en novelle jeg har skrevet

[snagglepusnos]

og gjerne komme med kontruktiv kritikk,så jeg kan utvikle meg med skrivingen min.

http://fortellinger.net/tekster/noveller/k...leger_alle_saar

skrev den for to år siden.

På forhånd takk

[Gjest King James II]

synnes den var kjedelig og dårlig. Og ja det er min mening

Endret 16. april 2006 av Trajan Cicero

[Gjest Gjest_Pia_*]

Beklager, mener ikke å såre deg bevisst her, men jeg kom ikke lengre enn til den syvende linjen så orket jeg ikke mer. Synes språket var dårlig/kjedelig og fant i ingen grunn til å lese videre.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det var interessant å lese om dine tanker om dette, men jeg tror ikke den går under kategorien novelle nei.... En novelle er en kort fortelling det, og dette var mer som en dagbok.

Ellers syns jeg det var lesing som gjorde at jeg tnekte litt..

[Gjest Gjest_Bare innom_*]

Hei, jeg har lest novellen din, og gir deg tilbakemelding som du ønsket.

Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg, men jeg gjør et forsøk...

Jeg ber om unnskyldning om du føler jeg går for langt med min kritikk, det er ikke meningen. Det er vanskelig å få kritikk til å høres positivt ut

Først og fremst: En flott tema du har tatt for deg. Dette er noe alle kjenner igjen!

Personlig og nært skrevet, du stiller alle de riktige spørsmålene, og akkurat som i virkeligheten er svarene komplekse.

Du skaper en stemning som drar leseren inn i ditt hjerte/hode, og som de aller fleste kan kjenne seg igjen i. (som jeg nevnte tidligere.)

Du har også et godt muntlig språk!

Min første tanke er at du beskriver mange tanker og følelser, men at det hadde vært lettere å identifisere seg med disse om du hadde skapt en "handling" rundt følelsene.

Et eksempel i full fart:

Du skrev (sitat):

"Han var den første som knuste hjertet mitt.. Men jeg klarte da og komme over han også.. selv om det tok en hel evighet.. Men fortsatt har han satt sitt spor i hjertet mitt.. det arret vil alltid være der.. som en påminnelse om den tiden da jeg så verden gjennom et par lyserosa solbriller ... men fortsatt kjenner jeg det stikker litt i hjertet når jeg ser han med andre, selv om jeg bare ønsker han alt godt, han fortjener kun det beste.. men savner litt den tiden jeg var den beste.. for han.. i hans øyne.. De intenst grønne øynene hans

Jeg er ikke en forfatter, men som leser ville jeg ha foretrukket en litt annen variant: (mine "endringer" står i parantes, og som sagt, kun skrevet i full fart)

"Han var den første som knuste hjertet mitt.. (Som en virvelvind kom han inn i mitt liv, og tok meg med storm. Vi lekte og danset, lagde engler i strandens våte sand, vi svevde oss gjennom de lyserøde dagene, alt var lyst og lett. Men like fort som han kom inn i mitt liv, like fort forsvant han ut av det igjen. Jeg satt igjen forvirret og forlatt, dagene ble blå og grå, jeg så ikke lenger de lyse lette fargene.) Men jeg klarte da og komme over han også.. selv om det tok en hel evighet..

De endringene jeg snakker om bør bidra til å skape et bilde av det du skal beskrive, og i dette tilfellet en sinnstemning.

Når det gjelder den tekninske biten, så skriver du veldig lange setninger, og bruker utrolig mange "tankestreker" (...........), dette kan for meg personlig bli litt forstyrrende, selv om jeg skjønner hva du vil oppnå med dem.

Lykke til videre med skrivingen. Ikke la deg stoppe av "surmagede kritikere"! (som meg ).

[Gjest gjest1]

Du har nokre gode linjer og avsnitt, men alt i alt er teksten kjedelig og klisje-aktig. Det er vanskeleg å halde tråden, og spennings-momenta er for få. Jobb vidare med gode skildringar og unngå klisjear, så skal du nok sjå at du får gode tekstar! Lykke til, og KOS deg med skrivinga!

[Gjest Hippopotamus]

Jeg mener ikke å såre deg, men siden du spør forventer du vel ærlige svar.

Du hopper veldig mellom sjangerene her, men det er absolutt ingen novelle du har skrevet her.

