Maskering

[AnonymBruker]

Kjæresten min har fått diagnose og det innebærer at han ikke lenger maskerer. Han har fått støtte i dette fra behandler og psykolog. Men det er jo ganske tøft når han nå rett ut sier hva han tenker, beskylder meg for å lyve dersom han leser oss og rommet annerledes, osv. 

Betyr virkelig avmaskering at de ikke skal ta hensyn? Jeg forstår at våre tjue år sammen har vært en form for rolle og derav slitsomt for ham, men hvor mye kan man forvente? 

Han sa feks i går rett ut at han alltid blir sinna når vi lager mat sammen fordi jeg ikke er nøyaktig nok. Og det er i orden;: men jeg har funnet enorm glede de gangene vi har gjort det sammen. I tillegg erfarer han at jeg gjør ting som har irritert ham i tjue år og dette er småtteri, men disse tingene har han følt han ikke kan snakke med meg om. 

 

Jeg elsker ham og vil gjerne støtte. Kan det være lurt å gå i noen samtaler med psykolog for meg og?

 

Takk. 

Anonymkode: 3d9bd...dcd

[AnonymBruker]

Ja. Pluss parterapi. 

Jeg har blitt behandlet for ptsd etter 25 år i samme forhold. Jeg har endret meg, og jeg har endret på hvordan jeg forholder meg til henne. Men dette er nytt for henne, så da er det fint at vi fikk hjelp til å sette ord på det og endre på kommunikasjon oss i mellom. 

Anonymkode: e5d13...09d

[AnonymBruker]

Du bør be han om å skaffe timer for dere sammen med psykologen hans. Det fikk jeg sammen med kjæresten min da han fikk autismediagnosen. Det var ikke noe problem. Men han ba om det selv, fordi jeg spurte. Det er kanskje ikke sikkert din ønsker å spørre om det for dere.

Anonymkode: c1127...5f5

[AnonymBruker]

Jeg forstår jeg at denne hensynsløse avmaskeringen kan være vond. Han jeg er sammen med avmaskerer enten når han har det veldig bra og er trygg (som er kun med og mot meg), eller når han er i ekstremt pressede og stressende situasjoner og han blir sint. I disse to tilfellene ramler maskene helt av. Den første utgaven er ofte leken og rampete, men helt dønn ærlig og uten filter. Det kan såre noe helt sinnsykt.

Den andre er brutal. Da sårer han med vilje for å skape avstand og presse folk vekk. Det er også delvis overlevelsesmekanisme, traumer fra barndommen. Han forventer å bli forlatt og gjør alt for å få det til.

Første skjer innimellom men nå kjenner jeg han så godt at jeg tuller tilbake. Det elsker han, han blir glad og fornøyd og sier veldig tydelig at han er så glad for at vi kan tulle og tøyse, og forklarer at han ikke mener noe vondt og er nøye med å forklare slik at jeg ikke misforstår.

Den andre delen skjer veldig skjeldent nå lenger. Var mest i starten av forholdet vårt. Det kunne skje han på fylla i ungdomsårene også. Det er lett for meg å lukte lunta, så den legger vi ofte død veldig fort. Han skjønner at jeg ikke går noen steder lenger.

Han er veldig fornøyd fordi han slipper å maskere med meg. Og han sier selv at han liker å ha med meg på ting, for da kan han bruke meg som sosialt skjold. Jeg trives bedre sosialt selv om jeg også sliter, så det er godt for meg å ha han der som ankepunkt.

Men dersom din mann har maskert i alle år, og først nå viser sitt sanne jeg, da forstår jeg hvor ille dette må føles. Jeg har i det minste sett den ekte utgaven av umaskert brutalitet i min i over 20 år. Og jeg elsket det også.

Anonymkode: c1127...5f5

[Matas]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets retningslinjer:

Som bruker av Kvinneguiden gjelder følgende bruksvilkår

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende meg en privat melding med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

Matas, mod.