roter med eksen

[Gjest idiot]

Jeg er dritlei av å gå rundt og savne han. Men jeg har vært utrolig flink i flere mnd nå, ikke tatt noe kontakt. men så får jeg et livstegn fra han, og så er det på`n igjen. Og han er heller ikke tung å be...

Så ja, jeg vet det er som å tisse i buksa (varmer litt der og da, men jævlig ekkelt etterpå).

Det handler ikke bare om sexen (en del om det å ja), men det er så jævlig ensomt å være singel, og jeg savner han så utrolig at det er så veldig godt å kose med han og få litt lykke igjen...

Uff så patetisk jeg føler meg! Blir jo ikke noe bedre kjærlighetssorgen nå da!

[Gjest Hei du]

Det er vanlig å rote med eksen sin i en overgangsfase. Du kan jo også velge å kontakte han selv av og til? Hvorfor virker det som om du bare sitter der og venter på at HAN skal kontakte deg istedet for å ikke ta kontakt selv av og til?

Det første året pleier ekser å møtes hvis de har vært lenge sammen, for å dempe følelsen av smerte og savn. Du skriver ingenting om alder osv. men du må ikke se på deg selv som et offer.

Ta kontakt med han også, når du trenger litt trøst. Hvis han er avvisende, så glem han neste gang han kontakter deg.

[Gjest *meg*]

Huff. Har det akkurat likens.

Bortsett fra at vi først har fått kontakt igjen nå, et år etter bruddet.

Kan ikke forklare hvorfor, men det er en så utrolig deilig følelse å være i armene hans igjen.. Han kjenner meg best av alle, og sjarmerer meg fremdeles i senk.

Selv forstår jeg ikke hvorfor jeg egentlig orker, da det var jeg som gjorde det slutt den gang da. Han har forandret seg mye, men det har jeg også vet jeg.

Hva som kommer til å skje vet jeg ikke. Men jeg kjenner at mange gamle gode følelser, som jeg trodde var gjemt og glemt, blomstrer opp igjen

[Gjest Gjest_Lillemy_*]

Heihei.

Holdt på med det samme selv. Er 21 år nå og vi ble sammen når vi var 15. Han var min første ordentlige kjæreste, og når vi gjorde det slutt ble vi enige om å være fucking good friends...bare fordi det funka så bra. Det jeg ikke visste var at han angra seg noe sinnsykt, så når jeg ba oss om å slutte å ha sex p.g.a en annen, og jeg etter hvert ble sammn med denne andre klikka det helt for han. Han ringte om natta og gråt og styra...sa han ville gifte seg med meg og få barn med meg osv osv.

Etter det hadde vi en lang pause før vi startet pån igjen når det ble slutt med min kjæreste nr.2. Bare at nå var han opptatt i et forhold. Likevel ville han fortsette med meg, og det var flere ganger han valgte meg fremfor kjæresten. Ville ligge i senga og kose og sånt.

For ett år siden hadde vi en krangel og siden det har vi ikke hatt sex. Når vi drev på var jeg bare interessert rent seksuelt, men nå kjenner jeg savnet skikkelig. Kanskje fordi jeg ikke har hatt hverken kjæreste eller sex på lenge...Mulig jeg ikke ville tenkt noe på det hvis jeg hadde hatt noen andre å rote med, men sånn som det er nå tenker jeg stadig vekk på han. Men tørr ikke kontakte han siden vi krangla.

Vil jo ikke være sammen med en gutt som er utro med dama si(han var trofast mot meg)men jeg tror kanskje jeg bare fortrenger for meg selv at jeg savner han...hva tror dere?

Vet med meg selv at hadde jeg truffet han f.eks på byen ville jeg smeltet i armene hans med en gang. Og vet at når vi før traff hverandre på byen var det ikke engang spørsmål ved hva som ville skje. Han sjarmerte meg helt i senk og jeg ble alltid med han hjem eller omvendt.

