Har en topp kjærest men vet ikke om han er nok glad i meg

[Gjest GjestNN]

Er 31 år, har en flott kjærest jeg har vært sammen med snart to år. Er ikke samboer, men "bor" mer eller mindre hos hverandre og treffes daglig. Mange felles interesser og har det stort sett bra sammen, men han er svært lite romantisk og lite flink til å vise fysiske følelser (både kyss og klem, men også når vi har sex, der han har nok med seg selv...). Det er ikke lett å finne en kjærest som en fungerer topp med på alle områder, bør jeg innfinne meg med at tingene passer på andre områder, og la den romantiske/omsorg/fysisk kjærlighets-delen bli som den blir, eller skal jeg gjøre det slutt og risikere å være singel resten av livet..?

Han sier han er glad i meg men at han bare ikke er flink til å snakke om og vise følelser.

[apple]

Eg trur heller eg ville vore single resten av livet enn å vera bare nesten nøgd med kjærasten min. Det er jo lett for meg å sei, som er gift med mannen som er perfekt for meg, men å ha eit forhold som bare er nesten godt nok er ikkje bra i lengda.

[Kosepia]

Dessverre er ingen menn 100% perfekte. Hadde de vært det, så hadde vi fått høre det!

Men over til det litt mer seriøse, jeg ser at dette kan være et problem for deg. Har du snakket med han om det?

Min samboer er litt vanskelig når det gjelder snakking om litt vanskelige ting, og holder heller ting for seg selv, i stedet for å si fra. Av og til så plager det meg så helt inni granskauen!

Men, jeg vet at han ikke er perfekt.

Du må nesten bare prate med han, for å finne ut hvor dere står. Kanskje det er en grunn til at han er så avholdende?

Og, kanskje det er en grunn til at sexen er som den er?

Jeg hadde ikke klart meg med en som omtrent bare tenker på seg selv...

Og du... du blir garantert ikke alene resten av livet! men du må nesten finne ut selv hva du vil gjøre.

Lykke til!

[Gjest Esmeralda]

For meg høres det ut som om du er sammen med denne mannen for å slippe å være alene. Det er ikke noe godt utgangspunkt for et forhold!

Jeg får en følelese av at du går på akkord med deg selv for å beholde ham som kjæreste.

En klok mann sa en gang om forhold:" Det er klart jeg skal tilpasse meg, men jeg skal ikke utslette meg". Må du holde nede viktige sider ved deg selv? Er du 100% ærlig når du sier at forholdet fungerer fint på alle andre måter?

Nå har jeg lest mellom linjene, og hvis jeg har misoppfattet totalt ber jeg om unnskyldning for det.

Sånn generelt vil jeg si at jeg VET at det er ingen grunn til å holde fast ved en kjæreste man bare har det sånn noenlunde greit med. (Jada, jeg vet at forhold går opp og ned, og de skal de også gjøre. Nå snakker jeg om hvis følelsen av halv-godt er mer eller mindre konstant).

Det er så mange bra menn at jeg er sikker på at du også finner noen som er bra for deg - og hvis det mot formodning ikke skulle skje, så er det ikke verdens undergang å leve singel. Det er ihvertfall mange ganger bedre enn å leve i et forhold der du ikke har det godt.

[Vilje]

En ting har jeg fått et klart inntrykk av etter å ha vært i div forhold; mange menn er lite flinke til å sette ord på følelsene sine, og på å vise ømhet i hverdagen. Iallefall på den måten vi ønsker de skal..

Det du skrev, kjente også jeg meg igjen i.

han er snill og grei, men etter som årene har gått, føler jeg mindre og mindre at jeg er Kvinnen for ham, hun med stor K.

Jeg tror vi jenter ønsker å høre at vi er elsket på mange, subtile måter. Et kyss i forbifarten, en klem, et kyss på pannen når man står og vasker opp....bare det å slå av sportskanalen _et_ øyeblikk, se sin kjære i øynene og si "du aner ikke hvor glad jeg er i deg"....jeg hadde iallefall smeltet!

og akkurat dette tror jeg rett og slett mange menn ikke skjønner. De har ikke dette behovet selv, og klarer derfor ikke å sette seg inn i hvordan vi jenter har det.... deres kjærlighet uttrykker de gjennom sex. Når jenter ikke får ømhet, og ikke føler seg sett og elsket og bekreftet i hverdagen, mister de lysten på sex. Og mannen tror at ikke kvinnen er glad i ham.

Og slik går sirkelen.....

Kanskje kommunikasjon ville løst dette - problemet er jo igjen at menn og kvinner kommuniserer ulikt. Jenter ønsker å plukke i stykker forholdet... de ser de små detaljene, de sanser stemninger, de tolker, de undrer seg. Mens menn ser helheten, de store linjene, og synes de små detaljene er bagateller, for, "du vet jo at jeg er glad i deg".

Av og til virker det som at mannen etter en viss tid i forholdet slår seg til ro, er fornøyd med tingenes tilstand, han er uforanderlig, uforstyrrelig, synes tingene er bra som de er...

mens kvinner hele tiden tenker, analyserer og undrer og ønsker å utvikle forholdet, polere det, titte på det fra alle synsvinkler...

Jeg tror man må ha mot til å akseptere de forskjellene mellom kjønnene som vi ikke kan endre.....

[Kristian (71)]

*Applauderer Vilje's innlegg her*

Meget bra svar.

Jeg tror man må ha mot til å akseptere de forskjellene mellom kjønnene som vi ikke kan endre.....

Nettopp, det er faktisk ikke så dumt å akseptere forskjellene noen ganger...