Skilsmisse og tankerot

[AnonymBruker]

Kort info: Kvinne i 40 årene, jobber 100%, studere deltid, har kronisk migrene, ADHD, gift/i forhold med samme mann i 20 år, tre skolebarn, bor langt fra familie, ingen hjelp i hjemmet og helt vanlig lønn (samlet som familie). Bor i et lite gammelt rekkehus.

 

Mannen er arbeidsnarkoman og alltid satt jobben forann meg og barna. Han evner ikke å si nei og har en jobb hvor han reiser mye. Dette har aldri vært avtalt med meg. I alle år har jeg hørt fra andre "jeg skjønner ikke at du klarer det"... men sannheten er at jeg ikke har/hat et valg? Han spørr ikke meg om å være borte man-fre, eller jobbe til kl 18:30..jeg har kjent at den kommentaren fra andre gjør vondt. Mannen sier bare "ja, men sånn er det bare" for å så legge skylden over på meg.

Jeg tar av meg alt hjemme, hus, barn, skole, innkjøp, fritidsinteresser etc. får familien til å gå rundt. Jeg prøver å gi fra meg eller å ikke ta ansvaret og da blir ikke ting gjort. Da ender det ofte med å gå ut over barna, og derfor tar jeg styringen. Dette kan være melde fri fra skolen, huske gymtøy, lekser, eller andre ting. Pga min ADHD diagnose er jeg veldig strukturert, og har mange alarmer på telefonen så jeg husker alt. Det gjør også at mitt indre hamsterhjul kjøre i 120 km/t fordi det er mye å huske på i en familie og ha en jobb.

Mannen er vanskelig å snakke med, går alltid i forsvar eller mener det ikke er så ille som jeg skal ha det til. Og, jeg ender opp med at det er hans eget ansvar da han er voksen mann og må ta beslutningen han mener er riktig. 

Han klager ofte på at "nå må vi ikke bruke penger", problemet er bare at jeg ikke bruke penger. Jeg har ingen dyre vaner som negler, frisør, hudpleie, sminke, hobbyer eller klær. Jeg kjøpte 5 klesplagg i fjor og fikk klippet håret èn gang. Barna har akkurat det de trenger. Jeg har ikke bil (han har bil som han bruker til jobb), så alt foregår på sykkel eller kollektivt når jeg skal handle, til legen e.l. med barna.

Det pengene så går til, er hans gutteturer til utlandet flere ganger om året, årskort til fotball, festivaler etc., samt barnas fritidsaktiviteter. Jeg har prøvde å italesatt det, men da sier han "ja, jeg må visst skjerpe meg", i det han planlegger en ny gutte tur. Jeg gjør ikke noe av dette, fordi jeg ønsker for alt i verden å komme på ferie med barna...drømmer om å skape masse minner sammen med de.

Jeg skulle bort på et kurs med èn  overnatting, som han har visst om siden i høst. Da jeg hadde dratt, får jeg plutselig beskjed om at svigermor har kommet, fordi han skulle på et møte han ikke kom seg unna (han evner ikke si nei), og i tillegg hadde svigermor kreved at vi skulle betale flybilletter hennes(!)...vanligvis maser hun om å komme, men jeg har et anstrengt forhold til henne og ønsker ikke hun skal være her i flere uker. Hun er ekstremt kontrollerende og veldig spesiel. Jeg ser på det som et kjempe tilitsbrudd, at jeg ikke er informert om at hun kommer, men også at jeg er alene med barn fra man-fre og ofte i helgene ikke blir annerkjent. Jeg har ikke ingen som jeg kan ringe til og kan hjelpe meg. Det er heller ikke første gang han ringer henne i mens jeg er borte, har vært borte ca 6 ganger på 12 år.

Jeg hadde selvsagt ikke dratt på det kurset, om det så var. Jeg sier 99 % nei, fordi jeg ikke har noen til å passe barna. Det er ikke først gang det har vært tilitsbrudd, og helt ærlig føler jeg meg ganske ferdig med forholdet og gjort det i mange år. Jeg har prøvd å gå fra han før, men det virker som han ikke tror meg. Han er nok redd for fasaden, og det at han faktisk må klare barna alene. Jeg bare levd distansert fra ham. Vi har ikke noe som binder oss.  Jeg har prøvd å snakke med han SÅ mange ganger, men det går ikke. Han sier bare "det var dumt, hva skal vi ha til middag?"..

