Er dette 40-års krise?

[AnonymBruker]

Fylte 40 i Januar. Det gikk bra men i det siste har jeg vært deprimert og lei meg. Har angst for fremtiden og at foreldrene mine blir gamle og dør, for at katten min dør en gang og at jeg blir ensom i framtida. Jeg har ikke barn. Trist over at tiden som var en gang ikke er mer og ikke kommer tilbake. Vet man ikke kan gjøre noe med det men jeg er trist for det likevel. En gang blir jeg alene. Dette har ikke gått over enda og jeg klarer ikke å leve i nuet og være glad. Er det flere som har det sånn?

Anonymkode: 3edc9...c36

[AnonymBruker]

Mange vonde tanker på en gang. Jeg kan kjenne meg igjen i tanken på det som en gang var, og hva som kunne blitt. Kjenner et savn, men klarer ikke å definere eksakt hva jeg savner fra da. Kanskje et møte, med noem som ikke ble. Livet slår og det blir sjeldent slik man så for seg. Det betyr jo ikke et dårligere liv, men anderledes. Jeg tenker du hadde hatt godt av å prate med noen. Få sortert tanker og noen verktøy så det ikke blir altoppslukende 

Anonymkode: 09a35...d28

[AprilLudgate]

Har vært sånn siden 35 ca - og jeg er 45 nå 🫠

Kunne sitte på jobb og bare «hva ER det vi bruker tiden på jorda på» - ville bare dra og hente ungen i barnehagen (han elsket barnehage, så ikke noe mistrivsel). Ble sånn «livet er for kort for all this bullshit» på endel ting.

Følte meg som en av de i Pushwagners bilde når en gjeng mekaniske mennesker går i kø for maskineriet kledd i dress.

Hjemme hadde jeg dårlig samvittighet for alle øyeblikk jeg ikke slukte bevisst og var tilstede i, hjernen min er liksom så ofte et annet sted. Fremtiden, fortiden. Ikke NÅ. 
 

Har jo alltid vært klar over realitetene og at livet kan ende nårsomhelst - men fra fylte 35 ish så ble det så kort tid til liksom. 
 

Særlig to låter som minner meg om det eksistensielle: One way street av Mark Lanegan og Townes Van Zandt med Waiting around to die. 
 

Sitter ikke og engster meg syk over det, men det bare er der i bakgrunnen. 
 

Vi skal jo alle dø, men det hadde vært greiere å være mindre oppmerksom på det 🫠

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mange vonde tanker på en gang. Jeg kan kjenne meg igjen i tanken på det som en gang var, og hva som kunne blitt. Kjenner et savn, men klarer ikke å definere eksakt hva jeg savner fra da. Kanskje et møte, med noem som ikke ble. Livet slår og det blir sjeldent slik man så for seg. Det betyr jo ikke et dårligere liv, men anderledes. Jeg tenker du hadde hatt godt av å prate med noen. Få sortert tanker og noen verktøy så det ikke blir altoppslukende 

Anonymkode: 09a35...d28

Ja jeg må nok snakke med noen.

Anonymkode: 3edc9...c36

[AnonymBruker]

Kan relatere. Nå er jeg 41, men noe skjedde i det jeg bikket 39. Savnet etter tiden når barna var små ble helt intens. Savnet huset vi bodde i på den tiden, livet med de små. Engstelse og sorg over at jeg ikke nøt tiden med de godt nok. Nå er de tenåringer (noen flotte sådan) men alt føles mer komplisert.

Egen dødelighet ligger også lengre fremme i bevisstheten. Kan våkne på natta og tenke på døden, at jeg skal dø, mannen skal dø. Og kjenne på litt sorg og panikk. Vi er begge i begynnelsen av førtiårene så det er jo strengt tatt ikke noe å bekymre seg så voldsomt over enda. Men livet skjer jo, og alt kjennes mer sårbart. 
 

