Er det best å skilles?

[Gjest NN]

Dere er jo så gode på å ha meninger her inne - så hva synes dere om dette?

Jeg og mannen min har vært sammen i 12 år. Vi har to barn på snart 3 og snart 1 år. Som alle forhold har det gått opp og ned, men når det har vært skikkelig dårlig er det alltid han som har vært mest negativ og har hatt lyst til å gi opp. (Hadde en pause for 4 år siden)

Vi har nettopp flyttet fra byen vi studerte i og bodde i 8 år, og hjem til hans hjemby. De fleste vi omgås her er "hans", jeg har ikke rukket å etablere meg med jobb enda, og kjenner bare noen jenter fra Helsestasjonen som jeg treffer på dagtid.

Nå vil ikke mannen min mer. Han sier at han er glad i meg og ungene, men at forholdet vårt bare funker 70%. Han vil ha et forhold som er oppe i 100%. (hvem vil vel ikke det - men er det realistisk da???)

Jeg vil gjerne fortsette. Både fordi jeg er veldig glad i ham og også pga ungene. Og så synes jeg jo at vi har det bra. Føler det er helt bortkastet å skilles fordi forholdet er 70%, som jo er veldig høyt! Dessuten har han ikke gjordt noe for at vi skal få det bedre. Synes det virker så lettvint å bare si at nå vil jeg ikke mer, noe mangler, men jeg gidder ikke finne ut av det.

Har sagt at jeg ikke kommer til å bo i byen hans, og det naturlige er jo at ungene blir med meg siden de er så små. Det synes han er greit! Skjønner ikke hvordan han kan velge bort ungene sine sånn. De er jo så SMÅ!

Jeg synes dette er supertøft, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er jo ikke så mye jeg kan få gjort annet enn å skjerme barna mest mulig. Den eldste skjønner at noe skjer, og er veldig redd for at pappaen hans skal bli borte (siden han ikke var sammen med oss det meste av påsken, men heller ville "tenke" for seg selv på hytte med kamerater!)

Argh! Skal jeg sitte her og finne meg i at samlivet vårt går i stykker? Jeg kan jo ikke kjempe med en mann som ikke vil være med videre heller.

[Gjest King James II]

ja det er best og skilles

[forelzka]

Huffda....

Har ikke fasit, men et lite tips bare.

Man må jo være 2 for å få et forhold til å funke. Hva med ekteskapsrådgivning? Kanskje det hjelper at han får meninger/tips fra noen andre? Ikke sikkert han får andres meninger sånn som du gjør f.eks. her inne.

Og hvordan kan han finne på et tall som 70 %?

Høres ut som at han er dårlig til å takle motgang. Kanskje noen må fortelle han gevinsten med å kjempe seg gjennom motgang?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Prøv familieterapi. Det setter ting i perspektiv. Har selv gode erfaringer med det - opplever at det hjelper oss å snakke sammen, uten å fordømme. Familieterapeutene er nøye på å ikke dømme, ikke si sin mening, men la hvert enkelt par være der på sine premisser. Anbefales!

[Coronas]

Huff.

Min mening er at han har truffet en annen og lurer på hva slags valg han skal ta. Og fjellturen med gutta er nok en tenketur med dette valget. Går han ikke med på ekteskapsrådgivning (det må dere gjennom syns jeg), er jeg redd han har tatt ett valg. Høres ut som et ekteskap som en av mine kollegaer hadde. De hadde 3 barn og hun måtte gå. Nå ser det i midlertid ut til at de finner tilbake til hverandre Det var han som hadde problemer.

Hmm lurer på om alle gutter er sånn når det blir litt motgang

Tror egentlig ikke det.

Håper det beste for deg.

[Lemona]

Huff.

Min mening er at han har truffet en annen og lurer på hva slags valg han skal ta.  Og fjellturen med gutta er nok en tenketur med dette valget.

←

Det var det første som slo meg også. Synes ofte det er det som er tilfellet når noen har hast med å komme seg ut av et langvarig forhold med barn. En annen ting er vel at han må gå til megling når dere har barn sammen, må han ikke det da??

[Nabodama]

DEt er merkelig at han bare godtar uten videre å ha lite kontakt med ungene (pga at du flytter), så her er det trolig noe som skurrer.

