(døds)fødtselsangst!

[Gjest fast gjest]

jeg sitter her nå å skriver til dere, jeg har termin den 30 april.

Å jo nermere jeg har kommet fødtselen jo mer tenker jeg på det.Jeg har også en sønn på under 2 år så fødtselen å smertene ligger i hode 100 % enda..Kan gjenngi hele fødtselen å husker de smertene ( som folk sa du glemte så fort).

Når jeg fødte første gangen så var det jo skremmsels historier med det å revne, drite deg ut, smertene å syiing og innkompitente leger.

i og med at jeg har blitt nervøs pga fødtsel er først å fremst det å revne...

Jeg revnet mye med min forrige sønn, måtte sy en del sting.å revnet midt i en pressrie, akkurat når jordmoren sa, nå kommer hode...Da revnet jeg..Jeg trudde virkelig jeg skulle dø!!de sydde meg uten bedøvelse å det var f**n så ont.

å så nå har jeg "surfet" på dataen etter opplevelser å ja gjennerelt om graviditet..

Å jeg får DE skremmsels historiene, å så nyskjerrig som jeg er leser...

om helt tafatte leger og om syiing og om forferdelige historier med å ligge i 30 timer med rier, miste 1,7 liter blod å blir tvunget til å tisse,å revne å blir tvunget til å tisse, BARE DET Å TISSE ETTER EN FØDTSEL... eller det å miste babyen sin pga innkompitente leger og pleiere.

Så nå sitter jeg med hjerte i halsen å gruer meg kjempe mye, har snakket litt med legen min om dette men han sier..." Linn, den må ut uansett, " og litt humoristisk sier han ...." jeg har tatt imot en del barn, å det er jo ikke så gale..."

å her en dag kom min bror på 8 år, ..." Linn, vet du at du kan dø av å få baby..."

så her sitter jeg...Livredd for smertene, få innkompitente leger eller sykepleiere, revne , ja i det hele tatt dø av smerter.....

HJELP MEG.......

[Gjest Gjest]

Det er forferdelig å kjenne på den angsten, og jeg skjønner godt at du er redd etter den opplvelsen du hadde med nr.1. Jeg hadde det nye på den samme måten, jentene kom tett (21mnd mellom) og første fødsel var et mareritt med epidural som ikke virket, timesvis med åpningsveever som omtrent rev meg i stykker, tangfødsel, både revning og klipping og fullstendig utslitt etterpå.

Det tok lang tid før jeg turde å se ordentlig på jenta jeg hadde fått og jeg følte meg så fullstendig mislykked...

Svangerskap nr 2 var ikke planlagt, og jeg gråt når jeg oppdaget jeg var gravid.Jeg var så heldig at jeg fikk kranglet meg til kontroll hos jordmor, og hun gav meg masse tid til å snakke gjennom føsdel nr 1. Og det å få bekfreftelse fra jordmoren på at fødselen hadde vært vanskelig gjorde det i hvertfall litt enklere å forholde seg til. Men jo nærmere jeg kom termin med nr 2, jo mere redd ble jeg.

Termindato kom, og jeg gikk i fødsel. Skvettet forstervann og hadde jevne rier i to døgn før jeg lot meg overtale til å dra på sykehuset. Når vi kom fram hadde jeg nesten full åpning, og selve fødselen var unnagjort på under en time, uten smertelindring og uten hverken styr eller strev. Det var faktisk en nydelig fødsel, uten de grusomme smertene som jeg hadde vært så redd for.Det gjorde vondt, ja, men var ikke engang i nærheten av følelsen av at "nå, nå dør jeg".

Snakk med legen din, og kanskje er det mulig å få kontroll til jordmor? Kanskje ta kontakt med førdeavdelingen og be om et møte? Om de er forberedt på at du er redd, kan de (forhåpnetligvis) sørge for å ta ekstra godt i mot deg og følge deg opp tett under hele fødselen.

Lykke til, jeg håper du får en flott fødsel som du kan se tilbake på med glede!

[tingeling]

Hei

Jeg forstår deg godt! Jeg hadde også en forferdelig fødselsopplevelse, ikke ift smerter (takk til den som oppfant epidural!) men psykisk. Endte med at sønnen min lå en uke på intensiven. (han har det bra nå, men vi mistet den første uken sammen og jeg har fremdeles vondt i underlivet fire måneder etter...)

