Et engstelig barn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trodd at jeg har hatt et ganske trygt barn. Nå er hun seks år og jeg ser plutselig tegn på det motsatte. Hun ønsker ikke være med i konkurranser eller selskapsleker fordi hun ikke vil tape, hun kan feks komme gråtende og/eller veldig fortvilet til meg når folk setter i gang feks stolleken eller bro bro brille. Hun er mer sjenert og søker mer til meg og far i større grad enn tidligere når vi er på større sammenkomster. Er med på leken med de andre, men må ofte sjekke inn med oss innimellom.

Samtidig er hun utrolig kontaktsøkende og sosial. Hun har ingenting i mot å ringe på til naboene eller ta kontakt med ukjente barn på en lekeplass. Hun har alltid vært den som har tatt i mot nye barn i barnehagen og er generelt en veldig inkluderende jente (bortsett fra hennes egen lillesøster, men det er en annen sak) som alltid har vært veldig trygg på mange barn og voksne.

Men ja, det er kanskje først og fremst dette med at hun plutselig har økt behov for voksenstøtte og at hun trekker seg unna leker hun er redd for å tape i som er nytt, og som gjør meg litt bekymret. Leker hun feks ikke ønsker å være med på nå for tiden er danseleken, stolleken, gjemsel, mimeleken... Hun begynner snart på skolen og jeg er redd for at hun vil trekke seg unna organisert lek og at hun generelt begynner å bli ganske engstelig. Jeg ønsker gjerne å hjelpe henne, men vet ikke helt hvordan. 
 

Er det noen som har erfaringer? Er det en fase? Noen som har opplevd liknende? 

Anonymkode: 51564...e51

[AnonymBruker]

Vår femåring vil heller ikke være med på de fleste regelleker eller organisert idrett. Funnet ut at det er fordi han er usikker på reglene og ikke vil miste ansikt. Regner med det løsner etterhvert og er ikke bekymret. Han er veldig sosial og omgjengelig ellers, men er sjenert og ikke den som roper høyest blant andre. 

Anonymkode: 12190...cd2

[AnonymBruker]

Ikke uvanlig at barn kan trekke seg unna leker og konkurranser de ikke mestrer eller ikke kjenner til

Anonymkode: be6b8...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vår femåring vil heller ikke være med på de fleste regelleker eller organisert idrett. Funnet ut at det er fordi han er usikker på reglene og ikke vil miste ansikt. Regner med det løsner etterhvert og er ikke bekymret. Han er veldig sosial og omgjengelig ellers, men er sjenert og ikke den som roper høyest blant andre. 

Anonymkode: 12190...cd2

Takk for at du sier det, det hjelper å høre at andre opplever tilsvarende og ikke bekymrer seg over det. 

Anonymkode: 51564...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke uvanlig at barn kan trekke seg unna leker og konkurranser de ikke mestrer eller ikke kjenner til

Anonymkode: be6b8...aeb

Det er ikke nødvendigvis det at hun ikke kan leken, det handler nok mer om dette med å miste ansikt slik det også nevnes her. Forstår også at det ikke er uvanlig, men er likevel redd for at vi ikke har gjort en god nok jobb i den forstand at det er såpass viktig for henne å ikke tape i leker at hun velger å ikke delta feks... 

Anonymkode: 51564...e51

[AnonymBruker]

Noen flere med erfaringer?

Anonymkode: 51564...e51

[Gaia]

Jeg hadde en elev i 1.klasse som var veldig opptatt av å være best i alt, og som f.eks. gråt hvis laget hans tapte i hjørnefotball i gymmen, eller at han ikke fikk til å tegne like fint som de andre (hans egen vurdering). Han hadde alt for høye krav til seg selv, men det gikk gradvis over i løpet av første klasse.

Det er helt normalt at barn enten trekker seg unna ting de føler at de ikke mestrer, eller at de blir sinte (på seg selv) eller lei seg hvis ting ikke går som planlagt. Som regel går det over av seg selv. Det verste man gjør er å beskytte dem mot alt de ikke mestrer. Oppmuntring til å prøve der risikoen for å feile er til stede er viktig. Like viktig er å vise til eksempler der man selv er feilbarlig. 

[AnonymBruker]

Jeg er overhode ingen psykolog, men kan dere spille noen spill i påska hvor det å tape ufarliggjøres? (kanskje er det den som taper som får en liten premie?)

Spille to og to på lag, slik at hun ikke er alene om å tape?

Hva om du setter ord på følelsene dine? "Jeg har lyst til å spille, men er så redd for at jeg skal tape...". Hva vil hun svare da tro? F.eks. "Det går fint mamma, det er ikke farlig".

Da kan du i neste omgang lufte tanken "...men enn hvis du taper da?" Så spinner du videre på dette og blir enige om en strategi dere begge kan bruke når en av dere taper. Vet ikke hvilke ord som er morsomme og innafor for små barn, men la oss si "kamelrumpe": Den som taper har lov til å si "kamelrumpe altså!" Kanskje kan det ta brodden av tapet, også er det morsomt når en av dere voksne sier det (alternativt kan dere selv velge hvilken dyrerumpe dere sier ved tap, så blir det en artig "greie" også).

Ja...nei...mulig jeg er helt på vidda her altså 😅

Anonymkode: 09c2e...40d