Ser det er noen her som har utroskap som første tanke, men det er ikke nødvendigvis det. Han kan være deprimert, føle at det har blitt for mye på en gang, og har vanskelig for å takle det og se framover osv. Det kan med andre ord være flere årsaker til at han sier at han ikke vil mer.

Mulig at det har blitt litt mye for ham en stund nå, og at han lengter etter fred og ro, muligens mindre av ting han MÅ gjøre, og litt mer tid til seg selv.

Dere har to små barn som krever mye, dere har nettopp flyttet (med alt det innebærer av forandringer, f.eks ny jobb, andre rutiner osv.

Dette kan ha påvirket ham når han tenker slik.

Alle forhold går jo opp og ned, og en kan ikke vente at det skal være over 70% det meste av tiden. Dere er inne i en travel periode av livet (små barn), og det er nok mange som har et langt dårligere forhold enn 70% i en slik situasjon.

Jeg vil nok tro at dersom han greier å se litt framover i tid, så vil han kanskje ikke kaste bort det dere har sammen.

Ta en god prat med ham, prøv å få ham til å fortelle deg om bakgrunnen for at han ikke vil mer. Da kan dere jo prøve å gjøre noe med årsakene. Og snakk litt om framtiden, hvordan den kan se ut for dere sammen, se for dere hvordan det blir når livet blir ørlite grann roligere.

Han bør også tenke over konsekvensene ved å gå fra deg:

-han har mye mindre kontakt med ungene

-han får evt en ny kjæreste som muligens har barn fra før som han må forholde seg til

-hvis hun ikke har barn fra før, vil hun kanskje gjerne ha barn med ham....vil han ha flere barn? Vil han kjenne på klemma som gjerne oppstår med mine-dine-våre-barn situasjonen?

-er han forberedt på at når han har ungene så må han ta det hele og fulle ansvaret for dem, du er jo ikke der og tar det praktiske osv

-han kan risikere å ende opp med langt dårligere enn 70% i en slik situasjon!

Få ham til å se for seg den situasjonen også. Det er ikke sikkert det er så fristende likevel!

[Gjest NN]

Trådstarter igjen.

Vi har vært hos familierådgiver en gang, og skal om en uke igjen. Problemet er at de har så dårlig kapasitet at det går 2 måneder mellom hver gang. Og han er negativ og sier at vi ikke kan prate et forhold igang...

En annen dame? Har tenkt det samme selv, og har spurt ham. Han nekter for det, og jeg velger å stole på ham. Men bare litt. Han har fortalt meg nå at grunnen til at han flyttet ut for fire år siden, var at han var forelsket i en kollega...

Han var hos moren sin i går kveld, og fortalte hvordan det lå ann. Han hadde regnet med å få flyttet inn der, men hun nekter ham å bo der og mener han får ta ansvaret sitt og bo hos kone og barn. De snakket masse om økonomi, og den blir jo ikke spesielt god for ham heller.

Jeg vet ikke helt hva han tenker. Mulig han forenkler det hele i hodet og tror at alt kan bli så bra, men det er litt av et aparat han setter igang. Barna er jo så små at de kan jo ikke være lenge av gangen hos ham. Den minste vil aldri bli ordentlig kjent med ham en gang... Sånn sett hadde det vært bedre å skilles om 5 år.

Får ta en dag om gangen. Men jeg gidder ikke sitte her og si "jada og neida, flytt ut - flytt inn igjen. GJør hva du vil, bare du kommer hjem til oss igjen".

Jeg har da litt stolthet...

[Lemona]

Får ta en dag om gangen. Men jeg gidder ikke sitte her og si "jada og neida, flytt ut - flytt inn igjen. GJør hva du vil, bare du kommer hjem til oss igjen".

Jeg har da litt stolthet...

←

Bra!

[Gjest Gjest]

En ting er sikkert, dersom HAN ikke er villig til å jobbe for å redde forholdet er det temmelig håpløst å fortsette. Han høres ut som om han bare vil ut, men det virker ikke som det er så veldig gjennomtenkt. Ikke umulig at han angrer på et senere tidspunkt.