Jeg er redd for det øknomiske. Hvordan jeg skal klare å finne et sted å bo til meg og barna. Hvordan jeg skal ha råd til å betale husleie, strøm, mat og andre nødvendigheter. Det er våres eldste verste mareritt at vi skal skilles, hun blir livredd bare en av oss diskuterer helt forsiktig. Men, jeg merker at det er på tide jeg er glad og fri.

 

Beklager for at det ble langt, tror bare jeg hadde behov for å skrive det ned. Jeg er bare sliten emosjonelt. Savner bare at noen ser meg, roser meg og ville meg noe bra. 

Anonymkode: 5cc8a...ea6

[Jodi]

Han er en stor egoist som kun ser sine egne behov.

Det beste du kan gjøre for deg selv nå, er å gjøre alvor av å gå ifra ham. Jeg vil anta at han ikke kommer til å ville ha noe 50/50 avtale med barna sånn som han lever, så da må han betale barnebidrag.

Det ordner seg med økonomien - du har vel også krav på noe mer stipend som aleneforsørger når du er student? Og barna må bare akseptere det, de skal ikke bestemme hvorvidt du skal bli eller ikke. På sikt kommer de til å se at mamma får det bedre, og da vil de også få det bedre.

Har ikke så mye annet å si, enn at jeg virkelig føler med deg og at du må tenke på deg selv (når tydeligvis ingen andre gjør det) ❤️

[Vera]

Dette høres skikkelig slitsomt ut TS.
Jeg tror det verste er at du ikke engang blir anerkjent for jobben du gjør? 
At han i tillegg har guts til å bestille seg gutteturer flere ganger i året - når han ikke er hjemme mand-fred..det sier litt om respektnivået. Og attpåtil ber deg om å ikke bruke penger..

Du burde ha satt samme sum han bruker på guttetur - på en konto dedikert til deg. 
Du bør ringe familievernkontoret og bare booke en time - og deretter opplyse han om timen. Denne mannen trenger å kjenne at du ikke er en han kan ta for gitt. 
Og du? Fra nå av har du bilen fra mand-fred..han klarer fint å komme seg der han skal..hensynet må ligge hos den som har ansvar for alle barna, og det er deg. 

[AnonymBruker]

Deltidsstudier er også egentid.

Anonymkode: b3590...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Deltidsstudier er også egentid.

Anonymkode: b3590...cd9

TS: Abolutt, og det bestemt jeg meg for i fjor at jeg ville. Det er det fine/gode jeg gjøre for MEG. Men, jeg bruker deler av arbeidstiden min til det, og om kvelden etter barna er i seng og jeg alikvell er alene. Det er mitt frirom. Jeg skal fullføre min bachelor, som jeg ikke fikk gjort da vi fikk barn og flytta pga. mannens jobb. Nå er barna store nok og mitt overskudd til det er der nå.

Anonymkode: 5cc8a...ea6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Kort info: Kvinne i 40 årene, jobber 100%, studere deltid, har kronisk migrene, ADHD, gift/i forhold med samme mann i 20 år, tre skolebarn, bor langt fra familie, ingen hjelp i hjemmet og helt vanlig lønn (samlet som familie). Bor i et lite gammelt rekkehus.

 

Mannen er arbeidsnarkoman og alltid satt jobben forann meg og barna. Han evner ikke å si nei og har en jobb hvor han reiser mye. Dette har aldri vært avtalt med meg. I alle år har jeg hørt fra andre "jeg skjønner ikke at du klarer det"... men sannheten er at jeg ikke har/hat et valg? Han spørr ikke meg om å være borte man-fre, eller jobbe til kl 18:30..jeg har kjent at den kommentaren fra andre gjør vondt. Mannen sier bare "ja, men sånn er det bare" for å så legge skylden over på meg.

