Ensom i ekteskap

[AnonymBruker]

 

Jeg og mannen min har vært gift i 14 år og har barn i barneskolealder sammen. Vi krangler lite og har det stort sett fint sammen. Men jeg føler nå at det er veldig overfladisk. 

Jeg har tidvis gjennom årene følt på ensomhet i ekteskapet. Hvis jeg prøver å ta initiativ til en dypere samtale, tøyser han det bort. Vi snakker aldri om noe viktig. Kun barna, praktiske gjøremål eller vær og nyhetsbilde. 

I fjor høst hadde jeg det tungt, jeg vet ikke om det var en vinterdepresjon eller vitaminmangel eller hva som førte til det, men jeg var veldig lei meg, nedstemt, følte ingen glede eller positivitet over ting jeg vanligvis ville gledet meg over og hadde mange vonde tanker. Prøvde å si fra til mannen min, men opplevde å få lite til ingen støtte. Har som sagt følt på ensomhet i ekteskapet tidligere, men etter den perioden hvor jeg hadde det så vanskelig og ikke fikk noe støtte fra min aller nærmeste tydeliggjorde for meg at jeg faktisk ikke har noen å snakke med når ting er vanskelig. Og at mannen min ikke bryr seg om hvordan jeg har det.

Jeg aner heller ikke om han har det bra, sånn på ordentlig. Om han er fornøyd med ekteskapet og om han ser for seg at vi skal bli gamle sammen. Han sier jo ja, men jeg har i virkeligheten ingen anelse. Han vil ikke snakke om sånne ting, så da er det enten et kort svar, han tuller det bort eller penser samtalen over på noe annet. Dette er jo noe som har gnagd, mer eller mindre ubevisst, over tid. Og jeg føler nå at jeg ikke har lyst til å diskutere eller fortelle noe til han heller - fordi jeg tenker at han ikke bryr seg og ikke vil snakke om det. Og jeg synes det er skikkelig trist at ting jeg før ville gledet meg til å si til han, lar jeg nå heller vær å si. 

Jeg har tenkt at det kanskje hadde vært fint eller fornuftig med parterapi. Slik at vi begge ble «tvunget» til å si hva vi føler og tenker og ikke minst lytte til den andre. Men jeg vet ikke hvordan i all verden jeg skal foreslå dette, og om det i det hele tatt har noe for seg.  Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men kanskje noen har vært gjennom, eller står i, det samme og har noen råd eller erfaringer?

Anonymkode: 1106f...ea7

[AnonymBruker]

Jeg ville fortalt ham at du føler dere ikke lenger er nære, at du føler dere driver fra hverandre, at du føler deg ensom i forholdet fordi det virker som om dere ikke kan snakke om viktigere ting lenger og at du ikke en gang vet hvordan han egentlig har det. Ville sagt at dere har så mye fint å bygge forholdet videre på, hvis dere lærer dere å kommunisere bedre med hverandre, så kan dere få et bedre og varig forhold, og at du derfor ønsker at dere sammen skal gå i parterapi for å skape et tryggere fundament for forholdet for fremtiden. 

Når en i et forhold blir deprimert eller syk, så kan det være vanskelig for partneren å vite hva han kan gjøre. Men de fleste vil jo på et eller annet vis vise interesse og støtte. Å ikke vise støtte, det er etter min mening en form for avvisning. Ikke nødvendigvis gjort fordi han ikke bryr seg, men heller kanskje fordi han rett og slett ikke vet hvordan han skal fungere som en god støtte når livet butter mot. Det har ofte noe med barndom og oppvekst å gjøre, hvordan det har vært hjemme hos ham, hva han lærte, om han selv f.eks. fikk beskjed om å takle ting selv osv. Men det er likevel ingen unnskyldning for å ikke støtte sin partner når denne har det vanskelig. Og om man ikke greier det, da tenker jeg man som voksen partner med barn bør søke hjelp for sin egen del, for å finne ut hva som gjør at han ikke greier å støtte. Men dette er noe som du kan ta opp i parterapi, jeg hadde nok ikke tatt det opp med ham alene før parterapi.

Det virker som om dere har mye godt i forholdet, som kan gjøre at dere kan få det virkelig godt og få et nært forhold, hvis dere begge to er motiverte for parterapi og ev. egenterapi. 

