AnonymBruker Skrevet 20 timer siden #1 Skrevet 20 timer siden Etter at jeg gikk fra den andre forelderen til barna mine har hen systematisk snakket dritt om meg og løyet om meg til barna. En etter en har de valgt å bo hos hen etter at hen har rakket ned på meg i åresvis. Jeg var så dum etter bruddet at jeg holdt knallhardt på regelen om å aldri snakke stygt om den andre forelderen til barna da jeg syns de fortjener et godt forhold til begge foreldre til tross for brudd mellom oss voksne. Jeg skjønte ikke før etter flere år at det samme ikke ble gjort av den andre forelderen, og barna mine har derfor fått masse positiv input om hen og bare negativt om meg. Barna er nå i slutten av tenårene og jeg prøver stadig å foreslå aktiviteter vi kan gjøre sammen, eller å invitere de over på middag, men får bare servert løgner om at de er opptatt. Den andre forelderen har i årevis lært barna at det er ok å lyve for å komme seg unna ting, og det gjør de lett som en plett nå. Eller så bryter de avtaler når vi endelig har lagt planer. Jeg har i praksis mistet barna mine. Jeg er helt utslitt av å prøve å holde kontakten, for så å bare bli avvist. Å tigge etter menneskelig kontakt på denne måten gjør meg så lei meg og så knust at jeg knapt orker mer. Er det lov å gi opp? Skal jeg bare innse at jeg har mistet barna mine, la dem være i fred fra maset mitt? Dette har gjort meg så uendelig mye vondt i så mange år og jeg aner ikke hva mer jeg kan gjøre. Og før noen begynner med at det må være min feil og at jeg må ha vært en fæl forelder: jeg har vært en helt vanlig forelder. Jeg har støttet og elsket barna mine. Jeg har også vært utslitt og kjeftete og irritabel. Slik som de fleste andre foreldre er vil jeg tro. Jeg har aldri lagt hånd på dem og alltid sørget for at de har alt de trenger av mat, klær, utstyr og kjærlighet. Anonymkode: f0262...ef0 8
AnonymBruker Skrevet 20 timer siden #2 Skrevet 20 timer siden De vil skjønne det når de blir store. Sender deg trøsteklemmer. Anonymkode: 50b3c...fa8 2 4 1
AnonymBruker Skrevet 20 timer siden #3 Skrevet 20 timer siden Tenk at det er litt typisk for den alderen også, at man løsriver seg litt ekstra en periode for alderen:) Barna vil nok forstå etter hvert, men akkurat nå på slutten av tenårene har de nok andre tanker i hodet som ikke gjelder noen av dere foreldrene. Det kommer seg nok. Anonymkode: 48b06...731 4
AnonymBruker Skrevet 20 timer siden #4 Skrevet 20 timer siden Åh, TS. jeg var det barnet. Jeg var det barnet med en mor som snakket så mye dritt om pappa, og jeg trodde på det. I så mange år! Men en dag falt masken, og jeg så min mor som den hun var: en løgner. Jeg har et godt forhold til pappa nå. Det tok noen år, men vi har klart å reparere. Det har hjulpet veldig at pappa tross alt har kjent mammas manipulasjon på kroppen selv. Han har aldri holdt meg ansvarlig for at jeg trodde på løgnene hennes. Han tok meg i mot med åpne armer da jeg kom tilbake til han. Dette går bra, men barna må selv åpne øynene. Og når de gjør det - så må du være klar for dem. Anonymkode: 37fe0...fab 1 7 2
AnonymBruker Skrevet 20 timer siden #5 Skrevet 20 timer siden God klem ❤️ Jeg har vært der. Nå er barna 18, 22 og 24, og vi er tettere enn noen sinne. Styrketanker din vei 💛 Anonymkode: 84d9d...6b5 3
Sannhetsøkende Skrevet 20 timer siden #6 Skrevet 20 timer siden De kommer tilbake til deg etterhvert. Utrolig trist enkelte mennesker ødelegger for andre, men de vil se deg for den egentlige deg en dag. Klemmer fra meg også❤️ 1 4 1
AnonymBruker Skrevet 19 timer siden #7 Skrevet 19 timer siden Jeg hadde det også sånn i oppveksten. Faren min kom ofte med masse dritt mot meg eller søsken, og moren vår. Vi kunne ikke en gang se på TV i fred og ro. Uten at det kom masse spydige kommentarer hele kvelden. Så vi hadde ikke særlig lyst til å tilbringe tid i stue eller kjøkken, i alle fall ikke hvis han var der. Men hvis vi satt inne på vårt eget værelse, så kunne vi som regel høre ham sutre og klage fordi vi visstnok var en forbanna einstøing, anti-sosiale tullinger, og så videre. Bare fordi vi ikke ønsket "å tilbringe tid sammen som en familie" noe han tydeligvis aldri hadde interesse for selv heller. Så temmelig spesielt han valgte å klage over noe sånn. Men det var jo typisk ham å klage, uansett hva noen gjorde. Han gjorde aldri noe særlig husarbeid heller. Han kunne brukt samme laken og sengetøy i flere tiår, uten å skifte en eneste gang. Han lagde praktisk talt ALDRI middag til noen andre enn seg selv. I motsetning til moren min, som lagde middag til HELE familien. Hvis noen skulle til for eksempel tannlege / frisør, kjøpe nye klær eller sko, eller gjøre andre ting, så var det hele tiden mamma som hjalp til. Faren vår gadd ikke en gang å være til stede hvis en av oss skulle feire bursdag, eller ha foreldresamtaler med skolen. Sånne ting er selvfølgelig relativt enkelt for barn å legge merke til. Kanskje ikke hvis det er snakk om veldig ung alder. Men i alle fall som tenåringer, og som unge voksne. Anonymkode: 862ed...036 1 1
AnonymBruker Skrevet 14 timer siden #8 Skrevet 14 timer siden Takk for fine ord. Jeg har vel fått bekreftet det jeg dessverre har trodd, at det ikke er vits før de er så store at de forstår det selv. Det gjør vondt og føles blodig urettferdig, men det får bare spille seg ut. Anonymkode: f0262...ef0
Christina82 Skrevet 13 timer siden #9 Skrevet 13 timer siden Hei trådstarter. Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets retningslinjer: Som bruker av Kvinneguiden gjelder følgende bruksvilkår * Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel. Du kan enten sende meg en privat melding med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.
Fremhevede innlegg