Jeg tar av meg alt hjemme, hus, barn, skole, innkjøp, fritidsinteresser etc. får familien til å gå rundt. Jeg prøver å gi fra meg eller å ikke ta ansvaret og da blir ikke ting gjort. Da ender det ofte med å gå ut over barna, og derfor tar jeg styringen. Dette kan være melde fri fra skolen, huske gymtøy, lekser, eller andre ting. Pga min ADHD diagnose er jeg veldig strukturert, og har mange alarmer på telefonen så jeg husker alt. Det gjør også at mitt indre hamsterhjul kjøre i 120 km/t fordi det er mye å huske på i en familie og ha en jobb.

Mannen er vanskelig å snakke med, går alltid i forsvar eller mener det ikke er så ille som jeg skal ha det til. Og, jeg ender opp med at det er hans eget ansvar da han er voksen mann og må ta beslutningen han mener er riktig. 

Han klager ofte på at "nå må vi ikke bruke penger", problemet er bare at jeg ikke bruke penger. Jeg har ingen dyre vaner som negler, frisør, hudpleie, sminke, hobbyer eller klær. Jeg kjøpte 5 klesplagg i fjor og fikk klippet håret èn gang. Barna har akkurat det de trenger. Jeg har ikke bil (han har bil som han bruker til jobb), så alt foregår på sykkel eller kollektivt når jeg skal handle, til legen e.l. med barna.

Det pengene så går til, er hans gutteturer til utlandet flere ganger om året, årskort til fotball, festivaler etc., samt barnas fritidsaktiviteter. Jeg har prøvde å italesatt det, men da sier han "ja, jeg må visst skjerpe meg", i det han planlegger en ny gutte tur. Jeg gjør ikke noe av dette, fordi jeg ønsker for alt i verden å komme på ferie med barna...drømmer om å skape masse minner sammen med de.

Jeg skulle bort på et kurs med èn  overnatting, som han har visst om siden i høst. Da jeg hadde dratt, får jeg plutselig beskjed om at svigermor har kommet, fordi han skulle på et møte han ikke kom seg unna (han evner ikke si nei), og i tillegg hadde svigermor kreved at vi skulle betale flybilletter hennes(!)...vanligvis maser hun om å komme, men jeg har et anstrengt forhold til henne og ønsker ikke hun skal være her i flere uker. Hun er ekstremt kontrollerende og veldig spesiel. Jeg ser på det som et kjempe tilitsbrudd, at jeg ikke er informert om at hun kommer, men også at jeg er alene med barn fra man-fre og ofte i helgene ikke blir annerkjent. Jeg har ikke ingen som jeg kan ringe til og kan hjelpe meg. Det er heller ikke første gang han ringer henne i mens jeg er borte, har vært borte ca 6 ganger på 12 år.

Jeg hadde selvsagt ikke dratt på det kurset, om det så var. Jeg sier 99 % nei, fordi jeg ikke har noen til å passe barna. Det er ikke først gang det har vært tilitsbrudd, og helt ærlig føler jeg meg ganske ferdig med forholdet og gjort det i mange år. Jeg har prøvd å gå fra han før, men det virker som han ikke tror meg. Han er nok redd for fasaden, og det at han faktisk må klare barna alene. Jeg bare levd distansert fra ham. Vi har ikke noe som binder oss.  Jeg har prøvd å snakke med han SÅ mange ganger, men det går ikke. Han sier bare "det var dumt, hva skal vi ha til middag?"..

Jeg er redd for det øknomiske. Hvordan jeg skal klare å finne et sted å bo til meg og barna. Hvordan jeg skal ha råd til å betale husleie, strøm, mat og andre nødvendigheter. Det er våres eldste verste mareritt at vi skal skilles, hun blir livredd bare en av oss diskuterer helt forsiktig. Men, jeg merker at det er på tide jeg er glad og fri.

 

Beklager for at det ble langt, tror bare jeg hadde behov for å skrive det ned. Jeg er bare sliten emosjonelt. Savner bare at noen ser meg, roser meg og ville meg noe bra. 

Anonymkode: 5cc8a...ea6

Det tok deg 3 barn med denne mannen for å innse hvordan han var? Ja, du har virkelig skutt gullfuglen og satt seg selv i en drømmesituajson. Ingen tvang deg til å bli med han. 

Du får gå eller bli. Det er valgene dine.

