Bryte kontakt med forelder permament

[AnonymBruker]

Jeg (17) har en far som har et alkoholptoblem. Før bodde jeg 50/50 hos hver forelder (de gikk fra hverandre for 10 år siden), men nå bor jeg kun hos moren min. Selv etter flere runder med barnevernet nekter han å innse at han er problemet. Han mener det er BV som blander seg inn og skaper stress. Han mener også moren min har en eller annen agenda og utnytter situasjonen fordi hun er frekk nok til å be om barnebidrag🙄🙄🙄

Han forstår ikke at dette påvirker oss negativt, selv om BUP forklarte han hvordan hans drikking påvirker mitt søskens psykiske helse. Han har ikke vært voldelig eller gjort overgrep, men han har manipulert oss i ½ år til å tro at alle som prøver å hjelpe blander seg inn og prøver å ødelegge for han.

Å snakke med han hjelper ikke fordi han har bestemt seg for at alle andre saboterer han og han er ikke avhengig. Han er ikke interessert i hva noen andre har å si og avslo hjelpetiltak fra BV. Han tenker bare på seg selv og gjør ting vanskelig bare for å "straffe" moren min. 

Sist jeg hadde kontakt med han var 2-3 uker siden når han sendte en lang melding i et førsøk om å guilt trippe meg med å minne meg på hva han har gjort for meg og søskenet mitt gjennom oppveksten og snakket stygt om moren min og kalte henne lat og grådig. Det var dagen jeg blokkerte han på alt.

 

(Sorry, ble litt rant. Trengte å få det ut)

Har noen her erfaring med slike situasjoner? Hva har endt opp med å skje? Har dere gjenopptatt kontakten med forelderen? Har dere noen gode råd?

TLDR; 17-åring kutter kontakt med sin far fordi han manipulerer og legger skulden på andre for sitt alkoholproblem

Anonymkode: 4783d...8ee

[AnonymBruker]

Jeg kan svare deg sett i fra en forelders perspektiv, da fra din mor sin side av lignende sak. Jeg holder ut alt av voksenproblemer, men det jeg sliter med er å være vitne til hvordan oppførselen til den andre forelderen påvirker tenåringen.

Som forelder ville jeg sagt kutt ut all kontakt som ikke bidrar noe godt. Jeg vet i vårt tilfelle at det ville vært det beste for tenåringen å slippe å bli påført alle disse meningene og løgnene. Det er mange som ikke skjønner hvor vanskelig det kan være å håndtere.

Samtidig kjenner du sikkert en del på dette med lojalitet. Det er egentlig bare du som vet hva som er det riktige å gjøre. Jeg ville tenkt godt igjennom om dette er noe som vil bedre seg, om han bidrar til noe positivt for deg, eller om du vil få det bedre uten.

Uansett hva du lander på så skal du vite at du gjør det rette for deg selv. Ingenting av dette er din feil.

Jeg har selv opplevd å bli dratt i mellom begge foreldre. Begge var bitter på hverandre og skulle ha oss 'barna' på sin side. Jeg var heldigvis voksen da og bodde for meg selv. Jeg håndterte det med å gi grei beskjed til begge to at hvis de bare skulle sverte og klage så kunne de la vær å ta kontakt.

Min mor skjønte det med en gang. Min far mistet jeg kontakten med i nesten 2 år før han roet seg.

Det ble litt rot her, men jeg håper du får med deg poenget. Du er den som betyr noe og det beste er å ikke forholde seg til mennesker som bare drar deg ned.

Jeg ønsker deg alt det beste. Både du og din mor er sterke som holder ut oppi dette. Enda sterkere er du som faktisk tenker på dette og vil gjøre noe med det.

Anonymkode: eae7a...b36

[UnknownUser0]

Jeg kan svare deg fra et voksent barn sitt perspektiv.

Ja, visst din far har vist et mønster over lang tid og ingen tegn til å bli bedre, kutt kontakt. Din helse må komme først. Man kan ikke fikse eller hjelpe mennesker som ikke ser at dem trenger hjelp eller ikke vil ha hjelp. Det kan komme en sorg i det, alt ettersom, men det blir lettere å bære med tiden. Det er lett å pådra seg skyld for andres handlinger, spesielt en forelder, det er helt vanlig men vit at din fars handlinger ligger på han selv, ikke på deg, det handler om han selv, ikke deg. 

Selv har jeg aldri hatt foreldre som klarte å være foreldre selv om dem lever enda. Far er enten emosjonell umoden, har narsissistiske trekk eller begge deler basert på et mønster over 10 år og har valgt sin stefamilie. Mor er manipulativ schizofren og har alkohol assosiert demens. Jeg har ingen kontakt med mor. Minimal kontakt med far og stefamilien hans, en stefamilie som støtter opp under hans mønster, dem bruker stillhet som en måte å kontrollere på uansett.

Jeg ønsker deg alt godt i livet og heier på deg! 

Endret lørdag kl. 10:38 av UnknownUser0

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det! Jeg var riktignok tre år eldre enn deg når jeg kuttet ham ut da, men det var veldig deilig å bli kvitt ham! «Dessverre» ble storebroren min far samme året, så jeg ble aldri kvitt ham fullstendig pga tantebarna og feiringer av dem. Men det er veldig deilig å slippe å ham fast involvert i livet mitt likevel! Vi sees kanskje fem ganger i året, men da er jeg kald og kjølig mot ham, svarer selvfølgelig om han eller kjerringen spør meg om noe, men utenom det er han nesten luft for meg. Får jeg julegave eller bursdagsgave takker jeg, men jeg oppfordrer aldri til kontakt verken på sms, over telefon eller ansikt til ansikt.

