Fødselsangst

[Hejpådej]

Hei… 👋🏼

Jeg skal snart føde, og kjenner på en veldig sterk og overveldende frykt for selve fødselen.

 

Jeg har hatt flere samtaler med teamet på sykehuset, og møtt både jordmødre og leger som jeg opplever som varme og forståelsesfulle. Når jeg er der, føler jeg meg ofte roligere og mer håpefull. Men så fort jeg kommer hjem, tar angsten over igjen. Katastrofetankene kommer tilbake, og det føles som om jeg mister all roen jeg nettopp hadde.

 

Det er utrolig slitsomt å stå i dette, og jeg kjenner at det tar mye av meg nå helt på slutten.

 

I tillegg bærer jeg på en vond følelse av press fra omgivelsene mine. Det virker som om det nesten er en selvfølge at jeg skal føde vaginalt. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke hadde denne frykten, for jeg tar meg selv i å tenke at “det hadde vært lettere” hvis jeg bare kunne gjort det sånn som “alle andre”.

 

Jeg kjenner på en følelse av å skuffe folk, og det gjør vondt å innrømme… spesielt i en tid som egentlig burde vært fin.

 

Samtidig opplever jeg at legene ser meg og tar meg på alvor, og jeg vet at jeg snart må ta et valg. Men akkurat nå føles det bare veldig tungt og overveldende.

 

Er det noen som har kjent på det samme, eller har noen tanker eller erfaringer å dele?

[AnonymBruker]

Hva er det du er redd for? ❤️

Anonymkode: 2839a...fb7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er lurt å gå litt inn i hvorfor du er redd og hvorfor du føler det er mindre farlig med keisersnitt. Kanskje kan det hjelpe å se at frykten er litt irrasjonell? Hvis du er redd for smerter kan du be om epidural med en gang? 

Jeg vil virkelig anbefale positiv fødsel kurset. Jeg tok det meste av det da jeg også var engstelig for fødsel; rakk ikke bli ferdig før jeg ble akutt syk da og baby måtte ut i hui og hast, og var egentlig ganske godt forberedt på vaginal fødsel pga kurset. Jeg følte meg faktisk SÅ godt forberedt at hastesnitt som alvorlig syk ble en skikkelig nedtur. 

Anonymkode: 43bd7...d17

[Jadasikkert29]

Anbefaler også positiv fødsel kurset! Følte meg såååå mye tryggere under fødsel nr 2 enn jeg gjorde med nr 1 pga det kurset! 

Fødsel nr 1 var grusom (mest pga min frykt, tror det gjorde alt mye verre smertemessig, fikk helt panikk). Nr 2 gikk kjempefint, trengte ikke engang epidural ☺️ 

Du kan også be om å få satt epidural før det blir for vondt om det gjør deg tryggere ☺️

 

Masse lykke til! Det kommer til å gå helt fint❤️❤️

[Hejpådej]

Jadasikkert29 skrev (1 minutt siden):

Anbefaler også positiv fødsel kurset! Følte meg såååå mye tryggere under fødsel nr 2 enn jeg gjorde med nr 1 pga det kurset! 

Fødsel nr 1 var grusom (mest pga min frykt, tror det gjorde alt mye verre smertemessig, fikk helt panikk). Nr 2 gikk kjempefint, trengte ikke engang epidural ☺️ 

Du kan også be om å få satt epidural før det blir for vondt om det gjør deg tryggere ☺️

 

Masse lykke til! Det kommer til å gå helt fint❤️❤️

Jeg har kjøpt meg positiv fødsel, deltatt på flere fødselskurs og bevisst oppsøkt positive fødselshistorier.. 

Hva gjorde at du taklet fødsel nr to bedre? Kan det være for at det ikke er like smertefullt, da nr en har «banet vei»? For jeg har flere venninner som oppleves fødsel nr to som mye bedre! 

[Jadasikkert29]

Hejpådej skrev (6 minutter siden):

Jeg har kjøpt meg positiv fødsel, deltatt på flere fødselskurs og bevisst oppsøkt positive fødselshistorier.. 

Hva gjorde at du taklet fødsel nr to bedre? Kan det være for at det ikke er like smertefullt, da nr en har «banet vei»? For jeg har flere venninner som oppleves fødsel nr to som mye bedre! 

Nei, det var absolutt like vondt for å si det sånn😅 Baby nr 2 var ganske mye større enn baby nr 1🙈 Men følte meg mer trygg rett og slett. Mye pga kurset men sikkert også fordi jeg visste hva jeg gikk til. 

