Dårlig selvtillitt...trenger litt hjelp!

[Gjest Gjest]

Hei folkens.

Er en jente på 21 år som sliter litt for tiden. Jeg plages av dårlig selvtillitt og er veldig misfornøyd med mitt eget utseende.

Egentlig er jeg en veldig sterk, positiv og ressurssterk jente, som har alle forutsetninger for å gjøre det bra i livet. Dvs...jeg gjør det bra. Er snart ferdig med tre års høyskoleutdanning, er aktiv innen idrett, får stort sett til alt jeg vil og har hatt en positiv oppvekst.

Når denne dårlige selvtillitten, eller kanskje jeg heller skal si usikkerheten startet vet jeg ikke riktig.

Jeg fikk min første skikkelige kjæreste når jeg var 15 år. Han var en av de kjekkeste på skolen, og ettersom jeg ikke var av de peneste, men heller ikke noen nerd, så jeg på meg selv som heldig som fikk ham. Hadde vært intressert i han i to år når vi endelig begynte å treffes. Vi var med i den "kule gjengen" begge to og hadde ett og et halvt flott år sammen. Senere har vi vært mye sammen både som venner og som "fucking good friends", noe som har fungert stort sett veldig bra hvis man ser bort ifra perioden rett etter bruddet, hvor han angret seg så mye og savnet meg så mye at han var helt tullete.

Senere gikk jeg inn i ett nytt ett og et halvt år langt forhold. Også dette med en relativt kjekk og ressurssterk gutt. Bruddet med denne gutten var veldig mye tøffere enn med gutt nr 1 men også vi er venner den dag i dag.

Problemet mitt er at nå har jeg snart vært singel i 3 år, og selvtillitten går bare nedover. Når jeg hadde kjæreste(og også når jeg har vært sammen med eksen)haglet komplimentene. Jeg fikk daglig høre at jeg var pen og fantastisk og nydelig og det var ikke måte på. At mine tidligere kjærester har vært fornøyd med meg rent seksuelt har det heller aldri vært noen tvil om.

Jeg har en liten teori om at jeg, etter å ha vært sammen med såpass kjekke gutter har blitt veldig kresen. Jeg flørter ikke med "hvem som helst" på byen, og jeg er heller ikke redd for å si ifra hvis jeg ikke er intressert i en som prøver seg. Det er ikke meningen å virke hard eller agressiv men jeg har forstått at jeg kan virke sånn.

Jeg har egentlig alltid vært veldig fornøyd med min egen kropp. Jeg har ikke veldig store pupper, men helt passe. Har aldri vært plaget av uren hud, og har alltid vært slank. Jeg trener mye, så jeg har veldig mye muskelmasse, noe som gjør at jeg veier mye uten å se tykk ut. De siste par årene har jeg likevel lagt på meg litt. Jeg veier nå 74 kg og er 175 cm høy.

Har alltid sett på meg selv som relativt pen, men det siste året mistenker jeg meg selv for å ha sett meg blind i speilet. Ingen av mine venninner(som ser ganske bra ut)sier noen gang at jeg er pen, og det er lenge siden jeg har hørt en gutt si det. Faktisk har det gått så langt at jeg har innbilt meg selv at gutter jeg har klina med når jeg har vært på byen(det er ikke så mange...les over ang. kresenhet)har gjort det fordi de har hatt ett veddemål med kameratene om å kline med den styggeste jenta de fant...sånne ting. Selv regner jeg meg som muligens penere, men definitivt med bedre kropp enn endel av mine venninner. Likevel er det de som sjekker opp flest gutter.(Vet jeg ikke kan ta det som skjer på byen så alvorlig..men det er faktisk førsteinntrykket som gjelder der...og jeg gjør det ikke sååå bra da..)

Uff, dette blir veldig langt, men jeg bare må få det ut.

Egentlig føler jeg selv at jeg er ganske bra, men jeg er redd for at jeg som jeg nevner over, har sett meg blind på mitt eget speilbilde. Kanskje er jeg egentlig kjempestygg?!?Hvordan kan jeg vite det?Jeg har jo sett det samme speilbildet i 21 år nå.

Det jeg vil frem til er:

etter ca 4 år med to kjærester som gav meg en selvtillitts"boost" uten like har jeg nå blitt så usikker på meg selv at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Lurer på om noen har opplevd noe liknende og om dette er helt vanlig!?!

Blir veldig glad for svar...

Lillemy

[valentino]

Du må ikke dømme din egen attraktivitet på hva andre sier. Det er tydelig at du har vært avhengig av bekreftelse fra dine to ekser for å føle deg attraktiv da. Når du nå ikke har dem rundt deg savner du bekreftelse på at du er attraktiv. Du må vite med deg selv at du er det. Dersom du går rundt og forutsetter at du er attraktiv så vises det til omverdenen.

Det at du har vært sammen med de to kjekke eksene dine er ett bevis på at du er attraktiv. Ta dette med deg videre, og ikke tvil ett sekund på at du er attraktiv.