Språket ditt er klisjefylt og litt "masete", dessuten gjentar du deg selv mye.

Du har laget ditt helt egne tegnsettingssystem som ikke akkurat gjør det enklere å lese teksten. Du ville tjene MYE på å dele opp i normale setninger og bruke punktum, komma, spørsmålstegn og store bokstaver på normal måte.

Når det gjelder selve innholdet vil jeg si det er litt tynt. Mye fine tanker her, men det er usammenhengende, gjentagende og uten noen som helst form for handling og kronologi.

Beklager, men denne teksten gir meg ingenting. Men fortsett å skrive! Det er godt å få tanker og følelser ned på papiret, og øvelse gjør mester!

[Litt Lost]

Ok begynnelse som skaper nysgjerrighet hos meg. Men etter hvert daler liksom spenningskurven og hele teksten får et antiklimaks. Ikke noe novellesjanger dette.

Tegnsettingen er dårlig. Stavingen kunne vært bedre, selv en stavekontroll kunne tatt seg av et par av de feilene jeg oppdaget.

Og selve noe i historien din får meg til å sette spørsmålstegn ved handlingen. Den store, ekte kjærligheten gikk tapt. Den tiden som huskes som den beste tiden. Han knuste hjertet. Men likevel hadde jenten i handlingen selv vært inne på tanken å forlate forholdet. Should I stay or should I go. Det passer liksom ikke helt inn når dette skal handle om at sår leges, knust hjerte, ekte kjærlighet. I virkeligheten ja, da kan tanker om å gå ofte dukke opp selv om forholdet er godt. Men i en slik historie ønsker jeg ikke å lese om noen tanker om å selv forlate forholdet når det fremholdes at hun sitter igjen med knust hjerte. Det kan i så fall komme på slutten, noen "seierstanker".

[Gjest Gjest]

Kanskje du bør forsøke å selge novellen din til In Side, Mag, Det nye, Romantikk, KG, osv.?

[Gjest Gjest]

Jeg er nok enig med de andre over her. Dette er ingen novelle. Dette minner meg om mine egne dagboknotater fra da jeg var 17. Tanker om hvordan drømmemannen var, hvor fantastisk det skulle være og hva jeg egentlig fortjente.

Det er mye, mye klisjéer i teksten din. Etter regn kommer sol, tiden leger alle sår, regnbuen på himmelen, sette spor i hjertet, regndråper, rosa briller, hjerte, smerte... Det gjør teksten rimelig intetsigende, egentlig. Lite personlig preg. Litt for klissete. Joda, jeg tenkte også det samme da jeg var 17, spekulerte mye på sånt, skrev hjerte-smerte dikt og greier, men det er ikke så spennende å lese for andre.

Det er dessuten alt for mange "tankepunktum" i teksten. Og: skal du ha det med, skal det være 3 punktum. Ikke to, ikke fire. Tre.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du er tøff som legger ut tekst til så offentlig vurdering. Jeg kommer ikke med egne vurderinger her, da det meste av det jeg synes om teksten allerede er sagt, men jeg vil anbefale deg å lese en del noveller. Det kan gi deg en bedre forståelse for sjangeren.

[Annie]

Som andre over har skrevet er tegnsettingen for dårlig. Bruken av flere punktum etterhverandre, kan være ok i en "chat", men i en fortelling er det lite egnet. Jeg falt helt ut etter 5 linjer, skrollet nedover og fant ut at det var den samme tegnsettingen hele veien. Da orket jeg ikke lese mer.

Oppfordrer deg allikevel til å fortsett å skrive. Dog med enkelte endringer.

[Gjest Gjest]

Håper jeg ikke tråkker i salaten nå, men jeg tenkte jeg skulle dele et utdrag fra mitt første spede forsøk på en novelle med deg. Denne er skrevet for ca 13 år siden.

Som du sikkert ser, så må det en god del endringer som på til for at denne skal bli "akseptabel", men jeg har ikke sluttet å skrive selv om mitt første forsøk så absolutt ikke ble så vellykket som jeg håpet på...

Hun våknet brått, og satte seg opp i sengen.

Det var midt på natten, og hun kunne ikke forstå hva som hadde vekket henne.

Ektemannen sov godt, han var vel utslitt, stakkars mann, så mye som han hadde jobbet den siste tiden.

