Å få barn

[Gjest Gjest]

Lenge var det ikke et tema for meg. Jeg hadde ikke noe særlig lyst på barn, trodde vel egentlig ikke at jeg skulle komme til å få noen.

Nå merker jeg at innstillingen min begynner å endre seg. Jeg tenker stadig oftere på hvordan det hadde vært å få barn, lurer på hvordan kjæresten min ville ha taklet det hvis han skulle bli pappa og slike ting. Er det den berømte biologiske klokken som begynner å tikke, eller er det at jeg begynner å slå meg mer til ro? Eller er det at det er noe som mangler i livet mitt? Eller....?

Hvordan var det for dere? Når "visste" dere at det var riktig tidspunkt?

(Er klar over at alle ikke planlegger det, var visst selv et lite "uhell" )

[momo]

Datteren våres var ikke helt planlagt. Jeg fikk henne da jeg var 23 år.

Men planen var at vi skulle starte og prøve ca 1 1/2 år etter jeg ble gravid med henne. Vi skulle bare bli ferdig med studier begge to og få oss jobb, så skulle vi få barn.

Så jeg følte meg jo ganske klar.

[Gjest Gjest]

Det å bli en forelder er en modningsprosess som starter enten p.g.a den biologiske klokken, eller av "nødvendighet" (fordi en allerede har blitt gravid).

Naturen er heldigvis så flott laget at når vi først har blitt gravide, så har vi faktisk 9 mnd på å bli klar, om vi ikke allerede er det. Og når jeg sier klar, så mener jeg både praktisk og mentalt...

For meg var det en kombinasjon av "den biologiske klokken" og "nødvendighet". Jeg visste at jeg ville ha barn om ikke så alt for mange år, men var ennå ung (22-23 år) og hadde god tid. Da "uhellet" var ute, så var det ikke aktuelt å ta abort. Først og fremst fordi vi allerede hadde snakket om barn i løpet av de neste årene, men også fordi omstendighetene var slik at vi kunne/ville ta i mot barnet selv om det ikke var planlagt.

Vi brukte de 9 "ventemånedene" på å legge alt til rette, og forberedte oss på å bli foreldre.... (og gjett om jeg var klar de siste 4 ukene av svangerskapet ).

Jeg visste altså ikke at det var riktig tidspunkt der og da, men det ble det rette tidspunktet p.g.a omstendighetene...

[nat26]

Det å bli en forelder er en modningsprosess som starter enten p.g.a den biologiske klokken, eller av "nødvendighet" (fordi en allerede har blitt gravid).

Naturen er heldigvis så flott laget at når vi først har blitt gravide, så har vi faktisk 9 mnd på å bli klar, om vi ikke allerede er det.  Og når jeg sier klar, så mener jeg både praktisk og mentalt...

Det var bra sagt.Når vi hadde vært sammen i 1 år begynte vi å tenke på barn.Jeg var da 26 og mannen 29. 6 mnd senere var jeg gravid

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke ha barn, jeg, helt til jeg var 28 eller noe sånt. Jeg har aldri hatt så mange barn i bekjentskapskretsen og var aldri interessert i dem. Syntes det virket styrete...

Men jeg husker at jeg en gang mens jeg studerte og var rundt 25, så en gjeng med barnehagebarn som gikk forbi i sine bittesmå regnjakker, regnbukser og støvler. Og det bildet sitter på netthinnen min ennå, kanskje var det da jeg begynte å revurdere en smule. Og nå i dag har jeg vært ute med mannen og med Plonkeliten i pøsregnet og svulmet av stolthet over den lille søte jenten i regntøy og støvler! Hun er halvannet år.

Jeg skiftet nok mening 100% da jeg møtte mannen min. Han er familiemann av rang og elsker barn. Kunne aldri levd et liv uten barn sammen med ham!

Plonk

[Gjest miiip]

Jeg traff mannen min når jeg var 22 og gifta meg da jeg var 24. Var da veldig klar på at vi skulle være bare kjærester og ektepar en stund til... Hadde litt babyskrekk inntil et par år siden da jeg fikk se ei bittelita "fersk" ei ligge fredelig på magen til faren (som var en kamerat av mannen). Vi prøvde i omtrent et år før det klaffa, men i mai blir vi foreldre! Gleder meg kjempemasse!!! (Jeg er da snart 29 og mannen 31.) Siden vi har rukket å bli rundt 30 har vi fordeler som fast jobb og OK inntekt og en leilighet vi eier.

Men jeg sier som jeg pleier si til alle kjente: Når det passer med barn får hver og en finne ut av... Stor forskjell på folk og slettes ikke noe fasitsvar for når det passer!

Som mange andre sier her så skjer det veldig mye på de 9 mnd man går gravid... Tror man modnes til oppgaven!

[Susan Sto Helit]

Jeg hadde helt skrekken til jeg var 25. Da fikk noen venner av meg barn, og jeg begynte å modnes i den retningen selv. Siden har det vært litt spørsmål om å finne "den rette mannen".

Heldigvis er han funnet, og hvis alt går bra, kommer det lille knøttet til jul. (Da er jeg 29.)

[Gjest Madeline]

Da jeg var 20 år følte jeg meg klar for å få barn. Jeg hadde funnet mannen i mitt liv 3 år tidligere og vi hadde alt det praktiske på plass. Vi var begge modne for alderen og veldig klar for det store ansvaret. Eldstemann ble født et par mnd etter jeg fylte 21 og da jeg var 25 var jeg 3-barnsmor. Nå er jeg snart 35 og jeg ser tilbake på de årene som har gått med glede. For oss var det helt riktig og naturlig å få barn tidlig.

[monja]

Jeg skulle aldri ha barn. Det var noe jeg bestemte meg for tidlig. Og jeg forberedte mannen min (som gjerne ville ha barn) om at det aldri kom til å skje, og han innfant seg vel med det. 7 år etter at vi ble sammen var fortsatt ikke barn et tema, men 2 mnd etter bryllupet bestemte jeg meg for å kaste pillene likevel. I desember ble jeg gravid og 10 dager etter vår første bryllupsdag ble sønnen vår født. Nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke fikk barn tidligere. Så for meg var det helt riktig da det skjedde. Jeg var 27 år da og mannen min var 35 år.

[Gjest Rognebær]

Det har egentlig aldri falt meg inn at jeg skulle få barn noen gang. Så hadde det heller ikke egentlig falt meg inn at jeg skulle gifte meg...

Men da jeg ble sammen med mannen min (jeg var 22), visste jeg etter et par måneder at det var han her jeg ville ha. Og egentlig ville det ikke vært noen krise om vi fikk barn med det samme, heller... Vi giftet oss etter ett år, og ventet med å prøve til vi var ferdig med studiene. Drøyt to år etter at vi giftet oss, var jeg gravid. Når barnet blir født, er jeg 26 og han 29.

... nå hørtes 22 plutselig så innmari ungt ut når det gjelder å finne mannen i sitt liv! Tror jeg må ha vært veldig heldig.