Venninne som kun tenker på barn

[Gjest Gjest]

Føler meg litt trist for tiden. Min beste venninne fikk barn i mai i fjor. Hun var mye syk under svangerskapet pga høyt blodtrykk, og jeg hjalp henne en del. Kom på besøk, gjorde litt husarbeid og slik.

Vi bor ca 15-20 min fra hverandre med bil, og de har ikke bil. Er litt kronglete for henne å komme seg til meg. Siden mai i fjor, har kun jeg vært hos henne. Naturlig nok dreier mye seg om barnet. Jeg synes babyen er kjempestas selv, men den kommer jo i første rekke til en hver tid.

Men ejg synes det er trist at hun ikke kommer til meg. Jeg synes det er litt trist at all tid vi er der går med til å dikke med babyen og ikke snakke om annet. Dvs vi kan snakke om andre ting, men det blir med et halvt øre pga all oppmekrsomhet er jo rettet mot babyen.

Hun gjør det meste med barnet, fordi hun gjerne vil selv, pappa slipper lite til. Selv om jeg er på besøk, så er det hun som mater, hun som bader og hun som legger barnet.

Hun har ikke vært borte en eneste natt ennå, og kun en kveld. Ikke vært på fest eller på byen (nå driver ikke vi så mye med slikt, så det er ikke så nøye). Barnet kan ikke sove borte, kun hjemme hos seg selv, så de er mest hjemme. Hun savner barnet bare hun er en tur på btikken, og løper da inn i stua for å kose med banret.

Et barn er stas og får selvsagt mye oppmerksomhet.

Men jeg savner venninnen min...

[Gjest Binna]

Skjønner deg godt, men ville gitt henne tid. Etter hva jeg har fått med meg (og erfart) blir nybakte mødre ofte litt rare det første året..

[Gjest Gjest]

Skjønner hva du mener. Venninnen min fikk barn for to år siden. Han er ganske skjønn selvfølgelig men det tok ikke mange månedene før jeg ble lei bleie-, amme- og stelleprat. Så det ble til at jeg begynte å besøke andre venninner mer og til slutt ble det bare et stort ork å reise til henne for alt dreide seg jo bare om bæsjebleier, havregrøt, most frukt, plastikkleketraktorer over hele meg, og ole brumm klær. Hun var litt sur på meg ei stund for at jeg aldri gadd å være mange timene av gangen (vi bor litt over en time med bil fra hverandre), men vi har nok bare måttet innse at vi er på to forskjellige stoppesteder i livet. Og som du sier er det alltid jeg som må dra til henne til tross for at hun har bil selv.......

[Belit]

Noen blir sånn når de får barn, og det kan jo bli litt klamt for noen hver. Jeg kan ikke komme noen ting du kan si eller gjøre for å få henne ut av babytåka, men den vil nok lette etter hvert. Og det er faktisk ekstremt tungvint å komme seg rundt med en baby og uten bil på plasser hvor det er dårlig kollektivtilbud!

Det tristeste med denne historien synes jeg likevel er at hun tydligvis ikke lar far få slippe til på egne premisser i det hele tatt. Synd for barnet, synd for far, og sikkert synd for kjæresteparet også. Kanskje det er en innfallsvinkel å ta? Foreslå en jentetur på kafé for å la "mannen stelle hjemme" litt?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hun er jo min beste venn, og gutten hennes er jo bare helt nydelig. Jeg er jo fadder til ham, og veldig glad i ham, men har ikke barn selv enda.

Før var hun selv veldig obs på at gravide ikke måtte skrevale for mye, og slikt sett var hun flink selv også. Og hun sier selv at hun er jo blitt helt tullerusk, for hun er blitt mye mer fokusert på barnet enn hun trodde hun skulle blitt.

Kjempekoselig det, men når kan man forvente seg at hun blirlitt mer normal igjen?

PS Dumt at denne ble flyttet til barn og familie; for ikke har jeg barn og ikke er vi i familie....

[Gjest Gjest]

Foreslå en jentetur på kafé for å la "mannen stelle hjemme" litt?

