Har du noen gang blitt sviktet?

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 19 år som føler at jeg har blitt unormalt mye sviktet av mennesker som jeg har trodd var gode venner og av andre mennesker jeg har blitt glad i. Føler meg så utrolig ensom og venneløs for tiden og alle jeg betror meg til har en tendens til å forlate meg Fatter ikke hvorfor det er slik, men begynner å føle at jeg må ha en grusom personlighet siden ingen ser ut til å gidde å være sammen med meg/bli kjendt med meg. Jeg prøver virkelig å være en god venn, viser alltid interesse for vennene mine, og lytter når de har problemer. Føler bare liksom ikke at de er like interessert i meg.

Etter ungdomsskolen har jeg egentlig ikke hatt så veldig mange venner, 4-5 som jeg har sett på som nære, og en del bekjente i tillegg. (Bor forøvrig på bygda, der de fleste vet hvem de fleste er) Før jul hadde jeg en tøff periode, etter at han jeg var forelsket i og hadde "hatt noe på gang" med siste året innrømte at han bare hadde brukt meg. Etter dette hadde jeg et stort behov for å snakke med folk, og jeg betrodde meg til min beste venninne, som alltid har støttet meg og en gutt jeg trodde jeg kunne stole på. Siden ingen av dem bor hjemme lenger snakkes vi bare via sms og msn utenom ferien, men etter juleferien har det bare vært jeg som har tatt kontakt, og når jeg bestemte meg for å slutte med det har det blitt helt stille fra begge kanter. Har også en god venninne som jeg hadde veldig mye kontakt med, helt til hun fikk seg kjæreste. Nå gidder hun aldri å finne på noe lenger og når vi først skal gjøre noe sammen (feks. ut på "byen") ender det ofte opp med at hun plutselig bestemmer seg for å bli med kjæresten hjem uten å si fra engang. I tillegg til dette har jeg også opplevd å bli sviktet av min aller beste kompis og stort sett alle av motsatt kjønn som noen gang har vist interesse for meg.

Nå høres dette innlegget veldig sytete ut, prøver vanligvis å tenke positivt, men akkurat nå er jeg så lei av alt. Hadde så utrolig lyst til å samle de få vennene jeg har igjen og dra på fjellet denne påsken, men også i år endte jeg opp med å sitte igjen alene, ettersom alle andre er opptatt med andre ting. Er det noen av dere som har opplevd å bli sviktet av noen dere trodde dere kunne stole på? Akkurat nå føler jeg at jeg er den eneste i verden som ingen gidder å være sammen med

[Gjest GreenSky]

Joda, jeg har blitt sviktet av venner. Men definer sviktet? Det har skjedd at jeg har fått avlysning av en avtale på sms mens jeg sitter på bussen på vei for å treffe personen, f.eks. Da blir jeg ikke blid. Det er tidstyveri, og respektløst.

Det høres ut som om disse vennene dine er dårlige venner. Noen mener at det er bedre å ha dårlige venner enn ingen venner, andre mener at det er bedre å være alene enn å ha dårlige venner.

Jeg synes at du skal jobbe aktivt for å skaffe deg nye venner.

Det høres også ut som om du setter deg i en offerrolle. Hvis du forventer å bli sviktet, da blir du som regel det.

[Gjest Gjest]

Høres ut som om du kunne ha godt av å røske deg selv opp med røttene. Finne deg leilighet og jobb i en ny by og få en frisk start. Ikke kast bort tid på mennesker som ikke bryr seg.

[Gjest Gjest]

Det høres ut som om disse vennene dine er dårlige venner. Noen mener at det er bedre å ha dårlige venner enn ingen venner, andre mener at det er bedre å være alene enn å ha dårlige venner.

Jeg synes at du skal jobbe aktivt for å skaffe deg nye venner. 

Det høres også ut som om du setter deg i en offerrolle. Hvis du forventer å bli sviktet, da blir du som regel det. 