Kroppen din vet hva den gjør❤️ Og det er både tryggere for både deg og baby å gjøre det vaginalt.  Keisersnitt er ikke en enkel måte å føde på. 

Men hva er det som skremmer deg sånn med å føde? 

[NatNat]

Hejpådej skrev (1 time siden):

Hei… 👋🏼

Jeg skal snart føde, og kjenner på en veldig sterk og overveldende frykt for selve fødselen.

 

Jeg har hatt flere samtaler med teamet på sykehuset, og møtt både jordmødre og leger som jeg opplever som varme og forståelsesfulle. Når jeg er der, føler jeg meg ofte roligere og mer håpefull. Men så fort jeg kommer hjem, tar angsten over igjen. Katastrofetankene kommer tilbake, og det føles som om jeg mister all roen jeg nettopp hadde.

 

Det er utrolig slitsomt å stå i dette, og jeg kjenner at det tar mye av meg nå helt på slutten.

 

I tillegg bærer jeg på en vond følelse av press fra omgivelsene mine. Det virker som om det nesten er en selvfølge at jeg skal føde vaginalt. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke hadde denne frykten, for jeg tar meg selv i å tenke at “det hadde vært lettere” hvis jeg bare kunne gjort det sånn som “alle andre”.

 

Jeg kjenner på en følelse av å skuffe folk, og det gjør vondt å innrømme… spesielt i en tid som egentlig burde vært fin.

 

Samtidig opplever jeg at legene ser meg og tar meg på alvor, og jeg vet at jeg snart må ta et valg. Men akkurat nå føles det bare veldig tungt og overveldende.

 

Er det noen som har kjent på det samme, eller har noen tanker eller erfaringer å dele?

ikke bry deg om presset fra andre kvinner. Hvis du kan, krev å få keisersnitt. 

[AnonymBruker]

Vi kan ikke hjelpe deg om du ikke forteller hvorfor du er redd TS. 

Jeg har bare født vaginalt 2 ganger og KS en gang. Jeg vet hva jeg ville valgt igjen. 

Anonymkode: 2839a...fb7

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er noe som vil hjelpe deg, men en del av min forberedelse var å se på Fødeavdelingen (Viaplay) og Jordmødrene (NRK). Rett og slett se forskjellige fødsler. 

Alle er ulike og man vet aldri hvordan forløpet går, derfor kan det kanskje være godt å se på disse seriene for å få et lite innblikk? Jeg følte meg iallefall bedre forberedt på at “alt” kan skje. 
På Jordmødrene er det også et par episoder med noen som har veldig fødeangst. Kanskje det kan hjelpe å se dem? Det er en utrolig fin serie. 
 

Uansett så heier jeg på deg! TENK for en mestringsfølelse du får når du har klart det!! Jeg håper du får en god opplevelse! 🤞🏼
 

Anonymkode: d5fe3...7c1

[Abra]

Kona hadde også det. Og fikk satt i gang fødselen. Mye av angsten gikk bort når vi hadde en dato å forholde oss til. 

[AnonymBruker]

Ja det er vondt å føde. Men kroppen din vet hva den gjør. Så hvis du velger vaginal fødsel er det mange former for smertelindring du kan få. Det er mye hjelp i å høre på det jordmor sier underveis. Positiv fødsel kurs er også lurt å ta. 
Det går også helt fint å gå for keisersnitt. 
Dette klarer du, det er dette du er skapt for ❤️

Hilsen firebarnsmor

Anonymkode: 100f5...c00

[AnonymBruker]

Jeg har stått i samme situasjon to ganger. Gått til samtaler begge gangene. Kjenner meg veldig igjen i måten du tenker på.

Første gang fødte jeg vaginalt. En ganske normal og ukomplisert fødsel sånn i utgangspunktet. Jeg sverget at jeg aldri skulle gjøre det igjen, for det ble et traume der likevel. Møtte ny mann uten barn, så det ble likevel ny graviditet.

I andre svangerskap 11 år senere, brøt jeg helt sammen. Hadde mange sammenbrudd der jeg bl.a. sto i dusjen å hyperventilerte. Det endte med at jeg fikk keisersnitt. Det var en helt annen opplevelse på en positiv måte. Nå skal jeg ha nr.3 og siste barnet og det blir nytt keisersnitt. Kjenner null angst foreløpig.