Jeg har blitt langt mer opptatt av å leve her og nå. Jeg tar sjanser og muligheter jeg får på jobb. Og er ikke fremmed for å bytte jobb om jeg ikke føler meg fornøyd nok. Jeg sier ja til flere ting, tar mer initiativ til å møte venner, arrangerer bursdager og familiesammenkomster. Og så har jeg blitt en jogger. Det gir med glede og livslyst! 
 

Så kanskje du kan forsøke snu det litt? Ta den turen til det stedet du har lyst å besøke, treff en venn oftere, gjør ting som gir deg glede? 

Anonymkode: 8fa35...ee4

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som noen typisk "40-års krise", men at du muligens er deppa. Snakk med legen din hvis det ikke går over eller blir verre. ❤️

Anonymkode: 69255...547

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2026 den 12.42):

Jeg synes ikke det høres ut som noen typisk "40-års krise", men at du muligens er deppa. Snakk med legen din hvis det ikke går over eller blir verre. ❤️

Anonymkode: 69255...547

Kanskje ikke det da. Men før jeg ble 40 tenkte jeg ikke sånn. 
Skal gjøre det ❤️

Anonymkode: 3edc9...c36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 22.57):

Kan relatere. Nå er jeg 41, men noe skjedde i det jeg bikket 39. Savnet etter tiden når barna var små ble helt intens. Savnet huset vi bodde i på den tiden, livet med de små. Engstelse og sorg over at jeg ikke nøt tiden med de godt nok. Nå er de tenåringer (noen flotte sådan) men alt føles mer komplisert.

Egen dødelighet ligger også lengre fremme i bevisstheten. Kan våkne på natta og tenke på døden, at jeg skal dø, mannen skal dø. Og kjenne på litt sorg og panikk. Vi er begge i begynnelsen av førtiårene så det er jo strengt tatt ikke noe å bekymre seg så voldsomt over enda. Men livet skjer jo, og alt kjennes mer sårbart. 
 

Jeg har blitt langt mer opptatt av å leve her og nå. Jeg tar sjanser og muligheter jeg får på jobb. Og er ikke fremmed for å bytte jobb om jeg ikke føler meg fornøyd nok. Jeg sier ja til flere ting, tar mer initiativ til å møte venner, arrangerer bursdager og familiesammenkomster. Og så har jeg blitt en jogger. Det gir med glede og livslyst! 
 

Så kanskje du kan forsøke snu det litt? Ta den turen til det stedet du har lyst å besøke, treff en venn oftere, gjør ting som gir deg glede? 

Anonymkode: 8fa35...ee4

❤️

Anonymkode: 3edc9...c36

[AnonymBruker]

Tror sånne tanker kommer med alderen, 40 eller ei.  Er så mye mer bekymringsløs når en er ung/yngere, skjer så mye i livet da , studie, venner og jobb. 

Da jeg ble 40 fikk jeg en mer ro i kroppen, så på livet fremmover som en ny epoke i livet.

Men jeg har heller ikke barn, eier ikke bolig eller fått noe karriere jobb med masse lønn. Mam og pap er 80 år og de vil gå bort som er helt vanlig, men helt krise å tenke på det  =(

Kanskje snakke med en psykolog, få hjelp til å forstå hvorfor du føler det slik du har det nå.  

Mange kan surfe ubekymert gjennom livet, men sånn er det ikke for alle.   Håper du har fått noen tips og råd av folk som svarer deg her 😃

 

 

Anonymkode: c5fa2...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2026 den 18.18):

Fylte 40 i Januar. Det gikk bra men i det siste har jeg vært deprimert og lei meg. Har angst for fremtiden og at foreldrene mine blir gamle og dør, for at katten min dør en gang og at jeg blir ensom i framtida. Jeg har ikke barn. Trist over at tiden som var en gang ikke er mer og ikke kommer tilbake. Vet man ikke kan gjøre noe med det men jeg er trist for det likevel. En gang blir jeg alene. Dette har ikke gått over enda og jeg klarer ikke å leve i nuet og være glad. Er det flere som har det sånn?

