Misbruk.

[AnonymBruker]

Postet tidligere i kveld, under feil tematikk.

Tror dette er mer riktig.

Er det mange her som drikker litt hver dag for å få det bedre? At man har opplevd så mye negativt i livet at alkohol stort sett blir den eneste ventilatoren? Og at man liker det, ser fram til det?

 

Dere frelsere - ikke bli bekymret og kom et salig evangelium om hvordan vi trår feil og bør søke hjelp🤟Dette er ikke tråden.

 

I løpet av de siste tre årene har følgende skjedd i livet mitt;

 

Jobbet med høyere utdanning

Ble sjuk av jobben, fysisk og psykisk vold

Gikk to år på AAP

Mistet mitt eneste søsken og bror i en arvekonflikt, mistet dermed også niese og nevø og svigerinne

Mistet pappaen min. Mistet hele familien på Pappa sin side.

Samboeren, mor til mine to barn, gikk fra meg. Uken før min far skulle begraves dro hun  på jentetur, lå med eksen, shoppet drakk og koste seg. Ingen anger. 

 

Mistet eneboligen min. Totalrenovert.

 

Ble ufør.

 

Mistet alle vennene mine, kollegaene mine. Er helt venneløs, var en stor gjeng tidligere. 

 

Har en sjuk aldrende mor som jeg er den eneste som hjelper i hverdagen.

 

Er stort sett sint på verden.

 

Barna mine utagerer etter samlivsbruddet. Er svært krevende. 
 

Min eks er en forstyrret selvopptatt et el annet. Har gjort alt med hus og hjem, lagt ut for det meste for henne, fått så og si ingenting igjen. Hun tenker bare på seg selv, fikk beskjed om når jeg lå og gråt i sengen på det verste at det var bare å komme seg opp og ta seg sammen.

Hun har slått meg og vært voldelig mot ett av barna ved én anledning. Truet meg. Bagatelliserer alt. 
 

Jeg tror alt sinnet i meg kommer til å gi meg hjertestans en dag.

 

 

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

Jeg er lei for å høre historien din. Den høres utrolig tung ut.

Jeg vet om flere som har vært i lignende posisjon. Og noen som er på vei ned alkoholens, sinnet og bitterhetens vei. Og som deg, motsetter seg hjelp og skyver den vekk. Jeg beklager at jeg sa det 🤘, men jeg sa det.

Er det det at den tunge smerten innover etter hvert retter seg utover som blir lettelsen? Det er tross alt mindre tungt å være sint enn å kjenne på smerten. Sinne gir deg ikke hjertestans, men det ødelegger livet på sin egen måte fordi det ofte kutter forbindelsen din til verden.

Din eks er fæl. Har åpenbart ingen samvittighet. Sånne mennesker ødelegger sin egen menneskelighet. 

Anonymkode: fd3eb...ce0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er lei for å høre historien din. Den høres utrolig tung ut.

Jeg vet om flere som har vært i lignende posisjon. Og noen som er på vei ned alkoholens, sinnet og bitterhetens vei. Og som deg, motsetter seg hjelp og skyver den vekk. Jeg beklager at jeg sa det 🤘, men jeg sa det.

Er det det at den tunge smerten innover etter hvert retter seg utover som blir lettelsen? Det er tross alt mindre tungt å være sint enn å kjenne på smerten. Sinne gir deg ikke hjertestans, men det ødelegger livet på sin egen måte fordi det ofte kutter forbindelsen din til verden.

Din eks er fæl. Har åpenbart ingen samvittighet. Sånne mennesker ødelegger sin egen menneskelighet. 

Anonymkode: fd3eb...ce0

Jeg vet ikke hva som er hva lengre. Jeg vet bare at hadde min eks omkommet i en ulykke så hadde jeg blitt oppriktig glad. Forferdelig for barna, men jeg hadde blitt glad for egen del. Jeg hater henne. Av hele mitt hjerte. Hun er det mest nedrige av det nedrige. Hun var gift tidligere før hun møtte meg. Hun har fortalt meg flere ganger at hun visste at han var feil med en gang hun så ham, men at hun var så glad for at noen likte henne etter at hun gikk ned i vekt at hun bare gikk for det. Hvit brud, bryllup, bryllupsgaver, utdrikningslag. Etter ett år kastet hun ham ut. Siden har hun bare snakket stygt og nedsettende om ham.

 

Hun er ei skikkelig dårlig dame. Rett etter  etter at hun smiler til deg er hun helt vanlig i ansiktet. Ingen overgang. Fra smil til vanlig surmunn på under ett sekund. 
 

Jeg må skrive meg ut av dette!!
 

Jeg snakker med noen, men de kan selvfølgelig ikke trylle.

 

Jeg føler meg 70 år gammel, selv om jeg er i førtiårene. 

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

K 44 her 

Skal ikke misjonere fordi jeg vet det hjelper like lite som å fortelle en asmatiker at det er masse luft, det er bare å puste... så dumt.

Du må ville ha hjelp selv. Kanskje du er litt ambivalent innerst inne, men kanskje ikke. Uansett, det er en bestemmelse som er din og din aleine. Og den er det du som må ta (om, og når den tid kommer) 

Men det jeg ønsker å si er at livet er drit! Det høres ut som du har fått din del og vel så det, det er urettferdig, det er vondt og det er smertefullt. Det kreves enorme krefter å ta fatt på den floken så det er veldig forståelig at du bruker alkohol som lindring. 