←

Har kommet frem til samme konklusjonen, at vennene mine kanskje ikke er så gode som jeg har trodd. Men dette er jo venner som jeg har hatt stort sett hele ungdomstiden (og bestevennina mi også barndommen). Det er jo litt rart at alle disse skal være dårlige venner, så da tenker jeg liksom at det er meg det må være noe galt med.

Føler at vennene mine bare tar kontakt når de trenger meg til noe, og når jeg har en dårlig dag er det liksom ingen som bryr seg. Har insett at jeg må finne meg nye venner, men det er ikke så lett. Synes ikke jeg har så mye til felles med de jeg omgås med til daglig der jeg studerer.

Ser jo på meg selv som snill og ærlig og til å stole på, og i tillegg sier jeg aldri nei til en fest eller annet moro, så jeg fatter bare ikke hva det er som gjør at ingen gidder å jobbe litt for å beholde meg som venn

[Gjest Gjest]

Har faktisk ingen av mine barndomsvenner som omgangsvenner lenger. Jeg har to barndomsvenner som jeg treffer av og til med års mellomrom. Men de vennene som er nære og kjære de har jeg truffet til forskjellige tider på forskjellige steder senere i livet. Vi forandrer oss. Det er ingen fastspikret regel at vi må holde på de samme som vi startet med, hele livet.

[Gjest Gjest]

Vet du, når jeg leste innlegget ditt var det som om jeg skulle ha skrevet det selv...

Da er vi to som føler det samme...

[Gjest Gjest]

Vet du, når jeg leste innlegget ditt var det som om jeg skulle ha skrevet det selv...

Da er vi to som føler det samme... 

←

til deg også. Godt at det er noen som forstår. Hvor gammel er du da?

[Goosebump]

Føler veldig ofte det samme...vennene forsvinner. Føler ofte at jeg blir brukt som "reserve" osv... Registrer deg, har lyst å sende deg en PM

[Gjest seroxata]

Jeg ble brukt, manipulert og kastet rundt som en leke til langt oppi tenårene jeg, så jeg vet hva du snakker om.

såkalte venninner gikk sammen med meg når de gadd, men kom den noen andre som var mer interressante, så satt jeg igjen. og så kom de tilbake som om ingenting var hendt etter de var gått lei. og dumme meg godtok det, fordi jeg hadde depresjoner og angst- og var avhengig av vennene.

Særlig et par, et tvillingpar, var noen jævler! De gikk sammen med meg mye, vi gikk i samme klasse og greier, men plutselig kunne de overse meg totalt, og henge sammen med andre.

De sa og til meg at jeg måtte skjerpe meg, at jeg bare løyv om at jeg hadde angst og depresjoner, og lignende...

og søkte jeg nye venner, så kom de og tok de fra meg!

Jeg trodde leeeenge at det var meg det var noe galt med, at jeg var en helt forferdelig person som ikke fortjente bedre, men innså etterhvert at det var jeg alldeles ikke! jeg var faktisk riktig så mye verdt. og da fikk jeg styrken til å ta tak i hele dritten, og begynne på nytt!

Tror greia med meg var at jeg var naiv og litt for snill, og slikt går folk etter, for det kan de utnytte! Det høres sikkert litt teit ut, men det er slik. Mange ekle folk der ute, som ikke bryr seg om annet enn seg selv og sitt velbehag, og som gjerne bruker andre folk til egen glede og nytte.

Du høres jo ut som ei skikkelig venninne, er slik venninner skal være! de skal jo stille opp, de skal holde kontakt, og bry seg...

så nei, det er nok ikke deg det er noe galt med, i det hele tatt!! men vet at det er lett å tenke slik, når en er omgitt av folk som egentlig ikke bryr seg...

sorry for bablete og uoversiktlig innlegg, ville egentlig bare si at du ikke er alene i verden..

[Gjest Bøllefrøet]

Jeg kjenner meg igjen i dette jeg også, ja!