Skulle vi, mot formodning, bestemme oss for å få en til så blir det keisersnitt for meg. Uten tvil. Ja- jeg vet at det ikke er noen lettvindt løsning, men den er ihvertfall mer kontrollert enn det kaoset jeg opplevde sist.

Skjønner godt at du ikke har glemt smertene og alt det du opplevde, akkurat det opplever jeg som ren propaganda... at man liksom skal glemme alt det vonde når man får barnet på brystet.

Mitt råd til deg er ihvertfall: stå på kravene! krev å få snakke med jordmor og evt lege. Gå igjennom hvilke muligheter du har. Se til at sykehuset vet om at du sliter og avtal på forhånd at du skal få epidural (hvis du vil ha det) med en gang når du kommer- uten spørsmål og diskusjon.

(kan noen fortelle meg om noen andre prosedyrer på at sykehus som innebærer masse smerte og hvor man får spørsmål om man ikke skal prøve uten smertestillende???)

Og ikke la deg avfeie!!! Hvis du ikke er trygg på jordmor/ lege: be om en annen. Allier deg med mannen din og sørg for at han taler din sak. Selv angrer jeg bittert på at jeg ikke krevde en annen lege....

(får jeg spørre hvor du skal føde?)

tingeling

[Gjest Embla s]

Tror de redslene du nevner er mer og mindre tilstede hos alle gravide. Redselen for å bli skamfert i underlivet, få problemer med de normale funksjonene (urinering, avføring, seksuelt) men også redselen for å miste kontroll når man "ligger der"; at man skal få avføring mens man føder, ikke ha kontroll på kroppen sin i situasjonen osv.

Har du en god jordmor du kan snakke med om dette? De har jo bred "førstehåndserfaring" på området. En annen ting er at du skal huske på at det er de "grusomme" historiene man ynder å fortelle om. Ordinære, udramatiske fødsler uten store komplikasjoner er ikke så spennende å fortelle historier om. Men det er faktisk det som er regelen. Disse skrekkhistoriene hører med til det sjeldne unntaket.

[Lemming]

Sier som de andre her, - allier deg med mannen din, snakk med jordmor og lege, hvis du ikke føler at du blir tatt på alvor - be om en annen. Forklar jordmor og leger om angsten din. Legen visste sikkert ikke helt hva han skulle si, eller så skjønte han ikke alvoret...

[lil]

Hva med å ta kontakt med fødeavdelingen på sykehuset du skal føde på?

[prinsessa]

Jeg vet at på SØF iallefall har de en egen gruppe jordmødre som hjelper kvinner med fødselangst. En venninde av meg gikk til en slik jordmor flere ganger før fødselen og det hjalp henne iallefall.

Lykke til

[JallaJalla]

Jeg vet enkelte fødeavdelinger har prosedyre som går ut på at de fødene tidelig i svangerskapet skriver et ønskebrev om hvordan de ønsker at det blir tilrettelagt under fødselen. Ønsker om smertestillende, ting de vil det skal bli tatt hensyn til o.l.

[Gjest fast gjest]

første fødtselen var på orkanger sanitets sykehus.Nå er det sykehuset i kristiansund.

Det er jo bare ei uke til termin datoen, kan jeg dra oppom sykehuset å spørre om jeg kan prate med noen?Bare sånn uten videre, har jo ikke time eller noe.

Har liksom ikke gått opp for meg at jeg skal føde, før en liten stund siden..Å da begynte jeg å tenke på det mer å mer..

gruer meg forferdelig...tenker på det mer å mer...

fødtselen har gått gjennom hode mitt 100 ganger bare i den siste tiden.Fra da jormoren ropte

"Nå kommer hode" da hadde jeg DEN press ria.Jeg revnet hele innvendig (for å bruke et litt fint ord) kjønnslepper.(jeg hater ordet skamlepper)..måtte sy 18 sting uten bedøvelse å jeg kjente det f*** så godt.Jeg stoppet tilogmed å presse da jeg revnet( å vi som har født vet at når du har pressrie er det VELDIG vanskelig å ikke presse.

