Mitt hemmelige liv..

[Gjest confused, but not...]

Hei til alle dere i done that- situasjonen...

Leser om alle dere som har tatt "feil" avgjørelser underveis i forholdet...

Jeg vil gjerne dele min historie med dere.. Gjerne også til dere som på død og liv skal slå hånda av oss "superegoister ikke eier medmenneskelige følelser".

For ca et halvt år siden møtte jeg igjen en gammel barndomsbekjent av meg på et utested. Det slo meg at han besitter en kombinasjon av ordentlig mann, sjarm, utstråling, humor og jeg vet ikke hva- som jeg falt for øyeblikkelig. Hele hans kroppsspråk fortalte meg at "vi kan få det gøy".... Nå er jeg ikke jeg dårligere enn at jeg fortalte han, direkte, at han vil jeg ha... Han ble temmelig paff, men tok det med fatning, heldigvis..

På mange måter har vi sørget for å treffes etter dette, gjerne bare for å prate.

Status for oss begge er at vi er (lykkelig) gift, (og det er vel nå mange enten brekker seg, eller kjenner seg igjen)....

Vi har begge brukt mye tid på å bearbeide situasjonen, og til syvende og sist kommet til at vi trenger å ha denne kontakten med hverandre. Noen som kjenner seg igjen i det å ha en "hemmelig" venn?

På en eller annen naiv måte har vi hele tiden fortalt hverandre at vi må IKKE blande følelser inn i dette. Hjelpe meg så dumme vi har vært!! Etter hvert havnet vi i en situasjon hvor vi bare måtte kjenne på hverandre, kysse hverandre... Skape vår egen verden, om enn bare for øyeblikket.

Vi hadde begge to et utrolig behov for å kjenne den deilige sitringen i kroppen som ikke kommer så ofte i ekteskapet lenger. Hvorfor?? Kan ikke svare på det..

Vi har blitt elskere, og vi har det kjempefint sammen når vi treffes.

Dere vet (har kanskje erfart), at når man hele tiden får høre mye postivt om seg selv, så øker selvtilliten også. Og det har jeg virkelig ikke hatt for mye av. Han også har fått bygd opp selvtilliten sin, og vi har blitt tryggere på oss selv.

Hver gang vi har hatt sex, kommer vi med den naive planen om at- "Nå gir vi oss mens leken enda er god, og ingen har blitt skadelidende". Vi har fått den bekreftelsen som vi begge faktisk trengte på at vi fremdeles er attraktive.

Men, nei det ligger nok mye mer i dette enn vi selv greier å tenke oss til. Langt mindre se konsekvensene av..

Tro meg, det siste jeg vil er å skade min mann, like mye som han ikke vil skade sin kone. Vi elsker jo ektefellene våre høyt begge to, og er såpass oppegående at vi vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Og, hvorfor skal vi tro at nettopp vi to er ment for hverandre? Vi er jo ikke til å stole på noen av oss, situasjonen tatt i betraktning.

Hver gang etter vi har vært sammen, ris vi av nattsvart samvittighet, men ingen av oss greier å avslutte forholdet.. Nettopp fordi det føles så riktig når vi er sammen.

Vi vet jo begge at hvis dette kommer ut så blir det en helvetes oppvask, som høyst sannsynlig ender opp med en tap-tap situasjon for alle.

Det vi har havnet i er et virvar av følelsesmessig utroskap, lyst, jag etter spenning, og så... alle de smertefulle følelsene fordi vi bedrar de som sitter hjemme og ikke aner noen ting. Enda..

Hva skjer med oss mennesker? Vi elsker én med den ene hånden, og begjærer en annen med den andre.

Før kunne jeg ikke begripe hvordan folk kunne være utro. Jeg dømte dem til helvete for handlingene deres. Men, ser dere, så havnet jeg plutselig der selv....

Til alle tider har de som har vært utro argumentert for hvorfor de har gjort det, med mer eller mindre gode grunner.

Jeg derimot har ikke en eneste god grunn.

Har bare funnet en sjelevenn.....