Jeg tror ikke det er noen vei utenom parterapi for dere. Håper dere finner ut av det! 

❤️ 

Anonymkode: 1d4b0...d9a

[AnonymBruker]

Hei Ts. Jeg kan relatere meg til det du skriver, og hadde samme følelser som du beskriver, ca 15 år inn i forholdet. Da hadde vi vært gjennom en strevsom småbarnsperiode og et par tøffe trøkker i livet ellers, og tida var inne for å «finne tilbake til hverandre»… men nei. Jeg tror vi følte oss som verdens mest ensomme mennesker begge to. Klarte ikke kommunisere om noe annet enn praktiske ting, og nærhet/sex var det null av. Til slutt ble vi enige om å skilles.

Mange vil sikkert si at det var unødvendig og at vi burde prøvd mer og holdt ut for barna og sånn, men jeg er fortsatt veldig glad for at det ble som det ble. Nå ti år senere vet jeg at vi begge ble gladere og mer autentiske mennesker av å gå fra hverandre, og det har også ungene nytt godt av.

Nå sier jeg ikke at du skal skille deg bare basert på det lille du har delt om problemene deres, men overskriften din traff meg så midt i hjertet, for jeg vet hvor vondt det kan være. Det er mye verre å føle seg ensom i et parforhold enn å føle seg ensom alene. Det vet jeg, for jeg har prøvd begge deler. Håper du/dere finner ut av det, og at du slipper å bære den vonde følelsen for lenge. Det at du har delt det her på KG er kanskje starten på en reise og selvransakelse som av og til må til i livet. Lykke til! ❤️

Anonymkode: fe969...ad7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Han vil ikke snakke om sånne ting, så da er det enten et kort svar, han tuller det bort eller penser samtalen over på noe annet.

Anonymkode: 1106f...ea7

Og forresten (dette er meg som skrev innlegget over); dette sitatet fra deg her, kjenner jeg også igjen. Min eks evner ikke å kommunisere om noe som er dypt eller handler om følelser, og det var kanskje derfor jeg følte meg så ensom. I dag kan jeg skjønne at han er som han er fordi jeg jo også forstår mer om hvordan oppveksten hans har preget ham, men det var tungt å måtte være den som bar det emosjonelle i familien alltid. Ungene har alltid kommet til meg, for «det nytter ikke å snakke med pappa om alvorlige ting». Mest trist for ham tenker jeg, men mest av er jeg lettet for at jeg slipper å prøve tilpasse eller endre meg. Jeg trenger en parter med mer emosjonell dybde; hvis ikke kan det være.

Anonymkode: fe969...ad7

[Snok1]

Jeg var veldig ensom i mitt ekteskap. Vi var to gode mennesker og foreldre i solide jobber og gode fremtidsutsikter og friske barn som ga mye glede.

Likevel klarte vi aldri mer enn å bli et bra arbeidsteam på de gode dagene. Alt utover det ble en kilde til uenighet og friksjon.

Siden jeg var den som ønsket mer dybde og nærhet, ble det jeg som fikk rollen som vanskelig og misfornøyd. 
Det måtte gå som det gikk.

[AnonymBruker]

Men det er jo denne veien det går over hele linjen i samfunnet!! Vi blir mer alene med nesen trøkt inn i en skjerm hvor vi er sosiale med alskens perifere bekjente og ubetjente over hele kloden. Det er jo klart at denne tiden må jo gå på bekostning av noe! 

Anonymkode: e0114...817

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men det er jo denne veien det går over hele linjen i samfunnet!! Vi blir mer alene med nesen trøkt inn i en skjerm hvor vi er sosiale med alskens perifere bekjente og ubetjente over hele kloden. Det er jo klart at denne tiden må jo gå på bekostning av noe! 

Anonymkode: e0114...817

For ordens skyld, det var jeg som skrev to av de foregående svarene: dette med oss var før smarttelefonen kom inn i livene våre, så det hadde ikke med det å gjøre. Det handlet om at vi ikke passer sammen kommunikasjonsmessig.

Anonymkode: fe969...ad7

[AnonymBruker]

Damer slenger ut begreper som "dypere samtale" og yapper i vei om de mest meningsløse ting. Ingen mann har godt av parterapi hos en liberal feminist, og inget forhold som trenger et annet menneske involvert for å snakke sammen er et sunt forhold. 