Ex'en din er et mindre godt menneske og slike erfaringer du har måtte gjort deg er vanskelige.

Men tja, selvmedisinerte før i tiden.

Med en mor som var schizofren, en far som døde da jeg var 14, seksuelle overgrep fra jeg var 7 til 14, mitt første selvmordsforsøk da jeg var 9, selvskading fra jeg var 10. Innlagt på psykriatrisk avdeling fra jeg var 18 til jeg var 20 (da døde mor). Depresjon, angst og KPTSD. Avhengig av heroin fra jeg var 25 til jeg var 29. Før jeg kom meg ut av det på egen hånd, da hadde jeg prostituert meg selv noen år. Fant drømme mannen og begynte å jobbe i bar. Da tok det ikke lang tid før det var en shot til bar gjestene og 3 til meg. Ble fulltids alkoholiker og brukte 7 år på det mens mannen gav meg på en måte opp, på en annen måte var han der alltid. Jeg la meg inn på rehab i 2020. Brukte 4 år på å bli edru. Traff verdens beste psykolog, fikk god hjelp av psykomotorisk fysioterapeut. Men det var en helvetes brutal jobbing jeg selv gjorde.

Om en måned er jeg ferdig utdannet erfaringskonsulent. Holder på med eksamen nå. Har praksis på et lavterskel tilbud innenfor rus og psykisk helse. Har fått en jobb der etter endt studier i en 80% stilling og tilbud om lederstilling der om et år når sjefen gir seg.

Har fremdeles mannen❤️ vi har oppgradert til hund, skal ta oppkjøring på bil etter eksamen.

Har masse hvit sorg i livet (sorg over alt det som aldri ble) og masse sort sorg.

Har "mistet" søsken da de tok overgriper sin side, (hadde hun eldste søsteren min dødd i dag hadde jeg oppriktig blitt glad) er foreldreløs, har vært det laveste på alle rangstiger (prostituert og heroin misbruker, har vært alkoholiker) 

Og kommet meg på andre siden av gjerdet. Jeg elsker jobben min nå, (eller praksisen da en måned til...), hund og mann er også ok altså. Men jeg får brukt all driten min til noe godt noe, menneskene jeg jobber med setter pris på erfaringene mine. Herlighet som jeg elsker jobben min, og jeg opplever at leder, kollegaer og mennesker jeg hjelper setter pris på meg også.

 

Jeg forteller ikke historien min for sammenligning, for å ta noe fra deg av det du har delt, for å minimalisere verken dine eller mine erfaringer, for å hovere, for å være ekkel, for å si at jeg har vært nøyaktig der du er eller noe slikt. Men ja jeg kjenner meg veldig igjen med hvordan rus kan operere som en håpsline i det svarteste svarte. Men også hvordan rus kan forkle seg som nøkken og dra deg lengre ned på dypet. 

Du ønsker ikke misjonering om rus men kan jeg likevel spørre deg om hva du får av hjelp for å prøve å nøste i den store floken? Eller er all hjelp uønsket? 

Det sises at det å spise en elefant gjøres en bit av gangen, hvis du kunne jobbet med en av de tingene som gjør livet ditt vanskelig hva ville det vært?

Jeg vet det kanskje ikke hjelper i det hele tatt men jeg vet det finnes håp selv for 40 åringer som føler seg som 70 åringer og om du hadde sett meg for 6 år siden før jeg kom inn på rehab hadde du virkelig skjønt hva jeg mener med at det er håp for den mest håpløse. 

 

 

Anonymkode: 94c3f...606

[Purple_Pixiedust]

Jeg har også hatt mye vondt i livet og har det ennå. Er per tiden tvangsinnlagt I akuttpsykiatrien og har null utgang. Depresjon og ifølge de psykose. 

Jeg har drevet med amfetamin og andre rusmidler og det har vært en årelang prosess å komme dit jeg er nå. Med sprekk etter sprekk. Men er ett år siden nå. Har også misbrukt alkohol. På det verste 70 halvlitere i uka. Kom meg i rusbehandling og har hatt perioder med alkohol etter det også, men nå drikker jeg bare ca en gang i måneden. Da drikker jeg meg riktignok ganske full. Er ikke motivert til å kutte alkoholen helt. 

Men jeg har søkt hjelp for mine plager for jeg vil ikke ha det sånn. Vil du det? Hva vil du egentlig? For det blir ikke bedre slik du gjør det nå i hvertfall. 

Det blir litt vanskelig å ikke "misjonere" for hva ellers skal man si? At det du gjør er bra? For det er ikke det og det vet du jo. Men du er nok ikke klar for endring ennå og det er forståelig. En dag blir du kanskje det og da er det hjelp å få. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

K 44 her 

Skal ikke misjonere fordi jeg vet det hjelper like lite som å fortelle en asmatiker at det er masse luft, det er bare å puste... så dumt.

Du må ville ha hjelp selv. Kanskje du er litt ambivalent innerst inne, men kanskje ikke. Uansett, det er en bestemmelse som er din og din aleine. Og den er det du som må ta (om, og når den tid kommer) 

Men det jeg ønsker å si er at livet er drit! Det høres ut som du har fått din del og vel så det, det er urettferdig, det er vondt og det er smertefullt. Det kreves enorme krefter å ta fatt på den floken så det er veldig forståelig at du bruker alkohol som lindring. 

