Emosjonell omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Mange får K-PTSD av emosjonell omsorgssvikt. 

Anbefaler å lese boka "Er du glad i meg?" av dr Ross Campell. Det er overraskende enkelt å påføre barna omsorgssvikt. Spesielt i dag, da det er så mye mer som frister og foreldre har et større behov for selvrealisering. 

Anonymkode: bec96...dfd

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som enebarn med min mor. Hun takler følelser dårlig og anerkjenner egentlig bare følelsen glad. Vokste opp i ett hjem der det ikke var klemmer, hørte aldri jeg er glad i deg. Husker hun kunne le når jeg være lei meg eller sinna. Sikkert fordi hun ikke viste hvordan hun skulle møte de følelsene. Jeg lærte meg fort å maskere. Hun kjøpte min kjærlighet ved å gi meg gaver. Jeg lærte meg tidlig å tilpasse meg hennes behov og energi. 
 

En av mine første minner som barn er at jeg søker hennes bekreftelse på at hun ville redde meg om det skulle begynne å brenne. Jeg var kanskje 5 år. 

Som voksen leser jeg rom og energier veldig. Jeg er et ja menneske og litt konfliktsky. Jeg har utdannelse innen barn og lærte mye om meg selv gjennom studiet. Skjønte meg mer på min mors barndom som var ustabil og utrygg og at  hun ble som hun ble formet av sin barndom. Ser at hun har prøvd og gjort en forskjell med meg, så sirkelen tynnes ut.. Jeg er veldig bevist på hvordan jeg er med mine barn og strever veldig etter å være en god mor. 

 

Anonymkode: cdb6d...c1a

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et hjem der mamma ble gradvis psyk og slet med rus og selvmedisinering, og en pappa som trakk seg unna. Alt var praktisk greit, med lite krangling og jeg hadde alt jeg trengte fysisk. Mamma trøstet hvis jeg slo meg og trengte stell av sår, hun laget mat fra bunn, sydde klær og var delvis hjemmeværende de første barneårene.
 

Men kanskje fra 9-årsalder var det et skille. Akkurat som at mamma «sluknet» og pappa ble «grå». Alt var fremdeles fysisk på stell, men det var ingen oppmuntrende ord, ingen hyggelige samtaler - måltider ble inntatt i stillhet, ingen spørsmål om hvordan jeg hadde det, ingen oppfølging på fritidsinteresser, ingen «glad i deg». Det var som at vi levde parallelle liv, men ikke sammen. Jeg var selvstendig og hadde orden på tingene mine og klarte skolen noenlunde greit. Men jeg følte meg ensom og tom, lite tatt vare på og kjente på følelsen av at de ikke brydde seg. 

Fikk «daddy-issues» ved at jeg i ung alder var sammen med 15-20-år eldre menn. De var snille i den grad man kan si at menn som finner såpass yngre jenter er snille. Av en eller annen grunn så gikk det en alarmklokke inne i meg som sa at disse eldre mennene ikke var bra for meg. Var 25-26 år da. Etter hvert ble det mer fokus på emosjonell omsorgssvikt i media. Leste meg opp på hva emosjonell omsorgssvikt og først da forsto jeg hva jeg hadde blitt utsatt for og hvorfor jeg følte meg så tom, ensom, annerledes, så utenfor alle andre, lav selvtillit, lav selvfølelse, problemer med å stole på at andre ville meg vel eller at noen brydde seg om meg. på det da og gjett om det gikk opp et lys. Under studiene opplevde jeg at alle andre gledet seg til å dra hjem til sine foreldre i ferier, mens jeg gjorde det mest av plikt. Noen ganger dro jeg ikke hjem, men valgte å jobbe. Mine foreldre gav ikke uttrykk for at de syntes det var leit. 
 

Møtte en nydelig mann på min egen alder mot slutten av studiene og vi har fått to flotte gutter. Så i dag går det bra❤️ Gjør alt jeg kan for å ikke videreføre. Føler jeg har god emosjonell kontakt med guttene mine. Vi ler sammen, snakker om stort og smått, de åpner seg om leie ting som har skjedd, vi krangler, sier unnskyld og blir venner igjen, leker, spiller brettspill og kort, lager mat sammen og i det hele tatt. 
 