Det med tissing ble et STORT problem etterpå.varte i mange uker.Jeg måtte ta av meg nedentil og stille med i dusjen.å spyle sammtidlig.Jeg var så redd for å tisse at jeg tisset en gang daglig bare..gikk å var tissetrengt Hele tiden..

gruer meg sinnsykt----

trur jeg har gått kunnet gått MANGE måneder til uten at det hadde brydd meg..

men kan jeg bare dra på sykehuset å si at jeg har helt angst da...uten å ha time??

[JallaJalla]

Uff , får vondt av deg jeg nå

[Gjest Bodillen]

Jeg ville nok snakket med noen på sykehuset, var jeg deg. Snakk med legen din først, spør om han kan ordne en avtale for deg.

Tror du at du vil føle deg bedre om du på forhånd vet at du kan slippe de verste smertene? Be instendig om epidural. Det får du!

[Gjest Gjest]

Ja du kan bare møte opp på sykehuset og be om å få snakke med noen. Det kan være du må vente litt, men de skal ta imot deg på en skikkelig måte. Du kan jo prøve å ringe ned først for å høre om de har det travelt?

Husk at det sies at den første fødselen er den verste. Kjenner flere med tøffe førstefødsler og greie andrefødsler.

[Gjest fast gjest]

ja jeg vet at folk sier at første gang er værst.å det synes jeg virker logisk liksom..når underlivet har vært gjennom en fødsel så har den liksom gjort det en gang..

men allikevel... :icon_frown:

gruer meg

[Gjest Gjest]

uff da..

Kjenner meg sånn igjen i mye av det du skriver.

For meg var det ikke bare tanken på smerten , men reddselen for og dø fra den lille gutten jeg allerede hadde hjemme som fikk meg til og gå i spinn.

Jeg var livredd.

Det er ikke lett og fortelle deg noe som skal gjøre reddselen din lettere eller helt borte, men jeg kan jo fortelle deg noe som du sikkert har hørt mange ganger og det er at ingen fødsler er like på noen måter.

Jeg har satt 3 flotte barn til verden og alle fødslene var hundre prosent forskjellige.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt kontakt md sykehuset du skulle føde ved og spørre om samtale med en jordmor. Kanskje kan dere sammen finne en løsning på hvordan dere kan legge det hele bedre til rette for at du skal få en fin fødselsopplevelse.

vet du kommer til og klare det kjempebra.. og jeg håper du sitter igjen med en mye bedre oppøevelse etter nummer 2.

stor klem fra medsøster på sørlandet

[Gjest Gjest]

Jeg har selv ikke født, men har vært igjennom en ganske traumatisk akutt operasjon der man heller ikke rakk å gi bedøvelse. Slikt sitter i mentalt, og jeg tenker på det ofte enda, det er nå 15 år siden.

Mitt råd er; du må snakke og snakke om den forrige fødselen. Få anerkjennelse for hvordan den var, for du har antakelig fått traumer.

Å ta kontakt med sykehuset høres svært rikitg ut, men jeg tror jeg ville ringt på forhånd (eller gå via fastlegen), for å være sikker på at noen har tid til deg.

Jeg ønsker deg veldig lykke til, og håper det blir annerledes denne gangen.

[Gjest fast gjest]

tuuuuusen takk for alle de gode ordene og med-følelsen :-D

jeg skal ringe i morgen å høre om de har tid til meg på sykehuset å dar for å prate med de....

Gleder meg sinnsykt å egentlig til den lille pia kommer...

Men det er som dere sier jeg er redd for hva som skjer, det å ikke vite er verst synes jeg...Vente på at fødselen skal starte...vente på smertene som tyder på at barne vil komme til denne verden..å ikke vite hva som kommer til å skje...ikke vite om alt er bra med barnet..vite om jeg kommer til å revne igjen...bare det å ikke vite hvordan å hvor lenge.Om alt går bra...

jeg elsker barn.Jeg elsker sønnen min å jeg gleder meg sinnsykt til jeg får holde å pynte å være glad i den lille nye jenta som jeg å kjæresten min skal sette til verden..

Jeg er 22 år.Men er av natur veldig rolig å har sett fram til å sitte med hus, ha arbeid å barn å en mann..

