Dateinglivet som inkontinent.

[AnonymBruker]

Jeg er en mann i 40årene.
Etter et 20 år fordelt på to forhold og noen år med selvutvikling, har jeg beveget meg ut i dateingjungelen igjen.

Som person er jeg stabil, trygg og selvsikker. Jeg dater helst langsomt med intensjoner om noe langsiktig. Som mange andre har jeg også enebolig, bil, stabil jobb med høy inntekt, barn, røyker ikke, drikker veldig sjeldent, sosialt utadvent introvert, glad i å reise og gå noen turer på fjellet innimellom. 

Problemet mitt er at jeg sliter med sporadisk urge inkontinenes.
Det er et problem som har gradvis kommet og som har pågått de siste 10årene.
Det vil si at noen ganger rekker jeg toalettet, andre ganger ikke.
Noen ganger kommer det litt, andre ganger mye.
Fra tiden jeg kjenner et hint om at blæren må tømmes går det alt fra 5 sekunder til 1 minutt før prosessen bare begynner.
Uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg ikke å stoppe det. Noen sjeldnere ganger skjer det uten at jeg kjenner det så veldig i forkant.

Etter noen år med flere runder på sykehus, fastlege, fysio, piller, bekkenøvelser, frustrasjon og håp om bedring har jeg konkludert om at dette er en del av livet mitt og at jeg i grunn er takknemlig for at det ikke var noe mer underliggende bak det som kreft/parkinssons/nerveskader osv. Operasjon har ikke vært på bordet for meg da undersøkelser på sykehuset viste normal blære, bare litt over normalen resturin. De mente det ikke var så mye å operere her, men at jeg evt kunne få en ny vurdering igjen senere eller hvis ting ble verre.

Jeg har datet i rundt 1,5 år. Mange har vært en fin første date kveld, mens med 3 stykker har det ledet til flere dater hvor jeg normalt forteller dem om dette på date 2-4 et sted. Unntaket var at den ene av dem budde i en annen by og jeg følte det da var greit å fortelle om dette (via tekst) før hun brukte tid og penger på å fly over til meg. Hun sa heldigvis at det gjorde henne ikke noe og spurte meg mye om det.

Hun andre jeg fortalte det til (via tekst) sa at hun tidligere hadde forhold til noen med samme problem og at det ikke var et problem.
Begge overnevnte spurte hvordan det ville være i intime situasjoner og hvordan jeg håndtere det gjennom hverdagen.

Hun tredje jeg fortalte det til (face 2 face) takket for ærligheten, spurte hva jeg hadde forsøkt av løsninger og hvordan jeg håndterte det.
En ukes tid senere sendte hun en melding og avsluttet det.

Når de spør om hvordan jeg håndterer det så forteller at jeg at jeg gjør det helt selv, med en blanding av kondomkateter/bleier og gjerne hvor mye jeg drikker før potensielle intime situasjoner. Jeg beroliger dem med at jeg nå i dag føler at dette er min normale hverdag som jeg ikke lenger psykisk sliter med. At de hjelpemiddlene jeg bruker er på samme måte som noen brukler briller/krykker/rullestol og at jeg generelt har kommet til et sted hvor jeg egenltlig ikke tenker så mye på det lenger. 

Det finnes ca 550 000 personer + mørketall med en eller annen form for inkontinens i Norge.
Ja, majoriteten er gjerne over 65år, men det finnes plenty av dem som er helt ned i 20 års alderen også.
Grunnen for at du kanskje ikke vet det er fordi ingen snakker om det.

Forestill at etter noen bra dater sammen hvor vi finner tonen, kjemien, samtaler flyter, energien mellom oss gir oss støt osv, så forteller noen deg dette:

1) Ville dette vært en konsekvent dealbreaker for deg?
Hvis ja: Hva er det som gjør at du tenker at "dette kan jeg ikke deale med uansett hvor bra jeg føler meg sammen med den personen"?

2) Hvis noen du dater skulle fortalt dere om en lignende situasjon, ville dere foretrukket å få det via tekst eller under en samtale i et stille miljø hvor dere ikke kan bli forstyrret?

3) Hva ville vært viktig for deg å avklare hvis dette er noe du måtte hatt mer tid på å vurdere?

4) Har du selv opplevd noe lignende du vil dele?

Tusen takk for alle svar fra en som prøver å navigere seg gjennom det å finne en som både matcher meg, og som ikke synes min helsetilstand er en kjempe big deal.

Anonymkode: eff3d...07a

[AnonymBruker]

Det hadde ikke vært en dealbreaker for meg. Som dame 50 år er jeg ikke inkontinent, men det hender det kommer noen dråper.  Så lenge du ikke lukter, er det ikke noe problem. 

Anonymkode: a0ee7...d33

[AnonymBruker]

Det eneste jeg ville ha avklart var om det var "trygt" mtp intime situasjoner. Jeg ville aldri utsatt meg for risiko for å bli urinert på. Men ellers hadde jeg ikke brydd meg så lenge du har kontroll på det i hverdagen og har dine løsninger. 

Anonymkode: cf790...2d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er en mann i 40årene.
Etter et 20 år fordelt på to forhold og noen år med selvutvikling, har jeg beveget meg ut i dateingjungelen igjen.

