Å kutte kontakten med familien og hvordan

[Gjest Gjest]

Jeg har valgt å være alene,jeg kommer fra en stor familie med myyyyye trøbbel,har fått inn alt med t-skje.

Noen kutta meg ut fordi jeg ble nervevrak og gråt mye og de som ikke kutta meg ut var det jeg som kutta ut.

I mange år trodde jeg at jeg ikke ville klare meg alene,jeg ville heller gå igjennom ild og glass før det skjedde.

men så ble valgene tatt,nå er det snart 6 år siden,jeg har søster og foreldre bare 5 min kjøring herfra.

Det går så bra,jeg starta på nytt,fikk meg ekte venner i stedet for falske familiemedlemmer,jeg skilte meg,kjøpte meg leilighet og har vokst mer på 6 år alene enn nesten 30 år sammen med dem.

Så jeg starta virkelig på nytt på alle fronter.

Idag er jeg alene,sterk og absolutt ikke ensom.

Idag kan jeg være tilskuer å se hvordan de andre herser med hverandre.

ÅÅÅÅÅ for en fryd.

Så hvordan gikk det med dere som har tatt de samme valgene??

[Gjest Gjest]

Etter å ha levd i over 20 år omgitt av konflikter, valgte jeg å kutte ut store deler av familien. Nå lever jeg det rolige (les: konfliktfrie) livet jeg i alle år ønsket å leve, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok dette valget.

Selv om det i perioder er vondt å ikke ha dem i livet mitt, så vet jeg at det er det beste for oss alle.

Har hørt om dem via andre fra tid til annen, og kan ikke si annet enn at jeg er glad jeg kom meg unna i tide!

De har prøvd å ta kontakt, men jeg nekter å bli involvert!

Men jeg må også si at dette ikke var et valg jeg tok lett på, jeg tenkte nøye gjennom konsekvenser dette ville få for meg, min mann og våre barn før jeg tok avgjørelsen.

"spikeren i kista" for forholdet kom da et familiemedlem ble så sint på meg at h*n nesten tok livet av sønnen vår (kjørte over gutten), da var det slutt!

[Gjest gjest1]

Takk for at dere delte dette med oss, gjester! Har ofte tenkt på hvordan et liv uten kontakt med deler av familien ville være. Men jeg nok for feig....

[Gjest 4 barns mamma]

Takk for at dere delte dette med oss, gjester! Har ofte tenkt på hvordan et liv uten kontakt med deler av familien ville være. Men jeg nok for feig....

←

Det er ikke enkelt å ta et slikt valg, det er knalltøft. Jeg har gjort det samme selv. Jeg kuttet ut mine foreldre for mange år siden. Mine barn har dermed ingen besteforeldre, men jeg ønsker ikke at de skal bli kjent med mine foreldre heller. Mine unger fortjener det beste, de fortjener å være sammens med folk som er glad i dem og som bryr seg. Jeg har opplevd så mye fælt, har kun grusomme barndomsminner

Jeg møtte en flott mann, vi fikk en flokk med herlige unger. Jeg måtte ta et valg for å bevare den freden vi har i vårt hjem. Derfor ble valget mitt slik. Det er tider da jeg kan kjenne det smerte inni meg, men årene går og arrene og minnene blekner. Jeg ønsket ikke å utslette meg lenger pga mine foreldre. Hva fremtiden vil bringe, det aner jeg ikke. Men jeg tror aldri ting vil bli bra imellom oss så derfor vil jeg ha det slik jeg har det nå.

Ingen som har opplevd dette kan sette seg inn i hvor tøft det er å kutte ut sin familie. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det er verdt det. Jeg har en fred inni meg nå, det hadde jeg ikke før.

[Gjest King James II]

Jeg kuttet ut kontakt med 2 familie medlemer uten noe problem. For jeg har ikke noe problem og kutte kontakt med mennesker. At de er av blod betyr ingenting for meg.

Endret 13. april 2006 av Trajan Cicero

[Gjest Gjest]

Jeg har valgt å være alene,jeg kommer fra en stor familie med myyyyye trøbbel,har fått inn alt med t-skje.

Noen kutta meg ut fordi jeg ble nervevrak og gråt mye og de som ikke kutta meg ut var det jeg som kutta ut.

I mange år trodde jeg at jeg ikke ville klare meg alene,jeg ville heller gå igjennom ild og glass før det skjedde.

men så ble valgene tatt,nå er det snart 6 år siden,jeg har søster og foreldre bare 5 min kjøring herfra.