Jeg vet at mamma prøvde sitt beste, men hun ble jo psyk. Er mest sint på pappa som var lærer, og som hadde lest om emosjonell omsorgssvikt under studiene. Han er vel et produkt av sin tid, det er ikke det, men det betyr ikke at ikke jeg ble utsatt for emosjonell omsorgssvikt. 

Anonymkode: ce0e5...607

[AnonymBruker]

Autoritære. Likegyldighet til følelser og opplevelser. Spurte aldri hvordan det gikk eller noe særlig om hvordan dagen hadde vært. I stor grad overlatt til oss selv følelsesmessig. Totalt ute av stand til å møte motstand fra egne barn. Kunne fremkalle alt fra sinne, rare sarkastiske bemerkninger, guilting, hån. Samtidig var terskelen for hva som var motstand utrolig lav. For eksempel å bare ikke like filmen man ser sammen. Å si det kunne bli møtt med passivt aggressivt javel eller jaha. 

Tidvis irritasjon hvis vi var glade for noe som ikke angikk forelder eller vi var stolte av noe (stolthet kunne gjøre vedkommende irritert). Å hjelpe til var en selvfølge. Å bli spurt om en tjeneste var ikke egentlig et spørsmål. Det var obligatorisk og vi fikk ikke takk. Vi skulle være takknemlige, ofte guilting om at vi ikke gjorde nok. Spurte vi en sjelden gang om en tjeneste (noe vi unngikk så ofte som mulig), ble det ofte møtt med utsagn som tilsa at vi var bortskjemte.

Det var ekstremt humørsykt siden du aldri visste hva du fikk. Det hendte jo at du fikk lov til å være stolt for eksempel. Men det er så ustabilt og du blir bare usikker, forvirra og går på glass og lærer deg å gjemme det forelderen ikke liker.

Resultat: to tiår med å riste av seg følelsen av kronisk skyld og mindreverdighet, lære seg å sette grenser. Jeg møtte i voksenlivet en som gikk full on manipulasjon og etter det forstod jeg at jeg verken stolte på mine egne følelser eller respekterte meg selv. Det førte til et skikkelig mentalt oppgjør som ennå pågår. Mye jobb når man gjennom livet har opplevd å bli fordreid som person. Selvbilde blir fucka. 

Anonymkode: a7504...1dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Autoritære. Likegyldighet til følelser og opplevelser. Spurte aldri hvordan det gikk eller noe særlig om hvordan dagen hadde vært. I stor grad overlatt til oss selv følelsesmessig. Totalt ute av stand til å møte motstand fra egne barn. Kunne fremkalle alt fra sinne, rare sarkastiske bemerkninger, guilting, hån. Samtidig var terskelen for hva som var motstand utrolig lav. For eksempel å bare ikke like filmen man ser sammen. Å si det kunne bli møtt med passivt aggressivt javel eller jaha. 

Tidvis irritasjon hvis vi var glade for noe som ikke angikk forelder eller vi var stolte av noe (stolthet kunne gjøre vedkommende irritert). Å hjelpe til var en selvfølge. Å bli spurt om en tjeneste var ikke egentlig et spørsmål. Det var obligatorisk og vi fikk ikke takk. Vi skulle være takknemlige, ofte guilting om at vi ikke gjorde nok. Spurte vi en sjelden gang om en tjeneste (noe vi unngikk så ofte som mulig), ble det ofte møtt med utsagn som tilsa at vi var bortskjemte.

Det var ekstremt humørsykt siden du aldri visste hva du fikk. Det hendte jo at du fikk lov til å være stolt for eksempel. Men det er så ustabilt og du blir bare usikker, forvirra og går på glass og lærer deg å gjemme det forelderen ikke liker.

Resultat: to tiår med å riste av seg følelsen av kronisk skyld og mindreverdighet, lære seg å sette grenser. Jeg møtte i voksenlivet en som gikk full on manipulasjon og etter det forstod jeg at jeg verken stolte på mine egne følelser eller respekterte meg selv. Det førte til et skikkelig mentalt oppgjør som ennå pågår. Mye jobb når man gjennom livet har opplevd å bli fordreid som person. Selvbilde blir fucka. 