Ex'en din er et mindre godt menneske og slike erfaringer du har måtte gjort deg er vanskelige.

Men tja, selvmedisinerte før i tiden.

Med en mor som var schizofren, en far som døde da jeg var 14, seksuelle overgrep fra jeg var 7 til 14, mitt første selvmordsforsøk da jeg var 9, selvskading fra jeg var 10. Innlagt på psykriatrisk avdeling fra jeg var 18 til jeg var 20 (da døde mor). Depresjon, angst og KPTSD. Avhengig av heroin fra jeg var 25 til jeg var 29. Før jeg kom meg ut av det på egen hånd, da hadde jeg prostituert meg selv noen år. Fant drømme mannen og begynte å jobbe i bar. Da tok det ikke lang tid før det var en shot til bar gjestene og 3 til meg. Ble fulltids alkoholiker og brukte 7 år på det mens mannen gav meg på en måte opp, på en annen måte var han der alltid. Jeg la meg inn på rehab i 2020. Brukte 4 år på å bli edru. Traff verdens beste psykolog, fikk god hjelp av psykomotorisk fysioterapeut. Men det var en helvetes brutal jobbing jeg selv gjorde.

Om en måned er jeg ferdig utdannet erfaringskonsulent. Holder på med eksamen nå. Har praksis på et lavterskel tilbud innenfor rus og psykisk helse. Har fått en jobb der etter endt studier i en 80% stilling og tilbud om lederstilling der om et år når sjefen gir seg.

Har fremdeles mannen❤️ vi har oppgradert til hund, skal ta oppkjøring på bil etter eksamen.

Har masse hvit sorg i livet (sorg over alt det som aldri ble) og masse sort sorg.

Har "mistet" søsken da de tok overgriper sin side, (hadde hun eldste søsteren min dødd i dag hadde jeg oppriktig blitt glad) er foreldreløs, har vært det laveste på alle rangstiger (prostituert og heroin misbruker, har vært alkoholiker) 

Og kommet meg på andre siden av gjerdet. Jeg elsker jobben min nå, (eller praksisen da en måned til...), hund og mann er også ok altså. Men jeg får brukt all driten min til noe godt noe, menneskene jeg jobber med setter pris på erfaringene mine. Herlighet som jeg elsker jobben min, og jeg opplever at leder, kollegaer og mennesker jeg hjelper setter pris på meg også.

 

Jeg forteller ikke historien min for sammenligning, for å ta noe fra deg av det du har delt, for å minimalisere verken dine eller mine erfaringer, for å hovere, for å være ekkel, for å si at jeg har vært nøyaktig der du er eller noe slikt. Men ja jeg kjenner meg veldig igjen med hvordan rus kan operere som en håpsline i det svarteste svarte. Men også hvordan rus kan forkle seg som nøkken og dra deg lengre ned på dypet. 

Du ønsker ikke misjonering om rus men kan jeg likevel spørre deg om hva du får av hjelp for å prøve å nøste i den store floken? Eller er all hjelp uønsket? 

Det sises at det å spise en elefant gjøres en bit av gangen, hvis du kunne jobbet med en av de tingene som gjør livet ditt vanskelig hva ville det vært?

Jeg vet det kanskje ikke hjelper i det hele tatt men jeg vet det finnes håp selv for 40 åringer som føler seg som 70 åringer og om du hadde sett meg for 6 år siden før jeg kom inn på rehab hadde du virkelig skjønt hva jeg mener med at det er håp for den mest håpløse. 

 

 

Anonymkode: 94c3f...606

Tusen takk for at du tok deg tid for å skrive et så langt innlegg. Jeg gråter når jeg leser hva du skriver. Jeg skulle ønske du var her så jeg kunne gitt deg en god  klem. 
Kanskje trenger jeg en selv.

 

Du har vært ute noen vinterdager du. Og jeg er så imponert over hvordan du har kommet deg gjennom alt og ut i live på den andre siden. Det er over all forstand. Men som lærer i skolen gjennom noen tiår har jeg sett mangt et løvetannbarn blomstre. Vi voksne er ikke så forskjellige.

Jeg tror ikke jeg er mottagelig for hjelp nå, jeg er ikke klar for det, vet ikke om jeg vil det heller. Men jeg har to fantastiske gutter som jeg forguder; de er vakre, friske og levende gutter som er nysgjerrige og glade i livet. De liker å klemme og kose med pappaen sin.  De ser nok noe de ikke verbalt klarer å gi uttrykk for. Pappaen deres er ikke så veldig glad lengre. 
 

Jeg satt og så på barnehagebildene deres i kveld og jeg kjenner at jeg holder på å forgå. De er nok mye av grunnen til at jeg fortsatt er her.

 

Hvis jeg kunnet jobbe med en ting - jeg vet ikke. Det er bare for mye sinne og for mye sorg. Sinnet mitt avskjærer meg fra å konnekte med verden igjen. Jeg blir så raskt sliten og må være for meg selv. Samtidig som jeg savner venner og det sosiale.

