Religion og forhold

[Gjest Gjest_Mira_*]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over tre år nå. Jeg er personlig kristen, han er "ingenting." Han har aldri tenkt så mye på religioner og de store tingene her i livet, han lever her og nå. Jeg har snakket litt med han om det, men han syns det er vanskelig, og det forstår jeg jo siden han ikke vet hva han tror og ikke.

Han respektrerer at jeg er kristen og har aldri prøvd å få meg vekk fra det. Jeg prøver og ønsker å repektere at han ikke er kristen (og at han kanskje aldri kommer til å bli det) men merker at jeg har litt problemer med det.

Jeg vil alltid gå med et lite håp inni meg om at han skal forstå meg mer og at vi skal kunne ha en mer lik tro.

Jeg skulle ønske vi kunne gå mer sammen på møter og få flere felles kristne venner og finne et godt fellesskap. Han er med meg på møter innimellom og jeg er med han på fest en gang i blandt, og begge er litt halvhjertet med den andre. Vi prøver så godt vi kan å glede den andre, men vi merker begge to at det ikke er ekte engasjement. Det er jo ikke så ofte, så akkurat det går greit, men jeg er mer spent på hverdagen.

Vi har ellers samme verdier og har det bra på alle andre måter, det er dette med tro som jeg er spent på hvordan vil påvirke forholdet vårt senere og spesielt hvis vi får barn osv.

Jeg må tilføye at jeg er ganske "normal," ingen karismatisk kristen, er ikke den som springer rundt med en bibel for å frelse andre, ganske vanlig og holder troen min for meg selv. Men savner litt å kunne dele den med han jeg virkelig elsker.

Vi snakker om å forlove oss, han er virkelig den mannen jeg ønsker å leve sammen med.

Så jeg lurer egentlig på om noen har erfaringer fra noe lignende? Eller andre synspunkter? Vil gjerne høre

[hecuba]

Vi har ellers samme verdier og har det bra på alle andre måter, det er dette med tro som jeg er spent på hvordan vil påvirke forholdet vårt senere og spesielt hvis vi får barn osv.

Jeg må tilføye at jeg er ganske "normal," ingen karismatisk kristen, er ikke den som springer rundt med en bibel for å frelse andre, ganske vanlig og holder troen min for meg selv. Men savner litt å kunne dele den med han jeg virkelig elsker.

Så jeg lurer egentlig på om noen har erfaringer fra noe lignende? Eller andre synspunkter? Vil gjerne høre

←

Jeg kjenner meg igjen i disse punktene.

Jeg har vært sammen med kjæresten i litt over ett år. Vi snakker om å flytte sammen nå.

Det du sier at du savner å kunne dele dette, skjønner jeg. Jeg har egentlig ikke noe å tilføye der, jeg bare skjønner det, og har tenkt tanken selv. På en side vil jeg at han skal være religiøs for å få forståelse på det området. På en annen side er det en trygghet for meg at han ikke er det slik at jeg ikke vil møte kritikk av mitt liv som en "passiv kristen".

Angående barn osv, har jeg alltid bestemt meg for å gjøre på samme måte som mine foreldre gjorde med meg og min bror. De skal få ta sine valg selv(derfor ikke døpes), men de skal vite at de er velkomne i det religiøse fellesskapet i lokalmiljøet dersom de har lyst til å være det.

[Gjest Emeldina]

*slettet*

(føler at jeg utleverte meg selv litt for mye her)

Endret 18. april 2006 av Emeldina

[Gjest Gjest_Mira_*]

Veldig godt å høre hecuba, vi føler det veldig likt!

Som du sier, så slipper jeg å føle meg "ukristelig" siden han ikke gransker alt jeg gjør og ikke gjør, så det er det jo en fordel. Men det aller beste, tror jeg, hadde vært om han hadde den samme litt liberale troen som jeg.

Vi har snakket litt om hvordan det kan bli når/hvis vi får barn. Han ønsker også å døpe og konfirmere barna, han føler det er rett, selv om det nok er mest av tradisjon han ønsker det. (det er jeg glad for)

Jeg kommer nok til å fortelle barna hva jeg tror på, men ikke presse dem til noe, de skal få frihet til å velge selv, men jeg håper jo at de skal finne trygghet i troen slik jeg gjør.