Anonymkode: a7504...1dc

Kjenner meg igjen i det at å hjelpe til hjemme var en selvfølge. Jeg gjorde mye husarbeid, det var daglige plikter og ekstra mye på fredager. Ikke noe galt i det isolert sett, men følte mye falt på meg sammenlignet med hva mine foreldre gjorde. Det satt langt inne å spørre om å få noe. Ble vanligvis svært ubehagelig selv om det var snakk om småpenger. Hadde nesten ikke klær og frøys mye på ungdomskolen fordi jeg manglet klær. Var kaldt i klasserommet. Jeg hadde én varm genser, men den turte jeg ikke bruke hver dag (var ukult). 

Anonymkode: ce0e5...607

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle litt om hvordan det har påvirket meg. 
Jeg liker ikke å vise følelser. Synes det er vanskelig å vise alle følelser. Har følelsesmessig avstand til det meste for det er min overlevelsesstrategi. Holder alle mennesker på minst en armlengdes avstand. Har mange bekjente, men ingen nære. Vil ikke slippe folk innpå, deler mye - men ingenting privat. Forventer ikke at noen andre er interssert i meg eller hvordan jeg skal ha det bra. Forventer egentlig ingenting av andre. Lav selvfølelse og følelsen av ingen verdi. 
God til å maskere, god til å tilpasse meg andre mennesker og gjøre hva andre forventer av meg. Alltid på vakt og varsom. Sovet dårlig hele livet og hatt en indre uro som jeg dempe med å holde meg opptatt med noe. 
Er rolig, behersket og alltid kontrollert. Ingenting vipper meg av pinnen. 

Vant til å klare meg selv. Den eneste som vil passe på meg, er meg. Jeg er løsningsorientert og vet hvordan jeg skal fikse ting og finne ut av ting. Er også perfeksjonisk - alt jeg gjør må være bra nok. 

Det tar lang tid før jeg blir trygg på noe. Stoler ikke på andre, kun meg selv. Tåler ikke dårlig stemning hjemme, får nesten panikk av det. Må ordne opp i det med en gang. 

Hadde ingen andre voksne rundt meg. 

Jeg vet at mine foreldre gjorde sitt beste ut fra situasjonen de var i. Min mor har til og med beklaget for min barndom og innsett at hun har et helt annet overskudd til barnebarna. Hun vokste selv opp under særdeles grov omsorgssvikt på verdt tenkelig vis og er veldig syk pga dette. Så med de midlene hun hadde, så gjorde hun sitt beste. 
 

Jeg har vært bevisst på å snu min sosiale arv. I dag har jeg alt som er normalt - mann, barn, hus, mastergrad og en god jobb. På grunn av min barndom er jeg totalt omvendt mot mine egne barn. Ekstremt tilstede og involvert. Stødig, trygg og opptatt av at de skal ha det bra (men også bli robuste). Hver morgen og kveld starter og slutter med - «jeg er glad i deg». 

Anonymkode: 61729...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg igjen i det at å hjelpe til hjemme var en selvfølge. Jeg gjorde mye husarbeid, det var daglige plikter og ekstra mye på fredager. Ikke noe galt i det isolert sett, men følte mye falt på meg sammenlignet med hva mine foreldre gjorde. Det satt langt inne å spørre om å få noe. Ble vanligvis svært ubehagelig selv om det var snakk om småpenger. Hadde nesten ikke klær og frøys mye på ungdomskolen fordi jeg manglet klær. Var kaldt i klasserommet. Jeg hadde én varm genser, men den turte jeg ikke bruke hver dag (var ukult). 

Anonymkode: ce0e5...607

Det er som regel aldri isolert sett. Som regel er det et mønster, gjerne av kontroll og mye berettigelse. Som det at de ikke bryr seg med at du må forsake større deler av det sosiale livet enn dine jevnaldrende, at de nesten aldri takker selv, at det du gjør bare er en selvfølge og at de likevel ikke har noe problem med å klage på deg. De er som regel gode på kritikk og elendige på skryt og takk. De kan snakke som de vil til deg og vise mye misnøye og du kan jo bare våge å si nei eller vise noen form for misnøye tilbake. De gir alltid beskjeder og de spør egentlig ikke. De skaper bare barn som blir voksne med dårlig grensesetting som strekker seg og likevel aldri føler de gjør nok ++. Selv i dag spør jeg nesten aldri om noe. De få gangene jeg gjør det, kommer det gjerne med en bismak, enten der og da eller senere. Jeg gidder ikke. Allikevel ønsker forelderen at barna skal trenge hjelp så hen kan være en forelder som hjelper til ellers er det "sårt". Helt utrolig, men sånn funker noen av dem. Totalt blinde og ser på seg selv som en forelder på tilbudssiden.