Vanskelig dette med ekser...men tror som sagt jeg fortrenger for meg selv at jeg fremdeles er interessert. Har bare for mye stolthet til å innrømme det og til å tørre å ta kontakt med han igjen. Noen som har noen gode tips?

Lillemy.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ja, jeg er jo en evig romantiker, og tror at kjærligheten seirer...blæh..!! Nei ikke vet jeg. Det høres jo ut som om dere ikke er ferdige med hverandre. Samtidig er han jo i et forhold nå.

Kanskje du bare skal ta en prat med han og si alt du skrev her og se hvordan han stiller seg til det?

Jeg sliter veldig for tida merker jeg. For jeg savner eksen sinnsykt, men samtidig vet jeg at jeg fortjener en som elsker meg kjempehøyt, og det gjør tydeligvis ikke han. Problemet er bare at det har vært slutt en gang før, og det gikk ca et år, og så ble vi sammen igjen. Så vi har vært borti denne smørja før. Derfor er det så ubegripelig for meg hvorfor vi holder på enda...Eller jeg skjønner jo hvorfor jeg gjør det, fordi jeg ville jo ikke at det skulle bli slutt i utg.pkt.

Men at han holder på? Han er ikke drittsekktypen trodde jeg, og han føler seg sikkert like svak som meg når vi møtes.

Innerst inne håper jeg fremdeles at det blir oss to, og at han en dag plutselig innser hvor mye jeg betyr for han, og at han satser alt...

Akk!

[Kosejenta]

Ja, jeg er jo en evig romantiker, og tror at kjærligheten seirer...blæh..!! Nei ikke vet jeg. Det høres jo ut som om dere ikke er ferdige med hverandre. Samtidig er han jo i et forhold nå.

Kanskje du bare skal ta en prat med han og si alt du skrev her og se hvordan han stiller seg til det?

Jeg sliter veldig for tida merker jeg. For jeg savner eksen sinnsykt, men samtidig vet jeg at jeg fortjener en som elsker meg kjempehøyt, og det gjør tydeligvis ikke han. Problemet er bare at det har vært slutt en gang før, og det gikk ca et år, og så ble vi sammen igjen. Så vi har vært borti denne smørja før. Derfor er det så ubegripelig for meg hvorfor vi holder på enda...Eller jeg skjønner jo hvorfor jeg gjør det, fordi jeg ville jo ikke at det skulle bli slutt i utg.pkt.

Men at han holder på? Han er ikke drittsekktypen trodde jeg, og han føler seg sikkert like svak som meg når vi møtes.

Innerst inne håper jeg fremdeles at det blir oss to, og at han en dag plutselig innser hvor mye jeg betyr for han, og at han satser alt...

Akk!

←

Drev på slik jeg å, frem og tilbake og hååååpet det ville bli oss igjen.Noe det aldri ble.Fikk mange smeller og gjorde og sa mye jeg angrer på i dag. Var jeg ute så jeg alltid etter ham og ville vise meg frem fra min beste side....i håp om at han ville ha meg tilbake igjen.Det hele tappet meg for krefter. Måtte tilslutt gå på andre steder jeg visste han ikke ville gå.Møtte ham jo selvsagt innimellom og DA viste ham meg mye oppmerksomhet til tross for at han var i et nytt forhold.Ble jo smigret,og stod selvsagt på pletten da dette forholdet røk....Trodde at nå var det oss igjen...men nei da....

Fant ut etter 2 år at for å glemme ham(han var min første store kjærlighet,første jeg hadde sex med...) måtte jeg bort.Siden jeg var ferdig med studier søkte jeg jobber i hjembyen min og flyttet tilbake. Angret innimellom,men det hjalp så utrolig. Har gått i meg selv mange ganger og innsett at jeg var jo helt på bærtur, hvor patetisk går det an å bli????Men der og da var det rett.