Anonymkode: ec5e5...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Damer slenger ut begreper som "dypere samtale" og yapper i vei om de mest meningsløse ting. Ingen mann har godt av parterapi hos en liberal feminist, og inget forhold som trenger et annet menneske involvert for å snakke sammen er et sunt forhold. 

Anonymkode: ec5e5...acd

Og ingen mann trenger en heads up på at ekteskapet er iferd med å havarere...? Ok.

Anonymkode: f2ec9...b0b

[AnonymBruker]

Kommunikasjon. Klarer dere ikke det på en ordentlig måte selv så parterapi.

Anonymkode: 0b3d7...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Damer slenger ut begreper som "dypere samtale" og yapper i vei om de mest meningsløse ting. Ingen mann har godt av parterapi hos en liberal feminist, og inget forhold som trenger et annet menneske involvert for å snakke sammen er et sunt forhold. 

Anonymkode: ec5e5...acd

Det er ingen som har sagt noe om «dypere samtale», og dette handler ikke om å sitte å se hverandre i øynene å tømme hjertet for hverandre hver eneste dag. Tro det eller ei, men det finnes noe mellom der. Hva som er å «yappe i vei om de mest meningsløse ting» er vel nokså subjektivt, men det er jo altså det denne tråden handler om - mangelen på meningsfulle samtaler. 

Anonymkode: 1106f...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Og forresten (dette er meg som skrev innlegget over); dette sitatet fra deg her, kjenner jeg også igjen. Min eks evner ikke å kommunisere om noe som er dypt eller handler om følelser, og det var kanskje derfor jeg følte meg så ensom. I dag kan jeg skjønne at han er som han er fordi jeg jo også forstår mer om hvordan oppveksten hans har preget ham, men det var tungt å måtte være den som bar det emosjonelle i familien alltid. Ungene har alltid kommet til meg, for «det nytter ikke å snakke med pappa om alvorlige ting». Mest trist for ham tenker jeg, men mest av er jeg lettet for at jeg slipper å prøve tilpasse eller endre meg. Jeg trenger en parter med mer emosjonell dybde; hvis ikke kan det være.

Anonymkode: fe969...ad7

Det er akkurat sånn det er her også, barna kommer alltid til meg. Og jeg har jo hørt det selv også, at han tuller det bort om barna sier noe de har tenkt på. Jeg tror ikke han mener det vondt, tror bare ikke han evner å gjøre det annerledes og kanskje ikke skjønner at å tulle ikke er den beste løsningen. 

Anonymkode: 1106f...ea7

[AnonymBruker]

Det kvinner må tenke på er at disse "dype samtalene" de ønsker å ha ikke er noe menn har noe verdi av. Det blir noe han gjør FOR DEG. Så det er ikke feil på mannen. Dine forventning til mannen er feil. Om du ønsker han skal delta i dype samtaler med deg må du selv spørre deg hva du deltar i for hans glede. 

Anonymkode: 2ead3...099

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.3.2026 den 11.42):

 

 

Jeg og mannen min har vært gift i 14 år og har barn i barneskolealder sammen. Vi krangler lite og har det stort sett fint sammen. Men jeg føler nå at det er veldig overfladisk. 

Jeg har tidvis gjennom årene følt på ensomhet i ekteskapet. Hvis jeg prøver å ta initiativ til en dypere samtale, tøyser han det bort. Vi snakker aldri om noe viktig. Kun barna, praktiske gjøremål eller vær og nyhetsbilde. 

I fjor høst hadde jeg det tungt, jeg vet ikke om det var en vinterdepresjon eller vitaminmangel eller hva som førte til det, men jeg var veldig lei meg, nedstemt, følte ingen glede eller positivitet over ting jeg vanligvis ville gledet meg over og hadde mange vonde tanker. Prøvde å si fra til mannen min, men opplevde å få lite til ingen støtte. Har som sagt følt på ensomhet i ekteskapet tidligere, men etter den perioden hvor jeg hadde det så vanskelig og ikke fikk noe støtte fra min aller nærmeste tydeliggjorde for meg at jeg faktisk ikke har noen å snakke med når ting er vanskelig. Og at mannen min ikke bryr seg om hvordan jeg har det.

