Personlig samtaler om dype temaer

[Gjest Fast gjest]

Om noen dager fyller lillebroren min 18. Jeg vet at i den anledningen kommer faren hans sikkert til å ville ha en dyp samtale om det å bli voksen med ham. Noe broren min skyr som pesten.

Broren min liker ikke å snakke om følelser, og pappa har en sånn forkjærlighet for å snakke om følelser. "Det er ofte slik at når du føler deg.. bla.. bla ..bla" Småpretensiøst, selv om han av og til kommer med intelligente utspill. Broren min er veldig ukomfortabel med sånne far-sønn samtaler.

Jeg lurte på om dere hadde noen tanker rundt dette? Selv vet jeg ikke helt om dette er knyttet til person, dvs at pappa har skaffet seg en viss rolle hvor broren min ikke helt føler at sånne samtaler blir noe annet enn rart? Det andre jeg tenkte på var at det har med selve formen å gjøre, måten pappa velger å ordlegge seg på. En tredje mulighet er at de ikke snakker så mye sammen til daglig, slik at det blir automatisk rart hver gang pappa føler behov for at han har noe å snakke om.

Setter pris på innspill, mange her som ofte har mye smart å si.

[Gjest Gjest]

Hm, jeg har det på samme måte som broren din, altså at jeg ikke liker denne type samtaler. Dersom faren din insisterer på å gjennomføre noe sånt, kan du kanskje heller få ham til å ta en "kortversjon" og heller si til broren din at "dersom det er noe du lurer på angående voksenlivet, så er jeg her for å svare som best jeg kan".

Da vet broren din at han har noen å gå til dersom det er noe han lurer på, og han kan selv styre en eventuell samtale inn på det han ønsker.

[Gjest Elfrida]

Hvis de kjenner hverandre vet de vel begge at lillebroren din er ukomfortabel med sånt. Men betyr det at han absolutt må slippe? Er det så farlig å ha en lengre samtale med sin far som man føler blir teit?

[Gjest filosofia]

Man trøkker ikke sånt nedover hodet på folk. Faren min er akkurat samme type, og han har sett meg ca 1 1/2 gang gjennom hele oppveksten min. Så man kan vel si det slik at disse samtalene om livet er ikke noe jeg gidder å snakke med ham om. Jeg synes broren din, med det faktum at han er myndig nå, skal si fra skikkelig. Og forlange å bli respektert i sitt ønske om å slippe belærende kvasifilosofi fra en han ikke føler seg nært knytta til.

Nemlig.

[Far til 2]

Man trøkker ikke sånt nedover hodet på folk. Faren min er akkurat samme type, og han har sett meg ca 1 1/2 gang gjennom hele oppveksten min. Så man kan vel si det slik at disse samtalene om livet er ikke noe jeg gidder å snakke med ham om. Jeg synes broren din, med det faktum at han er myndig nå, skal si fra skikkelig. Og forlange å bli respektert i sitt ønske om å slippe belærende kvasifilosofi fra en han ikke føler seg nært knytta til.

Nemlig.

←

Nå synes jeg du trekker trådstarters innlegg noe langt. Det er ikke snakk om noe "belærende kvasifilosofi fra en han ikke føler seg nært knytta til", men en far som sansynligvis har en litt annen forståelse av hvordan en snakker "alvor" med gutter som skal bli menn. Det hele er sikkert godt ment.

Jeg må tilstå at jeg har stor forståelse for at sønnen ikke føler seg komfortabel med en slik prat med faren, og hvis far ønsker å få frem et budskap tror jeg han når frem på en helt annen måte ved å ta det hele i små doser i hverdagen. Det blir litt som en reklame. En når sansynligvis frem med et budskap på en langt bedre måte om en gjentar små drypp fremfor en helsides annonse i VG.

Fedre er som oftest veldig lite "kule", men gode å ha når en trenger dem. Sånn er det sansynligvis for veldig mange gutter i 18-års alderen. Enda mindre kule blir fedrene med en slike alvors prat.

Jeg synes far bør holde seg til "reklame metoden" med korte, lettfattelige hint, gjerne repetert 3-4 ganger iløpet av et år. Det er dokumentert blandt reklamefolk at slike budskap når lettere frem enn "skippertak" som blir sett på som lange taler ved store anledninger. Dessuten vil slike "taler" ofte bli oppfattet som prat uten innhold for en del, uansett hvor mye vilje og følelse far legger i det.

[Gjest Gjest1]

Jeg synes din far bør lære seg å respektere broren din som det individet han er.

Endret 20. april 2006 av Violetta

[Gjest gjest1]

Er det ikke litt i seneste laget å snakke med ungene sine om det å bli voksen når de fyller atten?

[Gjest Gjest]

Enig med Far til to, drypp metoden fungerer best.

Min far tok også denne far til sønn samtalen med meg (dattern). Men han benyttet seg også av dryppmetoden. Jeg tror alltid det vil være pinlig med de alvorlige samtalene når man er i denne fasen av livet. Selv måtte jeg i allefall bli voksen før jeg kunne føle meg komfortabel med slike samtaler.