Har nå vært med verdens nydeligste gutt i snart 6 år og vi har 2 gullunger sammen og vil ikke bytte for alt i verden

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Åh, så godt med en solskinnshistorie. Den dagen jeg har greid å komme meg ut av all denne møkka skal jeg være så glad! Det tærer sånn på kreftene mine, og livslysten faktisk. Helt utrolig at en fyr kan bety mer enn alt annet i livet.

Dette er egentlig en lang historie, og det er ikke bare bare for meg å gå videre selv om jeg ønsker. Vi kommer fra samme plass, har så og si vokst opp i lag. Han er broren til den tidligere bestevenninna mi og er min første (og eneste) store forelskelse.

Var forelska i han i to år før det viste seg at han også var forelska i meg. Jeg har veldig dårlig selvtilit, men svevde på skyer da vi ble sammen. Har aldri vært så lykkelig, eller følt meg så bra. Og har var like svimlende forelsket som meg.

Sakte men sikkert dukket det opp problemer som tæret på forholdet (forholdet til familie og at vi ikke hadde felles vennekrets osv). Han syntes det var helt greit å bli inivtert alene bort på øl til en barndomsvenninne (som plutselig tok maaaasse kontakt), mens jeg syntes ikke det var greit. Ble veldig sjalu, og han gjorde ikke noe for å hjelpe meg ut av det. Vi la planer for nyttårsaften (var hos han det forrige året), men han droppet planene like før kvelden og jeg gråt meg stort sett gjennom julen fordi jeg følte han ikke var glad i meg noe mere. Alikevel ble det så vi holdt i lag. Han forsikret meg om at dette var noe han hadde surret seg inn i og at noe sånt aldri ville skje igjen...

Da jeg plutselig kom inn på drømmestudiet og måtte flytte til en ny by holdt vi sammen i to måneder før han brått slo opp med meg. Jeg skjønte ingenting fordi jeg følte det gikk bra. Fikk masse telefoner og brev fra han hvor han skrev hvor glad han var i meg. Det var helt forferdelig, jeg kjente ingen i den nye byen og var veldig ensom. Savnet han noe sinnsykt og gikk stort sett rundt med kvalme.

Vi holdt kontakten hele året, og møttes som før hver gang jeg var hjemme. Jeg fikk aldri noen forklaring på hvorfor han faktisk slo opp, og hadde vanskeligheter for å slå meg til ro meg situasjonen.

I sommer fikk jeg endelig beskjeden; han hadde søkt seg til samme by som meg, og ikke nok med det, samme skole!!

Jeg ble faktisk veldig skremt, og samtidig glad. Jeg var veldig i tvil, og spurte om han kunne la være å komme. Jeg sa at jeg hadde hatt det så jævlig at jeg var redd det skulle dytte meg utenfor stupet eller noe. Kanskje litt dramatisk men...

Det ble uansett så han kom, og jeg tok imot med åpne armer. Stilte opp hundre prosent. Det gikk en måned, og han sa at han følte at vi to hørte sammen. Utrolig godt å høre for mitt knuste hjerte, og etter litt tvil ble vi sammen igjen.

Og det var heeeelt fantastisk! Jeg følte virkelig at det gikk bra. Noen ganger kom all tvilen igjen, fordi han knuste virkelig hjertet mitt, men med tiden ville jeg nok greie å stole på han igjen. "Jeg er jo her nå", sa han.

Og nå er det etter et halvt år slutt igjen. Han er ikke glad i meg, tror jeg. Eller jeg vet ikke hvorfor det er slutt...Han greide ikke å legge planer for fremtiden, så ikke meg inn i den i allefall. Og ville igjen ikke feire nyttår med meg...

Men når vi er i lag greier vi ikke å holde fingrene fra hverandre, og vi fungerer jo veldig fint sammen. Jeg tror kanskje bare han er umoden...