Vel, hun kunne ikke tenke på det nå, hun måtte sjekke barna.

Hun gikk ut i gangen og rynket pannen. Var det noe galt med lyset? Det var så merkelig svakt, så mykt liksom. Det skar ikke i øynene selv om hun kom ut fra et mørkt rom, og det var uvanlig.

Hun var forundret, men tenkte ikke mere på det, hun måtte sjekke barna.

Barna sov sin søte søvn. De så ut som engler der de lå og sov, badet i det myke lyset fra gangen.

Ikke en lyd hørte hun, hverken utenfra, eller inne i huset. Alt var så fredelig og trygt, akkurat slik hun hadde drømt om i lang tid nå.

Hun gikk rundt i huset. Alt var perfekt.

Hun så ikke oppvasken som stod i hauger fra selskapet kvelden før. Hun så ikke askebegrene som var overfyllte, eller de halvtomme glassene som sperdte sin umiskjennellige duft av gammel alkohol. Alt hun så var et perfekt hus, som ikke behøvde ryddes.

Hun likte det slik, og ville ha det slik for alltid...................................................

MARIA

Hennes navn var Maria.

I en alder av 35 år hadde livet hennes fortonet seg akkurat som etter ei bok.

Hun hadde hatt en lykkelig barndom, eller rettere sagt hun gikk ut i fra at hun hadde hatt en lykkelig barndom. Hun husket egentllig ingenting fra den, bortsett fra enkelte episoder som hadde brent seg fast. Ut i fra dette kunne hun i alle fall gå ut i fra at hun hadde hatt en rolig barndom.

Hun hadde alltid beundret foreldrene, og alltid lyttet til deres råd. I hennes øyne var de perfekte, og det var uten tvil deres fortjeneste athun hadde begynt på handelsskolen da hun var ferdig på ungdomsskolen. Det var ikke nødvendig for henne å ha en utvidet skolegang. Meningen var at hun bare skulle jobbe noen få år til hun giftet seg. Da ville hun få nok å gjøre med å passe hus og barn. Mannen skulle selvfølgelig forsørge henne, deres datter skulle ikke være nødt til å jobbe.

Det gikk akkurat som foreldrene forutså.

I en alder av 19 år var hun ferdig men handelsskolen, og begynte som sekretær hos en av farens venner. To år senere møtte hun han som etter kort tid skulle bli hennes ektemann.

Han var holdt på å videreutdanne seg innen hjertemedisin på et av byens sykehus, og var noen år eldre enn henne ,men hun falt pladask for ham. I ham så hun en trygghet, både økonomisk og sosialt, som både hun og foreldrene anså som meget fordelaktig.

I tillegg var han både sjarmerende og stillferdig, noe som hun satte pris på. Han lignet egentlig på faren på mange punkt.

De giftet seg kun noen få måneder etter at de møttes første gang, og nøyaktig ti mnd. etter bryllupet ble deres første barn født. Det var en fin tid.

Karsten, hennes mann, bar henne på hendene denne første tiden, og lykken ble ikke mindre da deres andre barn kom til verden.

Livet var herlig, og Maria gjorde alt for at det skulle vare.

Barna var velstelte, hadde dyre klær, var ute minst tre timer om dagen, noe som skulle være sunt for unger, og hun leste for dem hver kveld. Hun var en god mor. I tillegg var hun den mest perfekte hustru og husmor en kunne tenke seg. Huset var alltid ryddig, middagen stod alltid på bordet når Karsten kom hjem fra sin jobb, og da var hun nystelt for alltid å være tiltrekkende for sin mann. Hennes liv var perfekt, det krevde en god del jobb, men det var perfekt.

Etter dette skjærer selvfølgelig alt seg, Maria blir syk i strevet etter perfeksjonisme, det er masse om-og-men før det blir en "lykkelig" slutt... (i alle fall for Maria)

Jeg har etter dette byttet genre, og funnet noe som passer meg bedre enn noveller, men skriver gjør jeg fremdeles! Jeg fikk faktisk utgitt en av mine historier for et par år tilbake..

Dette viser jeg deg bare for å illustrere at selv om de første forsøkene ikke alltid er like gode, så vil de bli bedre om en bare fortsetter å skrive!

Lykke til videre!