Anonymkode: 3edc9...c36

Er du troende? Jeg hadde det på samme måte som deg, spesielt rundt leggetid. Men jeg begynte å be om forløsning fra vonde tanker. Jeg ba og ba. Og en dag så kom jeg til å tenke på de vonde tankene jeg hadde. Hvor de var blitt av. Plutselig hadde de blitt borte.

Enda er de ikke kommet tilbake. Jeg ber hver dag om at Jesus gir meg av sin fred som overgår all forstand. Den får jeg.

Uansett hva du velger å gjøre så håper jeg dette går over. Jeg vet hvor grusomt vondt det er. Så jeg forstår inderlig godt hva du går gjennom. 
 

Anonymkode: e43e9...5dc

[AnonymBruker]

Er jo også en typisk alder fot hormonelle endringer så skal ikke se bort fra at det er det som gjør at du ikke kjenner deg selv igjen. 

Anonymkode: fda85...9b1

[Selkie]

Du må skape deg et så godt liv som mulig så du takler slike sorgfulle hendelser. Man mister folk og dyr man er glad i, men alt skjer som regel ikke på en gang, man får tid til å bearbeide det. Men om du har god helse, gode rutiner i hverdagen, trener, har bra mennesker rundt deg, så kommer du deg igjennom det meste og klarer å se gleden i andre ting i livet. 

[AnonymBruker]

Hadde - og har det - på samme vis som deg. Også har ting bare blitt verre enn jeg forestilte meg også.

Egen kreftdiagnose kom som lyn fra klar himmel, flere dødsfall i familien som har vært tunge. Egen mortalitet har kommet lengre frem i pannebrasken. Og jeg gruer meg veldig til å bli gammel. Det er ikke akkurat "sjarmøretappen" som gjenstår 🥴 

 

Anonymkode: 1a8aa...222

[EnKoppTe]

K45 her og jeg har også det slik nå. Har hatt det fint lenge men plutselig 'slo' det meg. Tror nesten det er litt salig blanding av depresjon, angst, alder og sikkert hormonelle endringer. Prater gjerne med likesinnede over PM ❤️

[AnonymBruker]

Er midt i tidlig overgangsalder og med det kom en slags oppgitthet. 

Jeg har medisiner mot plagene og er stabil i humør, form- alt er liksom ok, men jeg har fått over meg en slags håpløshet.

Jeg kan ikke skjønne at jeg skal holde ut i jobb i så mange år som jeg har igjen. Særlig ettersom kroniske søvnplager har blitt verre med alderen. Har jo ikke overskudd til noe og får rett og slett hjertebank når telefonen ringer. Livredd noen skal be meg på noe jeg ikke kan si nei til. Blir oppriktig trist når jeg må noe i helgene sånn at jeg ikke får styre tiden min selv. Elsker familien min, men føler kontakt over meldinger er nok 😬 Jeg "skjerper" meg og både går i besøk, inviterer hjem og deltar på det jeg kan av ting folk spør om, men det koster. Helt tappet etterpå, og sånn har det ikke vært før, selv om jeg er introvert. 

Jeg føler meg ikke deprimert, det er mer som om livets realiteter har tatt meg med storm. Vi blir ikke friskere, vi blir ikke yngre. Jeg kommer til å miste noen nær meg om ikke mange år. Det blir arveoppgjør og styr. Jeg har "kvinneproblemer" og får ikke god hjelp hos lege. 

Føler jeg har gitt opp. Bare godtar at hver dag kommer med samme jobb og nye utfordringer utenom, helsen må jeg finne utav selv, og hver gang noen ringer får jeg håpe det ikke er dårlige nyheter. 

Livet går sin halte gang også er man gammel liksom. Is this it? Plutselig forstår jeg disse skrullene som logger av alt, lever av oppsparte midler, reiser rundt og tar seg en strøjobb når de trenger penger. 

Anonymkode: 71c56...a82

[AnonymBruker]

Er 40 selv men frykter ikke at familie skal dø. Har mistet faren min og har nesten ikke kontakt med noen andre. Så det verste som kunne skje har på en måte skjedd. Har små barn og tenker jo ofte på de og håper jeg skal leve lenge nok for å oppleve de vokse opp og få sine egne liv. 