Jeg har lett med lys og lykte etter dårlige egenskaper hos min sjelevenn for å få han på avstand, så jeg kan "normalisere" livet mitt igjen. (visstnok et godt triks). Men, han er en tvers igjennom herlig person..

Det samme gjelder min mann, som er helt fantastisk, både som mann, elsker.

Jeg har alt og mere til...

Hva er det med oss mennesker som ikke kan overstyre våre primitive lyster og behov? Jeg skulle likt å møtt det mennesket som kan få meg til å avslutte dette forholdet til min "hemmelige venn".

Grunnen til at man utgir seg som anonym og utlevere livet sitt til vilt fremmede mennesker, er for min egen del, at jeg mååå få fortalt om mitt hemmelige liv til noen.

Men kritikk fra de som er så mye bedre enn meg hjelper meg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg har havnet i en situasjon som bare tiden vil vise når jeg kommer meg ut av..

For såpass skjønner jeg, at det må ta slutt engang. Og, jeg vet at dette spesielle vennskapet ikke livnærer seg på sex. Til det er det for sterkt....

[Gjest Piper]

Hvordan ville du følt det, om det var din mann som levde et liv som det du beskriver?

[Gjest filosofia]

*Lener seg pent tilbake og venter på smellen*

[Gjest Gjest]

En bekreftelse på at de forplantningsmekanismene naturen har lagt i oss, fungerer.

[Gjest Gjest]

Dere må velge. Skilsmisse eller ikke se hverandre igjen. Jeg vil foreslå at dere tar minst par måneders pause der dere ikke ser hverandre, for å tenke gjennom situasjonen i fred hver for dere.

Jeg vet ikke hvilken type mann du har, men hvordan vil han reagere om du forteller han om ditt sidesprang? Noen menn takler det, mens andre gjør det ikke. Uansett, så kommer ting fram i lyset og du kan ikke gjemme dine hemmeligheter i skyggen mer.

Dere burde selvsagt aldri begynt å ha sex, men nå er det jo alt skjedd. Du vet selv at dere må velge. Kanskje dere må velge hverandre vekk, og bevare ekteskapene, som dere begge har det bra i.

[Gjest ikke innlogget akkurat nå...]

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det trådstarter beskriver, det er så altfor likt min egen historie.

Og det er en helt håpløs situasjon for alle parter. Jeg valgte å avslutte forholdet til min "sjelevenn", og forstatt i dag, fem år etterpå, savner jeg ham og tenker på ham flere ganger om dagen. Jeg har beholdt forholdet,tatt hensyn til mann og barn. Og sitter igjen med et evig tomrom inne i meg som aldri heles.

Vi har ikke noe mere kontakt, og jeg vet faktisk ikke hva han driver med i dag. Det siste jeg hørte via omveier var at han hadde flyttet fra byen.Og det må være slik. For jeg vet at hadde jeg truffet ham igjen, hadde jeg ikke klart å si nei til å ta opp igjen forholdet.

Det eneste jeg vet er at det er fullt mulig å elske flere på en gang, og noen typer for kjærlighet forsvinner aldri.

Moralsk feil og grusomt gjort mot min partner, jeg er bare så altfor klar over det. Så til alle som vil slenge pepper, hiv i vei.

[Gjest confused, but not..]

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det trådstarter beskriver, det er så altfor likt min egen historie.

Og det er en helt håpløs situasjon for alle parter. Jeg valgte å avslutte forholdet til min "sjelevenn", og forstatt i dag, fem år etterpå, savner jeg ham og tenker på ham flere ganger om dagen. Jeg har beholdt forholdet,tatt hensyn til mann og barn. Og sitter igjen med et evig tomrom inne i meg som aldri heles.

Vi har ikke noe mere kontakt, og jeg vet faktisk ikke hva han driver med i dag. Det siste jeg hørte via omveier var at han hadde flyttet fra byen.Og det må være slik. For jeg vet at hadde jeg truffet ham igjen, hadde jeg ikke klart å si nei til å ta opp igjen forholdet.

Det eneste jeg vet er at det er fullt mulig å elske flere på en gang, og noen typer for kjærlighet forsvinner aldri.