Han kommer til å være ganske nøytral og ikke påvirke barna verken den ene eller andre veien. Poblemet her vil trolig bli at jeg helt sikkert blir mer beskyttende, strengere enn han når det gjelder grenser generelt, festing osv.

Jaja, det er spennende dette, utfordrende!

Vil gjerne høre mer om dere hecuba, godt å høre fra flere som er i samme situasjon Er han med deg på kristne ting, du med på "hans" ting? Hvordan er familiene deres i forhold til tro? Og venner? Unnskyld hvis jeg spør for personlig, du trenger ikke svare hvis du ikke vil

[Gjest Gjest_Mira_*]

Emeldina, fikk ikke lest innlegget ditt jeg, jeg skrev mitt eget akkurat da..du kunne ikke lagt det ut litt til så jeg får se og så slette det om fem min? Ville gjerne sett det

[hecuba]

Vil gjerne høre mer om dere hecuba, godt å høre fra flere som er i samme situasjon  Er han med deg på kristne ting, du med på "hans" ting? Hvordan er familiene deres i forhold til tro? Og venner? Unnskyld hvis jeg spør for personlig, du trenger ikke svare hvis du ikke vil 

←

Nå er vi unge. Jeg er 20 og han 21.

Jeg har tatt litt avstand fra å være "aktiv" kristen. Var en periode med i en menighet som etter min mening var litt for fanatisk. Følte derfor at jeg trengte å finne meg selv igjen etterpå. Jeg anser meg sev fremdeles som kristen, men er ikke ofte på møter eller i kirken. Har derfor ikke bedt med han heller.

Vi har mange felles venner, både kristne og ikke kristne. De fleste vennene mine som er kristne er heller ikke aktive annet enn at vi noen ganger begynner å diskutere tema sammen. Ellers er det ofte små fester eller ut på byen, akkurat som helt "vanlige" ungdommer.

Jeg regner nok med å kanskje dra på noen møter etterhvert, men jeg er ikke klar for det nå. Den dagen jeg gjør det, forventer jeg respekt(og det regner jeg å få).

Ellers er begge mine foreldre kristne. De har vært med i lokalmenigheten her så lenge jeg kan huske. De er nok noe mer på møter enn meg, men heller ikke ofte. De har lært meg at det er den personlige troen og ikke hvordan jeg overfladisk viser det som teller. De er heller aldri dømmende.

En av foreldrene til kjæresten min har hatt kontakt med en litt krevende menighet, og derfor tor jeg han er veldig skeptisk. Men han forstår likevel mitt synspunkt. Selv er han agnostiker, så det går an å diskutere med han.

Vet ikke om det gav deg svar, jeg.

[Gjest Gjest_Mira_*]

Joda, gode svar det hecuba

Vi er også unge; jeg er 21 og han er 24.

Jeg kommer også fra en kristen familie, har vel egnetlig alltid vært trygg på hva jeg tror på og hatt mange venner og godt fellesskap. I bygda hans er det ikke så stort kristent miljø, og familien hans er heller ikke kristne. (Bestemora og den ene onkelen og tanta er det da.)

Han var med på kristne barneleirer da han var liten, så han har litt erfaring med slikt, men har aldri vært noe kristent miljø/aktiviteter etter hvert som han ble ungdom, så det har aldri utviklet seg til noe mer.

Han har vel egentlig aldri hatt tid eller behov for å ta standpunkt i forhold til religion.

Det er veldig interessant å snakke med han om sånne ting, selv om han syns det er vanskelig å snakke om, og det skjønner jeg godt, det er jo merkelige saker!

Skjønner at både du og han har tatt litt skrekken, det er mange fanatikere ute i verden, og jeg er heller ikke så begeistret for slikt. Det er jo som regel de som synes/høres best også, så folk tror at alle kristne er slik eller må oppføre seg slik, litt skummelt det der.

Helt enig i at det er hva du tror i hjertet som teller, og ikke akkurat hva du gjør eller ikke gjør Ganske viktig det der.