Anonymkode: e64fb...fca

[AnonymBruker]

Hør TS, mitt beste råd er å ha is i magen og planlegg fremtiden din godt. Skaff deg økonomisk oversikt først og fremst, i det ligger skattemeldingen i år øverst - hva tjener han, hva tjener du, hvordan skatter dere osv. Der etter sjekk markedet på finn over boliger i ditt område, hva kan boligen være verdt og hva har dere i lån? sjekk verdien på bilen - la han ha den og lånet evt. eller er den uten lån og har verdi? Det er de viktigste tingene økonomisk, så ser du hvor du ligger med 50% av dette - og selv om han senere skulle si det er han som har tjent er ditt beste argument at det har han gjort fordi DU har muliggjort hans arbeidsapasitet! Så skaff deg advokat, FØR du sier noe om skilsmisse og få hjelp til å sette opp ett forslag. Over mange år har han vist deg med handling og ord at du ikke er viktig for han, ikke gidd å gi han mulighet til å dra deg lengre ned. Finn isen i magen, legg hjertet på kjøa og ta tak i dinf remtid, for han er ikke verdt det. 

Anonymkode: e70f3...1d1

[AnonymBruker]

Først: du hadde jo et valg, ts. For du sier at du «ikke har hatt et valg». Men du har jo, helt fra første date, helt åpenbart kunnet si «takk for date, lykke til her i livet». Eller «dette forholdet er trivelig, men absolutt ikke laga for samboerskap». Eller «i dette forholdet introduserer jeg ikke barn».

Det du mener, når du sier at du «ikke hadde valg» var at du ikke kunne endre denne mannen. Og det er helt riktig. Man kan ikke endre mennesker, og det å forsøke er både irrasjonelt og nedlatende. Folk er som de velger å være. Vårt valg er om vi velger - eller ikke velger - å gi dem tid og rom i vårt (eller i dette tilfellet ditt) liv. Du valgte å gi han tid og rom. Det var og er et aktivt valg som du nok har og har hatt årsaker til å ta. Det valget er ditt ansvar. Og det valget er det kun du som kan endre. Hans valgte adferd? Den er som han ønsker den skal være.

Hva du gjør nå? Det er opp til deg. Ditt liv - ditt valg. Som dine venner helt korrekt påpeker.

Anonymkode: 53010...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kort info: Kvinne i 40 årene, jobber 100%, studere deltid, har kronisk migrene, ADHD, gift/i forhold med samme mann i 20 år, tre skolebarn, bor langt fra familie, ingen hjelp i hjemmet og helt vanlig lønn (samlet som familie). Bor i et lite gammelt rekkehus.

 

Mannen er arbeidsnarkoman og alltid satt jobben forann meg og barna. Han evner ikke å si nei og har en jobb hvor han reiser mye. Dette har aldri vært avtalt med meg. I alle år har jeg hørt fra andre "jeg skjønner ikke at du klarer det"... men sannheten er at jeg ikke har/hat et valg? Han spørr ikke meg om å være borte man-fre, eller jobbe til kl 18:30..jeg har kjent at den kommentaren fra andre gjør vondt. Mannen sier bare "ja, men sånn er det bare" for å så legge skylden over på meg.

Jeg tar av meg alt hjemme, hus, barn, skole, innkjøp, fritidsinteresser etc. får familien til å gå rundt. Jeg prøver å gi fra meg eller å ikke ta ansvaret og da blir ikke ting gjort. Da ender det ofte med å gå ut over barna, og derfor tar jeg styringen. Dette kan være melde fri fra skolen, huske gymtøy, lekser, eller andre ting. Pga min ADHD diagnose er jeg veldig strukturert, og har mange alarmer på telefonen så jeg husker alt. Det gjør også at mitt indre hamsterhjul kjøre i 120 km/t fordi det er mye å huske på i en familie og ha en jobb.

Mannen er vanskelig å snakke med, går alltid i forsvar eller mener det ikke er så ille som jeg skal ha det til. Og, jeg ender opp med at det er hans eget ansvar da han er voksen mann og må ta beslutningen han mener er riktig. 