←

Slikt har en tendens til å bli avlyst, men vi har vært på cafe en gang eller to alene siden han ble født. Det er alt, og da satt hun med klokka hele tiden. Dessuten synes hun det er så koselig å være "en familie", så hun liker godt å være der med mann og barn.

jeg har for øvrig også tilbudt meg å hente henne (hun bor ved bussen) der huin går av bussen, men hun synes det er for styrete å ta med barnesetet.

Vi har flyttet i ny leilighet, og hun har ikke vært og sett hvordan vi har det enda, enda det var i august 2005.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er drit dårlig gjort av deg å spekulere i at "hun ikke slipper til far". Jeg tror du vet forbanna godt at å si noe slikt liksom "beskriver henne slik at du er garantert all sympati selv...!"

Jeg tror du er sjalu! Jeg har flere barn selv, og egosentriske venninner som sutret over at jeg ikke hadde tid til å dulle med dem og fjaseproblemene deres, de kuttet jeg ut. Et par av dem kom tilbake når de selv fikk barn og ba pent om vi kunne begynne å treffes igjen, og gjett hvem som da var mest opptatt av drittbleier og gulp...

[Gjest Binna]

Jeg tror du er sjalu! Jeg har flere barn selv, og egosentriske venninner som sutret over at jeg ikke hadde tid til å dulle med dem og fjaseproblemene deres, de kuttet jeg ut. Et par av dem kom tilbake når de selv fikk barn og ba pent om vi kunne begynne å treffes igjen, og gjett hvem som da var mest opptatt av drittbleier og gulp...

←

Øh, sjalu? De er jo ikke interessert i å høre på! Det er ikke interessant for barnløse å høre på KUN babyprat fra venninnene sine. Når de har fått barn og "kommer tilbake" så er det jo fordi de interesserer seg babyer de og.

[Gjest Gjest]

Hva med å nikke ivrig og si (i en pen tone) at "Ja, jeg synes du er blitt litt tullerusk. Gutten din er aldeles nydelig, men jeg savner at vi kan være litt mer venninner vi også. Hva med å.... en dag? Jeg kommer gjerne på besøk, men synes vi kan finne på noe bare vi to, en gang snart."

Hvis du sier det i en hyggelig tone, og dere er gode venner, har hun bare godt av å få høre det. For innerst inne vil hun vel bevare vennskapet med deg!

←

Jeg har gjor det.

Jeg synes det er drit dårlig gjort av deg å spekulere i at "hun ikke slipper til far". Jeg tror du vet forbanna godt at å si noe slikt liksom "beskriver henne slik at du er garantert all sympati selv...!"

Jeg tror du er sjalu! Jeg har flere barn selv, og egosentriske venninner som sutret over at jeg ikke hadde tid til å dulle med dem og fjaseproblemene deres, de kuttet jeg ut. Et par av dem kom tilbake når de selv fikk barn og ba pent om vi kunne begynne å treffes igjen, og gjett hvem som da var mest opptatt av drittbleier og gulp...

←

Jeg spekulerer da ikke i dette, hun har selv sagt det er slik, og jeg ser det jo med egne øyne når jeg er der. Bevares, han er en flott og kjærlig far, men hun foretrekker altså å gjøre ting selv, og henger over ham når han gjør ting.

Jeg er da ikke sjalu! Hun er min beste venninne, og jeg var der som sagt for henne både under en vanskelig graviditet og nå etterpå, på hennes premisser. Jeg har ikke barn selv, men har prøvd å få noen måneder, og jeg er oppriktig glad i denne skjønne gutten. Håper å få følge ham i mange mange år.

Men jeg er jo aller mest interessert i min gode venninne, og det hadde vært hyggelig om ikke hun kunne komme litt til meg også, og at ikke alt handlet om gutten. Jeg klarer ikke diskutere alvorlige ting (slik vi pleide), mens hun har han på fanget og synger barnesanger samtidig. Ikke kan jeg så mye om barn heller, så jeg har ikke så mye å bidra med mht barnemat, antall tenner, hvilken type trøye som er best osv.

Jeg har ingen fjaseproblemer, vi er ikke av typen som sutrer over så mye slikt. Vi har pleid å ha mer givende samtaler enn som så, selv om vi selvsagt snakker om personlige ting også.

[Gjest Gjest]

Gi veninnen din litt tid. Det første året med barn er en ganske spesiell tid for mor. Noen mødre går mere opp i morsrollen enn andre rett og slett.