Jeg er på mange måter privilegert - jeg har mye penger på konto og jeg får inn ganske mye hver måned. Jeg kan reise og spise ute. Ingenting av dette gir meg spesiell glede. Det er kun en trygghet. Det som gjør meg glad er når 8-åringen min ringer pappaen sin fra klokka si og spør om jeg kan komme og fikse bremsene på sykkelen hans selv om det er en times kjøretur. Da er jeg glad resten av dagen. 
Det er det eneste som betyr noe.

 

Jeg får hjelp, men jeg savner Sadaf, den tidligere psykiateren min. Hun var virkelig en stjerne. Hun var så flink.

Ja, jeg vet. Alkoholen har på mange måter sluttet å virke på meg. Kan drikke en halv flaske vin og 8 halvlitere uten at jeg blir fyllesjuk eller full når det står på. Så jeg har tydeligvis passert en grense. Men jeg reparerer ikke el får noen abstinenser om jeg ikke drikker på noen dager.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - jeg bare eksisterer. I dag er det byttedag - og barna er hos barnemor. Jeg hater det og får alltid ein sjuk nedtur på slike dager.

I kveld er hvitvin og Tuborg god støtte.

Sammen med en Sobril. Da slapper jeg av.

Takk for god støtte og gode ord. Jeg ønsker deg det beste for framtiden.❤️

 

 

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

Høres ut som du er overbelastet og fått alt vondt og vanskelig over deg som perler på en snor. Både samlivsbrudd, jobb, helse, svik, sorg og tap. Alt på en gang. Det høres skikkelig tungt og uoverkommelig ut. 
Prøv å del opp de ulike tingene. Eksen din var utro og er heller ikke snill. Selv om det er sorg og vanskelig var hun ikke bra for deg, du fortjener bedre. 
jobben din og din kunnskap vil du alltid ha med deg, ufør trenger ikke være endelig. 
Arveoppgjør kan få nære til å miste hverandre. Er det mulig å få snakket ut om det? Eller er det låst? 
Du skriver at du har mistet alt, både venner og familie, jobb og helse. 
Det kan føles slik. Men er du sikker på at alt dette er din feil? 
 

Anonymkode: 7acd1...36c

[AnonymBruker]

Her var det mye sterk lesning. For noen sterke, selvreflekterte og bra folk💚 Ønsker dere alt det beste. 

Anonymkode: 385f9...b1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Høres ut som du er overbelastet og fått alt vondt og vanskelig over deg som perler på en snor. Både samlivsbrudd, jobb, helse, svik, sorg og tap. Alt på en gang. Det høres skikkelig tungt og uoverkommelig ut. 
Prøv å del opp de ulike tingene. Eksen din var utro og er heller ikke snill. Selv om det er sorg og vanskelig var hun ikke bra for deg, du fortjener bedre. 
jobben din og din kunnskap vil du alltid ha med deg, ufør trenger ikke være endelig. 
Arveoppgjør kan få nære til å miste hverandre. Er det mulig å få snakket ut om det? Eller er det låst? 
Du skriver at du har mistet alt, både venner og familie, jobb og helse. 
Det kan føles slik. Men er du sikker på at alt dette er din feil? 
 

Anonymkode: 7acd1...36c

Takk for gode ord! 
 

Teknisk sett var hun vel ikke utro (bruddet var et faktum), men tenk å dra utenbys og  lunche ute og shoppe, ligge med eksen og kose seg uken før min far, våre barn sin bestefar og hennes eks-svigerfar skulle begraves?

Jeg måtte uken før  min far skulle begraves flytte ut av eneboligen, jeg måtte ta over ny bolig samme uken (det gikk til helvete med to totalt understimulerte barn) , jeg måtte hjelpe min aldrende mor ut av hennes gamle leilighet og inn i ny leilighet, min far sin omsorgsbolig skulle vaskes ned og ryddes ut av, jeg måtte håndtere prest, begravelsesbyrå, etterselskap, klær til barna og meg selv, tale til og tale om min far, min tante som var til stede skadet seg og hun måtte kjøres hit og dit, bruddet var ferskt, og jeg måtte håndtere syning, min egen sorg og barna sin sorg. Jeg ble til slutt hentet med ambulanse med brystsmerter og mistanke om hjerteproblemer. Eldstesønnen min som var med meg da var så redd at han gråt så mye at han var rett og slett utrøstelig. Han var livredd for at pappa skulle dø fra ham. 

Jeg ringte min eks når jeg lå på sykehuset. Ingen forslag om å komme hjem for å hjelpe til. Dagen etterpå var hun tipsete og på musical. Jeg tror faktisk hun storkoste seg. Det er ikke normalt å gjøre slik. Noe er det og må det være med henne.

 

Jeg var ferdig med talen til min far kl 03.00 på natten dagen før begravelsen. I begravelsen kom det ikke én eneste tåre. Jeg var så utslitt at jeg kjente kun på irritasjon over begravelsen og ville at det skulle bli overstått. Det har gitt meg mye dårlig samvittighet.

 

Tror nok den arvekonflikten er låst. Kan ikke se hvordan det kan løses. Det er komplisert og altfor omfattende å redegjøre for her.

Jeg vet ikke hva som er hva lengre. Hva som er min skyld el om noe er min skyld.