Anonymkode: a7504...1dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan fortelle litt om hvordan det har påvirket meg. 
Jeg liker ikke å vise følelser. Synes det er vanskelig å vise alle følelser. Har følelsesmessig avstand til det meste for det er min overlevelsesstrategi. Holder alle mennesker på minst en armlengdes avstand. Har mange bekjente, men ingen nære. Vil ikke slippe folk innpå, deler mye - men ingenting privat. Forventer ikke at noen andre er interssert i meg eller hvordan jeg skal ha det bra. Forventer egentlig ingenting av andre. Lav selvfølelse og følelsen av ingen verdi. 
God til å maskere, god til å tilpasse meg andre mennesker og gjøre hva andre forventer av meg. Alltid på vakt og varsom. Sovet dårlig hele livet og hatt en indre uro som jeg dempe med å holde meg opptatt med noe. 
Er rolig, behersket og alltid kontrollert. Ingenting vipper meg av pinnen. 

Vant til å klare meg selv. Den eneste som vil passe på meg, er meg. Jeg er løsningsorientert og vet hvordan jeg skal fikse ting og finne ut av ting. Er også perfeksjonisk - alt jeg gjør må være bra nok. 

Det tar lang tid før jeg blir trygg på noe. Stoler ikke på andre, kun meg selv. Tåler ikke dårlig stemning hjemme, får nesten panikk av det. Må ordne opp i det med en gang. 

Hadde ingen andre voksne rundt meg. 

Jeg vet at mine foreldre gjorde sitt beste ut fra situasjonen de var i. Min mor har til og med beklaget for min barndom og innsett at hun har et helt annet overskudd til barnebarna. Hun vokste selv opp under særdeles grov omsorgssvikt på verdt tenkelig vis og er veldig syk pga dette. Så med de midlene hun hadde, så gjorde hun sitt beste. 
 

Jeg har vært bevisst på å snu min sosiale arv. I dag har jeg alt som er normalt - mann, barn, hus, mastergrad og en god jobb. På grunn av min barndom er jeg totalt omvendt mot mine egne barn. Ekstremt tilstede og involvert. Stødig, trygg og opptatt av at de skal ha det bra (men også bli robuste). Hver morgen og kveld starter og slutter med - «jeg er glad i deg». 

Anonymkode: 61729...29e

kjente meg igjen i mye av det du skrev 🌹

Anonymkode: 5a0a7...4f9

[Janik98]

Jeg fikk ikke så voldsomt emosjonell omsorgssvikt hos min mor. Men min mor slet med ptsd og min far var narkoman jeg ikke hadde kontakt med. 
 

jeg begynte å slite med pmdd i en alder av 11. det første til at jeg skulket skolen og slet en del. Begynte å krangle mye med mamma. Barnevernet ble koblet på siden jeg ikke fulgte opp skole og var så mye sinna og lei meg. 
 

tilslutt havnet jeg i barnevernet. Der opplevde jeg ekstrem emosjonell omsorgssvikt. For det første fikk jeg ikke hjelp for pmdd. Dette sammen med at jeg ble revet vekk fra hjemme gjorde at jeg begynte med selvskading. På de verste pmdd dagene prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg skulket ofte skolen for jeg utviklet depresjon av flyttingen. Fikk ikke psykolog før flere måneder hadde gått men da var jeg allerede så langt nede. Fordi jeg skulket skolen ofte sendte barnevernet meg på skjerming (som et ungdomsfengsel). Her ble jeg låst inne på rommet fulle helger for å tenke over hva jeg hadde gjort. Det endte heller med at jeg lå i senga med plast pose over hodet og håpte jeg skulle kveles og dø. 
 