Som person er jeg stabil, trygg og selvsikker. Jeg dater helst langsomt med intensjoner om noe langsiktig. Som mange andre har jeg også enebolig, bil, stabil jobb med høy inntekt, barn, røyker ikke, drikker veldig sjeldent, sosialt utadvent introvert, glad i å reise og gå noen turer på fjellet innimellom. 

Problemet mitt er at jeg sliter med sporadisk urge inkontinenes.
Det er et problem som har gradvis kommet og som har pågått de siste 10årene.
Det vil si at noen ganger rekker jeg toalettet, andre ganger ikke.
Noen ganger kommer det litt, andre ganger mye.
Fra tiden jeg kjenner et hint om at blæren må tømmes går det alt fra 5 sekunder til 1 minutt før prosessen bare begynner.
Uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg ikke å stoppe det. Noen sjeldnere ganger skjer det uten at jeg kjenner det så veldig i forkant.

Etter noen år med flere runder på sykehus, fastlege, fysio, piller, bekkenøvelser, frustrasjon og håp om bedring har jeg konkludert om at dette er en del av livet mitt og at jeg i grunn er takknemlig for at det ikke var noe mer underliggende bak det som kreft/parkinssons/nerveskader osv. Operasjon har ikke vært på bordet for meg da undersøkelser på sykehuset viste normal blære, bare litt over normalen resturin. De mente det ikke var så mye å operere her, men at jeg evt kunne få en ny vurdering igjen senere eller hvis ting ble verre.

Jeg har datet i rundt 1,5 år. Mange har vært en fin første date kveld, mens med 3 stykker har det ledet til flere dater hvor jeg normalt forteller dem om dette på date 2-4 et sted. Unntaket var at den ene av dem budde i en annen by og jeg følte det da var greit å fortelle om dette (via tekst) før hun brukte tid og penger på å fly over til meg. Hun sa heldigvis at det gjorde henne ikke noe og spurte meg mye om det.

Hun andre jeg fortalte det til (via tekst) sa at hun tidligere hadde forhold til noen med samme problem og at det ikke var et problem.
Begge overnevnte spurte hvordan det ville være i intime situasjoner og hvordan jeg håndtere det gjennom hverdagen.

Hun tredje jeg fortalte det til (face 2 face) takket for ærligheten, spurte hva jeg hadde forsøkt av løsninger og hvordan jeg håndterte det.
En ukes tid senere sendte hun en melding og avsluttet det.

Når de spør om hvordan jeg håndterer det så forteller at jeg at jeg gjør det helt selv, med en blanding av kondomkateter/bleier og gjerne hvor mye jeg drikker før potensielle intime situasjoner. Jeg beroliger dem med at jeg nå i dag føler at dette er min normale hverdag som jeg ikke lenger psykisk sliter med. At de hjelpemiddlene jeg bruker er på samme måte som noen brukler briller/krykker/rullestol og at jeg generelt har kommet til et sted hvor jeg egenltlig ikke tenker så mye på det lenger. 

Det finnes ca 550 000 personer + mørketall med en eller annen form for inkontinens i Norge.
Ja, majoriteten er gjerne over 65år, men det finnes plenty av dem som er helt ned i 20 års alderen også.
Grunnen for at du kanskje ikke vet det er fordi ingen snakker om det.

Forestill at etter noen bra dater sammen hvor vi finner tonen, kjemien, samtaler flyter, energien mellom oss gir oss støt osv, så forteller noen deg dette:

1) Ville dette vært en konsekvent dealbreaker for deg?
Hvis ja: Hva er det som gjør at du tenker at "dette kan jeg ikke deale med uansett hvor bra jeg føler meg sammen med den personen"?

2) Hvis noen du dater skulle fortalt dere om en lignende situasjon, ville dere foretrukket å få det via tekst eller under en samtale i et stille miljø hvor dere ikke kan bli forstyrret?

3) Hva ville vært viktig for deg å avklare hvis dette er noe du måtte hatt mer tid på å vurdere?

4) Har du selv opplevd noe lignende du vil dele?

Tusen takk for alle svar fra en som prøver å navigere seg gjennom det å finne en som både matcher meg, og som ikke synes min helsetilstand er en kjempe big deal.

Anonymkode: eff3d...07a

Jeg er kvinne, litt så der med bekkenbunnen etter en ulykke hvor ryggen ble skadet, jeg kjenner meg igjen i det du lever med selv om jeg kan holde meg mer enn noen minutter, men jeg føler med deg.

Det hadde ikke vært dealbreaker for meg. 

Anonymkode: c1d83...246

[Strigiformes]

Absolutt ingen dealbraker. Det er personligheten, hvordan du håndterer dette selv og hvordan du er som menneske som interesserer meg.

[AnonymBruker]

Det hadde ikke vært en dealbreaker for meg!

Jeg hadde nok satt mest pris på at du fortalte det til meg ansikt til ansikt.

Jeg tenker at dette er et så lite problem (du har jo funnet løsninger og hjelpemidler som gjør at dette ikke påvirker deg særlig i hverdagen), at hvis du møter en noenlunde jevnaldrende kvinne som mener hun trenger tid for å vurdere om hun vil satse på deg videre, da er hun ikke rett kvinne for deg! 

 

Anonymkode: 7a1e8...5bd

[AnonymBruker]

Hvis alt annet hadde stemt mellom oss hadde ikke dette vært en dealbreaker for meg heller. Jeg ville foretrukket at du hadde fortalt det ansikt til ansikt, ikke på melding.

Anonymkode: 6eeba...685