Mine nærmeste vet årsaken til at det ble/blir keisersnitt, men ellers så sier jeg bare at det er bare slik det blir hvis noen spør. De færreste spør hvorfor det blir keisersnitt uansett og antar bare at det er gode grunner. Man kan også bare svare at man ikke vil snakke om det eller ta en hvit løgn. Det er ingen som har noe med dette bortsett fra du og legene likevel. 

Det viktigste er at det blir en løsning som du selv synes er god; ikke hva andre mener. Det er din kropp og din fødsel. 

Anonymkode: 00b83...4d9

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette hjelper for deg, men jeg tror mye handler om å klare å slippe kontrollen.

Jeg var spent på å føde, men aldri redd. Og min fødsel ble voldsom og smertefull, men likevel helt rå. Det var sterke smerter før jeg kom til sykehuset, men samtidig visste kroppen akkurat hva den skulle gjøre, og det gjorde meg mindre redd. Og det gikk veldig fort, så jeg måtte bare "henge med".

I tillegg hadde jeg bestemt meg for å høre på jordmødrene og stole på dem, og de ble også en stor del av at jeg følte jeg fikk en god opplevelse.

Alt dette sagt - hvis du kjenner at keisersnitt er det rette for deg, så syns jeg du skal be om det. Det er ikke et nederlag, det viktigste er at du har det bra når du skal bli mamma.

Anonymkode: b6114...0c2

[AnonymBruker]

Ta lydopptak av samtalene, så kan du lytte på dem når du blir urolig hjemme. 
Vet at det har hjulpet meg når det kommer til katastrofetanker (om andre temaer). Ofte hjelper det da å høre en annen stemme som beroliger deg. 

Anonymkode: 57b8b...f4d

[AnonymBruker]

Er ikke TS, men sitter med de samme tankene. For min del ser jeg på fødsel som noe helt ukontrollerbart hvor alt kan skje. Har liten tillit til at både jeg og barnet blir ivaretatt på en god måte siden jeg har termin midt på sommeren. Føler keisersnitt som er planlagt virker så mye mer tryggere. Er ikke til å legge skjul på at mange har dårlige erfaringer med å føde vaginalt. 

Anonymkode: 2060e...a5d

[AnonymBruker]

Jeg var like redd som deg og endte med å gå for fødsel. Folk snakket det veldig opp: Kroppen vet hva den gjør, det er naturlig osv. Og så det talentløse utsagnet om at det er mestring å få det til. Fødselen skjer uansett så det har absolutt NULL med mestring å gjøre, det bare skjer uansett hva du vil. Fødsel var ikke så fantastisk som alle skulle ha det til, jeg ble redd og jobbet mot meg selv og alle som var der og pådro med store skader. I etterkant så jeg en sykehusserie fra sverige, og der gikk jo jordmødrene for KS selv pga alt de hadde sett og opplevd på jobb.

 

Dette høres ut som et skremmeinnlegg men om det er én ting jeg enda er forbanna for så var det alle de fantastiske beskrivelsene om fødsel og ikke en eneste skikkelig realitetsorientering om hvordan det faktisk var. Jeg er en person som liker å vite hva jeg går til, ikke å bli lokket og lurt. Neste blir KS heldigvis, det er også ukjent men det er ikke mulig at det er verre enn fødsel. Frykten min ødla fødsel, jeg er ikke redd KS. Skulle øndke frykten min ble tatt på alvor og at folk møtte meg på ærlig vis første gang.

Anonymkode: a0e17...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg var like redd som deg og endte med å gå for fødsel. Folk snakket det veldig opp: Kroppen vet hva den gjør, det er naturlig osv. Og så det talentløse utsagnet om at det er mestring å få det til. Fødselen skjer uansett så det har absolutt NULL med mestring å gjøre, det bare skjer uansett hva du vil. Fødsel var ikke så fantastisk som alle skulle ha det til, jeg ble redd og jobbet mot meg selv og alle som var der og pådro med store skader. I etterkant så jeg en sykehusserie fra sverige, og der gikk jo jordmødrene for KS selv pga alt de hadde sett og opplevd på jobb.

 

Dette høres ut som et skremmeinnlegg men om det er én ting jeg enda er forbanna for så var det alle de fantastiske beskrivelsene om fødsel og ikke en eneste skikkelig realitetsorientering om hvordan det faktisk var. Jeg er en person som liker å vite hva jeg går til, ikke å bli lokket og lurt. Neste blir KS heldigvis, det er også ukjent men det er ikke mulig at det er verre enn fødsel. Frykten min ødla fødsel, jeg er ikke redd KS. Skulle øndke frykten min ble tatt på alvor og at folk møtte meg på ærlig vis første gang.