Jeg ble stadig skjelt ut av fosterhjem hvor de mente på at jeg var skitten og ekkel, og kom til å havne på nav. Etter hvert orket de meg ikke lenger og sa opp kontrakten. Så ble jeg flyttet på instutisjon. Her var det ei jente som prøvde å drepe meg. Hun banket meg opp, og en annen gutt på huset fikk henne vekk. Jeg stakk av og var redd. De ansatte gjorde ingenting. Statsforvalter ble koblet på og registrerte avvik på huset. Det er bare å google Bjorbekk og Birkenlund instutisjon Arendal. 
 

Når politiet hentet meg inn igjen ble jeg sendt rett tilbake. Jeg ødela låsen på døren min og sperret igjen vindu. Inne på rommet levde jeg i frykt for å bli drept i tre måneder. de ansatte kom med mat en gang i blant og jeg tisset i skåler og glass. Tilslutt var det så mange fluer på rommet at taket så nesten svart ut. Det krøp mange edderkopper i sengen min siden rommet var i en kjeller. Det var et rent sant mareritt. Rett før jeg ble flyttet derfra sa jenta som banka meg at hun stod flere ganger utenfor døren klar for å smette inn på rommet mitt og ta pc min for å slå meg ihjel med den. 
 

Jeg fikk kraftig ptsd av oppholdet mitt der og når jeg fikk nytt fosterhjem fikk jeg utmattelses syndrom og sov 17 timer hver eneste dag i to år. Jeg kunne ikke ta buss eller gå på skole uten å få panikk anfall. Jeg var svært deprimert og fastlege sa ifra til fostermor om at jeg var det. Men jeg fikk ikke antidepressiva siden fostermor trodde jeg bare var trøtt. Etter å ha lest barneverns papirene mine og alt dette er dokumentert lurer jeg stadig på hvorfor jeg ble sendt i fosterhjem uten å verken få medisinsk hjelp eller oppfølging for misbruket jeg opplevde. 
 

 

[Janik98]

Janik98 skrev (5 minutter siden):

Jeg fikk ikke så voldsomt emosjonell omsorgssvikt hos min mor. Men min mor slet med ptsd og min far var narkoman jeg ikke hadde kontakt med. 
 

jeg begynte å slite med pmdd i en alder av 11. det første til at jeg skulket skolen og slet en del. Begynte å krangle mye med mamma. Barnevernet ble koblet på siden jeg ikke fulgte opp skole og var så mye sinna og lei meg. 
 

tilslutt havnet jeg i barnevernet. Der opplevde jeg ekstrem emosjonell omsorgssvikt. For det første fikk jeg ikke hjelp for pmdd. Dette sammen med at jeg ble revet vekk fra hjemme gjorde at jeg begynte med selvskading. På de verste pmdd dagene prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg skulket ofte skolen for jeg utviklet depresjon av flyttingen. Fikk ikke psykolog før flere måneder hadde gått men da var jeg allerede så langt nede. Fordi jeg skulket skolen ofte sendte barnevernet meg på skjerming (som et ungdomsfengsel). Her ble jeg låst inne på rommet fulle helger for å tenke over hva jeg hadde gjort. Det endte heller med at jeg lå i senga med plast pose over hodet og håpte jeg skulle kveles og dø. 
 

Jeg ble stadig skjelt ut av fosterhjem hvor de mente på at jeg var skitten og ekkel, og kom til å havne på nav. Etter hvert orket de meg ikke lenger og sa opp kontrakten. Så ble jeg flyttet på instutisjon. Her var det ei jente som prøvde å drepe meg. Hun banket meg opp, og en annen gutt på huset fikk henne vekk. Jeg stakk av og var redd. De ansatte gjorde ingenting. Statsforvalter ble koblet på og registrerte avvik på huset. Det er bare å google Bjorbekk og Birkenlund instutisjon Arendal. 
 

Når politiet hentet meg inn igjen ble jeg sendt rett tilbake. Jeg ødela låsen på døren min og sperret igjen vindu. Inne på rommet levde jeg i frykt for å bli drept i tre måneder. de ansatte kom med mat en gang i blant og jeg tisset i skåler og glass. Tilslutt var det så mange fluer på rommet at taket så nesten svart ut. Det krøp mange edderkopper i sengen min siden rommet var i en kjeller. Det var et rent sant mareritt. Rett før jeg ble flyttet derfra sa jenta som banka meg at hun stod flere ganger utenfor døren klar for å smette inn på rommet mitt og ta pc min for å slå meg ihjel med den. 
 