Tro meg!!Jeg har prøvd så mange mange ganger å finne ut hvorfor det er slutt, hvordan kan følelser gå over så fort? Og han burde jo være litt sikker siden han faktisk kom helt hit hvor jeg bor...

Mulig jeg har sett meg blind på situasjonen...Er det noen der ute som ser noe jeg ikke har oppfattet? Bør jeg bare kjøre på og satse på å bli sammen med han igjen, eller bør jeg kanskje innfinne meg med at løpet er kjørt?

[Gjest Bøllefrøet]

Bør jeg bare kjøre på og satse på å bli sammen med han igjen, eller bør jeg kanskje innfinne meg med at løpet er kjørt?

←

Du bør nok innfinne deg i at løpet er kjørt. Dessverre.

Tenk deg godt om: Vil du virkelig ha en gutt/mann som sårer deg så mye? En du er nødt til å tvile på om bryr seg om deg?

Tror ærlig talt ikke han har lyst til å binde seg, men vil ha i pose og i sekk. Han kan ha sex med deg, men også ha seg med andre siden dere ikke er sammen.

Selv om han kanskje kommer tilbake til deg etterhvert, kan du egentlig tilgi han fordi han har såret deg så mye? Og tror du egentlig, innerst inne, at det ville vart neste gang?

[Kosejenta]

Åh, så godt med en solskinnshistorie. Den dagen jeg har greid å komme meg ut av all denne møkka skal jeg være så glad! Det tærer sånn på kreftene mine, og livslysten faktisk. Helt utrolig at en fyr kan bety mer enn alt annet i livet.

Mulig jeg har sett meg blind på situasjonen...Er det noen der ute som ser noe jeg ikke har oppfattet? Bør jeg bare kjøre på og satse på å bli sammen med han igjen, eller bør jeg kanskje innfinne meg med at løpet er kjørt?

←

Vet det kan være vanskelig. Virker jo som dere har prøvd rimelig mange ganger..... og du kan ikke ha det slik resten av livet?? eller?? Hvis ikke kutt helt ut!!!Det er jævlig der og da, men hvis du ikke vil ha et usikkert forhold av og på, er det mitt eneste råd. En fyr er ikke viktigere enn deg og din trivsel!!!

Men bare du kan ta valget. Pass bare på at det blir riktig valg for deg

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tusen takk for gode svar!

Jeg vet jo hva som er det fornuftige å gjøre, og jeg har jo prøvd i flere måneder å kutte kontakten. Da det var slutt sist gang ba jeg også instendig om at han ikke kontaktet meg mer.

Akkurat nå er det kanskje jeg som har tatt mest kontakt med han, men jeg har ikke innbildt meg dette. Han har gjort det veldig tøft for meg å komme over han også. Tar irundt meg og sier han savner meg osv.

Jeg lurer liksom på hva det er som gjør at jeg finner meg i dette. En ting er jo at jeg har vært så sinnsykt forelsket at det er vanskelig å tro at gutten min plutselig er en dritt. Jeg unnskylder han nok en del. Samtidig har jeg ikke verdens største selvtillit, så det er mulig jeg tror jeg ikke fortjener bedre (selv om jeg vet det). Eller så kan det være at jeg ikke vet om noe annet rett og slett. Eller så har det bare vært vanskelig fordi jeg ikke vet hvorfor det er slutt, og at jeg føler at han fremdeles har følelser for meg.

En annen mulighet et at jeg krampeaktig holder fast på han fordi jeg tror at jeg aldri finner noen annen. Jeg har aldri opplevd noe så godt og trygt som med han. Nå er det jo imidlertid bare jævlig, og jeg vil ikke ha det sånn.