Moralsk feil og grusomt gjort mot min partner, jeg er bare så altfor klar over det. Så til alle som vil slenge pepper, hiv i vei.

←

Der satte du ord på det... '

Jeg er faktisk redd for det tomrommet som jeg bare vet vil oppstå. vi har forsøkt å ha et opphold, men søker hverandre hele tiden....

Jeg vet ikke hvordan min mann ville reagert, men det er nesten så jeg skulle ønske han også hadde en "sjelevenn".

[Gjest Piper]

Skulle du ønske han ahdde en annen også, er han kanskje ikke den rette for deg. Du bør kanskje være i et forhold der du kan leve litt på si, og der partneren din aksepterer at du er med andre. Eller er det spenningen du vil ha?

Snakk med din mann, la han få være med og bestemme hva dere skal gjøre videre. Det er ikke riktig av deg å ta valg som han ikke får være med på. Du er mye mer rettferdig, om du forteller det til han. For akkurat nå tenker du bare på deg selv, og en har faktisk ikke lov til å være så egoistisk når man er i et forhold.

[Gjest Gjest]

innlegg slettet

Veslejenta - moderator

Endret 21. april 2006 av Veslejenta

[Gjest confused, but not..]

Skulle du ønske han ahdde en annen også, er han kanskje ikke den rette for deg. Du bør kanskje være i et forhold der du kan leve litt på si, og der partneren din aksepterer at du er med andre. Eller er det spenningen du vil ha?

Snakk med din mann, la han få være med og bestemme hva dere skal gjøre videre. Det er ikke riktig av deg å ta valg som han ikke får være med på. Du er mye mer rettferdig, om du forteller det til han. For akkurat nå tenker du bare på deg selv, og en har faktisk ikke lov til å være så egoistisk når man er i et forhold.

←

Til Piper.. Takk for at du ikke er av dem som skærer hånda av sånne som meg..

Åh, jo han er den rette for meg.

Det er som jeg skriver, jeg har nattsvart samvittighet etterpå, samtidig som det føles riktig der og da. Derfor ønsker jeg kansjke at han også hadde en, som straff til meg selv...

Og, jeg er helt enig at det burde være forbudt å være så egoistisk...

Spenningen er en del av pakka, ja.

Derfor, hilsen confused..

Og til deg, gjest, som våger å begi deg ut på begrepet "hore". Skaff deg et liv, men helst ikke som meg. for, det er utrolig tøft å leve på denne måten. Men, jeg forventer ikke at du forstår dette....

[Gjest Piper]

Jadda gjest, du var saklig og grei i dag

Jeg er faktisk ganske forundret over hvor mange som er utro, og som mer eller mindre rettferdigjør det fordi de liksom har følelser for begge. Stakkars de som må velge mellom to stykker. Når det egentlig er synd på partneren, som må leve med en som bedrar.

Er jo greit å tenke som så, det den andre ikke vet har den heller ikek vondt av. Sannheten kommer alltid frem, for det er alltid en for mange som vet om utroskapen.

Men jeg kan ikke forstå hvordan man kan være så egoistiske, og bare tenke på seg selv. Når man samtidig sier at man elsker jo partneren sin. Beklager, jeg tror ikke man kan elske to stykker like mye, men man kan sikkert ha følelser for begge. Men følelsene spiller ingen rolle, for det er handlingen som teller. En kan ikke alltid velge det en vil selv, når man er i et forhold.

Har man lovet hverandre å være tro, bryter jo man det løftet til den andre. Men det virker ikke som det løftet er så viktig, når man leser om all utroskapen som er i verden.

Uansett så syns jeg forferdelig synd på partnerene, som lever med slike egoister. For hadde en visst hvor mye utroskap sårer den andre, ville en kanskje tenkt seg både en og to ganger om. I alle fall om en bryr seg om den man lever med. Men det er vel der egoismen kommer inn, partnerens følelser blir ikke så viktige, for det er meg og mitt som gjelder.

Jeg må få ha en hemmelig elsker/elskerinne, og partneren skal være der for meg når det passer meg. Det er meg og mitt osm gjelder hele veien, og det er pokkeren meg ikke rart vi har den skilsmissestatistikken som vi har i verden. For det er helt utrolig vhor egoistiske mennesker er.