Det går så bra,jeg starta på nytt,fikk meg ekte venner i stedet for falske familiemedlemmer,jeg skilte meg,kjøpte meg leilighet og har vokst mer på 6 år alene enn nesten 30 år sammen med dem.

Så jeg starta virkelig på nytt på alle fronter.

Idag er jeg alene,sterk og absolutt ikke ensom.

Idag kan jeg være tilskuer å se hvordan de andre herser med hverandre.

ÅÅÅÅÅ for en fryd.

Så hvordan gikk det med dere som har tatt de samme valgene??

←

Vi har kuttet ut en del av fam. det var fam som bare tok imot og aldri ga noe tilbake.

Kunne ikke ramle seg inn å besøke, bare ta imot. Hørte aldri noe. Kun ved bursdager, da MÅTTE vi komme.

Vi opplevde kriser,men hørte aldri noe.

Vi ble trette. Savnet var tydelig ikke stort. Hørte aldri mere fra de. vi klarer oss like bra uten.

[Gjest Gjest]

Ingen som har opplevd dette kan sette seg inn i hvor tøft det er å kutte ut sin familie.

Riktig, og for alle har det funnet sted en lang overveielse. Det som forundrer meg er hvordan andre mener de har forutsetninger for å dømme noen som kutter sånn type kontakt - jeg blir like satt ut hver gang.

[Lemming]

Etter å ha levd i over 20 år omgitt av konflikter, valgte jeg å kutte ut store deler av familien.  Nå lever jeg det rolige (les: konfliktfrie) livet jeg i alle år ønsket å leve, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok dette valget.

Selv om det i perioder er vondt å ikke ha dem i livet mitt, så vet jeg at det er det beste for oss alle.

Har hørt om dem via andre fra tid til annen, og kan ikke si annet enn at jeg er glad jeg kom meg unna i tide!

De har prøvd å ta kontakt, men jeg nekter å bli involvert!

Men jeg må også si at dette ikke var et valg jeg tok lett på, jeg tenkte nøye gjennom konsekvenser dette ville få for meg, min mann og våre barn før jeg tok avgjørelsen. 

"spikeren i kista" for forholdet kom da et familiemedlem ble så sint på meg at h*n nesten tok livet av sønnen vår (kjørte over gutten), da var det slutt!

←

Kjørte over gutten deres???

Hvem gjør slikt???

Høres ut for meg som om det var bra at dere "dumpa" dem..!

Selv har jeg ikke kuttet kontakten med noen i familien.. For omtrent 2 år siden vurderte jeg å kutte kontakten med hele gjengen, familie + venner.. Snakka med rådgiver på vg skolen om å bli overført laangt bort fra der jeg bodde, men ombestemte meg etter mye om og men. Dette var ikke pga noe familien hadde gjort, det var bare en veldig vanskelig periode for meg, og jeg følte litt at jeg kveltes, på en måte.. Ville bare vekk.

[ceca]

Vi valgte å kutte ut mannen min sin familie.

Det var et valg vi brukte lang, lang tid på å ta.

Vi var hos pskolog for å få satt det hele litt i perspektiv fra en utenforstående.

Vi hadde oppfølging av BUP med tanke på ungene,

da de begynte å reagere veldig på farmor og farfars oppførsel.

Samt at mannen min sin søster følger det moren sier.

Det var et tungt og vondt valg.

Absolutt ikke lett,

men det var også dette vi ble rådet til,

eller flytte langt, langt vekk, så kontakten allikavel vil bli minimal.

Andre i familien , tanter og onkler, raste og kjeftet den ene dagen,

mens neste dag forstod de oss, for igjen å kjefte tredje dag.

Det hele har endt med at vi mistet hele mannen min sin slekt.

Mannen min syntes det var deilig å være ferdig med dem.

Jeg brukte litt lenger tid,

det er jo ikke vanlig å kutte kontakt med sine nærmeste.

Familien satte ut rykter om oss, og spesielt meg,

men jeg har aldri kommentert de eller sagt noe stygt om familien utad.

noe jeg ser jeg og min famlie har tjent på i lengden.

Det er nå 4 år siden vi tok valget vårt.

Vårt familie-liv er blitt rolig og harmonisk.

Det er ingen som sliter oss psykisk ut.

Ungene er rolige, trygge og harmoniske.

De skal selv få velge om de en dag ønsker å treffe besteforeldrene sine,

men da skal jeg være med dem.

Hva som var grunnen er det vi og de som vet.