Hvor vidt far slipper til eller ikke noe du skal spekulere i. For alt du vet kan det hende at far selv ikke er så veldig interesert i å slippe til heller.

En annen ting du kanskje skal tenke litt over er hvordan veninnen din egentlig har det.

Av egen erfaring vet jeg at det ikke bare er "solskinn" og gå hjemme med baby. Babyer er ikke bare slitsomme, men man vet etter hvert nesten ikke hva man skal snakke med andre om. Hverdagen består kun i bleier, mating, leking, husarbeid osv. Man får ikke de "innputtene" man ville fått om man var i jobb. Da er det en stor fare for at det blir mye babyprat når man først får besøk. Selv er jeg kjempe frustrert fordi jeg snart ikke har noe å snakke med folk om. Jeg blir ofte taus når jeg selv føler at det blir for mye baby, vil ikke kjede andre lissom. Men i og med at hverdagen min består i kun baby, så får jeg som sagt ikke noen andre "innputter" som gjør at jeg har noe å snakke med andre om. Det hele ender med at jeg blir sittende å lytte til andre i stedet. Nå er ikke babyen min mere enn 4 mnd., men jeg har ennå ikke vært fra han en eneste natt. Bare et par timer for å gå på foreldremøte på skolen til mitt eldste barn.

[Gjest ts]

Gi veninnen din litt tid. Det første året med barn er en ganske spesiell tid for mor. Noen mødre går mere opp i morsrollen enn andre rett og slett.

Hvor vidt far slipper til eller ikke noe du skal spekulere i. For alt du vet kan det hende at far selv ikke er så veldig interesert i å slippe til heller.

En annen ting du kanskje skal tenke litt over er hvordan veninnen din egentlig har det.

←

Nå kjenner jeg min beste venninne veldig godt, og jeg vet ting om hun og hennes mann ingen andre vet fordi vi betror oss, så jeg stoler på at det hun sier er sant, fpor å si det slik. Jeg er fadder og hennes forlover, hun er min forlover og vi kjenner hverandre godt. Hun er god venn med min mann, og trives godt med ham.

Uansett er det litt leit å sitte på vent i 45 minutter når jeg er på besøk fordi babyen skal bades og legges og far ikke kan gjøre dette, uansett hvilken grunn det er.

Hun har et aktivt sosialt liv på dagtid, med trening, babygym, cafebesøk med barselfolk, bittelitt jobbing med dokumenter som kan gjøres hjemme og trilleturer med andre med barn.

Og jeg har jo gitt henne tid, det er jo derfor jeg skriver her og spør om 11 mnd er nok og om jeg kan regne med at det snur bittelitt snart?

Blir vel ikke akkurat mer tid til meg når hun begynner å jobbe neste måned vil jeg tro, i og med at hun savner barnet når hun er på butikken alene (en sjelden gang). Tenk da hvordan det blir når hun har vært en dag på jobb. Blir nok ikke så mye tid til meg.

Hører med at hun tok ut ferie i deler av pappapermen og tok med jobben hjem i forrige måned, når han hadde pappaperm, så hun kun var borte 4 timer om dagen i permisjon, dvs 3 uker.

Må jo legge til her at jeg ikke forventer all verden. Selvsagt går barnet først, og selvsagt kretser livet om den lille. Men det hadde jo vært trivelig om hun for en gangs skyld på over ett år kunne kommet til MEG (hun kan jo ha med barnet hvis hun vil), om vi kunne finnet på noe litt voksenaktig bare oss to en gang eller noe sånt. Vi sees uansett ikke SÅ ofte, kanskje hver 3- 5 uke (såfremt jeg kommer til henne).

Jeg er altså ingen slem og påtrengende venninne, kun en ensom sjel som savner min aller beste venn, og derfor kom med et litt sårt hjertesukk her inne. (Hun har ikke internett, så jeg regner med at det er trygt).

[mumrik]

Jeg skjønner godt at du savner henne. Men gi henne tid til å være mor. Det er veldig altoppslukende, jeg vet det, for jeg har to selv. Etter en tid får hun mer behov for å tenke på andre ting. Helt sikkert!

Men jeg lurer på om hun har andre hun kan prate med babyting med? Kanskje hun ikke har andre kjente i samme situashjon som henne selv, og bruker deg som "barselgruppe"? Hvis det er tilfellet, kan du kanskje få henne til å oppsøke steder for babymødre der hun kan få "tømt seg" for babysnakking. For det har de aller fleste nybakte mammaer behov for. ... Det kan være babysang, babysvømming el.l. Finn ut hvor sånt arrangeres, og tips henne!

[Gjest ts]

Men jeg lurer på om hun har andre hun kan prate med babyting med? Kanskje hun ikke har andre kjente i samme situashjon som henne selv, og bruker deg som "barselgruppe"? Hvis det er tilfellet, kan du kanskje få henne til å oppsøke steder for babymødre der hun kan få "tømt seg" for babysnakking. For det har de aller fleste nybakte mammaer behov for. ... Det kan være babysang, babysvømming el.l. Finn ut hvor sånt arrangeres, og tips henne!

←

De fleste andre av hennes venner har barn, og hun er med på babyting med andre småbarnsfolk flere ganger i uka.

Får vel bare satse på at det normaliserer seg littefrann om en tid.

Men det er jo litt leit, når både sambo og andre venner reagerer på at det alltid er meg som må innrette meg, at hun aldri kommer hit osv.

[nallemaja]

Du skal se at det nok bedrer seg når hun begynner å jobbe igjen. I begynnelsen savner man barnet masse, men samtidig føler man at man har et liv (utenom hjemmet og ungen) igjen, og får mer behov for å besøke venner osv uten å ta med babyen eller uten å snakke om babyen hele tida.

Og uansett hvor godt du kjenner henne og mannen hennes kan det likevel hende at far ikke er så flink til å ville ta sin del av jobben med barnet. At hun sier at han vil men at hun helst vil gjøre det selv kan være en måte å dekke over problemet på. Man kan nemlig føle seg litt misslykket e.l hvis man i disse likestillingstider å ha en mann som ikke bidrar like mye i stell av hjem og barn som han burde. Hadde det slik selv med barn nr 2. Pappaen jobba mye, og hjalp lite til med babystell, så selv om far var hjemme og jeg hadde besøk av venninna mi så var det jeg som måtte mate, bade, skifte bleie og legge ungene.

Men om det er slik kommer det iallefall til å bedre seg når hun begynner å jobbe igjen. Da får hun behov for å slappe av også, sliten etter arbeid og sliten etter babystell...da MÅ far trå til mer, og hun kan besøke deg og slappe av og skravle om arbeid, interesser og venninneting i noen timer

[Far til 2]

Jeg synes det er drit dårlig gjort av deg å spekulere i at "hun ikke slipper til far". Jeg tror du vet forbanna godt at å si noe slikt liksom "beskriver henne slik at du er garantert all sympati selv...!"

Jeg tror du er sjalu! Jeg har flere barn selv, og egosentriske venninner som sutret over at jeg ikke hadde tid til å dulle med dem og fjaseproblemene deres, de kuttet jeg ut. Et par av dem kom tilbake når de selv fikk barn og ba pent om vi kunne begynne å treffes igjen, og gjett hvem som da var mest opptatt av drittbleier og gulp...

←

Det er ikke spekulasjon. Det er fakta slik trådstarter ser problemet.

At mor ikke lar barnet være alene med far, men tar ut ferie i hans permisjon og at hun deretter arbeider hjemme for arbeidsgiver etter permisjonen, bekrefter langt på vei dette.

Hvorfor hun ikke vil la barnet få den kontakten med far som er ønskelig kan du gjerne spekulere på, men du må forvente tilsvarende spekulasjoner tilbake.

Jeg tror faktisk mor på generelt grunnlag har godt av å komme seg litt bort fra barn og barnefar med jevne mellomrom. Hun er naturligvis ikke mindre glad i barnet av den grunn, men slik hun håndterer dette i dag synes det som om hun ønsker "å eie" barnet. Det er nok en del av slike mødre som aldri vil slippe til far i større grad enn det som loven tilsier, og derfor blir alene om barnet i barselstiden.

Det hadde sansynligvis vært bedre for alle 3 parter at far var mer alene med barnet.