han tenner ikke

[Gjest Gjest_gjest_*]

Og vi har det såå bra sammen ellers..har ikke lyst til å dumpe ham, men etter tre mn og ingen/lite sex begynner jeg å bli litt nervøs...kjenner ingen tenning hos ham, selv om han brånekter på at han har et problem...har jo prøvd å ta det opp da. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. ser ikke for meg at jeg klarer å leve med så lite sex men samtidig, så tenker jeg at kanskje hvis han får litt tid på seg.....huff jeg vet ikke. Er jo vant til at gutta kaster seg over meg og ikke får nok!!

Noen andre i samme situasjon?

[Gjest Gjest]

Har vært det. Uholdbart i lengden. Går ut over selvtillit og kroppsfølelse. Ble ikke bedre med tiden, tvert om. Dumpet ham til slutt, men måtte slite med ettervirkninger lenge.

[Gjest Gjest]

Her er en til. Jeg holdt ut tre år etter at han pensjonerte sexlivet vårt. Enig med gjest over, det går hardt utover selvfølelsen. Hadde det enda vært mulig å få til noen form for kommunikasjon så man kunne forstå.

[Gjest pelle]

Kanskje han er homo, men trenger en jente til skalkesjul?

[Gjest gjest_gjest]

Hehe det tenkte jeg også, men det tviler jeg på. Mange små tegn tyder på at han ikke er det, han beføler utrolig mye på meg og er veldig forelsket det ser jeg !

Men jeg tror han merker presset nå...jeg har igjen prøvd å ta det opp men han vil ikke snakke om det..det endte med krangel igjen...og fremdeles er det ingen action!! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre...Han er jo helt herlig jo!! Nå har han forresten ikke svart meg på sms ... huff. Singellivet sucks!

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har opplevd det samme som deg, men til gjengjeld til de andre, så har alt blitt positivt snudd på hodet.

Jeg traff en herlig, fantastisk fyr. Han forgudet meg..men kunne ikke ha sex med meg. Jeg stusset lenge på hvorfor, spesielt siden jeg hadde så lyst på han og pleide selv å "bli kastet over" i forrige forhold. Etter 3 mnd m minimal sex, sa jeg til han at jeg er så utrolig glad i han, men dette var han nødt å åpne seg om. Jeg følte meg uelsket, oversett og at han ikke hadde tillit til meg. Jeg sa til han at uansett hva det var, skulle jeg ikke stikke fra han, men bli med han og hjelpe oss gjennom dette.

Etter mye overbivisning (dette tok flere dager), åpnet han seg endelig. Problemet var helt nytt for meg, selv om jeg selvsagt har hørt om det før. Han fikk den ikke opp..Han visste ikke hvorfor, men det hadde blitt sånn de sist egangene han hadde hatt sex (one night stands osv). Han gråt mens han fortale meg dette, det var tydelig en stor byrde for han. Han var redd jeg skulle forlate han pga dette, derfor avviste han meg heller enn å åpne seg. Etter hvert ga jeg han nok selvtillit til at sexlivet ble bedre og oftere.

Men det var ennå ikke over, han hadde ennå problemer av å til og avviste mine forsøk. Til slutt, etter en heftig samtale med mye tårer, ble vi enige at han skulle gå til lege. Dette er et mye større nederlag for menn enn hva vi kan forestille oss..

Etter legebesøket, fant vi ut at det var ingenting fysik gale med han. Og etter enda en åpen samtale, fant jeg ut at det var en kommentar fra hans første ligg som startet det hele. Hun mente den var bøyd feil vei og spredde det over hele ungdomsskolen. Dette fikk han til å tro at noe var galt med hans penis, og til slutt gikk det utover hans libido, fordi han trodde ikke at han var god nok (normal). Nå er jo penisen hans helt normal, streit og flott, så det er jo helt utrolig at dette har påvirket han så mye.

Så vi bestemte oss for å prøve levitra, som skal vær veldig bra for akkurat slike plager (angst/depresjon/tvangstanker forbundet med sex). Det har funket helt suverent!! Og når han tar de er sexlivet som regel alltid fantastisk, oftere enn før. Men jeg har også måtttet slite med lav selvtillit pga 1 år med avvisning, så vi har jobbet oss begge gjennom dette...Og det er vel det jeg prøver si: det er mulig å få hjelp, som regel er det noe undertrykt han ikke vil si fordi det er for vondt for han. Si til han alt, hvor vondt dette gjør deg og at du tviler på forholdet fordi han ikke stoler på deg. Overbevis han om at du ikke skal stikke uansett hva problemet er, fordi du synes han er helt herlig og vil bare hjelpe han gjennom dette.. Det er absolutt verdt ett forsøk!!

Forresten: vi har vært i sammen i 1 år og 7 mnd nå, and we'll still going strong!!!

[Gjest Gjest]

Et supert innlegg.... Skulle ønske det ble slått opp stort og ikke bare for de som leser denne tråden. Tror også at du har litt psykologi-talent

[Gjest Gjest]

Heh...tusen takk

Prøver bare å hjelpe...Det var ingen som sa noe oppmuntrende her..