Jeg vet bare at livet er skikkelig dritt. Jeg vet bare at jeg gikk på aap for å kunne være mer tilstede i oppveksten til barna. Det var en tøff periode, men verdt det med tanke på målet. Da forlot hun meg når jeg var på mitt laveste, og alt ble og har vært dritt siden. Jeg føler at den fine oppveksten til barna er i ferd med å glippe for min del pga den definitive mollstemningen i mitt hode og kropp. Det er så trist og sårt. Jeg hater henne og ville blitt oppriktig glad for min egen del om hun ble lam eller omkom i en ulykke. Jeg er ikke et bedre menneske enn det. Dere får bare dømme meg.
 

 

Anonymkode: 13440...f31

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for gode ord! 
 

Teknisk sett var hun vel ikke utro (bruddet var et faktum), men tenk å dra utenbys og  lunche ute og shoppe, ligge med eksen og kose seg uken før min far, våre barn sin bestefar og hennes eks-svigerfar skulle begraves?

Jeg måtte uken før  min far skulle begraves flytte ut av eneboligen, jeg måtte ta over ny bolig samme uken (det gikk til helvete med to totalt understimulerte barn) , jeg måtte hjelpe min aldrende mor ut av hennes gamle leilighet og inn i ny leilighet, min far sin omsorgsbolig skulle vaskes ned og ryddes ut av, jeg måtte håndtere prest, begravelsesbyrå, etterselskap, klær til barna og meg selv, tale til og tale om min far, min tante som var til stede skadet seg og hun måtte kjøres hit og dit, bruddet var ferskt, og jeg måtte håndtere syning, min egen sorg og barna sin sorg. Jeg ble til slutt hentet med ambulanse med brystsmerter og mistanke om hjerteproblemer. Eldstesønnen min som var med meg da var så redd at han gråt så mye at han var rett og slett utrøstelig. Han var livredd for at pappa skulle dø fra ham. 

Jeg ringte min eks når jeg lå på sykehuset. Ingen forslag om å komme hjem for å hjelpe til. Dagen etterpå var hun tipsete og på musical. Jeg tror faktisk hun storkoste seg. Det er ikke normalt å gjøre slik. Noe er det og må det være med henne.

 

Jeg var ferdig med talen til min far kl 03.00 på natten dagen før begravelsen. I begravelsen kom det ikke én eneste tåre. Jeg var så utslitt at jeg kjente kun på irritasjon over begravelsen og ville at det skulle bli overstått. Det har gitt meg mye dårlig samvittighet.

 

Tror nok den arvekonflikten er låst. Kan ikke se hvordan det kan løses. Det er komplisert og altfor omfattende å redegjøre for her.

Jeg vet ikke hva som er hva lengre. Hva som er min skyld el om noe er min skyld.

Jeg vet bare at livet er skikkelig dritt. Jeg vet bare at jeg gikk på aap for å kunne være mer tilstede i oppveksten til barna. Det var en tøff periode, men verdt det med tanke på målet. Da forlot hun meg når jeg var på mitt laveste, og alt ble og har vært dritt siden. Jeg føler at den fine oppveksten til barna er i ferd med å glippe for min del pga den definitive mollstemningen i mitt hode og kropp. Det er så trist og sårt. Jeg hater henne og ville blitt oppriktig glad for min egen del om hun ble lam eller omkom i en ulykke. Jeg er ikke et bedre menneske enn det. Dere får bare dømme meg.
 

 

Anonymkode: 13440...f31

Jeg får ubeskrivelig vondt inni meg, når jeg leser alt det vonde og tøffe som du har gått igjennom. Virkelig. 

Hun eksen din virker ikke helt vel bevart for å si det slik. Godt det ble brudd. Virker som alt er bedre enn slik du hadde det, og tror du skal være både glad og takknemlig for at dere ikke er et par lenger.

Det er barna dine som betyr noe, og etter hva jeg kan lese så har du et enormt stort hjerte ❤️

Vær stolt av deg selv. Du står fremdeles på beina etter alt dette. Det er veldig godt jobba 🙌 

Håper du tar det med ro så du kan komme til hektene igjen. Jeg heier på deg. 

Sender deg en stor varm klem 

Endret tirsdag kl. 19:07 av Strigiformes

[AprilLudgate]

Det er mange som bruker diverse trøst ja.

Jeg skal ikke misjonere, jeg vil bare si at på sikt vil relasjonen til ungene bli bedre om du snur drikkingen om nå før du er for dypt utpå.

Eksen din er et jævlig kjipt hespetre, og jeg skjønner godt du har henne langt oppi halsen. 
 

Men jeg leser deg dithen at du er forbi de største krisene, du har to barn å leve for - men du har ikke enda orken til å ta skikkelig tak i noe.

Hva tenker du at du ønsker videre på sikt da mtp ungene og relasjonen dere imellom? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2026 den 1.18):

K 44 her 

Skal ikke misjonere fordi jeg vet det hjelper like lite som å fortelle en asmatiker at det er masse luft, det er bare å puste... så dumt.

Du må ville ha hjelp selv. Kanskje du er litt ambivalent innerst inne, men kanskje ikke. Uansett, det er en bestemmelse som er din og din aleine. Og den er det du som må ta (om, og når den tid kommer) 

Men det jeg ønsker å si er at livet er drit! Det høres ut som du har fått din del og vel så det, det er urettferdig, det er vondt og det er smertefullt. Det kreves enorme krefter å ta fatt på den floken så det er veldig forståelig at du bruker alkohol som lindring. 

Ex'en din er et mindre godt menneske og slike erfaringer du har måtte gjort deg er vanskelige.