Send meg gjerne en PM hvis du registrerer deg

[Gjest Gjest]

til deg også. Godt at det er noen som forstår. Hvor gammel er du da?

←

Jeg er 21 år.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg ble brukt, manipulert og kastet rundt som en leke til langt oppi tenårene jeg, så jeg vet hva du snakker om.

såkalte venninner gikk sammen med meg når de gadd, men kom den noen andre som var mer interressante, så satt jeg igjen. og så kom de tilbake som om ingenting var hendt etter de var gått lei. og dumme meg godtok det, fordi jeg hadde depresjoner og angst- og var avhengig av vennene.

Særlig et par, et tvillingpar, var noen jævler! De gikk sammen med meg mye, vi gikk i samme klasse og greier, men plutselig kunne de overse meg totalt, og henge sammen med andre.

De sa og til meg at jeg måtte skjerpe meg, at jeg bare løyv om at jeg hadde angst og depresjoner, og lignende...

og søkte jeg nye venner, så kom de og tok de fra meg!

Jeg trodde leeeenge at det  var meg det var noe galt med, at jeg var en helt forferdelig person som ikke fortjente bedre, men innså etterhvert at det var jeg alldeles ikke! jeg var faktisk riktig så mye verdt. og da fikk jeg styrken til å ta tak i hele dritten, og begynne på nytt!

Stakkars deg, virker som du har hatt det ganske ille

Vennene mine er ikke akkurat sånn, tror nok aldri de har såret meg med vilje, problemet er bare at jeg føler at de ikke interesserer seg noe særlig i livet mitt, men bruker meg mest som en støtte og noen å feste sammen med.

Tror greia med meg var at jeg var naiv og litt for snill, og slikt går folk etter, for det kan de utnytte! Det høres sikkert litt teit ut, men det er slik. Mange ekle folk der ute, som ikke bryr seg om annet enn seg selv og sitt velbehag, og som gjerne bruker andre folk til egen glede og nytte.

Du høres jo ut som ei skikkelig venninne, er slik venninner skal være! de skal jo stille opp, de skal holde kontakt, og bry seg...

så nei, det er nok ikke deg det er noe galt med, i det hele tatt!! men vet at det er lett å tenke slik, når en er omgitt av folk som egentlig ikke bryr seg...

sorry for bablete og uoversiktlig innlegg, ville egentlig bare si at du ikke er alene i verden..

←

Det er nettopp det jeg har innsett også, at skal man tenke på sitt eget beste så nytter det faktisk ikke alltid å være snill, da veldig mange har en tendens til å utnytte det. Noe jeg har lagt merke til opp gjennom årene er at det som regel er de som gir litt mer f*** som faktisk kommer seg lettest frem livet.

Synes bare det er så utrolig trist at det skal være slik at de som virkelig prøver å være snille bare ender opp med å bli brukt og utnyttet. Det er ikke sikkert at folk bevisst utnytter det, men jeg tror at dersom man alltid stiller opp og tilgir svik (små eller større) så blir det lett slik at folk tar oss for gitt, og kommer til oss med problemene sine, men glemmer helt at vi også er levende vesen som trenger omsorg Tror det er slik det har blitt med vennene mine, at de tar meg for gitt og regner med at jeg alltid stiller opp uansett. Og siden jeg tross alt er glad i dem, og ikke har flust med andre venner så blir det jo alltid til at jeg "tilgir" svikene deres uansett.

Men hva skal man gjøre da? Har jo ikke akkurat noe ønske om å forandre meg til en bitch heller.

[Gjest Gjest]

Min "vennine" ringer kun når HUN trenger noen å prate med. Hun vet at jeg sliter litt med noen personlige problemer, men når jeg ringer for å prate med henne, er hun opptatt med Big Brother eller bare sur

Jeg bruker å spørre om hun har det bra, hun spør aldri meg...litt av en venn?

Har slutta å kontakte henne nå, så får vi se hva som skjer...

Hun får bare sitte å sture foran TV, jeg akter å finne meg venner som er bedre enn henne. Så d så!