Ringte han isted, og prøvde nok en gang å spørre hvorfor det var slutt. Han har ikke ett svar (mulig han vegrer seg for å si sannheten, kanskje redd for å såre meg). Han sier hele tiden at han vet ikke, og vet ikke hva han skal si. Han vil bare ikke være i et forhold, kompisene syntes han var tøffel, vi har ikke felles venner. Vi kommer veldig godt overens, men det stopper der synes han...I det siste har jeg funnet ut at han er veldig veldig opptatt av hva gutta mener, og har ikke ryggrad til å stå for sine egne meninger. Han er opptatt av å være tøff og kul ovenfor dem. De teller rett og slett mer. Han sier at jeg ikke må tenke sånn, at dette bare er en av tingene, men det har jo mye å si hva venner og familie mener. Alle kompisene hans er single feste-gutter...'Klart de synes det er tøffel å lage middag og se film med kjæresten...Jeg har jo ikke vært en typisk masete kjæreste heller, han får jo stort sett gjøre som han vil. Det er jo ikke sånn at typen må spørre om lov liksom...Selv om man selvfølgelig blir lei seg når han ikke vil feire nyttår med deg.

Når jeg leser over alt jeg har skrevet så føler jeg meg dum, rett og slett! Hva er det jeg holder på med, og har jeg seriøst så dårlig dømmesans når det gjelder gutter? Jeg trodde han var skikkelig snill og god, og verdens beste kjæreste. Vips, og så er jeg alene og fyren er en dust...

Det gjør så vondt å gå måned på måned og ikke komme over han...Savnet gnager i meg hver dag, og jeg tror egentlig at det er noe galt med meg.

Har time til psykolog for første gang i morgen, skal høre med han om jeg er mentalt ustabil, eller hva det er som gjør at jeg har hekta meg sånn opp i han. Når jeg ser at han ikke er bra for meg.

[Gjest Bøllefrøet]

Man vil selvfølgelig ikke tro at den man er forelska i er en drittsekk, og det kan være vanskelig å innse. Selv har jeg opplevd det flere ganger, og jeg ser du er som jeg har vært, du lager masse unnskyldninger for hvorfor han oppfører seg som han gjør. Dette er nok kanskje litt klisjé, men du bør kanskje lese boka: "He's not just that into you". Mye er kanskje litt overdrevet der, men det er mye sannhet også. Om jenter som lager unnskyldninger for guttene de er forelsket i.

Hvor gamle er dere? Han oppfører seg ekstremt umodent hvis han dumper deg fordi gutta syns han er tøffel.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Han er snart 21 og jg 23. Han er yngre enn meg med andre ord.

Jeg tror nok at han ikke er så veldig "in to me" ja, for å si det sånn. Da hadde han jo ikke oppført seg sånn. Jeg vet jo det!

prøver nok å blåse liv i et jævlig dødt forhold sikkert...

Men uansett, godt å høre at du også har vært sånn. Hadde jeg ikke vært midt oppi det skulle jeg gitt meg selv et realt spark bak. Har alltid ment at man aldri skal nøye seg med annet enn det beste, og at man må være sammen med en som er virkelig glad i deg og respekterer deg. Det trodde jeg at jeg hadde, og det er så vanskelig å gi slipp.

Men til mitt forsvar: Han har ikke gjort det lett for meg! Hvilken person med kjærlighetssorg greier å skli lett gjennom det når eksen tar rundt deg og sier at han savner deg, og kjøper en rose til deg? (riktignok på fest, men han mente det seriøst i allefall).

Vi har jo vært så gode venner at det er har vært vanskeligst å plutselig ikke ha noe kontakt. Går fra å dele alt til ingenting. Og jeg ser han på skolen hver dag, og føler at jeg dør litt innvendig hver gang. Det er så mye smerte og savn hopet opp inni kroppen, at når han holder rundt meg og klemmer meg så hardt han greier av savn, så slipper jeg bare hemningene, selv om det straffer seg, og jeg blir sånn etterpå.

Jeg har fortalt han gang på gang hvor vondt det er for meg. Har også prøvd den der "jeg bryr meg da ikke" holdningen. Ingenting ser ut til å hjelpe.

