Det å begrave et forhold

[Hu i Svingen]

Jeg har et langt forhold bak meg. Det varte i ni år. De siste årene visste jeg godt med meg selv at dette er ikke Mannen i mitt liv. Det hele kulminerte i at han var utro, og jeg dumpet ham. Tanken jeg sitter med nå, to år etterpå, er følgende: Jeg har en liten sorg i meg over alt som ikke ble, og over alle tingene som ble feil. Hvorfor skal det være så fordømt lett å begrave en drittsekk? Som alle vet så har de fleste ting mer en en side.... Jeg mener ikke at jeg angrer på noen måte, jeg er glad over at forholdet tok slutt. Jeg bare puster ut litt i veikrysset her.... For min del kunne det ikke endt bedre enn det har gjort, men bør vi ikke få lov til å bruke litt tid på å tenke på alt som kunne vært, og på hvorfor det er bra at det ikke ble sånn?

[Wonderwoman]

Jeg tror at det du gjør nå er sunt og nødvendig.

Selv har jeg bare svimet rundt de siste to årene. Har ikke riktig kommet i gang med noe på kjærlighetsfronten, bare begynt på ting som var dømt til å mislykkes. Det er først nå jeg ser at jeg har trengt disse to årene for å orientere meg i min nye livssituasjon. Kanskje hadde jeg trengt kortere tid, hvis jeg hadde klart å stoppe opp da det ble slutt mellom meg og samboeren, og legge fra meg alle håp og drømmer jeg hadde knyttet til det forholdet. Det var mitt valg å gå, og det var et hundre prosent riktig valg, som jeg aldri har angret på. Likevel var det mange vanskelige følelser knyttet til det.

Jeg følte på en måte at jeg "sporet av" og har vel prøvd febrilsk de siste to årene å komme meg på sporet igjen, med noen andre. Det er først nå jeg ser at jeg ikke trenger å fortsette i det sporet, men kan fortsette en annen vei. For min del var det ideen om kjernefamilien som skulle være det rette. Sånn ble det ikke. Og det har tatt meg lang tid å komme over at det ikke ble sånn.

Det er viktig å sørge over det som aldri ble, fordi bare ved å dvele ved fortiden kan vi se hvor bra det er at ting ble som de ble. At vi kom oss dit vi er i dag.

Vi må bearbeide litt underveis.

Tror jeg...

[Gjest Gjest]

Jeg har to lange samboerforhold bak meg og det var jeg som valgte å gå begge gangene. Likevel kan jeg føle et svakt savn og stille spørsmål ved hvorfor det ikke fungerte. Men jeg angrer ikke på at jeg gikk. Jeg tror det man faktisk savner og stiller spørsmål ved er at man har mistet noe man en gang trodde fullt og fast på. Det har ingenting med ny partner å gjøre.

Hvis man kan sammenligne det med å bli uvenner eller miste sin beste venninne, så vil de fleste av oss alltid føle et savn og lure på hvorfor det ble slik...

[Abr@xas]

Jeg tror det er bra å bruke tid på å gjennomgå grundig hva som gikk galt, hvorfor det gikk galt, og akseptere at det var en grunn til at ting gikk galt og at det er på tide å se fremover og videre.

[Gjest Gjesta]

Det høres sunt ut.

[Gjest Tuppelure]

Synes ikke at dette er en rar reaksjon i det hele tatt. Jeg har hatt det sånn selv, særlig etter at det ble slutt med den forrige typen min (og han var ikke mye å samle på, bare sånn at DET er sagt!).

Jeg tror at det blir slik fordi man så veldig gjerne vil at ting skal fungere når man blir sammen med noen. Man er som regel ganske så forelska, og investerer masse tid og energi på å bygge opp et forhold. Når det til tross for innsatsen ikke blir slik som man ønsker, så er det trist. Og det gjelder selv om typen viser seg å være en drittsekk. Man sørger over det som kunne ha vært, men som det ikke ble noe av. Tror jeg.

Jeg tror også at det er sunt og viktig med en skikkelig refleksjonsprosess i etterkant. Hvor var det at ting skar seg, og hvorfor ble det sånn? Kanskje hadde det egentlig ikke noe med deg å gjøre?

Man kan lære mye av slike prosesser, i alle fall er det min erfaring.

[Gjest du]

Er helt enig med deg og mange andre.

Det er like viktig å sørge over et forhold som man var glad for å komme ut fra, som etter et "normalt brudd" (hva er egentlig et normalt brudd, men jeg tror folk skjønner). Problemet er nok at man selv, og kanskje andre mennesker rundt en også, forventer at når man bryter ut av et ulykkelig/uheldig etc forhold, så er man glad og "sterk" og skal bare akkurat være det.

Men jeg fant ut at selv om jeg var overlykkelig over endelig å klare å bryte ut av et ugunstig forhold, så trengte jeg likvel å sørge. Jeg hadde jo opprinnelig vært hjertelig glad i denne personen og ville leve sammen med dette menesket. Slik ble det altså ikke. Det var helt naturlig at mine følelser for dette mennesket endret seg, og at jeg brøt forholdet. Og det burde være like naturlig for meg å føle en slags kjærlighetssorg. For jeg hadde jo mistet denne personen og fremtiden vår sammen. Men likevel syntes jeg det var vanskelig for meg å sørge, for jeg var jo glad og burde være glad for at det var slutt. Men når jeg tillot meg å ta den tiden det tok for meg å sørge, så ble det en utrolig lettelse. Og for første gang følte jeg at jeg egentlig kunne forlate hele forholdet. Jeg kom frem for min egen del at sorgen og tapet ikke var så mye over dette mennesket som person og kjæreste. For jeg oppdaget jo hvordan han egentlig var, og en slik en var absolutt ikke noe for meg. Så det var mer en sorg over den personen jeg trodde han var - over den personen jeg hadde håpt han var.