Jeg aner heller ikke om han har det bra, sånn på ordentlig. Om han er fornøyd med ekteskapet og om han ser for seg at vi skal bli gamle sammen. Han sier jo ja, men jeg har i virkeligheten ingen anelse. Han vil ikke snakke om sånne ting, så da er det enten et kort svar, han tuller det bort eller penser samtalen over på noe annet. Dette er jo noe som har gnagd, mer eller mindre ubevisst, over tid. Og jeg føler nå at jeg ikke har lyst til å diskutere eller fortelle noe til han heller - fordi jeg tenker at han ikke bryr seg og ikke vil snakke om det. Og jeg synes det er skikkelig trist at ting jeg før ville gledet meg til å si til han, lar jeg nå heller vær å si. 

Jeg har tenkt at det kanskje hadde vært fint eller fornuftig med parterapi. Slik at vi begge ble «tvunget» til å si hva vi føler og tenker og ikke minst lytte til den andre. Men jeg vet ikke hvordan i all verden jeg skal foreslå dette, og om det i det hele tatt har noe for seg.  Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men kanskje noen har vært gjennom, eller står i, det samme og har noen råd eller erfaringer?

Anonymkode: 1106f...ea7

Har dere nærhet og intimitet, i form av kos og sex ? Hvis ikke har du roten til problemet ditt der.

Anonymkode: 7f8a4...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det kvinner må tenke på er at disse "dype samtalene" de ønsker å ha ikke er noe menn har noe verdi av. Det blir noe han gjør FOR DEG. Så det er ikke feil på mannen. Dine forventning til mannen er feil. Om du ønsker han skal delta i dype samtaler med deg må du selv spørre deg hva du deltar i for hans glede. 

Anonymkode: 2ead3...099

Det er ingen som har sagt noe om «dyp samtale». Ærlig talt, å snakke om noe annet enn vær og vind er vel ikke «dypt». Og ja, jeg opplever at jeg gjør mye for mannen min som gleder han. Men om han ønsker noe mer eller noe annet? Det vet jeg ikke, for det snakker vi ikke om…

Anonymkode: 1106f...ea7

[Snok1]

AnonymBruker skrev (På 23.3.2026 den 18.05):

 

Damer slenger ut begreper som "dypere samtale" og yapper i vei om de mest meningsløse ting.

 

Menn ønsker også dybde i forholdet.

[AnonymBruker]

Hvis du vil ha hjelp til å forstå problemet ditt kan du søke litt på Instagram, på engelsk. Det du beskriver er veldig vanlig og skyldes at menn i stor grad oppdras til å legge lokk på følelser. Det betyr at dama må ta det relasjonelle ansvaret i forholdet, noe som ofte mislykkes fordi mannen ikke er emosjonelt til stede. 
 

Been there - done that. Ble skilt. Det går an å fikse problemet, men det krever mye av både deg og mannen. Terapi kan gi kortvarig endring, men min erfaring er at det sklir tilbake i gamle mønstre relativt kjapt. Varig endring kan kanskje komme hvis mannen får hjelp av en god psykolog slik at han klarer å kjenne og sette ord på egne følelser. Hvis han klarer det vil han i større grad klare å forholde seg til andres følelser også. 
Men som sagt, Insta er en god kilde til mer informasjon 

Anonymkode: 74776...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det kvinner må tenke på er at disse "dype samtalene" de ønsker å ha ikke er noe menn har noe verdi av. Det blir noe han gjør FOR DEG. Så det er ikke feil på mannen. Dine forventning til mannen er feil. Om du ønsker han skal delta i dype samtaler med deg må du selv spørre deg hva du deltar i for hans glede. 

Anonymkode: 2ead3...099

Det handler om å se og forstå den andre personen. Det handler om å bry seg om hvordan den andre parten har det inni seg. Det handler om å klare å håndtere vanskelig ting som innebærer vanskelig følelser på en god måte. Slik at forholdt fungerer og man fortsetter å være glad i hverandre. 

Anonymkode: 74776...0e1

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (3 timer siden):

Menn ønsker også dybde i forholdet.

Nei. De vil ha mus. Får de for mye er de utro, får de for lite er de utro.

De vil ha muse variasjon.

Anonymkode: 41065...c54

[Snok1]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei. De vil ha mus. Får de for mye er de utro, får de for lite er de utro.

De vil ha muse variasjon.

Anonymkode: 41065...c54

Da er de ikke menn, da er de mannslinger.