(***Kom litt på avveie nå***) men..det er bare frykten som er så stoOor...

men takker å :bukke: og gir alle en stoOor for alle de gode ordene...

[Gjest Charisse]

Weee! Dette er første fødtselen min...gruer meg veldig. Spes når jeg leser noe sånt!!! Anywayz lykke til med alt håper ting går bedre denne gangen.

[Asteria]

Jeg har akkurat født.. og jeg kan si deg at jeg gikk hele svangerskapet og var livredd for fødselen.. Jeg hadde vanvittig angst for at jeg ikke skulle klare å føde og at babyen skulle få skader eller dø... jeg var også redd for å bli klippet og smertene som ville komme.. Jeg fikk god hjelp på sykehuset, så mitt råd.. snakk med de.. fortell de hva du tenker.. For meg var det å vite at de visste en god hjelp da fødselen nærmet seg, selv om redselen fortsatt var tilstede.. Det rare var at oppi det hele da fødselen var igang ble angsten litt glemt.. fødselen gikk også utrolig bra.. så all den uroen var bortkastet..

Ønsker deg lykke til:)

[lille katt]

Regner med fødselen er vel overstått siden tråden er fra 2006 .

[Miss Puddel]

jeg sitter her nå å skriver til dere, jeg har termin den 30 april.

Å jo nermere jeg har kommet fødtselen jo mer tenker jeg på det.Jeg har også en sønn på under 2 år så fødtselen å smertene ligger i hode 100 % enda..Kan gjenngi hele fødtselen å husker de smertene ( som folk sa du glemte så fort).

Når jeg fødte første gangen så var det jo skremmsels historier med det å revne, drite deg ut, smertene å syiing og innkompitente leger.

i og med at jeg har blitt nervøs pga fødtsel er først å fremst det å revne...

Jeg revnet mye med min forrige sønn, måtte sy en del sting.å revnet midt i en pressrie, akkurat når jordmoren sa, nå kommer hode...Da revnet jeg..Jeg trudde virkelig jeg skulle dø!!de sydde meg uten bedøvelse å det var f**n så ont.

å så nå har jeg "surfet" på dataen etter opplevelser å ja gjennerelt om graviditet..

Å jeg får DE skremmsels historiene, å så nyskjerrig som jeg er leser...

om helt tafatte leger og om syiing og om forferdelige historier med å ligge i 30 timer med rier, miste 1,7 liter blod å blir tvunget til å tisse,å revne å blir tvunget til å tisse, BARE DET Å TISSE ETTER EN FØDTSEL... eller det å miste babyen sin pga innkompitente leger og pleiere.

Så nå sitter jeg med hjerte i halsen å gruer meg kjempe mye, har snakket litt med legen min om dette men han sier..." Linn, den må ut uansett, " og litt humoristisk sier han ...." jeg har tatt imot en del barn, å det er jo ikke så gale..."

å her en dag kom min bror på 8 år, ..." Linn, vet du at du kan dø av å få baby..."

så her sitter jeg...Livredd for smertene, få innkompitente leger eller sykepleiere, revne , ja i det hele tatt dø av smerter.....

HJELP MEG.......

swnille, søte deg, slik kan du jo ikke ha det!

Ta kontakt med jordmoren din eller legen din og fortell dem hvordan du har det, og søk om å få planlagt keisersnitt. Jeg hadde en virkelig traumatisk første fødsel, og fikk, (etter mye om og men) planlagt keisersnitt da jeg fikk barn nummer to. Det ble en helt fantastisk fødselsopplevelse, der hverken barn eller mor var syke, og det dermed ikke var stress eller hast, men en hyggelig avslappet stemning, og jeg fikk være våken uten smerter hele fødselen, og fikk "være" med på det hele.

Ikke at jeg skal "reklamere" for keisersnitt, men noen ganger er det virkelig på plass til tross for at det ikke er noen fysisk grunn. Jeg har et inlegg på kvinneguidens graviditet og spedbarn, der jeg beskriver hvordan det planløagte keisersnittet foregikk, det var virkelig en flott fødselsopplevelse.

Men lov meg nå, at du fortest mulig sørger for å få snakket med noen om hvordan du har det, du skal jo ikke gå slik og være pisseredd, du skal jo få lov å gå og kose deg, glede deg og "ruge"!

lykke til!