Alle rundt er flinke til å dømme når noen tar slike valg.

Rart egentlig,

fordi valget er ikke enkelt,

og det er ofte grundig gjennomtenkt og veid for og imot.

For oss var det et riktig valg.

Det ser vi tydligere og tydeligere.

Vi hører om dem gjennom andre,

og de hører helt sikkert om oss.

ceca

[Gjest GreenSky]

Jeg har kuttet ut deler av familien (dvs hele farssiden) og en tante på morsiden. Ønsker ikke å skrive om bakgrunnen til det, men jeg er glad for at jeg tok det valget.

[Gjest Gjest]

Kjære Ceca - du og jeg kunne visst hatt litt å prate om! Vi har også kuttet ut min manns familie og hadde nok ikke vært gift i dag om ikke han hadde tatt det valget.

[Gjest Gjest]

Har kuttet ut min fars familie. Sårt i blant, men absolutt til det beste. Syns det er viktigere å bruke tid og energi på mennesker som bryr seg om deg enn på de berømmelige "blodsbåndene"...

[Gjest marthepia]

Jeg har veldig lyst til å kutte ut mamma. Jeg er drittlei av alt! Hykler, manipulerende, falske, tyv som kjefter på meg og bruker meg! ÅHHH.. Jeg er så sint!

Hvorfor jeg ikke har gjort det ennå vet jeg ikke helt.. Hun har sine perioder der hun er grei og alt er så fint fint. Men etter alt hun har gjort mot meg.. Jeg tåler nesten ikke trynet til henne! Men det er et knalltøft valg. Hva skulle jeg evt. ha sagt til henne? Jeg tenker mye på dette. Jeg tror livet mitt hadde vært mye bedre uten henne. Det vet jeg 100 % sikkert. Hun har fått meg til å bryte sammen flere ganger. Nå er det nok. Jeg bor ikke hjemme, jeg har samboer og barn. Voksen!

PS! Var ikke meningen å "stjele" tråden din Var ikke helt hva du spurte etter men

[Gjest Gjest]

Jeg er midt i prosessen nå, brukte søkeordene "kutte kontakt familie" for å forsøke å finne råd på nettet. Og havnet her

Jeg har vurdert å kutte kontakten i flere år, men det er først nå, åtte år etter jeg flyttet hjemmefra, at jeg føler jeg har styrken til å ta denne avgjørelsen. Mener ikke at jeg er voksen og moden, på noen måte, men hadde jeg gjort dette da jeg var seksten ville jeg alltid lurt på om jeg brøt fordi det var rett, eller fordi jeg var seksten og i opprør.

Nå har jeg fått bekreftet igjen og igjen at det ikke er meg det er noe galt med, det er mamma og søsknene hennes (og deres forferdelige oppvekst og deretter traumer og bitterhet) som sliter.

Jeg har ikke blitt mishandlet, jeg ble oppdratt med kjærlighet, men av en så selvdestruktiv familie at det har tatt meg åtte år å bli et nogenlundt ålreit menneske selv, og hamle opp med mine mest ufordelaktige sider. Jeg var også temmelig nevrotisk, gråt mye, skadet meg selv, "brukte opp " mennesker rundt meg - ikke ved å fortelle dem om meg selv, men ved å klamre meg til dem for så å svikte dem når jeg hadde drukket. Og jeg ble også fôret med detaljerte historier fra deres oppvekst, har vært hobbypsykolog for moren min så lenge jeg kan huske.

Jeg blir ganske trist når jeg leser (ikke her!) at mange mener man må ha blitt grovt mishandlet fysisk, eller skreket til og psyket ut hele sitt liv for å kunne si at man hadde en dårlig oppvekst. Jeg vet at jeg har hatt en mye bedre barndom enn mamma, det hun har opplevd vil jeg ikke unne noen, men jeg er helt utslitt.

Selv om det knuser hjertet mitt, tror jeg at jeg er nødt til å prøve å fokusere på mitt eget liv, for jeg har sett at jeg kan klare å få det godt, harmonisk og vidunderlig. Men de gangene jeg har kontakt med mamma, detter jeg i bånn igjen.

Jeg tror jeg ender opp med å kutte all kontakt. Jeg har en samboer som støtter meg, og en deilig svigerfamilie med masse hjerterom. Og ikke minst pappa og hans nye familie.

Hmm. Dette ble langt. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, du som startet dette innlegget.