Bør vel bare leve med det da...Kanskje det en gang ikke gjør så vondt..?

[Gjest Bøllefrøet]

Ja, jeg vet det ikke er lett.. Jeg har hatt det omtrent på samme måte. Jeg visste at fyren egentlig var en dritt, men det var ikke alltid så lett å huske på det når han desperat angret seg og ville ha meg tilbake, sa han elsket meg, ville ha barn med meg, gifte seg osv.. Heldigvis var jeg sterk og ga ikke etter. Jeg vet jeg bare hadde blitt såret igjen, og igjen for han var aldri noe snill mot meg..

Det tok tid, men endelig kan jeg si at jeg er helt over han, og har også vært det en god stund nå. Og nå kan jeg også se hvor stor dust han egentlig var.

Prøv så godt du kan å holde deg unna han. Ta en dag av gangen. Tenk: "I dag skal jeg ikke ta kontakt eller svare på tlf/sms". Og tenk det hver dag. Vær masse sammen med venner sånn at du slipper å sitte hjemme alene og deppe.

En annen ting er at du kan skrive en liste over hvorfor dere ikke kan være sammen. Så hver gang du fristes til å kontakte han så leser du listen. Høres dumt ut, men det hjelper faktisk.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ja, jeg må bare bestemme meg for det, nok en gang! Og bare bestrebe meg på å holde meg til det. Og skal skrive den listen, det har jeg faktisk ikke prøvd.

Blir litt vanskelig nå, siden fyren faktisk går på skolen min, men jeg skal nok i allefall greie det til sommeren. Blir nok mer naturlig når vi ikke bor i samme by.

Er det noen som har noe greie på hva som gjør at kjærlighetssorg rammer noen så hardt, mens andre kommer over det etter noen uker? Har det noe med meg å gjøre, eller er dette vanlig. Føler meg midlertidig sinnsyk.

Kjærlighetssorg er undervudert!

[Gjest Gjest]

Du må innse at han føler seg for ung til å binde seg. Og slik du beskriver det, lider du nå.

Husk at hver gang dere møtes og har sex osv, så gir du næring til din egen kjærlighetsorg.

Jeg er ikke i tyveårene, men eldre, og jeg hadde også et slikt forhold. Han var mest sammen med meg, men også sammen med eksen sin. Han var ærlig og kunne ikke glemme henne.

Det ble verken meg eller eksen som fikk han. Vi ga opp begge to. Jeg er ennå glad i han, men kun som en venn.

Jeg har ekser som sier de er glade i meg, og som gjerne vil ha meg i senga, men jeg vet at ordet "glad i", betyr at de er glad i meg, men kun som en venn, og får de sex, er det bare bra...

Hvis det en gang i framtida viser seg at han er moden til å binde seg og velger deg, så vil det skje. Men det er ikke sannsynlig.

Du må tørre være alene, og ikke søke selvbekreftelse hos han. Du mister bare selvtilliten av dette...

Du klarer å være singel. Vi er mange som er single og som kunne tenkt oss noe annet, men å være singel er ok, bare man blir vant med det.

Når du hele tiden drømmer om han og ikke bare nyter sexbiten, men faktisk er forelsket i han, så må du for din egen del, la det være...

Livet er ikke enkelt.

Prøv å se det på den måten at om det er meningen i framtiden at det skal bli dere to, da blir det slik.

Men sånn er det ikke nå, så du må glemme han og stå på dine egne ben. Du er en oppegående dame, og dette klarer du hvis du virkelig vil.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Har alltid følt at "redd for å binde seg" er en klisje jeg...men det vel kanskje noe i det da!

Etter samtalen i går fikk jeg en uventet melding; "U got me thinking..."

Hva??