[Gjest Piper]

Til Piper.. Takk for at du ikke er av dem som skærer hånda av sånne som meg..

Åh, jo han er den rette for meg.

Det er som jeg skriver, jeg har nattsvart samvittighet etterpå, samtidig som det føles riktig der og da. Derfor ønsker jeg kansjke at han også hadde en, som straff til meg selv...

Og, jeg er helt enig at det burde være forbudt å være så egoistisk...

Spenningen er en del av pakka, ja.

Derfor, hilsen confused..

Og til deg, gjest, som våger å begi deg ut på begrepet "hore". Skaff deg et liv, men helst ikke som meg. for, det er utrolig tøft å leve på denne måten. Men, jeg forventer ikke at du forstår dette....

←

Jeg har litt vanskeligheter med å tro at han er den rette for deg, for da tror ikke jeg du ville vært så åpen for andre. Men det er bare noe jeg tror, ut i fra hvordan mitt eget liv har vært.

[Gjest Gjest]

Som Piper er inne på, det hele koker egentlig ned til ærlighet og respekt ovenfor mannen din. Hva du føler og skal/bør gjøre i forhold til det er sekundært. Grunner til hvorfor det skjedde/forsetter å skje er sekundært.

Hvis du er glad i mannen din så må du forklare situasjonen for han. Og du er nødt til å la han få være med og bestemme utfallet.

[Gjest Gjest]

Det en ikke vet, har en ikke vondt av. Kongeordtak.

Det verste som kan skje nå er at mannen din finner ut av dette. Det nest verste er at du forteller ham det. Han kommer ikke til å belønne deg for det.

Ikke la deg overtale av moralsynet til disse jentene på sida her, de identifiserer seg bare med den som blir bedratt. Vær varsom, og hvis du selv føler du er umoralsk, så ta et valg. Uansett hva du velger, bør du la dette være en hemmelighet. Alle har hemmeligheter. Noen store andre små.

Hvis jeg var deg ville jeg ikke gitt slipp på elskeren din.. det hørtes bare så godt ut. Men kanskje mannen din også er en kjernekar.. luksusproblem *sukk.

[Gjest Gjest]

Kjærlighet er egoistisk. Jeg elsker ikke alle sultne barn i sudan. Jeg elsker meg og mine. Sånn er vi mennesker skrudd sammen. Noen tror de må framstå som perfekte og moralske for å bli elsket.

Du sårer mannen din om han finner ut av dette. Derfor må du selv finne ut av hvor langt du er villig til å risikere dette for å oppleve det du gjør nå. Det ene gjør deg ikke til et dårligere menneske, men dog til et mindre selvoppofrende menneske. Noe som ikke nødvendigvis er galt.

[Gjest Gjest]

En tanke slo meg. Dette kan ordne seg om du får mannen din til å bli utro også. Da blir oppvasken sikkert lettere.

Eller så er jeg sinnsykt misunnelig på denne situasjonen din. Det er sånn "ja takk" Porsche og Ferrari. Lidenskap og kjærlighet.

Men ettersmaken er ikke god.... Og selv om de fleste lar seg lure, er det kun de færreste som ikke finner ut at de har blitt lurt.

Jeg håper ikke du brenner i helvete, men du er på chartertur inn i kjelen.. uungåelig.

[Gjest ikke innlogget nå]

Jeg har vært i samme situasjon som deg, og jeg vil for mitt bare liv ikke rote meg inn i noe sånt igjen.

Heldigvis var ikke elskeren noen sjelevenn, kun begjær og lyst, så jeg savnet ham ikke etterpå. Men jeg var nesten avhengig av møtene med ham mens det sto på. Det varte forresten lenge, lengre enn et år, og mannen min visste ikke noe.

Samvittigheten slet så mye på meg at jeg avsluttet forholdet til elskeren av den grunn. Vi flyttet også fra stedet, andre årsaker til det da.