Men tja, selvmedisinerte før i tiden.

Med en mor som var schizofren, en far som døde da jeg var 14, seksuelle overgrep fra jeg var 7 til 14, mitt første selvmordsforsøk da jeg var 9, selvskading fra jeg var 10. Innlagt på psykriatrisk avdeling fra jeg var 18 til jeg var 20 (da døde mor). Depresjon, angst og KPTSD. Avhengig av heroin fra jeg var 25 til jeg var 29. Før jeg kom meg ut av det på egen hånd, da hadde jeg prostituert meg selv noen år. Fant drømme mannen og begynte å jobbe i bar. Da tok det ikke lang tid før det var en shot til bar gjestene og 3 til meg. Ble fulltids alkoholiker og brukte 7 år på det mens mannen gav meg på en måte opp, på en annen måte var han der alltid. Jeg la meg inn på rehab i 2020. Brukte 4 år på å bli edru. Traff verdens beste psykolog, fikk god hjelp av psykomotorisk fysioterapeut. Men det var en helvetes brutal jobbing jeg selv gjorde.

Om en måned er jeg ferdig utdannet erfaringskonsulent. Holder på med eksamen nå. Har praksis på et lavterskel tilbud innenfor rus og psykisk helse. Har fått en jobb der etter endt studier i en 80% stilling og tilbud om lederstilling der om et år når sjefen gir seg.

Har fremdeles mannen❤️ vi har oppgradert til hund, skal ta oppkjøring på bil etter eksamen.

Har masse hvit sorg i livet (sorg over alt det som aldri ble) og masse sort sorg.

Har "mistet" søsken da de tok overgriper sin side, (hadde hun eldste søsteren min dødd i dag hadde jeg oppriktig blitt glad) er foreldreløs, har vært det laveste på alle rangstiger (prostituert og heroin misbruker, har vært alkoholiker) 

Og kommet meg på andre siden av gjerdet. Jeg elsker jobben min nå, (eller praksisen da en måned til...), hund og mann er også ok altså. Men jeg får brukt all driten min til noe godt noe, menneskene jeg jobber med setter pris på erfaringene mine. Herlighet som jeg elsker jobben min, og jeg opplever at leder, kollegaer og mennesker jeg hjelper setter pris på meg også.

 

Jeg forteller ikke historien min for sammenligning, for å ta noe fra deg av det du har delt, for å minimalisere verken dine eller mine erfaringer, for å hovere, for å være ekkel, for å si at jeg har vært nøyaktig der du er eller noe slikt. Men ja jeg kjenner meg veldig igjen med hvordan rus kan operere som en håpsline i det svarteste svarte. Men også hvordan rus kan forkle seg som nøkken og dra deg lengre ned på dypet. 

Du ønsker ikke misjonering om rus men kan jeg likevel spørre deg om hva du får av hjelp for å prøve å nøste i den store floken? Eller er all hjelp uønsket? 

Det sises at det å spise en elefant gjøres en bit av gangen, hvis du kunne jobbet med en av de tingene som gjør livet ditt vanskelig hva ville det vært?

Jeg vet det kanskje ikke hjelper i det hele tatt men jeg vet det finnes håp selv for 40 åringer som føler seg som 70 åringer og om du hadde sett meg for 6 år siden før jeg kom inn på rehab hadde du virkelig skjønt hva jeg mener med at det er håp for den mest håpløse. 

 

 

Anonymkode: 94c3f...606

Med de erfaringene du har gjort deg. Hva tror du er årsaken til at din søster tok overgriperens side? Og hva har hjulpet deg å prosessere dette. Spør fordi jeg kjenner noen som opplevde det samme. 

Anonymkode: d23ef...d66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2026 den 13.15):

Takk for gode ord! 
 

Teknisk sett var hun vel ikke utro (bruddet var et faktum), men tenk å dra utenbys og  lunche ute og shoppe, ligge med eksen og kose seg uken før min far, våre barn sin bestefar og hennes eks-svigerfar skulle begraves?

Jeg måtte uken før  min far skulle begraves flytte ut av eneboligen, jeg måtte ta over ny bolig samme uken (det gikk til helvete med to totalt understimulerte barn) , jeg måtte hjelpe min aldrende mor ut av hennes gamle leilighet og inn i ny leilighet, min far sin omsorgsbolig skulle vaskes ned og ryddes ut av, jeg måtte håndtere prest, begravelsesbyrå, etterselskap, klær til barna og meg selv, tale til og tale om min far, min tante som var til stede skadet seg og hun måtte kjøres hit og dit, bruddet var ferskt, og jeg måtte håndtere syning, min egen sorg og barna sin sorg. Jeg ble til slutt hentet med ambulanse med brystsmerter og mistanke om hjerteproblemer. Eldstesønnen min som var med meg da var så redd at han gråt så mye at han var rett og slett utrøstelig. Han var livredd for at pappa skulle dø fra ham. 

Jeg ringte min eks når jeg lå på sykehuset. Ingen forslag om å komme hjem for å hjelpe til. Dagen etterpå var hun tipsete og på musical. Jeg tror faktisk hun storkoste seg. Det er ikke normalt å gjøre slik. Noe er det og må det være med henne.

