og egostisk, men- javell.

Når barnet blir gammelt nok til å forstå at far egentlig ikke vil være sammen med barnet, da kan barnet velge å ikke treffe far noe mer.

Dersom far prøver så godt han kan med å gjøre det godt igjen, bør mor og barn forsøke å få til en ny ordning!

Dersom det viser seg at dette er bare for syns skyld fra far sin side - merker barnet dette.

Barnet har dermed ikke godt av å være sammen med far!

Far må skjerpe seg og tenke på barnets beste!

Tror de fleste mødre vil at barnet skal ha kontakt med bege foreldrene, men når den ene ikke viser interesse, så er det best at barnet ikke opplever dette!

[Far til 2]

Enig med gjest_Elise_* ovenfor. Og om de to overnevnte kritiske røstene til mine argumeneter "har vært her inne en stund", vil jeg tro de har et nick slik at vi kan få til en debatt rundt problemet. Eller er de ikke interesert i at barna skal få slikt samvær ......?

Utgangspunktet for tråden var den sterke reaksjonen mine barn tydligvis hadde over at far til jenta i "Tyven,tyven" (vist på TV2 søndag) ble fengslet fordi han ønsket å få noe tid sammen med sin datter. Men problemstillingen går begge veier, dvs også på fedre som ikke tar ansvar ovenfor sine barn. (Jeg skal leie filmen en dag å få et bedre inntrykk av hva den egentlig handlet om).

Uansett hvem av foreldrene som trenerer samværet mener jeg myndighetene gjør altfor lite for at barn skal sikres mulighet til samvær. Hvorfor myndighetene aksepterer at titusenvis av barn savner samvær kan jeg ikke forklare. Muligens fordi de ikke selv har barn som er i en slik situasjon, eller at de er blandt de tusenvis av foreldrene som ikke bryr seg om egne barns behov ? Likevel burde de hatt nok empati til å ivareta en utrolig stor mengde barn som utsettes for en av foreldrenes neglisjerende holdning.

Om vi lar problemet fortsette uten å reagere lærer vi over tid hundretusner av barn at en av foreldrene har rett til å trenere samværet (enten det er mor eller far), at bostedsforeldre ikke skal ha rett til avlastning, mulighet til bedre økonomi/karriere, etc, etc. Det værste er imidlertid at vi lærer barn at retten til samvær i virkeligheten ikke eksisterer og at lover og regler er der for å brytes.

Jeg tror ikke vi kommer nærmere en løsning før BÅDE kvinner og menn gjør noe sammen for å utbedre situasjonen. Altfor få forsøker å løse problemet, samtidig som tanken om "Jeg, Meg og Mitt" blir stadig mer fremtredende.

Jeg er ikke imponert over hva vi lærer våre barn til å gjøre den dagen de selv opplever et samlivsbrudd med barn involvert

[Far til 2]

Når det gjelder fedre (eller mødre, for all del!) som ikke er interessert i kontakt med sine egne barn, så spørs det vel om en tvungen samværsordning egentlig er noe å trakte etter. Barn kan da umulig ha godt av å være sammen med noen som tydelig signaliserer at dette her er noe jeg er tvunget til...

←

Det er jeg enig i. Men om det f.eks. er snakk om flytting over lengre distanser synes jeg barnas behov for samvær bør veie tyngre enn foreldrenes ønsker om økonomi, karriere, etc et annet sted i landet.

Om mor/far flytter med barna, eller mor/far flytter uten, bør beløpet settes til en slik sum at reisekostnadene (kun et eksempel) blir trukket fra eller lagt til bidraget. Den som flytter betaler. Dermed blir det ikke lenger slik at mor kan kjøpe nye gardiner og møbler eller far kan kjøpe ny widescreen for pengene som egentlig skulle vært brukt for å sikre barna samvær.

Når det gjelder samværstrenering der foreldrene bor i nærheten av hverandre har myndighetene begynt å praktisere "straffereaksjoner", men det er fortsatt umulig å "lære opp" samværsforeldre som ikke tar ansvar. Men det bør være mulig å gjøre noe i alle de andre tilfellene.

De aller fleste barn vil heller krabbe opp på fanget til en samværsforelder fremfor å få ny sykkel. Dette er noe vi som foreldre må ta ansvar for. Desverre ser vi at dette altfor ofte ikke skjer. Med mange tusen barn som opplever dette må vi kunne forvente at myndighetene gjør sitt for å ivareta barna som foreldrene ikke gjør.

Selv om man bør forsøke å lovregulere det man kan, så er det dessverre utopisk å forvente at myndighetenes regler skal kunne veie opp for den ansvarsfølelsen en del foreldre mangler...

Kanskje holdningskampanjer og informasjon i forbindelse med fødsel kunne være noe? Det slår meg at dette er holdninger som er lettere å forebygge enn å reparere...? Og heri ligger jo også at vi som foreldre har et ansvar for å sørge for at våre barn blir bedre til å takle samlivsbrudd enn hva vi selv var...eller ihvertfall prøve på det!

←

Din beskrivelse av forebygge fremfor reparere er jeg helt enig i. En endring av lovverket kan naturligvis ikke få tilbakevirkende kraft.

Jeg kjenner selv til et tilfelle der "far bare reiste sin vei". Det tok 7-8 år før noe av tilliten ble gjenoppbygd mellom barnet og far. Men det går altså an.

I et annet tilfelle tok far sitt eget liv ettersom han ikke fikk være far (dette skjedde den gang mor kunne nekte far farsskapstest). Barnet (som i dag er en "voksen" tenåring) vet fortsatt ikke den sanne historien for hvorfor hun aldri traff faren.

Med en praksis hvor foreldrene gjør det som faller dem inn for å ivareta egne ønsker, gir vi våre barn helt feil signaler. MANGE barn kommer til å ta etter og praktisere de samme hårreisende løsningene mht samværsproblematikken når de selv blir voksne.