Jeg fikk kraftig ptsd av oppholdet mitt der og når jeg fikk nytt fosterhjem fikk jeg utmattelses syndrom og sov 17 timer hver eneste dag i to år. Jeg kunne ikke ta buss eller gå på skole uten å få panikk anfall. Jeg var svært deprimert og fastlege sa ifra til fostermor om at jeg var det. Men jeg fikk ikke antidepressiva siden fostermor trodde jeg bare var trøtt. Etter å ha lest barneverns papirene mine og alt dette er dokumentert lurer jeg stadig på hvorfor jeg ble sendt i fosterhjem uten å verken få medisinsk hjelp eller oppfølging for misbruket jeg opplevde. 
 

 

Glemte å si at jeg var 12-14 år i dette tidsrommet. I dag sliter jeg med kronisk depresjon og fortsatt pmdd. Har fått avslag for behandling i dps siden jeg er for oppegående. 

[AnonymBruker]

Jeg har en teori at de fleste som studerer psykologi, søker svar på sine egne mentale problemer.

Anonymkode: cf57b...311

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Beklager at jeg blander meg. Men burde du ikke heller hate og forakte din far og støtte din mor til å skille seg og gå i terapi? 

Anonymkode: ce0e5...607

Jo, det sier alle. Men hatet jeg kjenner på etter en oppvekst der hun aldri så meg, der ting aldri var på stell, der jeg aldri hadde det jeg trengte av utstyr til skolen (f.eks ski og skiutstyr på ski dager) fordi hun aldri brydde seg nok til å følge opp gjør at hatet mot henne er for stort. Ja, min far kunne sikkert fikset osv. Men han overlot meg til min mor mesteparten av tiden, mens han jobbet. 

Og jo, jeg forstår at hun både har og hadde det vanskelig. Men om hun virkelig hadde brydd seg om meg så hadde hun kjempet litt hardere for at barna skulle hatt det greit. 

Jeg har barn med min eks selv, og det har vært et helvete på mange måter. Men herregud som jeg har kjempet for at barna skal slippe å ha en oppvekst som jeg hadde. Og at ikke min mor prøvde LITT engang, gjør at jeg aldri kommer til å tilgi. 

Anonymkode: f05d8...383

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er som regel aldri isolert sett. Som regel er det et mønster, gjerne av kontroll og mye berettigelse. Som det at de ikke bryr seg med at du må forsake større deler av det sosiale livet enn dine jevnaldrende, at de nesten aldri takker selv, at det du gjør bare er en selvfølge og at de likevel ikke har noe problem med å klage på deg. De er som regel gode på kritikk og elendige på skryt og takk. De kan snakke som de vil til deg og vise mye misnøye og du kan jo bare våge å si nei eller vise noen form for misnøye tilbake. De gir alltid beskjeder og de spør egentlig ikke. De skaper bare barn som blir voksne med dårlig grensesetting som strekker seg og likevel aldri føler de gjør nok ++. Selv i dag spør jeg nesten aldri om noe. De få gangene jeg gjør det, kommer det gjerne med en bismak, enten der og da eller senere. Jeg gidder ikke. Allikevel ønsker forelderen at barna skal trenge hjelp så hen kan være en forelder som hjelper til ellers er det "sårt". Helt utrolig, men sånn funker noen av dem. Totalt blinde og ser på seg selv som en forelder på tilbudssiden.

Anonymkode: a7504...1dc

Med isolert sett mente jeg at barn/ungdom har godt av litt plikter i hjemmet. Men er ellers enig med deg. Det er gjenkjennbart det du skriver. Jeg har også i mange mange år ikke turt/orket spørre om hjelp for de gangene jeg spurte mamma og pappa om noe så var det nei ispedd latterliggjøring. Og jeg gjorde alt de ba om selv om det var mye for meg fordi jeg savnet så sårt å bli sett. Men det var jo aldri noe takk eller noe bra jobbet. Sukk. 