 

Jeg var ferdig med talen til min far kl 03.00 på natten dagen før begravelsen. I begravelsen kom det ikke én eneste tåre. Jeg var så utslitt at jeg kjente kun på irritasjon over begravelsen og ville at det skulle bli overstått. Det har gitt meg mye dårlig samvittighet.

 

Tror nok den arvekonflikten er låst. Kan ikke se hvordan det kan løses. Det er komplisert og altfor omfattende å redegjøre for her.

Jeg vet ikke hva som er hva lengre. Hva som er min skyld el om noe er min skyld.

Jeg vet bare at livet er skikkelig dritt. Jeg vet bare at jeg gikk på aap for å kunne være mer tilstede i oppveksten til barna. Det var en tøff periode, men verdt det med tanke på målet. Da forlot hun meg når jeg var på mitt laveste, og alt ble og har vært dritt siden. Jeg føler at den fine oppveksten til barna er i ferd med å glippe for min del pga den definitive mollstemningen i mitt hode og kropp. Det er så trist og sårt. Jeg hater henne og ville blitt oppriktig glad for min egen del om hun ble lam eller omkom i en ulykke. Jeg er ikke et bedre menneske enn det. Dere får bare dømme meg.
 

 

Anonymkode: 13440...f31

Tja. Etter et brudd er det ikke din sak hvordan hun velger å takle bruddet. Kanskje det var godt for henne å komme seg unna og slippe å ta mentalt og praktisk ansvar for deg og ditt. Og slippe å bli dratt med ned i ditt dragsug. Det høres ut som du er hatefull og omgitt av konflikter

"Jeg vet bare at hadde min eks omkommet i en ulykke så hadde jeg blitt oppriktig glad. Forferdelig for barna, men jeg hadde blitt glad for egen del. Jeg hater henne. Av hele mitt hjerte. Hun er det mest nedrige av det nedrige." 

Anonymkode: d23ef...d66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja. Etter et brudd er det ikke din sak hvordan hun velger å takle bruddet. Kanskje det var godt for henne å komme seg unna og slippe å ta mentalt og praktisk ansvar for deg og ditt. Og slippe å bli dratt med ned i ditt dragsug. Det høres ut som du er hatefull og omgitt av konflikter

"Jeg vet bare at hadde min eks omkommet i en ulykke så hadde jeg blitt oppriktig glad. Forferdelig for barna, men jeg hadde blitt glad for egen del. Jeg hater henne. Av hele mitt hjerte. Hun er det mest nedrige av det nedrige." 

Anonymkode: d23ef...d66

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan du kan trekke noe sånt ut av det jeg skrev? Jeg synes oppriktig synd på deg. Du må nok være som henne. Hvordan høres det ut som om jeg er omgitt av konflikter? Er du virkelig klar over konsekvensene dette fikk for meg? Har du lest teksten? Jeg hater henne, med god grunn. Uken min far skulle begraves? Dette gikk også ut over barna hennes. Det får stå for din regning.

Mitt dragsug? Omgitt av konflikter? Hvilke konflikter? Du reagerer annerledes du enn de som har opplevd komplette livskriser her inne. Det er de som har opplevd livet på sitt verste som utvikler empati med andre.

 

Håpet du får en fin dag🌞

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja. Etter et brudd er det ikke din sak hvordan hun velger å takle bruddet. Kanskje det var godt for henne å komme seg unna og slippe å ta mentalt og praktisk ansvar for deg og ditt. Og slippe å bli dratt med ned i ditt dragsug. Det høres ut som du er hatefull og omgitt av konflikter

"Jeg vet bare at hadde min eks omkommet i en ulykke så hadde jeg blitt oppriktig glad. Forferdelig for barna, men jeg hadde blitt glad for egen del. Jeg hater henne. Av hele mitt hjerte. Hun er det mest nedrige av det nedrige." 

Anonymkode: d23ef...d66

Er det så galt å være hatefull mot en person som gjør noe slikt da? Som også har vært voldelig mot både meg og eget barn? Det er ganske menneskelig. 

Som er en mobber og manipulator? Som lo av meg når jeg mistet vennene mine, som lo av meg når jeg ikke klarte å gå på jobb lengre? Som har truet meg?  Som ikke fikser å få motstand fra samboeren sin? Som hun sa om eksen sin; jeg kunne snurre ham rundt lillefingeren, jeg fikk det alltid som jeg ville med ham og det var helt fantastisk. Hun har ikke snakket pent om ham én eneste gang i løpet av samboerskapet vårt. 
Ei som klikket så gale i vinkel at hun har ødelagt to dører på tørketromnelen?  En som ikke gir barna sine nok fysisk omsorg - de maser om klemmer hver gang de er til pappa og forklarer hvorfor.  En som ikke gadd å ta ansvar for hus og hjem. Jeg måtte innrede huset bortimot på egen hånd. Barnerommene i eneboligen gjorde hun ikke noe med. Vår førstefødte sitt rom i vårt første hus sammen  gjorde hun ikke noe med, det var en seng, et skap og det var det. Vår førstefødte lot hun ligge i sin egen avføring en gang, hun gikk på jobb vel vitende om at eldstemann var fullstendig uttisset i sengen sin? Etc et. Etc - bra dame? Jeg  kunne fortsatt. Og fortsatt. Hun utnyttet meg også økonomisk. Shoppet seg til stor kredittkortgjeld og gråt til meg når regningen kom. Jeg betalte mest på alt, hun bidro aldri. Når ungene trengte utstyr og hun valgte å bruke pengene sine på dyr sjampo, sminke og balsam til seg selv.