Han klager ofte på at "nå må vi ikke bruke penger", problemet er bare at jeg ikke bruke penger. Jeg har ingen dyre vaner som negler, frisør, hudpleie, sminke, hobbyer eller klær. Jeg kjøpte 5 klesplagg i fjor og fikk klippet håret èn gang. Barna har akkurat det de trenger. Jeg har ikke bil (han har bil som han bruker til jobb), så alt foregår på sykkel eller kollektivt når jeg skal handle, til legen e.l. med barna.

Det pengene så går til, er hans gutteturer til utlandet flere ganger om året, årskort til fotball, festivaler etc., samt barnas fritidsaktiviteter. Jeg har prøvde å italesatt det, men da sier han "ja, jeg må visst skjerpe meg", i det han planlegger en ny gutte tur. Jeg gjør ikke noe av dette, fordi jeg ønsker for alt i verden å komme på ferie med barna...drømmer om å skape masse minner sammen med de.

Jeg skulle bort på et kurs med èn  overnatting, som han har visst om siden i høst. Da jeg hadde dratt, får jeg plutselig beskjed om at svigermor har kommet, fordi han skulle på et møte han ikke kom seg unna (han evner ikke si nei), og i tillegg hadde svigermor kreved at vi skulle betale flybilletter hennes(!)...vanligvis maser hun om å komme, men jeg har et anstrengt forhold til henne og ønsker ikke hun skal være her i flere uker. Hun er ekstremt kontrollerende og veldig spesiel. Jeg ser på det som et kjempe tilitsbrudd, at jeg ikke er informert om at hun kommer, men også at jeg er alene med barn fra man-fre og ofte i helgene ikke blir annerkjent. Jeg har ikke ingen som jeg kan ringe til og kan hjelpe meg. Det er heller ikke første gang han ringer henne i mens jeg er borte, har vært borte ca 6 ganger på 12 år.

Jeg hadde selvsagt ikke dratt på det kurset, om det så var. Jeg sier 99 % nei, fordi jeg ikke har noen til å passe barna. Det er ikke først gang det har vært tilitsbrudd, og helt ærlig føler jeg meg ganske ferdig med forholdet og gjort det i mange år. Jeg har prøvd å gå fra han før, men det virker som han ikke tror meg. Han er nok redd for fasaden, og det at han faktisk må klare barna alene. Jeg bare levd distansert fra ham. Vi har ikke noe som binder oss.  Jeg har prøvd å snakke med han SÅ mange ganger, men det går ikke. Han sier bare "det var dumt, hva skal vi ha til middag?"..

Jeg er redd for det øknomiske. Hvordan jeg skal klare å finne et sted å bo til meg og barna. Hvordan jeg skal ha råd til å betale husleie, strøm, mat og andre nødvendigheter. Det er våres eldste verste mareritt at vi skal skilles, hun blir livredd bare en av oss diskuterer helt forsiktig. Men, jeg merker at det er på tide jeg er glad og fri.

 

Beklager for at det ble langt, tror bare jeg hadde behov for å skrive det ned. Jeg er bare sliten emosjonelt. Savner bare at noen ser meg, roser meg og ville meg noe bra. 

Anonymkode: 5cc8a...ea6

Følte dette var veldig gjenkjennelig. Føler med deg og sender deg en god klem. Du har det nok bedre alene! Ensomt å vondt sånn som dette!

Anonymkode: abe0b...cb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først: du hadde jo et valg, ts. For du sier at du «ikke har hatt et valg». Men du har jo, helt fra første date, helt åpenbart kunnet si «takk for date, lykke til her i livet». Eller «dette forholdet er trivelig, men absolutt ikke laga for samboerskap». Eller «i dette forholdet introduserer jeg ikke barn».

Det du mener, når du sier at du «ikke hadde valg» var at du ikke kunne endre denne mannen. Og det er helt riktig. Man kan ikke endre mennesker, og det å forsøke er både irrasjonelt og nedlatende. Folk er som de velger å være. Vårt valg er om vi velger - eller ikke velger - å gi dem tid og rom i vårt (eller i dette tilfellet ditt) liv. Du valgte å gi han tid og rom. Det var og er et aktivt valg som du nok har og har hatt årsaker til å ta. Det valget er ditt ansvar. Og det valget er det kun du som kan endre. Hans valgte adferd? Den er som han ønsker den skal være.