Anonymkode: ce0e5...607

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jo, det sier alle. Men hatet jeg kjenner på etter en oppvekst der hun aldri så meg, der ting aldri var på stell, der jeg aldri hadde det jeg trengte av utstyr til skolen (f.eks ski og skiutstyr på ski dager) fordi hun aldri brydde seg nok til å følge opp gjør at hatet mot henne er for stort. Ja, min far kunne sikkert fikset osv. Men han overlot meg til min mor mesteparten av tiden, mens han jobbet. 

Og jo, jeg forstår at hun både har og hadde det vanskelig. Men om hun virkelig hadde brydd seg om meg så hadde hun kjempet litt hardere for at barna skulle hatt det greit. 

Jeg har barn med min eks selv, og det har vært et helvete på mange måter. Men herregud som jeg har kjempet for at barna skal slippe å ha en oppvekst som jeg hadde. Og at ikke min mor prøvde LITT engang, gjør at jeg aldri kommer til å tilgi. 

Anonymkode: f05d8...383

Huff! Jeg forstår deg godt❤️ 

Anonymkode: ce0e5...607

[UnknownUser0]

Jeg vokste opp med en mor som var stadig beruset, var ute på fest, lå med forskjellige menn og gikk stadig naken hjemme. Itillegg er hun manipulativ schizofren og har alkohol assosiert demens i en alder av 63. Hun brukte en dømt mannlig pedofil som barnevakt og sannsynligvis hadde sex med han men hadde alikavel 100% tiltro til han. Far var ikke tilstede, fordi han dro til sjøs, var fisker, forlot oss for sin egen psykiske helse. Barnevernet var av og til på besøk men hun ble aldri fratatt omsorgen fordi hun var god til å lyve og spille at alt er perfekt, itillegg flyttet mye rundt fordi det var en måte for henne å gå rundt barnevernet. Far kom i livet mitt etter jeg ble 18 men I ettertid så ser jeg at han er sannsynligvis en udiagnostisert narsissist eller er emosjonell umoden på grunn av egen oppvekst som er en forklaring men ikke en unnskyldning for et mønster som har vart i 10 år, han kunne valgt å gått i terapi og ta tak i seg selv som mange andre mennesker gjør. Hans mønster som består av: Projeksjon, forsvar, angrep, hån, kontroll, manipulering, sammenligning, total benektelse av mitt perspektiv, gaslighting og stillhet.

Jeg har måttet kutte kontakt med mor og minimal kontakt med far for min egen psykisk helse og framtid. Far har valgt stefamilien sin, en stefamilie som er hans "flying Monkeys" personer som har støttet opp under det skadelige mønsteret hans framfor å tak i det som er sant for at det kunne ha blitt bedre for alle, spesielt meg...en sønn som aldri ble sett, hørt eller elsket av biologiske foreldre og heller ikke av en stemor eller stesøstre. Et menneske som ble sviktet av både systemer og "familie". Jeg var et barn og er et menneske som har alltid passet på andre på bekostning av meg selv, folk som aldri har passet på meg. Far sender vippsgave på bursdager og om jula så langt som er fra både han og stemor, hvorfor vet jeg ikke. Korleis har dette påvirket meg? Vel, jeg bærer på en kompleks og unødvendig sorg som vil alltid være der til en viss grad samtidig som jeg har KPTSD. Jeg har itillegg muligens  hypogonadotrop hypogonadisme som jeg venter på behandling for, som er forårsaket av traumer og stress i 30 år. Jeg ble fratatt hele oppveksten min, mistet hele 20 årene på grunn av overlevelsemodus og en far som viste seg å være noe annet enn det han utga seg for å være. Jeg arver ingenting etter mor fordi hun har bare gjeld. Jeg skal være ærlig å si at jeg tenker på arv etter far, ikke fordi jeg er hevngjerrig eller noe sånt men fordi hva mer skal jeg bli fratatt. Han var med å bringe meg til verden, han tok et valg med å ha sex. Det handler ikke om arv i seg selv. Det handler om: alt jeg ikke fikk og følelsen av at det fortsatt kan tas mer fra meg. Det er en rettferdighetssorg.