Ikke sikkert han har ei ny dame, nei. Kan være han rett og slett er sliten og lei. Dette høres ut som en veldig tøff og vanskelig situasjon og jeg føler veldig med deg. Lykke til, uansett hvordan det går.

[Gjest Neffi]

Dette hørtes vanskelig ut, men som alle sier her må man være to for å redde ett forhold/ekteskap. Slipp de vanskelige følelsene om at alt er ditt ansvar (jeg tror du har for stort hjerte til å la det bare gå...), du kan ikke redde noen som ikke vil reddes. Ikke kan du forandre andre heller.

Jeg vil mest av alt ønske deg lykke til. Håper det løser seg best mulig for deg og deres barn.

[Gjest Gjest]

Jeg har veldig lite å komme med som ikke allerede er sagt, men jeg reagerte litt på setningen om at "nå må du sjemme bort barna".

Om det er mannen du vil holde på, er det vel HAM du bør sjemme bort? Få ham til å innse alt det flotte han vil miste ved å forlate deg. Ikke ved å fortelle ham om det, men ved å bare være strålende og "perfekt".

Det har iallefall fungert de gangene kjæresten min har vært betenkt..

[Gjest NN]

Jeg skrev skjerme barna, ikke skjemme dem bort

Ham har jeg skjemt bort i mange år, og særlig de siste hvor jeg har vært hjemme med barna... Kanskje det er det som er problemet - at han har det for bra. Ikke vet jeg.

Har gått i månedsvis og holdt fasaden, men idag sprakk boblen og jeg måtte fortelle det til en venninne. Men det føles helt feil å "angi" kjærsten min. Jeg tar meg selv i å sitte å forsvare ham!

Det er jo riktig at jeg ikke kan redde noen som ikke vil reddes - men det må da være lov å prøve

[Gjest Neffi]

Jeg skrev skjerme barna, ikke skjemme dem bort 

Ham har jeg skjemt bort i mange år, og særlig de siste hvor jeg har vært hjemme med barna... Kanskje det er det som er problemet - at han har det for bra. Ikke vet jeg.

Har gått i månedsvis og holdt fasaden, men idag sprakk boblen og jeg måtte fortelle det til en venninne. Men det føles helt feil å "angi" kjærsten min. Jeg tar meg selv i å sitte å forsvare ham!

Det er jo riktig at jeg ikke kan redde noen som ikke vil reddes - men det må da være lov å prøve 

←

Hvor lenge skal du prøve?

[Nabodama]

Det er ihvertfall viktig å få alt på bordet så begge vet hva dere har å forholde dere til. Før det er gjort, er det vanskelig å prøve å få forholdet på skinner igjen.

Nå har han altså sagt at han ikke vil mer. Er det kommet brått, eller er det noe han har tenkt på en stund. Hvis det har kommet brått, er det kanskje heller ikke særlig gjennomtenkt, men heller en ytring om at han ikke har det bra akkurat nå. Da er det lettere å jobbe med. Er det noe han har tenkt på lenge, er det verre.

Men han bør uansett være åpen om årsakene til deg.

Det er også slik at når man går og bærer på noe alene, virker alt verre. Når man får snakket om det, ser man gjerne at ting ikke var så ille likevel. Kanskje det er noe av det han trenger nå.

Jeg er ingen tilhenger av at man prøver å framstå som den perfekte kone i vanskelig tider, som noen foreslo at du kunne prøve. Mannen din kjenner deg da godt, han vet hvordan du er og hva han evt mister. Jeg mener at man kommer lengst ved å være direkte og tydelig, ikke ved å vente på at ting løser seg av seg selv. Det er jo det man gjør ved å være "strålende og perfekt". Dessuten vil mannen antagelig komme til å tro at han ikke blir tatt på alvor når han sier han ikke vil mer, og en finner ihvertfall ikke ut hvor problemet ligger.

En kan ikke ha en så passiv holdning når det gjelder sin egen framtid.

[Gjest Gjest]

Problemene begynte for noen måneder siden, og da tok vi kontakt med familiekontoretm, hvor vi har vært én gang. Etter det har vi selvfølgelig snakket mye sammen om dette, men det var her om dagen at han "endelig" sa at han ikke ville mer. Synes ikke tre måneder er så lenge å prøve å få ting på plass igjen, er det det da?? Dette er jo en litt lang og vanskelig prosess.