Er ikke rart at folk reagerer på slik. Jeg tror nok hun har en el annen form for personlighetsforstyrrelse.

 

Pussig at du ikke reagerer på hun som hater søsteren sin her i tråden- som ville blitt glad om søsteren døde fordi søsteren valgte side? Synes du også at hun er hatefull og omgitt av konflikter? Man må oppleve noe grusomt selv for å forstå dette. 
 

Og arvekonflikten - det var penger fra mine foreldre som mitt søsken ikke var enig i. Hvilke andre konflikter mener du at jeg er omgitt av? Nå blir jeg litt nysgjerrig.

Fortell, fortell!!

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det så galt å være hatefull mot en person som gjør noe slikt da? Som også har vært voldelig mot både meg og eget barn? Det er ganske menneskelig. 

Som er en mobber og manipulator? Som lo av meg når jeg mistet vennene mine, som lo av meg når jeg ikke klarte å gå på jobb lengre? Som har truet meg?  Som ikke fikser å få motstand fra samboeren sin? Som hun sa om eksen sin; jeg kunne snurre ham rundt lillefingeren, jeg fikk det alltid som jeg ville med ham og det var helt fantastisk. Hun har ikke snakket pent om ham én eneste gang i løpet av samboerskapet vårt. 
Ei som klikket så gale i vinkel at hun har ødelagt to dører på tørketromnelen?  En som ikke gir barna sine nok fysisk omsorg - de maser om klemmer hver gang de er til pappa og forklarer hvorfor.  En som ikke gadd å ta ansvar for hus og hjem. Jeg måtte innrede huset bortimot på egen hånd. Barnerommene i eneboligen gjorde hun ikke noe med. Vår førstefødte sitt rom i vårt første hus sammen  gjorde hun ikke noe med, det var en seng, et skap og det var det. Vår førstefødte lot hun ligge i sin egen avføring en gang, hun gikk på jobb vel vitende om at eldstemann var fullstendig uttisset i sengen sin? Etc et. Etc - bra dame? Jeg  kunne fortsatt. Og fortsatt. Hun utnyttet meg også økonomisk. Shoppet seg til stor kredittkortgjeld og gråt til meg når regningen kom. Jeg betalte mest på alt, hun bidro aldri. Når ungene trengte utstyr og hun valgte å bruke pengene sine på dyr sjampo, sminke og balsam til seg selv.

Er ikke rart at folk reagerer på slik. Jeg tror nok hun har en el annen form for personlighetsforstyrrelse.

 

Pussig at du ikke reagerer på hun som hater søsteren sin her i tråden- som ville blitt glad om søsteren døde fordi søsteren valgte side? Synes du også at hun er hatefull og omgitt av konflikter? Man må oppleve noe grusomt selv for å forstå dette. 
 

Og arvekonflikten - det var penger fra mine foreldre som mitt søsken ikke var enig i. Hvilke andre konflikter mener du at jeg er omgitt av? Nå blir jeg litt nysgjerrig.

Fortell, fortell!!

Anonymkode: 13440...f31

Det er jo forståelig at du hater. Men en fin ting noen har sagt er;

 «Å hate er som å drikke gift og forvente at andre skal dø av det.»

Anonymkode: a4167...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo forståelig at du hater. Men en fin ting noen har sagt er;

 «Å hate er som å drikke gift og forvente at andre skal dø av det.»

Anonymkode: a4167...afe

Det var fine ord! Det er nok sant. Det er bortkastede krefter, en annen person som du ikke liker eier deg litt fortsatt.

 

Men det er en grunn til at man hater noen og det er at kroppen sier ifra at noen har gjort stor skade på deg. Nyere forskning anbefaler faktisk ikke å tilgi, de anbefaler å være sint helt til man ikke klarer å være sint lengre. Det er nok mening i det også.

🌞

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var fine ord! Det er nok sant. Det er bortkastede krefter, en annen person som du ikke liker eier deg litt fortsatt.

 

Men det er en grunn til at man hater noen og det er at kroppen sier ifra at noen har gjort stor skade på deg. Nyere forskning anbefaler faktisk ikke å tilgi, de anbefaler å være sint helt til man ikke klarer å være sint lengre. Det er nok mening i det også.

🌞

Anonymkode: 13440...f31

Det ligger mye styrke i å klare å legge ting bak seg å se fremover også. Snakker av erfaring. 

Anonymkode: a4167...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det ligger mye styrke i å klare å legge ting bak seg å se fremover også. Snakker av erfaring. 

Anonymkode: a4167...afe

Helt klart. Det er det jeg snakker om - de som har opplevd forstår. Men av og til blir det så mye dritt at det blir veldig vanskelig!

 

🙏

Anonymkode: 13440...f31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt klart. Det er det jeg snakker om - de som har opplevd forstår. Men av og til blir det så mye dritt at det blir veldig vanskelig!

 

🙏

Anonymkode: 13440...f31

Skjønner det altså. Alt du listet opp i første innlegg ville nok fucka opp de fleste. Har ikke noe bedre råd enn å forsøke å rette blikket fremover istedenfor bakover. Ønsker deg alt godt.

Anonymkode: a4167...afe