Han var aldri fysisk slem mot meg, men det var psykisk vold og grov omsorgssvikt. (Han og mamma skilte seg når jeg var syv år)

Anonymkode: 626ca...3dd

[AnonymBruker]

Kan svare deg fra et voksenperspektiv som barn, selv om det ikke er snakk om alkoholproblemer. Ingenting har forandret seg når det gjelder å ta ansvar for egne handlinger. Jeg har hatt kontakt nesten hele veien, selv om det i dag oppleves nesten formelt.

Min erfaring er at stoltheten og selvrettferdigheten absolutt kan trumfe kontakt. Har opplevd det periodevis. Da jeg tok dette opp, var det bare forsvar, selvrettferdighet, offerrolle og sinne.

Når man mistenker at forelderen er villig til å ikke kontakte en, også at man lurer på om de kunne ha latt være for alltid så er det en grunn til det. Det betyr at du allerede vet at hans kjærlighet er betinget. Det er ekstremt sårt, men du hadde ikke tenkt det om en du var trygg på og som tåler at du er deg. For min del er det kontakt, men håpet om å nå inn, være trygg og føle seg sett og forstått er dødt. Kontakten er fordi jeg fortsett er glad i min forelder, men jeg har måttet sørge over tapet av en forelder selv om vedkommende er frisk og rask. Jeg ser på forelderen min som en vanlig person jeg har en historie med, en som jeg kjenner godt og som ikke kjenner meg, og som jeg holder mine private følelser borte fra.

Vil anbefale deg å tenke over hva slags kontakt du håper på. For min del er det verdt det, men det er ikke for alle. Ikke håp på noe faren din ikke viser. Ikke håp på det du ikke ser.

Anonymkode: de745...602

[AnonymBruker]

jeg vet ikke hvor lett det er når man er 17år men når man er 18 da har du litt mer og si 

Anonymkode: 9914b...a08

[EnTilfeldigBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg vet ikke hvor lett det er når man er 17år men når man er 18 da har du litt mer og si 

Anonymkode: 9914b...a08

Det er ikke så vanskelig i og med at 16-17 åringer kan bestemme bosted og samvær selv, men jeg har fremdeles registrert bosted hos han fordi han nekter å signere flyttemelding (igjen, for å være vanskelig)

Endret lørdag kl. 13:20 av EnTilfeldigBruker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

jeg vet ikke hvor lett det er når man er 17år men når man er 18 da har du litt mer og si 

Anonymkode: 9914b...a08

Ts bor jo bare hos mor, så sånn sett er det ikke noe problem! Far kan ikke kreve samvær med en søttenåring via noen rettsforløp eller lignende, vil ikke ts så vil ikke ts.

Anonymkode: 626ca...3dd

[AnonymBruker]

Ts, jeg håper du søker om barnebidrag fra din far via nav på attenårsdagen din!

Anonymkode: 626ca...3dd

[EnTilfeldigBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ts, jeg håper du søker om barnebidrag fra din far via nav på attenårsdagen din!

Anonymkode: 626ca...3dd

Moren min har begynt søknadsprossesen for "vanlig" barnebidrag (fram til vi blir 18) og jeg har nevnt for henne at hun kan søke på mine vegne for "forlenget" barnebidrag (frem til jeg fullfører vgs). Prossesen tar 8 mnd og jeg blir 18 om 9½ mnd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Ts bor jo bare hos mor, så sånn sett er det ikke noe problem! Far kan ikke kreve samvær med en søttenåring via noen rettsforløp eller lignende, vil ikke ts så vil ikke ts.

Anonymkode: 

Jeg har fått med meg det,man må ikke bo hos far for at barnevernet ikke tvinger fram helgebesøke 

Jeg ble selv tvunget av barnevernet og dra til min mor selv om jeg bodde hos far. selv om mor var politianmeldt for vold mot oss 

Anonymkode: 9914b...a08

[EnTilfeldigBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har fått med meg det,man må ikke bo hos far for at barnevernet ikke tvinger fram helgebesøke 

Jeg ble selv tvunget av barnevernet og dra til min mor selv om jeg bodde hos far. selv om mor var politianmeldt for vold mot oss 

Anonymkode: 9914b...a08

Nå er ikke vi innblandet med barnevernet lenger, men vi ble faktisk anmodet å bo hos mamma, som pappa "og jeg, på det tidspunktet" oppfattet som tvang. 

Kontaktpersonen vår syntes det var en god ide å flytte til mamma og begrense kontakt med pappa (som jeg nå har gjort)

[AnonymBruker]

EnTilfeldigBruker skrev (20 minutter siden):

Nå er ikke vi innblandet med barnevernet lenger, men vi ble faktisk anmodet å bo hos mamma, som pappa "og jeg, på det tidspunktet" oppfattet som tvang. 

Kontaktpersonen vår syntes det var en god ide å flytte til mamma og begrense kontakt med pappa (som jeg nå har gjort)

Skjønner hva du mener. Poenget mitt var bare at det ikke nødvendigvis er likt i alle saker, og at det kan oppleves veldig forskjellig fra person til person.

Anonymkode: 9914b...a08