For meg er føles det ikke riktig å gå rundt og fortelle om våre problemer. Vi har snakket såpass mye vi to, at det har vært greit. Men det toppet seg nå da vi kom enda et steg videre mot skillsmisse. Og det var godt å få luftet ut litt steam...

Dessuten vil mannen antagelig komme til å tro at han ikke blir tatt på alvor når han sier han ikke vil mer, og en finner ihvertfall ikke ut hvor problemet ligger.

En kan ikke ha en så passiv holdning når det gjelder sin egen framtid.

←

Mulig jeg har bomull i hodet, men jeg skjønte ikke helt hva du mente her, Nabodama. Hvem er passiv?

[Nabodama]

Problemene begynte for noen måneder siden, og da tok vi kontakt med familiekontoretm, hvor vi har vært én gang. Etter det har vi selvfølgelig snakket mye sammen om dette, men det var her om dagen at han "endelig" sa at han ikke ville mer. Synes ikke tre måneder er så lenge å prøve å få ting på plass igjen, er det det da?? Dette er jo en litt lang og vanskelig prosess.

For meg er føles det ikke riktig å gå rundt og fortelle om våre problemer. Vi har snakket såpass mye vi to, at det har vært greit. Men det toppet seg nå da vi kom enda et steg videre mot skillsmisse. Og det var godt å få luftet ut litt steam...

Mulig jeg har bomull i hodet, men jeg skjønte ikke helt hva du mente her, Nabodama. Hvem er passiv?

←

Nei, var kanskje litt uklar. Jeg mener at en er passiv hvis en prøver å være "perfekt og strålende", som en sa lenger oppe. Da gjør en ikke noe aktivt selv for å ha kontroll med situasjonen. Siktet absolutt ikke til deg.

Jeg synes heller ikke tre mnd er så lang tid for å prøve å få forholdet på fote igjen. Jeg har en skilsmisse bak meg, og vi prøvde faktisk et helt år å rette opp.

Alle forhold, og spesielt når man er småbarnsforeldre (tror jeg), har sine downperioder. Er han sikker på at det han føler nå ikke vil gå over?

[Gjest filosofia]

Jeg har til gode å se en mann som oppfører seg slik, som ikke allerede har en annen dame på vent. Det har jeg aldri opplevd.

Du bør stable trygghet og ro omkring deg og barna. Stå på egne bein. Vil han ikke så kan du ikke gjøre noe annet. Ønsker deg all mulig lykke til!

[Gjest Gjest]

Er enig med deg, og synes det er fint at du ønsker å redde forholdet, også med tanke på ungene. Men slik du beskriver dette, virker det som han har bestemt seg. Nå har dere sikkert snakket mye mer enn det du skriver her, men utifra dette virker det på meg som han har syltynn forklaring på hvorfor han ikke vil fortsette..Min første tanke er også at han har truffet en annen.

Slik jeg ser det vil du neppe tjene noe på å tvinge han til å fortsette, eller lage mye bråk av dette. Han er tydeligvis ikke åpen for diskusjon. Det beste du kan gjøre er antagelig å forlate han og håpe han våkner og kommer på bedre tanker etterhvert. Savner dere rett og slett og ser hva han faktisk hadde, slik mange ikke gjør før det er borte...(Meg inkludert, dessverre)

Men muligheten for at han i mellomtiden har rotet seg borti en annen er nok absolutt tilstede (tror jeg), og det må du vite om du kan leve med hvis det skulle bli aktuelt..

Muligheten for at han ikke kommer tilbake i hele tatt er jo også tilstede.

Sikkert ikke det beste forslaget, men ser ikke hva annet du kan gjøre..

Forresten, det du først kan gjøre...er å bli boende i hans by en stund og se det an. Si at du vil ha huset/leiligheten deres. På den måten "mister" han ikke bare deg og ungene, men også den trygge rammen rundt. Hjemmet, og det han er vant til å ha rundt seg...Kanskje en litt større sjanse for at han våkner opp fortere. Hvis ikke, kan du etterhvert flytte tilbake til din by.

Ønsker deg lykke til