Vi snakker også om å flytte sammen etter hvert, i bygda hans, og det blir litt spennende siden det ikke er noe kristent miljø der. Det er søndagsskole for de minste barna men ikke noe mer for ungdom/voksne. Kan jo dra til nabobygda og delta litt der, men jeg skulle ønske det var et godt ungdomsmiljø der han bor, hadde jo vært lettere for meg mht "påfyll" og det hadde vært lettere for han å bli med og se litt hvis han ønsker det.

Hva tror egnentlig en agnostiker på? Husker ikke

[Gjest ZenMicro]

Jeg vil alltid gå med et lite håp inni meg om at han skal forstå meg mer og at vi skal kunne ha en mer lik tro.

Jeg skulle ønske vi kunne gå mer sammen på møter og få flere felles kristne venner og finne et godt fellesskap. Han er med meg på møter innimellom og jeg er med han på fest en gang i blandt, og begge er litt halvhjertet med den andre. Vi prøver så godt vi kan å glede den andre, men vi merker begge to at det ikke er ekte engasjement. Det er jo ikke så ofte, så akkurat det går greit, men jeg er mer spent på hverdagen.

Vi har ellers samme verdier og har det bra på alle andre måter, det er dette med tro som jeg er spent på hvordan vil påvirke forholdet vårt senere og spesielt hvis vi får barn osv.

Vi snakker om å forlove oss, han er virkelig den mannen jeg ønsker å leve sammen med.

Så jeg lurer egentlig på om noen har erfaringer fra noe lignende? Eller andre synspunkter? Vil gjerne høre

←

Du sier du alltid vil gå med et håp inni deg om at han vil forstå din tro. Beklager å spille dum, men hva er det å forstå? Hvis det var slik at religiøse hadde forstått noe som ikke-religiøse ikke har skjønt, da hadde det vært en løsning på problemet ditt- nemlig å forklare steg for steg, med et språk kjæresten din kan forstå. Men er det egentlig noe å forklare?

La oss anta for argumentasjonens skyld at du klarer å bevege kjæresten din. Kanskje har du veldig spennende tanker rundt det å tro. Da ser jeg to mulige problemer i forholdet deres. Det ene er at kjæresten din lar seg tråkke på for å behage deg. For ham er det ikke så viktig med religion, eller hvilken religion barna deres får puttet i seg. Spørsmålet er hvor mye kjæresten din kan tåle av dette og i hvilken stor grad dette kan foregå før dere blir påfyll til skilsmisse-statistikken.

Den andre muligheten er at du faktisk omvender kjæresten din med så gode argumenter at han selv begynner å tro. Hvis du skulle klare dette, betyr det at det er total intellektuell ubalanse i forholdet deres, slik jeg ser det. Et sånt forhold vil gå til grunne, om ikke annet, så fordi han ikke kan utfordre deg.

Jeg har inntrykk av at folk, ikke bare religiøse, men alle folk som er spesielt overbeviste om noe, er mindre kritiske til sin egen overbevisning og forstår ikke hvorfor omverdenen ikke ser det spesielle og geniale i denne overbevisningen. Jeg innbiller meg at dette av og til også hender forskere, og det forurenser arbeidet deres.

Dette er et vanskelig regnestykke, men du må kalkulere hvilke negative følelser du får av å være sammen med en som ikke deler ditt livssyn, om det er muligheter for å forandre disse negative følelsene, og veie dette opp mot hvor fantastisk denne personen er. Jeg tror ikke dere kan holde ut veldig lenge, og jeg tror dere kommer til å oppleve problemer med familien. Men jeg synes det er veldig søtt at dere vil prøve.

[hecuba]

En agnostisker er åpen for den meste men har ingen rotslått tro. "Jeg tror det ikke før jeg ser det"-typen. Men de tror altså hadde de sett noe.. Om du skjønner..

[Gjest Varg-Menja]

Jeg er religiøs (ikke kristen), og har erfart forhold både med noen som deler min tro og ikke. Og for meg er det ett veldig stort pluss om dette er noe vi kan dele i ett forhold, siden min tro er en stor del av meg i dagliglivet, og fordi jeg har ett visst behov for å ta opp temaer som hører til den, og der vil kjæresten min være den nærmeste.