Kjenner ikke på panikk men ofte at jeg ikke kan fatte jeg liksom er 40. Føltes ut som det var kort tid siden jeg vet 25 og hadde hele livet foran meg. Skulle ønske jeg hadde mer tid egentlig, mer tid som ung. Og det å føle at hele livet ligger foran meg med uendelige muligheter. 

Anonymkode: 13bfb...0f7

[AnonymBruker]

'Som om livets realiteter tok meg med storm' er det en klok stemme over her skriver. Er akkurat slik jeg føler det selv. Ikke depresjon eller angst, bare at livets realiteter, som jeg egentlig alltid har visst om, plutselig sto i døra og stirret meg i hvitøyet. For meg har det rett og slett blitt for mye og jeg er i helspenn. Sånn kan jeg ikke ha det resten av livet. 

Anonymkode: c8f38...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Er 40 selv men frykter ikke at familie skal dø. Har mistet faren min og har nesten ikke kontakt med noen andre. Så det verste som kunne skje har på en måte skjedd. Har små barn og tenker jo ofte på de og håper jeg skal leve lenge nok for å oppleve de vokse opp og få sine egne liv. 

Kjenner ikke på panikk men ofte at jeg ikke kan fatte jeg liksom er 40. Føltes ut som det var kort tid siden jeg vet 25 og hadde hele livet foran meg. Skulle ønske jeg hadde mer tid egentlig, mer tid som ung. Og det å føle at hele livet ligger foran meg med uendelige muligheter. 

Anonymkode: 13bfb...0f7

Jeg hadde ingen sånne kriser før jeg nærmet meg 60, og da smalt det hardt. Har to-tre sykdommer som hemmer meg en del, og det er kanskje mye av grunnen. Pluss at min mor har fått demens, min far er død og jeg har ikke lenger et yrkesliv å se frem til. 

Tror helsa er viktig iom hvor gammel man føler seg, samme med gode venner. Jeg har venninner, men de bor spredt. Jeg har voksne barn det går bra med, og har barnebarn som er sunne og friske. Er takknemlig for at de klarer seg så godt. Selv har jeg rotet mye i livet, perioder med rus når jeg var ung, mye flytting og salg av boliger med tap. 

Men når jeg var førti følte jeg meg fremdeles ung, var sprek og det man kan kalle pen. Husker ikke om jeg hadde samboer akkurat da, men jeg byttet ofte kjæreste. Har lagt på meg noen kilo, men ser fremdeles pen ut, om ikke like ung som den gang. 

Livets realiteter ja, som kom med storm. Jeg opplevde et stort traume like før jeg ble 60. Men jeg har kanskje ikke lov å skrive her?

Anonymkode: 808a9...574

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg hadde ingen sånne kriser før jeg nærmet meg 60, og da smalt det hardt. Har to-tre sykdommer som hemmer meg en del, og det er kanskje mye av grunnen. Pluss at min mor har fått demens, min far er død og jeg har ikke lenger et yrkesliv å se frem til. 

Tror helsa er viktig iom hvor gammel man føler seg, samme med gode venner. Jeg har venninner, men de bor spredt. Jeg har voksne barn det går bra med, og har barnebarn som er sunne og friske. Er takknemlig for at de klarer seg så godt. Selv har jeg rotet mye i livet, perioder med rus når jeg var ung, mye flytting og salg av boliger med tap. 

Men når jeg var førti følte jeg meg fremdeles ung, var sprek og det man kan kalle pen. Husker ikke om jeg hadde samboer akkurat da, men jeg byttet ofte kjæreste. Har lagt på meg noen kilo, men ser fremdeles pen ut, om ikke like ung som den gang. 

Livets realiteter ja, som kom med storm. Jeg opplevde et stort traume like før jeg ble 60. Men jeg har kanskje ikke lov å skrive her?

Anonymkode: 808a9...574

Syns det var fint at du delte, jeg. Det gav i allefall meg perspektiv. Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: c8f38...31a