[Amalie_85]

Jeg blir ganske trist når jeg leser (ikke her!) at mange mener man må ha blitt grovt mishandlet fysisk, eller skreket til og psyket ut hele sitt liv for å kunne si at man hadde en dårlig oppvekst. Jeg vet at jeg har hatt en mye bedre barndom enn mamma, det hun har opplevd vil jeg ikke unne noen, men jeg er helt utslitt.

←

Jeg er enig med deg her. Jeg og har opplevd noe som var vanskelig for meg i barndommen. Men mange vil si at det er ingen ting. Så jeg tror det kommer ann på personligheter og alt jeg på hva som er en god oppvekst og ikke.

Men lykke til til trådstarter

[Gjest Gjest_gjest_*]

Flere som har noe å fortelle om her? Dytter denne tråden opp, jeg

[Gjest Gjest nå]

Jeg har minimal kontakt med familien min, unntatt faren min. I mitt tilfelle valgte jeg ikke bevisst å kutte kontakten, men veldig slitsomme familieforhold gjennom hele oppveksten har gjort sitt til at det gradvis gikk den veien av seg selv.

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det som er skrevet i denne tråden, både av smerten ved brutte familibånd og freden ved å finne seg selv etterpå. Jo, jeg kjenner en fred nå. Men den tok meg en god stund å finne, jeg måtte ha noen timer hos en profesjonell terapeut først slik at alt det innestengte vonde kunne løses opp og jeg lærte å se ting i et nytt perspektiv. For det måtte jeg faktisk lære meg.

Dette er ikke et forsøk på å rosenmale livet med brutte familiebånd av en allerede dysfunksjonell familie, det er bare en røst som sier at det går an å ha det bra likevel.

Det som skuffer meg mest er egentlig alle "forståsegpåere" som tror at man er så ulykkelig når man ikke har kontakt med familien. Min teori er at disse egentlig kjenner på sin egen ensomhet.

Jeg har faktisk fått høre av flere at de synes jeg innehar en utrolig styrke, en styrke de selv ikke har. Tror at det er mange som ønsker at de hadde hatt samme styrken som meg.

Nei, nå skal jeg slutte. Men først vil jeg takke deg trådstarter, for at du startet denne vidunderlige tråden. Den trengte vi.

[Gjest Gjest_gjest_*]

dytt!

[Trebarnsmor]

Jepp. Jeg hadde problemer med svigerinnen min spesielt. Nå er hun myyye eldre enn meg og er samboer med min eldre bror.

Til slutt orket jeg ikke mere, rett og slett. Det er vanskelig å kutte kontakten. Hvordan skal man gjøre det? Og hva skal man si feks?

Jeg klarte å si til henne i telefonen at jeg hadde fått nok. Da ringte hun altså og skulle begynne å lage trøbbel ang meg og min mor.

Som vanlig......

Det endte med en lettelse, for jeg sa bare: Hør her, jeg vil ikke ha noen kontakt med deg igjen.

Det som har skjedd, er at vi faktisk kan si hei til hverandre nå i ettertid.

Men vi har ingen god kontakt.

Ikke oss + min bror heller.

Vi møtes, smiler og sier hei. Så det er ikke noe trøbbel eller noe sånt.

Må rett og slett bare ha avstand. Jeg fikk nok av henne.

Nå er det mere levelig for å si det sånn.

De har faktisk spurt om de to eldste barna våres, vil overnatte en helg hos dem. For en mnd siden.

Og det kommer jeg til å la dem.

For konflikten er mellom oss voksne, ikke barna.

[Gjest Gjest]

Hos oss er det litt omvendt, samboerns søstre fryser meg ut av en eller annen grunn.

Føler at de rotter seg ihop, Spesielt de 2 yngste. Føler at de mener jeg ikke er bra nåk for deres bror. Selv har jeg 4 herlige brødre og heldigvis ingen søstre, for når jeg ser hvordan søstre kan være mot hverandre, og hvordan de regjerer og styrer resten av slekta, så må jeg ærlig talt si at jeg klarer meg fint uten..

Men låne penger skal hun ene, vet ikke hvor mye samboern min har lånt vekk til henne med lovnader om at de skal betales tilbake,- aldri fått noe igjen!! Ikke engang et Tusen Takk til broren sin har hun kunne si!! ALDRI!!

Jeg kunne fortsatt og fortsatt å fortelle om disse søstrene, men jeg orker rett og slett ikke. Blir sur og mannbisk bare ved tanken...så jeg kutter dem ut alle sammen. Tror det blir best slik.