Det er gjerne noe med samfunnet vårt som gjør at vi forventer for mye og gir opp for tidlig. Det er nok mange forhold der ute som kunne vart mye lenger, hadde vi bare hatt viljen til å jobbe med dem.

Et fint amerikansk uttrykk heter: What doesn't kill you, makes you stronger.

Det er så sant når det gjelder forhold. Ikke gi opp! Er han verdt det, så gjør alt du kan. Det kan bli det beste valget du har tatt.

Med hele mitt hjerte,

lykke til :grine2:

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har opplevd det samme som deg, men til gjengjeld til de andre, så har alt blitt positivt snudd på hodet.

Jeg traff en herlig, fantastisk fyr. Han forgudet meg..men kunne ikke ha sex med meg. Jeg stusset lenge på hvorfor, spesielt siden jeg hadde så lyst på han og pleide selv å "bli kastet over" i forrige forhold. Etter 3 mnd m minimal sex, sa jeg til han at jeg er så utrolig glad i han, men dette var han nødt å åpne seg om. Jeg følte meg uelsket, oversett og at han ikke hadde tillit til meg. Jeg sa til han at uansett hva det var, skulle jeg ikke stikke fra han, men bli med han og hjelpe oss gjennom dette.

Etter mye overbivisning (dette tok flere dager), åpnet han seg endelig. Problemet var helt nytt for meg, selv om jeg selvsagt har hørt om det før. Han fikk den ikke opp..Han visste ikke hvorfor, men det hadde blitt sånn de sist egangene han hadde hatt sex (one night stands osv). Han gråt mens han fortale meg dette, det var tydelig en stor byrde for han. Han var redd jeg skulle forlate han pga dette, derfor avviste han meg heller enn å åpne seg. Etter hvert ga jeg han nok selvtillit til at sexlivet ble bedre og oftere.

Men det var ennå ikke over, han hadde ennå problemer av å til og avviste mine forsøk. Til slutt, etter en heftig samtale med mye tårer, ble vi enige at han skulle gå til lege. Dette er et mye større nederlag for menn enn hva vi kan forestille oss..

Etter legebesøket, fant vi ut at det var ingenting fysik gale med han. Og etter enda en åpen samtale, fant jeg ut at det var en kommentar fra hans første ligg som startet det hele. Hun mente den var bøyd feil vei og spredde det over hele ungdomsskolen. Dette fikk han til å tro at noe var galt med hans penis, og til slutt gikk det utover hans libido, fordi han trodde ikke at han var god nok (normal). Nå er jo penisen hans helt normal, streit og flott, så det er jo helt utrolig at dette har påvirket han så mye.

Så vi bestemte oss for å prøve levitra, som skal vær veldig bra for akkurat slike plager (angst/depresjon/tvangstanker forbundet med sex). Det har funket helt suverent!! Og når han tar de er sexlivet som regel alltid fantastisk, oftere enn før. Men jeg har også måtttet slite med lav selvtillit pga 1 år med avvisning, så vi har jobbet oss begge gjennom dette...Og det er vel det jeg prøver si: det er mulig å få hjelp, som regel er det noe undertrykt han ikke vil si fordi det er for vondt for han. Si til han alt, hvor vondt dette gjør deg og at du tviler på forholdet fordi han ikke stoler på deg. Overbevis han om at du ikke skal stikke uansett hva problemet er, fordi du synes han er helt herlig og vil bare hjelpe han gjennom dette.. Det er absolutt verdt ett forsøk!!

Forresten: vi har vært i sammen i 1 år og 7 mnd nå, and we'll still going strong!!! 

←

Jeg er på ingen måte overbevist om at du er ferdig med problemene. Med SÅ mye frem og tilbake i den korte perioden som 1 1/2 år tross alt er, så er det vel egentlig lite trolig at framtida er bare fryd og gammen på dette området.

[Gjest Fast bruker i.i.]

Etter å ha lest denne og andre tråder her inne samt en del litteratur om emnet, kan det virke som om dette problemet er relativt vanlig og hvorfor skulle det ikke være det egentlig? Gutter/menn kan jo slite med negative seksuelle erfaringer akkurat som jenter/kvinner!

I mitt forhold har jeg for øvrig vært gjennom temmelig nøyaktig det samme som siste gjest skriver om i sitt innlegg (Meget bra innlegg! ). Etter mange heftige samtaler, gråt og tenners gnissel kom det etter hvert frem at også han hadde ereksjonsproblemer som han gjorde sitt beste for å skjule og han turte rett og slett hverken ta initiativ eller la seg forføre hvis han var i det minste tvil om at ereksjonen ville holde. Problemet løste seg selvfølgelig ikke av seg selv og vi slet lenge med å forsøke å finne en løsning. Selv leste jeg alt jeg kunne komme over av artikler og litteratur om emnet og forsøkte å formidle i små doser at han var fullstendig normal og at jeg ikke kom til å forsvinne ut av bildet selv om ereksjonen skulle utebli.