Jeg skulle bare ønske fyren kunne innsett hvor godt vi passer i lag, og slutte å høre på alle de single kompisene som maser og maser. Jeg skjønner seriøst ikke greia...De kaller han for tøffel og han får mye pes for at han hang med meg. Skjønner han da ikke at de er sjalu, og at han bare må heve seg over det? Han er jo en tøffel ovenfor de da, synes jo jeg. En skikkelig dilter..

Men men, man mister jo respekten av mindre da. Det har rett og slett vært så mye styr, at om han ikke har giftet seg med meg ville jeg ikke ha mer med han å gjøre

Jeg lurer på om det er mulig å venne seg til å være venner? Det er ikke slutt fordi han vil rote rundt, såvidt jeg vet er jeg den eneste han har ligget med. Han sier han ikke er intr. i å ha dame for øyeblikket og at han nyter singeltilværelsen, og den friheten til å slippe mas

Jeg har seriøst ikke mast noe på han, alt ligger inne i hans hode og det irriterer meg. Når det gjelder mas, så er imidlertid kompisene ille. For å ikke snakke om familien hans. Det er et helt annet kapittel, men dere ville fått frysninger, seriøst!

[Gjest Gjest]

Det du skriver om hans kamerater og at han er redd for å være tøffel, tyder på at han ER en tøffel. Og det du skriver om familien hans... vel, glem han og kom deg vekk. Du må huske på at om familien hans er ille, så blir du ikke bare evt. gift med HAN, men får famillien med på kjøpet og han er preget av sin familie, selv om du ikke merker det nå, når dere ikke bor sammen.

Jeg tror han lyger når han sier at han er redd kameratenes mening. Da lyger han sikkert om andre ting også.

Du virker så sikker på at du er den eneste han har ligget med, men hvordan kan du vite det.

Det virker som du har oppfunnet en egen virkelighet, for å holde ut med denne fyren og denne situasjonen. Det er mange andre menn, men så lenge du holder fast ved han, så går du glipp av alle de andre sjansene.

Men du velger selv. For meg høres det ut som han bare bruker deg.

[Gjest gjest1]

Meg og eksen er på roting for 3 ganga nå. Det er ikke så gæli skal du se De to første gangene var jeg kjempeforelska, 3 ganga nå så føler jeg bare han er min beste venn og uoppblåsbare babaradukke.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

ja, da fikk jeg melding fra eksen i går seint. Der han spurte om vi kunne møtes tidlig i dag. Dette er det første livstegnet jeg har fått etter mld "u got me thinking..."

Med andre ord; han har tenkt på noe!

Ikke at jeg så for meg at han skulle sprette frem og si; jeg elsker deg! eller noe sånt...

Men vi satt altså på en benk og prata om løst og fast lenge før vi kom til poenget.

-Jaaa...Da sitter vi her da, sa han.

Det var liksom innledningen hans forsto jeg.

- Hva vil du da, spurte han.

Det endte med at vi prata lenge om hele situasjonen, og at det faktum at han ikke ønsker å være i et forhold.

Men virket det ikke som om han egentlig ville ha meg tilbake her?

[Gjest Gjest]

Hm.

Noen klarer sikkert p bare være venner og får det til å funke.

Med meg er det ikke slik.

Jeg er den som har vært mest forelsker, og s\hatt alle drømmene.

Han vil ikke ha et forhold "nå" og sier hvem vet hva som kommer til å skje. At vi er venner (med fordeler) nå.

Det er en ganske råtten situasjon å befinne seg i, så lenge man er den som sitter med følelsene!

Hadde ønsket for meg selv at jeg ble kvitt alle følelsene mine og klart å bare være "venner" eller at jeg kom meg laaaangt unna.

For min del, tror jeg neppe jeg noengang mister de følelsene for ham. Ihvertfall ikke så lenge vi ses.

Så da gjenstår den siste løsningen; å komme seg unna

Men det er lettere sagt enn gjort, å "frivillig" være den som sier nei til å se den man mer enn noen annen ting ønsker å se.

Forbannende følelser

Lykke til! håper du/dere finner ut av det..