[valentino]

Selvtillit er et vanskelig tema. En måte å bygge selvtillit er å forsøke ulike ting. Du må begynne å ta initiativ overfor de du er tiltrukket av. Lær av responsene du får og tilpass fremgangsmåten din.

[forelzka]

Du er veldig fokusert på det ytre. Både hos deg selv og andre.

Jeg tror ikke du har vært skikkeli forelska iom at du kun nevner det ytre når du forteller om dine x'er.

Den dagen du møter den rette vil ikke det ytre ha så mye å si. Da vil de små tingene telle mest og du vil merke at du ser på deg selv og andre med nye øyne.

Jeg synes du skal jobbe med deg selv. Prøve å legge merke til det indre hos andre. Feks i familien din.... Hvilke gode indre verdier finner du hos dem?

Den dårlige selvtilliten din tror jeg blir borte når du ser på andre verdier enn det ytre.

Har du hørt/lagt merke til at andre reagerer på ditt fokus på det ytre?

Endret 17. april 2006 av forelzka

[Gjest Gjest]

Hei.

Tusen takk for svar.

Begge mine to exer er fantastiske mennesker som jeg ble intressert i pga hvordan de er som personer. Det at de så bra ut var ett pluss. Så: ja jeg var skikkelig forelsket.

Jeg er langt ifra en overfladisk person, og jeg er trygg på at jeg har en bra personlighet. Mine venninner har også gode indre verdier og en flotte mennesker på mange andre måter enn bare hvordan de ser ut. Ingen har noen gang fortalt meg at jeg fokuserer mye på det ytre. Hvis jeg kommer i snakk med en kjekk gutt og under samtalen finner ut at han har verdier/meninger o.l. som strider imot det jeg selv syns så sier jeg ifra om det eller slutter å flørte med han. Det er turn off når personligheten krasjer...

Det jeg føler er at jeg er inne i en periode hvor jeg tviler veldig mye på mitt eget utseende. Jeg er usikker på hvordan jeg "egentlig" ser ut, om dere skjønner? SÅ det jeg lurer litt på er om det er helt vanlig med slike perioder(over lengre tid...ett år...)og om det går over?

Lillemy

[forelzka]

Hei.

Tusen takk for svar.

Begge mine to exer er fantastiske mennesker som jeg ble intressert i pga hvordan de er som personer. Det at de så bra ut var ett pluss. Så: ja jeg var skikkelig forelsket.

Jeg er langt ifra en overfladisk person, og jeg er trygg på at jeg har en bra personlighet. Mine venninner har også gode indre verdier og en flotte mennesker på mange andre måter enn bare hvordan de ser ut. Ingen har noen gang fortalt meg at jeg fokuserer mye på det ytre. Hvis jeg kommer i snakk med en kjekk gutt og under samtalen finner ut at han har verdier/meninger o.l. som strider imot det jeg selv syns så sier jeg ifra om det eller slutter å flørte med han. Det er turn off når personligheten krasjer...

Det jeg føler er at jeg er inne i en periode hvor jeg tviler veldig mye på mitt eget utseende. Jeg er usikker på hvordan jeg "egentlig" ser ut, om dere skjønner? SÅ det jeg lurer litt på er om det er helt vanlig med slike perioder(over lengre tid...ett år...)og om det går over?

Lillemy

←

Du virket veldig overflatisk i ditt første innlegg, noe jeg nå skjønner hvorfor.

Så bra at du ikke er det

Du høres ut som en sporty og flott jente, og det kan jeg si uten å ha møtt deg.

Jeg har selv gått mye opp og ned i vekt (fra 45 kg til 110 kg), så jeg har tvilt veldig mye på mitt eget utseende ofte!!!! Vet venninner har hatt det sånn av og til de og, så jeg tror ikke du er unormal

[Gjest Jente_81]

Hei der....

Jeg føler meg litt samme som deg.... Så skjønner deg veldig godt.

Jeg har bare vært singel i 6 mnd etter 6 år!.... Men likevell føler jeg at komplimentene kom hyppigere når jeg var opptatt....

Jeg føler meg også ganske kresen nå.... Jeg vet hva jeg vil ha, og har ikke lyst å gi meg før jeg får det Når jeg finner meg en mann, skal han tenne meg både med utseende og det som er innvendig - tenker i hverfall jeg...

Var på byen for noen dager siden, og da kom det en type som begynte å spørre med om all slags ting. alder osv... Jeg merket at han var ikke min type en plass, så var ikke helt overbegeistra. Han begynte å spørre om venninna mi, og jeg sa at han måtte bare gå å spørre henne selv. Etter noen sekunder fikk jeg slengt i trynet - Hvorfor spiller du så hard to get? Jeg svarte : jeg er rett og slett ikke interressert!

Jeg følte meg ikke helt som meg selv der. Pleier ikke å klare å si sånn rett ut.... men sånn ble det.