Anonymkode: a0e17...556

Derfor anbefaler jeg å se Jordmødrene/Fødeavdelingen. Der er ikke fødsel rosemalt, men helt realistisk. Damer som skriker, damer som ikke sier noen ting, fødsel i badekar, fødsel på rygg, hastekeisersnitt +++. 

Jeg kjøpte selv boka “positiv fødsel”, men jeg syns det ble vel mye skriving om at rier er “bølger” og “urkvinnen” som kom med “urlyder”, bla bla bla. 

Selvfølgelig, fødsel er noe man uansett må gjennom, på den ene eller andre måten, men det kan fortsatt oppleves som en stor mestringsfølelse å ha gjennomført det. 
Selv om keisersnitt er “lettvint” i stedet for å føle vaginalt, men barseltiden er ingen dans på roser der heller. 

Anonymkode: d5fe3...7c1

[Lorieen]

Klarer du å konkretisere HVA du er redd for, eller er redselen uspesifikk? Er du redd for å ikke vite hva som kommer til å skje, redd for tap av kontroll, redd for smerter, redd for skader…? Om du klarer å konkretisere frykten din, blir det lettere å hjelpe deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Derfor anbefaler jeg å se Jordmødrene/Fødeavdelingen. Der er ikke fødsel rosemalt, men helt realistisk. Damer som skriker, damer som ikke sier noen ting, fødsel i badekar, fødsel på rygg, hastekeisersnitt +++. 

Jeg kjøpte selv boka “positiv fødsel”, men jeg syns det ble vel mye skriving om at rier er “bølger” og “urkvinnen” som kom med “urlyder”, bla bla bla. 

Selvfølgelig, fødsel er noe man uansett må gjennom, på den ene eller andre måten, men det kan fortsatt oppleves som en stor mestringsfølelse å ha gjennomført det. 
Selv om keisersnitt er “lettvint” i stedet for å føle vaginalt, men barseltiden er ingen dans på roser der heller. 

Anonymkode: d5fe3...7c1

Ja den Positiv Fødsel er til å spy av ihvertfall.

Anonymkode: a0e17...556

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik. Grua meg så jeg ble kvalm. Alle som skulle roe meg ned (kvinner har født i tusen år, mor og søster hadde lette fødsler, du greier mer enn du tror, verdens tryggeste land å føde i) fungerte mot sin hensikt.  Jeg er ikke en engstelig person i utgangspunktet, og DET gjorde meg enda reddere. Jeg gikk på kurs og yoga og samtaler og you name it.

Slik gikk det:

da fødselen faktisk begynte hadde jeg ikke tid til å være redd, på en måte. Da var jeg liksom i gang, det ble enklere å være i det enn å tenke på det.

fødselen var svært lang og hard. På slutten  var jeg utslitt og følte jeg mista kontrollen. Det gikk bra til slutt. Men:  siden fødselen ble lang og komplisert fikk jeg debrief og oppfølging etterpå (Ullevål). Der kom vi frem til følgende, svært kort oppsummert:

å ha bedre informasjon undervegs hadde hjulpet meg på slutten. Jeg opplevde at ting bare «skjedde». Det var det gode grunner til. Frykten for å muste kontrollen var min største frykt.

 

min mamma, som er jordmor, var helt overbevist om at jeg ikke kom til å få flere barn. Men jeg har fått to til💙

Da jeg ble gravid igjen et år senere, fikk jeg ny samtale. Jeg fikk tilbud om Ks. Men etter samtaler med jordmor og en fantastisk fastlege, fant jeg tryggheten. Jeg fikk garantier fra sykehuset og et notat i journalen om mine hendelser fra første fødsel, og derfor fikk jeg ha personale inne hele tiden. Jeg fødte vaginalt og er evig takknemlig for det. Jeg kan ikke rose dem godt nok. Å miste kontrollen er vanskelig for meg. Å få nøyaktig og direkte informasjon om hva som skjer/skal skje uten innpakking var nødvendig for meg. 

Uvisshet er det vanskeligste og det å være bevisst på det- hjelper.

Og det ER sant, men klarer mer enn det man tror. Mye mer!

lykke til💙

Anonymkode: 68d42...5ba