Med tiden fant jeg ut at jeg ikke klarte å leve sammen med mannen min etter det jeg hadde gjort. Fant også ut at når jeg først hadde vært utro, var det vanskelig å holde seg på matta i ettertid. Ble litt avhengig av å bli begjært og at andre menn fant meg attraktiv. Hadde et par korte flørtefohold et par år etter at vi hadde flyttet, havnet også til seng med den ene. Det var liksom ikke nok med mannen min lenger. Jeg kunne ikke fortsette samlivet med ham etter alt jeg hadde gjort, og vi ble skilt. Svart samvittighet.

Det var også andre grunner til skilsmissen, dette var bare en av dem, og han visste fortsatt ikke noe.

Nå er jeg i et annet langvarig forhold, og vet med meg at jeg ikke skal ødelegge dette på samme måte. Har ingen problemer med å holde meg på matta nå, men jeg har også andre følelser for denne mannen.

[Gjest Gjest]

Som om jeg skulle skrevet hovedinnlegget selv...

Og spesielt denne biten:

Hva skjer med oss mennesker? Vi elsker én med den ene hånden, og begjærer en annen med den andre.

Før kunne jeg ikke begripe hvordan folk kunne være utro. Jeg dømte dem til helvete for handlingene deres. Men, ser dere, så havnet jeg plutselig der selv....

For det var akkurat sånn jeg var også. Og dere som i mange av trådene her inne dømmer utro mennesker nord og ned, det kan faktisk bli dere også som sier disse ordene en annen gang.

Ikke det nei?? Vel, det trodde jeg også...Jeg var rett og slett ikke "typen" til det heller, men det skjedde...

Ikke det at jeg forsvarer utroskap, eller syns det er greit på noen måte.

Det er mildt sagt et helvete. Spesielt for den som blir bedratt (men det var det faktisk også for meg som bedro...Den verste tiden i hele mitt liv...)

Jeg ville heller aldri på noen måte godtatt utroskap av min partner.

Så jeg prøver vel egentlig ikke å si annet enn at det faktisk kan skje den som minst venter det, eller den man minst venter det av...

[Gjest Gjest]

Hei til alle dere i done that- situasjonen...

Leser om alle dere som har tatt "feil" avgjørelser underveis i forholdet...

Jeg vil gjerne dele min historie med dere.. Gjerne også til dere som på død og liv skal slå hånda av oss "superegoister ikke eier medmenneskelige følelser".

For ca et halvt år siden møtte jeg igjen en gammel barndomsbekjent av meg på et utested. Det slo meg at han besitter en kombinasjon av ordentlig mann, sjarm, utstråling, humor og jeg vet ikke hva- som jeg falt for øyeblikkelig. Hele hans kroppsspråk fortalte meg at "vi kan få det gøy".... Nå er jeg ikke jeg dårligere enn at jeg fortalte han, direkte, at han vil jeg ha... Han ble temmelig paff, men tok det med fatning, heldigvis..

På mange måter har vi sørget for å treffes etter dette, gjerne bare for å prate.

Status for oss begge er at vi er (lykkelig) gift, (og det er vel nå mange enten brekker seg, eller kjenner seg igjen)....

Vi har begge brukt mye tid på å bearbeide situasjonen, og til syvende og sist kommet til at vi trenger å ha denne kontakten med hverandre. Noen som kjenner seg igjen i det å ha en "hemmelig" venn?

På en eller annen naiv måte har vi hele tiden fortalt hverandre at vi må IKKE blande følelser inn i dette. Hjelpe meg så dumme vi har vært!! Etter hvert havnet vi i en situasjon hvor vi bare måtte kjenne på hverandre, kysse hverandre... Skape vår egen verden, om enn bare for øyeblikket.

Vi hadde begge to et utrolig behov for å kjenne den deilige sitringen i kroppen som ikke kommer så ofte i ekteskapet lenger. Hvorfor?? Kan ikke svare på det..

Vi har blitt elskere, og vi har det kjempefint sammen når vi treffes.

Dere vet (har kanskje erfart), at når man hele tiden får høre mye postivt om seg selv, så øker selvtilliten også. Og det har jeg virkelig ikke hatt for mye av. Han også har fått bygd opp selvtilliten sin, og vi har blitt tryggere på oss selv.