[*Doriz*]

Kjenner til det med venner som ringer kun når dei trenger hjelp til noko.. Det kan bli litt leit i lengda.. Enveiskomunikasjon liksom..

En ekte venn er der i tider og utider.. å ikkje berre når han/ho treng hjelp.. og når du treng hjelp!

[Bringebæret]

Kjenner til det med venner som ringer kun når dei trenger hjelp til noko.. Det kan bli litt leit i lengda.. Enveiskomunikasjon liksom..

En ekte venn er der i tider og utider.. å ikkje berre når han/ho treng hjelp.. og når du treng hjelp!

←

Helt enig! En ekte venn er alltid der om man trenger noen å prate med...

[*Doriz*]

Å andre ting som kjennetegne en god venn er når du ikkje har snakka med den personen på leeenge, og når dokke treffest igjen, so er alt som før

[Tiit]

Skal ikke stille tvil om din opplevelse av å bli sviktet, men har bare noen tanker om det du skrev:

Kan det være slik at du har for høye forventinger til vennene dine enn det de klarer å leve opp til? Kanskje har du "brukt dem opp" litt i den perioden du hadde det tøft, uten at du er klar over det selv?

Kan det være slik at dere vokser fra hverandre på ulike måter? At dere ikke har så mye felles som dere hadde før, og at det er tid for deg finne nye bekjentskaper med noen felles interesser som kan bli venner etterhvert?

Kan det være at vennene som du har hatt før har fått andre forpliktelser som fyller tiden deres, uten at det betyr at de ikke liker å være sammen med deg? Bare at det ikke er mulighet så ofte som før..

Bare noen tanker. Sånne ting skjer, og det vil ikke jeg definere som å bli sviktet, mer det at tiden går og du endres og de andre endres.

[Gjest Neffi]

Finn noe du brenner for! En interesse. Foto, kunst, design, mote, sport, mat, dyr, reiser, utdanning, film, kultur hva som helst. Noe du kan bruke tiden på og som utvikler deg videre til det menneske du vil være. Til det livet du vil leve, med de interessene som er viktig for DEG. Du vil møte mange menesker på din vei..., ikke alle vil være interessante nok til å bli din venn. Sett en standar på hva du ønsker deg i livet.

Det hjelper dessverre ikke å mure seg inne for at andre vokser fra en. Ta tak i det du vil lære deg, så kommer alt smygende.

Har du noe interessant å tilby, blir du interessant. Du kan ikke bare forvente å bruke dine venner til å oppleve noe spennende - du må søke det på egenhånd.

[Gjest Gjest]

Takk for konstruktive svar! Jeg forstår at det er på tide å prøve å finne seg nye venner, og at det fort blir slik at man kommer litt bort fra hverandre når man ikke lenger bor i samme by. Men likevel er jeg jo interessert i å beholde vennene mine fra hjemstedet. Ikke bare for å ha noen, men også fordi jeg liker å være sammen med dem (i alle fall ei), vi har mange fine minner sammen og har det som regel gøy når vi møtes. I tillegg tenker vi ganske likt om forskjellige ting, så jeg vil ikke akkurat si at vi har vokst fra hverandre. Tingen er bare at jeg ikke helt klarer å stole på dem, fordi det er så mange ganger jeg føler at jeg setter mye mer pris på vennskapet enn de gjør. (Det har vel også noe å gjøre med at de har bodd hjemmefra lenger og dermed også fått venner der de bor nå, så de føler vel ikke at de trenger å "jobbe" like mye for å beholde dette vennskapet)

Men dette innlegget handlet jo heller ikke bare om vennene mine, men også det at jeg føler at alle jeg betror meg til og har trodd jeg kunne stole på svikter/forlater meg. Føler av og til at jeg rett og slett bare er dømt til å bli sviktet av folk

[Gjest tips]

Kunne et år på folkehøgskole vært noe?

Da kommer du deg vekk litt, får mange nye venner, og utvikler deg veldig.