[*melis*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i den følelsen du beskriver. Har selv alltid sett på meg selv som relativt pen, og har blitt sjekket opp av mange av de fineste og populære guttene fra hjembyen. Har også, helt fra jeg var liten, vært litt bortskjemt med komplimenter. Så flyttet jeg bort for å studere, ble plutselig utrolig usikker på meg selv og turte nesten ikke snakke med folk. Dette førte selvsagt til at jeg ikke ble kjendt med noen, og dermed ble det til at jeg brukte stort sett hele fritiden på å sitte hjemme og lese eller gjøre andre asosiale ting. I denne perioden var jeg ganske langt nede. Ettersom jeg nesten ikke omgikk andre mennesker, ble det selvsagt også dårlig med komplimenter, både på utseende og personlighet.

Dette førte til at jeg begynte å tvile veldig på min egen bedømmingsevne og begynte å se på meg selv som verdens kjedeligste menneske.

Prøver å gjøre meg uavhengig av komplimenter fra andre, men det er søren meg ikke lett. Når jeg er hjemme og går ut på byen er det nesten slik at kvelden er mislykket hvis ikke jeg har fått minst et par-tre komplimenter. Vet det høres sykt ut, men sånn er nå engang vi mennesker, de fleste er avhengige av tilbakemeldinger fra andre i en eller annen form, og når man er vandt med komplimenter for utseendet, savner man det veldig når de uteblir.

[Agenta]

Hff da jenter.... Blir trist av å lese her. Trenger dere virkelig komplimenter av andre for å skjønne at dere er flotte?!?

Men det er tydelig at dere ikke har dårlig selvtilit. De som har det vil ikke ha komplimenter, for da vet de at den som gir komplimentet ser på en. Og det er ikke noe særlig for en som synes h*n er stygg.

Jeg synes det er forferdelig at dere higer etter andres annerkjennelse. Ja det er viktig for mennesker å bli sett, men kommentarer om utseende har ikke noe med det å gjøre.

Tips: Trådstarter sier hun driver med idrett. Der må du vel få komplimenter? "Så fort du løp 100 meter. Du er jammen flink!" Sånne komentarer må vel være bedre å få, og bety mer enn om noen sier:" Så pen du er"?

Selv er jeg full av selvtillit, og blir ikke særlig smigret av komentarer jeg får på byen. " Du er den deiligste dama i rommet her". "Ja det vet jeg vel", tenker jeg, men svarer: "Det var pent av deg å si". For det er det jo, men jeg trenger ikke å høre noen si det. I mine øyne er jeg den deiligste dama, men jeg oppfører meg ikke ufint ovenfor andre av den grunn.

Et tips til: En som stråler og har positiv energi får oftere komplimenter enn de som ikke har det. Uavhengi av utseende. Har du det gøy, vil man virke mer spennede for andre.

Ble litt selvmotsigende det her... Jaja.. Stå på!! Det går seg nok til. Men husk å ha det gøy. Da vil folk legge merke til deg.

[Gjest selvtillitt....]

Etter mitt syn er dårlig selvtillitt en personlig greie. Man kan ha dårlig selvtillitt på ulike nivåer. Den kommer i ulike former. Vi mennesker er så forskjellige at det går ikke av å definere hva som er rett og galt her.

For min del har jeg ikke bare dårlig selvtillitt, men den er på bånn.

Til tider er jeg paranoid, tror alle er ute etter meg.

Utseende mitt virker som at tiltrekke gutter, men det er noe jeg helst ikke vil. Liker ikke den oppmerksomheten.

En venninne sa til meg en gang: Noen er ute etter oppmerksomhet når de er ute på by`n, men du får det automatisk!

Det er sikkert veldig pent sagt, men altså en plagsom greie for ei som ikke gjør noe for å få oppmerksomhet.

Derav SJELDEN ute.

Men sånn er det nå bare. Vet at jenter er misunnelige både på kroppen min og utseende ellers. Men jeg hadde gjort mye for å se annerledes ut!

[Gjest synseren]

Prøver å gjøre meg uavhengig av komplimenter fra andre, men det er søren meg ikke lett. Når jeg er hjemme og går ut på byen er det nesten slik at kvelden er mislykket hvis ikke jeg har fått minst et par-tre komplimenter. Vet det høres sykt ut, men sånn er nå engang vi mennesker, de fleste er avhengige av tilbakemeldinger fra andre i en eller annen form, og når man er vandt med komplimenter for utseendet, savner man det veldig når de uteblir.

←

Hvis vi går rundt og er avhengig av andres annerkjennelse da blir vi ulykkelig. Da blir det opp til andre hvor "lykkelig evnt. ulykkelig" vi skal føle oss.

Men derimot de gangene du får komplimenter for fint utseende fin personlighet, skal du trekke til deg hvert ord og glede deg over det, fordi det er ikke så ofte det skjer.