Hver gang vi har hatt sex, kommer vi med den naive planen om at- "Nå gir vi oss mens leken enda er god, og ingen har blitt skadelidende". Vi har fått den bekreftelsen som vi begge faktisk trengte på at vi fremdeles er attraktive.

Men, nei det ligger nok mye mer i dette enn vi selv greier å tenke oss til. Langt mindre se konsekvensene av..

Tro meg, det siste jeg vil er å skade min mann, like mye som han ikke vil skade sin kone. Vi elsker jo ektefellene våre høyt begge to, og er såpass oppegående at vi vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Og, hvorfor skal vi tro at nettopp vi to er ment for hverandre? Vi er jo ikke til å stole på noen av oss, situasjonen tatt i betraktning.

Hver gang etter vi har vært sammen, ris vi av nattsvart samvittighet, men ingen av oss greier å avslutte forholdet.. Nettopp fordi det føles så riktig når vi er sammen.

Vi vet jo begge at hvis dette kommer ut så blir det en helvetes oppvask, som høyst sannsynlig ender opp med en tap-tap situasjon for alle.

Det vi har havnet i er et virvar av følelsesmessig utroskap, lyst, jag etter spenning, og så... alle de smertefulle følelsene fordi vi bedrar de som sitter hjemme og ikke aner noen ting. Enda..

Hva skjer med oss mennesker? Vi elsker én med den ene hånden, og begjærer en annen med den andre.

Før kunne jeg ikke begripe hvordan folk kunne være utro. Jeg dømte dem til helvete for handlingene deres. Men, ser dere, så havnet jeg plutselig der selv....

Til alle tider har de som har vært utro argumentert for hvorfor de har gjort det, med mer eller mindre gode grunner.

Jeg derimot har ikke en eneste god grunn.

Har bare funnet en sjelevenn.....

Jeg har lett med lys og lykte etter dårlige egenskaper hos min sjelevenn for å få han på avstand, så jeg kan "normalisere" livet mitt igjen. (visstnok et godt triks). Men, han er en tvers igjennom herlig person..

Det samme gjelder min mann, som er helt fantastisk, både som mann, elsker.

Jeg har alt og mere til...

Hva er det med oss mennesker som ikke kan overstyre våre primitive lyster og behov? Jeg skulle likt å møtt det mennesket som kan få meg til å avslutte dette forholdet til min "hemmelige venn".

Grunnen til at man utgir seg som anonym og utlevere livet sitt til vilt fremmede mennesker, er for min egen del, at jeg mååå få fortalt om mitt hemmelige liv til noen.

Men kritikk fra de som er så mye bedre enn meg hjelper meg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg har havnet i en situasjon som bare tiden vil vise når jeg kommer meg ut av..

For såpass skjønner jeg, at det må ta slutt engang. Og, jeg vet at dette spesielle vennskapet ikke livnærer seg på sex. Til det er det for sterkt....

←

tro meg, dette skjer mange hver dag. mange her inne fordømmer slike som deg nord og ned. At det kan være deres menn faller de ikke inn. Hvorfor+

etter mange år i ekteskapet, så kan man kjenne denne sitringen som skjer. Tro meg, det går over. Antagelig vil dere gå hjem til der dere skal uten å ha gjort noen skade.

vel, vil vel samvittigheten dukke opp, men tenk på alle gledesstundene dere har hatt.Og at dere tross alt har klart å bevare forholdet hjemme.

[Gjest Gjest]

tro meg, dette skjer mange hver dag. mange her inne fordømmer slike som deg nord og ned. At det kan være deres menn faller de ikke inn. Hvorfor+

etter mange år i ekteskapet, så kan man kjenne denne sitringen som skjer. Tro meg, det går over. Antagelig vil dere gå hjem til der dere skal uten å ha gjort noen skade.

vel, vil vel samvittigheten dukke opp, men tenk på alle gledesstundene dere har hatt.Og at dere tross alt har klart å bevare forholdet hjemme.

←

gurimalla, du skriver rart! skjønner ikke bære av det du skriver jeg. kan du utdype det litt?