Hva du gjør nå? Det er opp til deg. Ditt liv - ditt valg. Som dine venner helt korrekt påpeker.

Anonymkode: 53010...6b6

TS: Vi møttes da vi var veldig unge, og dette oppstod etter vi fikk barn. Valget jeg har og har hat er å skille meg.

Anonymkode: 5cc8a...ea6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

TS: Vi møttes da vi var veldig unge, og dette oppstod etter vi fikk barn. Valget jeg har og har hat er å skille meg.

Anonymkode: 5cc8a...ea6

Det oppsto etter flere barn også?

Anonymkode: adbf1...d98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS: Vi møttes da vi var veldig unge, og dette oppstod etter vi fikk barn. Valget jeg har og har hat er å skille meg.

Anonymkode: 5cc8a...ea6

Du kan ikke endre fortiden selv om du tar eierskap til valgene du har tatt underveis hver dag og hvor de har ført deg men du kan endre fremtiden din - og uansett om det er skilsmisse eller ikke er det å ha det hele økonomiske bildet en god start. Mye fordi det gir deg også ett forhandlingskort menn skjønner: han jobber kanskje mye og tror han eier alt men du kan rive fundamentet under beina på han eller han kan ta rev i seglene og endre kurs til felles beste. 

Anonymkode: e70f3...1d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Deltidsstudier er også egentid.

Anonymkode: b3590...cd9

Slutt! 

Anonymkode: e0c0b...af7

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Deltidsstudier er også egentid.

Anonymkode: b3590...cd9

Nei det er det ikke.

[Vera]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Deltidsstudier er også egentid.

Anonymkode: b3590...cd9

Eh..hæ? 
Hvilket studie er egentid? Det vil jeg gjerne delta på 😂😂

[AnonymBruker]

Hei,

Som å lese om mitt liv: Jeg nedprioriterte meg selv så altfor lenge og kjente at jeg begynte å få nok. Jeg gjorde feilen (som mange gjør) ved å tilrettelegge for at ektemannen skulle ha det så bra som mulig og tenkte ikke på meg selv. Så våknet jeg. Begynte å prioritere meg selv, sluttet med tjenester for mannen, initierte til streik på alle plan. Barna var såpass store at de klarte å lage sin egen mat og vaske sine egne klær. Men, mannen....nei, han trodde det hadde rablet for meg og spurte om jeg trengte hjelp. Jo, du kan jo begynne å gjøre litt mer hjemme, sa jeg.Men da sa han at det var ikke slik hjelp han mente. Han lurte på om jeg trengte psykiatrisk hjelp (!!!!). Da var det kroken på døra for meg. Til hans store overraskelse (for jeg hadde jo ikke gått imot han før, jeg hadde jo i alle år vært en slik hyggelig og pliktoppfyllende kone, som nå plutselig var blitt et hespetre og en heks) så gikk jeg. Krevde 50/50 samvær slik at han fikk kjenne på hvordan det var å ta alt 100 % i 14 dager av måneden. 

Så ts, dette klarer du. Mannen din er i god tro siden du har akseptert dette i flere år og vil komme som et sjokk når du står opp for deg selv. Enten så skjerper han seg eller så går det adundas.

Eller så er han meget godt bevisst over hvor bra han har det og bruker de måtene han kan for at du ikke går. At du ikke vil klare deg selv økonomisk, at du aldri vil finne en så god mann som han, at du ikke må gi opp kjernefamilien osv. Ikke hør på det. Det er bedre å være lykkelig og litt fattigere enn rik og ulykkelig. For det er ikke du nå.

Anonymkode: df3be...6ad

[AnonymBruker]

Her var det mye som å lese om min egen situasjon med min mann. Umiddelbart utifra det du leser ville jeg jo sagt: gå mens du kan/ gjør det beste ut av det livet du har igjen. Men så vet jeg jo selv at det ikke er «så enkelt». Vi er i et mye tidligere forløp med små barn, men det er så mye som ikke går. Vi klarer heller ikke snakke om ting og han nekter parterapi. Han selv er jo ikke problemet :))

Anonymkode: 1c949...44a