I tidligere forhold har jeg vært alene om troen, og for meg har det ikke fungert i lengden. Den ene jeg var sammen med var fanatisk ateist, og hadde en nedlatende holdning til troende, så det var vel dømt til å mislykkes. Den andre jeg var sammen med hadde ikke noe forhold til det i det hele tatt, og etterhvert ble det for stort savn for meg, etter noen å dele disse tankene og erfaringene med. Jeg ser også at ulik tro vil være ett potensielt problem dersom man skal ha barn sammen.

Alt i alt med mine erfaringer ville jeg nok unngått menn som ikke deler min tro, dersom jeg ble singel igjen.

[L@dy in red]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over tre år nå. Jeg er personlig kristen, han er "ingenting." Han har aldri tenkt så mye på religioner og de store tingene her i livet, han lever her og nå. Jeg har snakket litt med han om det, men han syns det er vanskelig, og det forstår jeg jo siden han ikke vet hva han tror og ikke.

Han respektrerer at jeg er kristen og har aldri prøvd å få meg vekk fra det. Jeg prøver og ønsker å repektere at han ikke er kristen (og at han kanskje aldri kommer til å bli det) men merker at jeg har litt problemer med det.

Jeg vil alltid gå med et lite håp inni meg om at han skal forstå meg mer og at vi skal kunne ha en mer lik tro.

Jeg skulle ønske vi kunne gå mer sammen på møter og få flere felles kristne venner og finne et godt fellesskap. Han er med meg på møter innimellom og jeg er med han på fest en gang i blandt, og begge er litt halvhjertet med den andre. Vi prøver så godt vi kan å glede den andre, men vi merker begge to at det ikke er ekte engasjement. Det er jo ikke så ofte, så akkurat det går greit, men jeg er mer spent på hverdagen.

Vi har ellers samme verdier og har det bra på alle andre måter, det er dette med tro som jeg er spent på hvordan vil påvirke forholdet vårt senere og spesielt hvis vi får barn osv.

Jeg må tilføye at jeg er ganske "normal," ingen karismatisk kristen, er ikke den som springer rundt med en bibel for å frelse andre, ganske vanlig og holder troen min for meg selv. Men savner litt å kunne dele den med han jeg virkelig elsker.

Vi snakker om å forlove oss, han er virkelig den mannen jeg ønsker å leve sammen med.

Så jeg lurer egentlig på om noen har erfaringer fra noe lignende? Eller andre synspunkter? Vil gjerne høre

←

Jeg syntes du skal be for ham, noe jeg tror du også gjør, resten må du overlate til Gud. Jeg mener at han ikke vil komme til tro om han føler at noen skyver det på ham. Han må selv ta et valg, men jeg kan godt forstå at det etterhvert blir et stort savn for deg.

Jeg er iferd med å gå inn i et forhold hvor han har barnetroen sin, og grunnen til å jeg tør å gå inn i et slikt forhold, er fordi Han vil bli frelst og Gud har noe spesielt for han også. Det har Gud vist meg. For meg er Jesus livet, og jeg er avhengig av å ha en å dele troen min, for hele mitt liv utgår fra Gud.

Jeg kommer ikke til å skyve noe på min tilkomne, men han vil selv få se store under som skjer underveis med mitt liv og at vi blir rikelig velsignet på mange måter. Han vil også etterhvert få kjenne på at Gud er den eneste som kan fylle det hjerte lengter etter.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.

[Gjest Gjest_Mira_*]

Takk for fint innlegg l@dy in red!

Det er riktig det du tror, jeg ber for han hver kveld.

Det er nok det eneste jeg kan gjøre, i tillegg til å invitere han med på et møte en gang i blant, slik at han kan bli med for å se og oppleve mer, hvis han ønsker det.

Jeg tror Gud uansett har en plan med livet mitt og livet hans, og at han styrer dette som han mener er best. Det er jo en utfordring for meg og min tro dette, men jeg tror jeg kan komme styrket ut av det på en måte også. Men som du sier, det viktigste er at jeg bevarer troen i hjertet mitt og er trygg på det, så får resten bli som det blir, spennende er det!

"Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten."