Vil ikke ha barn

[Gjest Gjest idag]

Lurer på om noen her har vært i samme situasjon som meg.

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år og gift i snart 1 år. Helt siden vi ble sammen ga jeg beskjed om at jeg ikke vil ha barn og det respekterte han da. Tiden har gått og vi er nå gift. Kjøpt oss hus og alt er bare vel.

Helt til temaet barn dukker opp..... han vil ha barn. Ikke idag men om et par år.

Her sitter jeg og føler meg litt lurt, han kommer ikke til å klare å overbevise meg og nå føler jeg at vi ikke kommer lenger i forholdet.

Trodde han virkelig at jeg kom til å ombestemme meg?

Jeg elsker han av hele mitt hjerte og føler meg knust nå, hva om han drar fra meg pga av det.

Vi har kranglet om det og for ikke så lenge siden stå jeg klar med kofferten. Følte meg sviktet. Alt var liksom min feil....

Jeg er ung, 27 år og kan sikkert få det fint. Men har brukt 9 år av livet mitt på en som plutselig vil annet enn meg. Er jeg egoistisk? Føler meg helt for jævlig...

Om noen har vært i samme situasjon fortell meg hva dere gjorde for at alt skulle bli bedre eller er det ingen vei utenom skilsmisse?

[valentino]

Trodde han virkelig at jeg kom til å ombestemme meg?

Jeg elsker han av hele mitt hjerte og føler meg knust nå, hva om han drar fra meg pga av det.

←

Det er vanlig at jenter endrer syn på om de vil ha barn eller ikke. Derfor er det ikke så rart at han håpet du ville endre mening.

Ellers er det ikke konstruktivt for hverken deg eller mannen på lang sikt å holde sammen. Han vil ha barn, og må få det med noen som vil det samme. Du vil ikke ha barn og kan ikke være sammen med en som vil ha det.

Det kan også være at du kommer til å ønske barn om 10 år. Hvorfor er du så sikker på at du aldri vil ha barn?

Endret 17. april 2006 av valentino

[Gjest Gjest]

Det kan også være at du kommer til å ønske barn om 10 år. Hvorfor er du så sikker på at du aldri vil ha barn?

←

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke vil ha barn. Liker livet akkurat som den er den. Forpliktelser kun overfor meg selv og mannen min. Ingen andre å ta hensyn til....

Et barn skal være ønsket når den kommer til verden.

[Gjest Hilde K S]

Her sitter jeg og føler meg litt lurt, han kommer ikke til å klare å overbevise meg og nå føler jeg at vi ikke kommer lenger i forholdet.

Trodde han virkelig at jeg kom til å ombestemme meg?

Jeg elsker han av hele mitt hjerte og føler meg knust nå, hva om han drar fra meg pga av det.

Vi har kranglet om det og for ikke så lenge siden stå jeg klar med kofferten. Følte meg sviktet. Alt var liksom min feil....

Jeg er ung, 27 år og kan sikkert få det fint. Men har brukt 9 år av livet mitt på en som plutselig vil annet enn meg. Er jeg egoistisk? Føler meg helt for jævlig...

Om noen har vært i samme situasjon fortell meg hva dere gjorde for at alt skulle bli bedre eller er det ingen vei utenom skilsmisse?

←

Hvorfor føler du deg lurt? I løpet av ni år skifter man mening om mangt og mye opptil flere ganger.

Når man går inn i et forhold risikerer man å bruke år av livet på en person. Det er synd å angre på disse årene, de er jo allerede borte.

Det er ikke egoistisk å ikke ønske seg barn, det er et valg man tar.

Om uenigheten rundt dette er nok til å gå fra hverandre, er vel kanskje mer opp til ham enn til deg. Det er jo han som ønsker noe fra en livsledsager som du ikke er villig til å gi. Om dette med å få barn er så viktig for ham, bør han vel finne seg en dame som også vil ha barn.

[Gjest Mr. Mose]

Lurer på om noen her har vært i samme situasjon som meg.

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år og gift i snart 1 år. Helt siden vi ble sammen ga jeg beskjed om at jeg ikke vil ha barn og det respekterte han da. Tiden har gått og vi er nå gift. Kjøpt oss hus og alt er bare vel.

Helt til temaet barn dukker opp..... han vil ha barn. Ikke idag men om et par år.

Her sitter jeg og føler meg litt lurt, han kommer ikke til å klare å overbevise meg og nå føler jeg at vi ikke kommer lenger i forholdet.

Trodde han virkelig at jeg kom til å ombestemme meg?

Jeg elsker han av hele mitt hjerte og føler meg knust nå, hva om han drar fra meg pga av det.

Vi har kranglet om det og for ikke så lenge siden stå jeg klar med kofferten. Følte meg sviktet. Alt var liksom min feil....

Jeg er ung, 27 år og kan sikkert få det fint. Men har brukt 9 år av livet mitt på en som plutselig vil annet enn meg. Er jeg egoistisk? Føler meg helt for jævlig...

Om noen har vært i samme situasjon fortell meg hva dere gjorde for at alt skulle bli bedre eller er det ingen vei utenom skilsmisse?

←

Synes ikke du skal dømme ham for hardt, det synspunktet kan endre seg over tid.

Det er heller ingen grunn til at du skal føle deg jævlig, siden du har vært ærlig om dette siden starten.

Jeg har ei venninne som tenker som deg, og jeg tenker i mitt stille sinn at det er bare plass til ét barn i et forhold med henne: hun selv How cute she is...

Og jeg sier det i beste mening - folk er forskjellige, og om hun vil være den eneste i et forhold og ha all oppmerksomheten, vel .. ikke meg i mot.

Noen jenter vil ha pappa, elsker og ektemann i ett, og noen menn fyller den rollen, andre ikke.

Jeje, jeg håper du ikke synes dette virket fornedrende, for det var ikke ment sånn

[Gjest Embla s]

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke vil ha barn. Liker livet akkurat som den er den. Forpliktelser kun overfor meg selv og mannen min. Ingen andre å ta hensyn til....

Et barn skal være ønsket når den kommer til verden.

←

Du regner vel ikke med å forbli akkurat som du er i dag resten av livet? De fleste av oss endrer interesser og mål etterhvert som vi blir eldre. Så selv om du ikke har lyst på barn i dag, tror jeg det er fåfengt å tro at det nødvendigvis gjelder for resten av livet.

Selv de som minst av alt i verden ønsket seg barn syns som regel det er ganske ok hvis først "uhellet" er ute.

Hvis du virkelig mener at du ALDRI kommer til å takle å få barn, syns jeg du skal gjøre det klart for mannen din slik at han har mulighet til å vurdere hva som er viktigst i livet for seg selv. Syns det er en ganske stor sak å "nekte" et annet menneske barn.

[Gjest *Snart medlem*]

Her må du vurdere hva som er viktigst for deg. Er du så opptatt av å ikke få barn at du er villig til å ofre mannen du elsker for å forbli barnløs?

At du ikke vil ha barn, trenger ikke være ensbetydende med at du ikke vil få et barn for hans skyld.

[anonyma]

Lurer på om noen her har vært i samme situasjon som meg.

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år og gift i snart 1 år. Helt siden vi ble sammen ga jeg beskjed om at jeg ikke vil ha barn og det respekterte han da. Tiden har gått og vi er nå gift. Kjøpt oss hus og alt er bare vel.

Helt til temaet barn dukker opp..... han vil ha barn. Ikke idag men om et par år.

Her sitter jeg og føler meg litt lurt, han kommer ikke til å klare å overbevise meg og nå føler jeg at vi ikke kommer lenger i forholdet.

Trodde han virkelig at jeg kom til å ombestemme meg?

Jeg elsker han av hele mitt hjerte og føler meg knust nå, hva om han drar fra meg pga av det.

Vi har kranglet om det og for ikke så lenge siden stå jeg klar med kofferten. Følte meg sviktet. Alt var liksom min feil....

Jeg er ung, 27 år og kan sikkert få det fint. Men har brukt 9 år av livet mitt på en som plutselig vil annet enn meg. Er jeg egoistisk? Føler meg helt for jævlig...

Om noen har vært i samme situasjon fortell meg hva dere gjorde for at alt skulle bli bedre eller er det ingen vei utenom skilsmisse?

←

Ja, jeg har vært i (nesten) samme situasjon. Vi hadde vært sammen i over 7 år og gift i nesten 2 da bomben sprang. Han hadde hatt et forhod til en annen og det endte for vår del i skilsmisse. Kjenner godt igjen den følelsen av å ha blitt lurt og svikta.

Jeg har alltid visst at jeg ikke vil ha barn, dette tok jeg opp helt spesifikt før vi gifta oss, for jeg ville være sikker på at han visste hva han gikk til og hva han valgte. Allikevel fikk jeg vite i ettertid (fra andre) at de hadde snakket om å få barn sammen, at han hadde lyst på det. Så ja, det er lov å ombestemme seg, men da må man og ta konsekvensen av det.

Dette er ikke din feil. Du har vært helt tydelig på det hele tiden, han har visst det og valgt å være sammen med deg. MEN på sikt kan det være vanskelig å få forholdet deres på rett kjøl igjen. Dere kan (bør) i allefall ikke bare ignorere det.

Sånn jeg ser det har dere et par valg. Snakke ordentlig ut om dette, evt få hjelp av en familieterapeut, komme skikkelig til bunns i saken. Eller ta konsekvensene av at dere har veldig forskjellig syn og gå hver deres vei.

Du er ung, han er kanskje på samme alder(?) Dere har god tid til å etablere nye liv og nye forhold som passer bedre for dere. Nå ser jeg selvfølgelig bort fra at dere elsker hverandre og har et sterkt forhold som overvinner alt dette.......

Kan ikke annet enn å gi deg en god og råde deg til snakke ordentlig med mannen din igjen.

At du ikke vil ha barn, trenger ikke være ensbetydende med at du ikke vil få et barn for hans skyld.

←

Sånne uttalelser gjør meg litt oppgitt, hvorfor skal hun gjøre det for hans skyld? Han har hele tiden visst at hun ikke ville ha barn og valgt henne. Er det ikke da også hans ansvar å innrette seg etter det? Dette blir for dumt og lettvint å si synes jeg. Får følelsen av at innleggerne her synes at barn er det viktigste av alt, emningen med livet osv. Det er dessverre en holdning vi som har valgt å ikke ha barn møter stadig vekk. OG det er en helt annen debatt som vi ikke trenger å ta her.

[Gjest *Snart medlem*]

Sånne uttalelser gjør meg litt oppgitt, hvorfor skal hun gjøre det for hans skyld? Han har hele tiden visst at hun ikke ville ha barn og valgt henne. Er det ikke da også hans ansvar å innrette seg etter det? Dette blir for dumt og lettvint å si synes jeg. Får følelsen av at innleggerne her synes at barn er det viktigste av alt, emningen med livet osv. Det er dessverre en holdning vi som har valgt å ikke ha barn møter stadig vekk. OG det er en helt annen debatt som vi ikke trenger å ta her.

←

Veel.

Jeg er en av dem som ikke på noen måte kan tenke meg barn, men jeg har en samboer som jeg elsker over alt. Han er fullstendig klar over mitt standpunkt, og respekterer det. Men dersom han skulle skifte mening og finne ut at barn var det viktigste for ham, og han ville gå fra meg dersom vi ikke skulle komme til noen enighet - ja, da ville jeg personlig vurdert tanken å få barn om ikke annet.

Poenget mitt var at når man er i et forhold, så må man inngå en del kompromisser, og man er et team som arbeider sammen. I den forbindelse må man også veie opp mot hverandre hva som er viktigst: 1) mannen du elsker, inklusiv barn, eller 2) ikke noe barn, og ikke mannen du elsker. Dette gjelder selvsagt for mannen også, så hvis man snakker om gjensidig kjærlighet vil vel begge parter gå med på en samtale omkring det hele?

Kjærlighet handler om respekt, og denne går begge veier. Derfor er jeg villig til å vurdere å få barn dersom min samboer gjerne vil ha det. Derfor vil han også være villig til å akseptere mitt standpunkt men samtidig bli værende hos meg.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du burde ta litt hensyn til mannen din også, ikke bare være så kald og egoistisk at du mener du aldri i løpet av ditt liv vil ha barn...Hva galt har du opplevd med den holdningen?

[Usikker]

Det er ikke bare to stk dette gjelder. Hva med barnet som evt kommer til verden da? Ønsket sterkt av den ene, men ikke den andre

Er selv frivillig barnløs - og har vært fast bestemt på å ikke få barn. Men, det har kostet.............

Det er mye å ta hensyn til - å tenke på, når man skal sette barn til verden - man tar på seg ansvar for et lite menneske, et menneske med tanker, følelser og egen vilje. Et enormt ansvar........... Men, man må da ikke glemme alle gledene det gir heller

[Usikker]

Jeg synes du burde ta litt hensyn til mannen din også, ikke bare være så kald og egoistisk at du mener du aldri i løpet av ditt liv vil ha barn...Hva galt har du opplevd med den holdningen? 

←

Hvorfor er man kald og egoistisk om man ikke vil ha barn :klø:

[Cata]

Jeg synes ikke du er egoistisk, trådstarter. Du har hele tiden vært klar på at du ikke vil ha barn og det er en ærlig sak. Her er det mannen din som har forandret mening underveis i løpet, men så lenge han har fortalt deg det, så er det jo en ærlig sak fra hans side også.

Er enig med anonyma i at dere bør drøfte saken om igjen og kanskje også oppsøke en familierådgiver, men hvis han er så fast bestemt på at han ønsker barn så kan det nok være det ender med brudd ja.

Håper imidlertid dere finner en løsning.

[Gjest Gjest]

Her må du vurdere hva som er viktigst for deg. Er du så opptatt av å ikke få barn at du er villig til å ofre mannen du elsker for å forbli barnløs?

At du ikke vil ha barn, trenger ikke være ensbetydende med at du ikke vil få et barn for hans skyld.

←

Hva med å få barn for barnets skyld da? Håper virkelig at jeg selv var ønsket av begge mine foreldre, ikke at den ga etter for maset og gikk med på å få barn for den andres skyld.

Jeg synes denne situasjonen egentlig er ganske grei: Du har helt fra starten gjort det klart at du ikke ønsker barn. Du har ikke endret mening de siste 9 årene. det kan hende du vil endre mening, men mannen din gikk inn i ekteskapet med full informasjon om din holdning til det å få barn. Hvis mannen din tror du vil endre mening har han ingen garanti for at det vil skje. Hvis barn er så viktig for ham, må han nesten finne seg en annen. Hvis han ofrer et framtidig barn for forholdet til deg, så var han kanskje ikke den rette personen i livet ditt heller? Hvis han tror han kan overtale deg, er han også på bærtur. Et barn må være ønsket av begge foreldre. Mas om baby viser bare at han har lite respekt for deg.

I en slik situasjon synes jeg mannen din enten må forlate deg nå til fordel for en verpesyk dame. Eller han innbefinner seg med situasjonen og innser at hvis du har lyst på barn vil di si fra. Hvis ikke ønsker du deg ikke barn, og da hjelper det ikke å mase.

Ofte er det jo gjerne motsatt: dama i forholdet er verpesyk, mens mannen vil beholde friheten. Jeg har inntrykk av at mange damer i en slik situasjon gjør mye for å overtale mannen eller i verste tilfeller tukler med prevensjonen osv. Jeg synes imidlertid det er like galt å overtale og mase på partneren sin om barn uansett kjønnet på den som ikke ønsker barn enda.

Å få barn er en såpass stor avgjørelse og så mye ansvar at begge må være enig i beslutningen. Hvis ikke mannen din er komfortabel med ditt valg, får han finne seg en annen. Men du har ikke gjort noe galt i denne saken: du har hele tiden vært ærlig mot mannen.

Og ja, livet kan så absolutt være meningsfullt uten barn. Og det trenger ikke bety at man er umoden at man ikke ønsker barn. Da er de iallefall modne nok til å innse at de ikke burde få barn. Ikke alle som skjønenr det beste for barna heller..De som tar avgjørelsen om ikke få barn har gjerne tenkt nøye gjennom valget sitt og er ofte reflekterte mennesker som prioriterer annerledes. De velger å stå imot presset man får på mange fronter om at "alle" par som er gift skal få barn.

Jeg synes iallefall du trådstarter gjør det riktige her ved å være ærlig. Snakk med mannen din om dette, og si at du sier fra hvis du er klar. Det vil sannsynligvis ikke hjelpe for ham at han maser på deg og lager store krangler ut av det.

[Gjest *Snart medlem*]

Hva med å få barn for barnets skyld da? Håper virkelig at jeg selv var ønsket av begge mine foreldre, ikke at den ga etter for maset og gikk med på å få barn for den andres skyld.

←

Som regel vil barnet bli elsket når det tross alt kommer til verden. Men dersom dette skulle være et argument bak hver fødsel i verden ville det ikke være mange barn som hadde blitt født.

Men personlig synes jeg uansett det er uansvarlig å bare få et barn uten å ha tenkt nøye gjennom det og innstilt seg på at det vil være en totalt annerledes situasjon. Dersom jeg skulle la meg overtale av samboer til å få barn, ville jeg trengt et par år på å venne meg til tanken og å sette meg inn i hva det nye livet ville medføre.

For å underbygge synspunktet i det forrige innlegget jeg skrev, mener jeg også at mannen til trådstarter er egoistisk dersom han nå har funnet ut at han ikke kan leve uten barn. Dersom han seriøst vurderer å gå fra trådstarter på grunn av noe han har vært klar over lenge, lurer jeg virkelig på om han virkelig elsker trådstarter.

Som jeg tidligere har sagt - kjærlighet handler om gjensidig respekt. Og begge sider må tenke gjennom sine standpunkter og diskutere disse nøye med hverandre hvis man faktisk ønsker å satse på forholdet.

[Gjest Sukkerert]

Jeg er helt uenig med dem som sier at trådstarter er egoistisk fordi hun ikke vil ha barn.

Egoistisk overfor hvem? Mannen? Han har hele tiden visst at hun ikke ønsker barn. Og det er vel det eventuelle barnet som er viktigst her. Å bæres fram og oppdras av en mor som ikke ønsket deg, kan ikke være sunt.

Eller mener dere det er egoistisk overfor det ufødte barnet? Det finnes nok av kvinner som føder barn til denne allerede overfylte jorda.

[Mossa]

Å finne frem til løsninger som begge kan leve med er livsviktig i et forhold, men når den ene ikke ønsker- og har aldri ønsket barn, da kan det bli en vanskelig forhandlingsrunde.

Det er ikke alle som vil ha barn, som faktisk tenker at det hadde vært verdens undergang dersom de hadde blitt gravide. Og da er det faktisk et valg andre er nødt til å respektere. Man skaffer seg ikke barn bare for husfredens skyld. Heller ikke fordi noen andre ønsker at du skal få det! Det er en kjempeoppgave en har foran seg som mor/far. Og er ikke barnet på noen måte ønsket, så kan det bli skjebnesvangert for alle parter.

Det er ikke egoistisk å ikke ønske seg barn, det er jo av ren egoisme man får det tross alt. Hvorfor i alle dager skal man fire på en slik utrolig viktig avgjørelse. For det å velge å ikke få barn krever harde diskusjoner med seg selv...og til tider andre! Det er liksom ikke lov å ikke ønske å bli mor/far. Ingen som selv ikke er i den situasjonen kommer nok kanskje aldri til å forstå det. Men å respektere det må de!

[Gjest Gjest]

Jeg er helt uenig med dem som sier at trådstarter er egoistisk fordi hun ikke vil ha barn.

Egoistisk overfor hvem? Mannen? Han har hele tiden visst at hun ikke ønsker barn. Og det er vel det eventuelle barnet som er viktigst her. Å bæres fram og oppdras av en mor som ikke ønsket deg, kan ikke være sunt.

Eller mener dere det er egoistisk overfor det ufødte barnet? Det finnes nok av kvinner som føder barn til denne allerede overfylte jorda.

←

meget bra sagt, helt enig. Trådstarter har vært ærlig hele tida, mannen får ta situasjonen utfra de gitte forutsetningene!

[Abr@xas]

Jeg syns ikke du har grunn til å føle deg lurt.

Ni år er lang tid, og det er helt normalt å forandre synspunkter på en hel del ting iløpet av livet.

Jeg syns ikke du skal få barn for hans skyld, når du overhodet ikke ønsker dette.

Dette må bli opp til han, om han ønsker å leve livet barnløst, eller finne seg en som ønsker seg barn.

Slik dere har det nå, vil uansett en av dere måtte ofre noe.

Enten må du bli gravid mot ditt ønske for å leve videre med han, eller han må gå mot sitt ønske om å få barn for å fortsette livet sammen med deg.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er interessant å se dette i lys av at det er ei jente som har skrevet innlegget og som ikke vil ha barn, mens det i mange "motsatte" tilfelle er babysyke jenter som skriver tåredryppende innlegg om mannen som ikke vil ha barn ennå.

For det første er jeg veldig enig med anonyma, Sukkerert, Usikker og noen av gjestene. Man får ikke barn for å bevare forholdet (selv om det finnes ulike måter å prøve dette på, fungerer det oftest ikke). Jeg synes det er helt sprøtt at noen tar så lett på det å få barn at de foreslår at trådstarter bør få det "for samboerens skyld". Det er tross alt et større valg enn å skaffe seg hund når bare den ene parten liker hunder.

Og det er ikke rart at du er overrasket og føler deg "snytt" selv om det også er sant at mange forandrer meninger over tid - ofte om livsstil og barn...

Jeg synes heller ikke det er bare opp til han om han vil fortsette å være sammen med deg selv om du ikke vil ha barn. Hvis han fullt ut aksepterer at dere ikke kommer til å få barn, så greit nok, men i mange tilfelle vil den parten som ønsker barn fortsette å "mase" eller "presse" den andre. Dette presset tror jeg kan være like vanskelig å leve med for den ene som forventet barnløshet for den andre, men jeg tror mange har lett for å bare se den som "nekter" den andre et barn... Lite nyansert synes jeg.

En annen ting er at jeg personlig ville gitt det litt tid (men det virker det jo også som du har gjort). Jeg vet ikke hvilke grunner du har til å ikke ønske barn, men jeg er selv frivillig barnløs (i et godt forhold) og kjenner meg igjen. Det er ikke dermed sagt at det - for meg - ikke er et ønske som KAN komme; tipset man gir til babysyke jenter med uvillige menn her inne er jo å begynne å snakke om baby for han. Etter en stund modnes av og til tanken hos den andre. Sleipt triks, men det er kanskje noe slikt mannen din har tenkt?