Jeg minnet ham også hyppig om at enhver er ansvarlig for sin egen nytelse og at god sex er et samarbeidsprosjekt. Han hadde vel mer eller mindre gitt opp og kommet til at dette var noe han/vi måtte leve med. Jeg skal villig innrømme at jeg var i ferd med å gi opp jeg også og forholdet begynte etter hvert å henge i en tynn tråd. Nå er jeg ikke akkurat noen sexgudinne selv heller, men når man ender med å ha sex hver tredje uke med en tilsynelatende motvillig mann, gjør det noe med selvfølelsen...

Etter enda noen runder, fikk jeg overtalt ham til å legge problemet frem for legen. Jeg fikk også hans tillatelse til å snakke med legen på forhånd slik at legen hadde en viss anelse om hvilke spørsmål han skulle stille slik at han slapp den vanskelige "fortell-om-deg-selv"-situasjonen. Etter at legen kunne bekrefte at det jeg hadde snakket om i månedsvis hadde noe for seg og skrevet ut en resept på noen tabletter (Husker ikke hvilke, men jeg lurer på om det ikke også var Levitra), bråsnudde situasjonen og jeg følte det som om jeg hadde fått en ny mann! Han følte det på samme måten selv også, og etter å ha tatt noe sånt som fem tabletter, var de overflødige! Etter hvert som selvtilliten steg, ble han også mer og mer mottakelig for mine signaler og kjærtegn og lar seg nå villig forføre samtidig som han selv ofte også tar initativ.

Hva årsaken til problemene var? Det kom etter hvert frem at han i et tidligere forhold (Som ble innledet da han var i tenårene og som varte i nesten 10 år), hadde begynt å forbinde sex med noe negativt fordi han følte at det var helt og holdent hans ansvar. Han hadde også ubevisst begynt å tenke på sin egen lyst og sin egen nytelse som "skitten" og mindreverdig. Detaljene i og omkring dette har jeg imidlertid ikke sett på det som min oppgave å grave i. Det føler jeg tilhører hans privatliv. Det holder i massevis at han selv er klar over hva problemene bunner i og har vist og viser vilje til å gjøre noe med dem.

I dag har vi et flott og hyppig sexliv som stadig blir bedre og vi har vært sammen i snart tre år. Jeg skal ikke underslå at det kostet å komme dit, men siden alt annet stemte, angrer jeg absolutt ikke på at jeg valgte å legge ned mye tid og krefter i å få også denne (Viktige!) delen av forholdet til å fungere!

Lykke til og

[Gjest ..gjest]

Jeg er på ingen måte overbevist om at du er ferdig med problemene. Med SÅ mye frem og tilbake i den korte perioden som 1 1/2 år tross alt er, så er det vel egentlig lite trolig at framtida er bare fryd og gammen på dette området.

←

La vær og kommenter innlegg dersom du ikke kan komme med noe konstruktivt i din kritikk Om du ikke er overbevist....so what?

Til Fast bruker i.i.: Bra og meget oppmuntrende innlegg.

[Gjest Gjest]

La vær og kommenter innlegg dersom du ikke kan komme med noe konstruktivt i din kritikk Om du ikke er overbevist....so what?

Til Fast bruker i.i.: Bra og meget oppmuntrende innlegg.

←

Så ærlighet og oppriktighet passer dårlig her inne?

[Gjest Kjøttfrid]

Det kan høres ut som om han er usikker på egne følelser og egen seksualitet. Det er mange mnenn i dagens samfunn som nekter å innrømme at de er bifile eller homofile! Mange sliter med det og føler skam...

Kanskje du burde oppmuntre ham til å komme ut av skapet?

[Gjest Fast bruker i.i.]

Jeg er på ingen måte overbevist om at du er ferdig med problemene. Med SÅ mye frem og tilbake i den korte perioden som 1 1/2 år tross alt er, så er det vel egentlig lite trolig at framtida er bare fryd og gammen på dette området.

←

Nå er det vel svært få par forunt å ha et sexliv hvor alt går av seg selv og er bare fryd og gammen år ut og år inn?! Selv velger jeg å være optimist og tror at et par som har utviklet åpenhet omkring denne delen av samlivet og innsett betydningen av å jobbe med problemer, vil stå bedre rustet ved neste korsvei. Det kan også være at man unngår ett og annet problem fordi man er forberedt og ikke tar et godt sexliv som en selvfølge?

Jeg er også rimelig lei av at menn som sliter med lyst- og/eller ereksjonsproblemer øyeblikkelig blir kategorisert som homofile. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å være homofil og selvfølgelig finnes det tilfeller hvor dette er årsaken, men å få en slik "beskyldning" slengt i ansiktet vil vel neppe føre noe godt med seg? Det er vel de færreste som automatisk tenker "lesbisk" dersom en kvinne sliter med tilsvarende problemer? (Selv om det like gjerne kan være tilfelle...).