Han er nå 63, jeg håper han lever i mange år til med sin valgte stefamilie...han kunne ikke velge sin egen biologiske sønn samtidig.. Selv om jeg har mine utfordringer så er jeg totalt ulik begge biologiske foreldre. Jeg bærer ikke hat eller sinne fordi jeg vet at alle mennesker fikk sitt utgangspunkt og man ble som man ble deretter... noen tar steget med å heale, andre gjør ikke.. dem kunne ikke gjøre det for sine egne barn, det sier mye. Jeg kommer nok ikke til å gå i begravelsen til mor når den dagen kommer fordi hun bor 8 timer unna og jeg vil ikke rippe opp i healingen min. Far og stemor er en annen sak men gjenstår å se... Den kvinnelige psykologen jeg hadde sa til meg at jeg har mye omsorgsevne for andre mennesker, at jeg er lett å like, at jeg har gått gjennom og bærer på mye som ingen fortjener. Noen ting kan man heale fra mens andre ting må man lære å leve med.. 

Endret 12 timer siden av UnknownUser0

[AnonymBruker]

Janik98 skrev (15 timer siden):

Jeg fikk ikke så voldsomt emosjonell omsorgssvikt hos min mor. Men min mor slet med ptsd og min far var narkoman jeg ikke hadde kontakt med. 
 

jeg begynte å slite med pmdd i en alder av 11. det første til at jeg skulket skolen og slet en del. Begynte å krangle mye med mamma. Barnevernet ble koblet på siden jeg ikke fulgte opp skole og var så mye sinna og lei meg. 
 

tilslutt havnet jeg i barnevernet. Der opplevde jeg ekstrem emosjonell omsorgssvikt. For det første fikk jeg ikke hjelp for pmdd. Dette sammen med at jeg ble revet vekk fra hjemme gjorde at jeg begynte med selvskading. På de verste pmdd dagene prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg skulket ofte skolen for jeg utviklet depresjon av flyttingen. Fikk ikke psykolog før flere måneder hadde gått men da var jeg allerede så langt nede. Fordi jeg skulket skolen ofte sendte barnevernet meg på skjerming (som et ungdomsfengsel). Her ble jeg låst inne på rommet fulle helger for å tenke over hva jeg hadde gjort. Det endte heller med at jeg lå i senga med plast pose over hodet og håpte jeg skulle kveles og dø. 
 

Jeg ble stadig skjelt ut av fosterhjem hvor de mente på at jeg var skitten og ekkel, og kom til å havne på nav. Etter hvert orket de meg ikke lenger og sa opp kontrakten. Så ble jeg flyttet på instutisjon. Her var det ei jente som prøvde å drepe meg. Hun banket meg opp, og en annen gutt på huset fikk henne vekk. Jeg stakk av og var redd. De ansatte gjorde ingenting. Statsforvalter ble koblet på og registrerte avvik på huset. Det er bare å google Bjorbekk og Birkenlund instutisjon Arendal. 
 

Når politiet hentet meg inn igjen ble jeg sendt rett tilbake. Jeg ødela låsen på døren min og sperret igjen vindu. Inne på rommet levde jeg i frykt for å bli drept i tre måneder. de ansatte kom med mat en gang i blant og jeg tisset i skåler og glass. Tilslutt var det så mange fluer på rommet at taket så nesten svart ut. Det krøp mange edderkopper i sengen min siden rommet var i en kjeller. Det var et rent sant mareritt. Rett før jeg ble flyttet derfra sa jenta som banka meg at hun stod flere ganger utenfor døren klar for å smette inn på rommet mitt og ta pc min for å slå meg ihjel med den. 
 

Jeg fikk kraftig ptsd av oppholdet mitt der og når jeg fikk nytt fosterhjem fikk jeg utmattelses syndrom og sov 17 timer hver eneste dag i to år. Jeg kunne ikke ta buss eller gå på skole uten å få panikk anfall. Jeg var svært deprimert og fastlege sa ifra til fostermor om at jeg var det. Men jeg fikk ikke antidepressiva siden fostermor trodde jeg bare var trøtt. Etter å ha lest barneverns papirene mine og alt dette er dokumentert lurer jeg stadig på hvorfor jeg ble sendt i fosterhjem uten å verken få medisinsk hjelp eller oppfølging for misbruket jeg opplevde. 
 

 

Hvordan har du det idag?

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

Janik98 skrev (15 timer siden):

Glemte å si at jeg var 12-14 år i dette tidsrommet. I dag sliter jeg med kronisk depresjon og fortsatt pmdd. Har fått avslag for behandling i dps siden jeg er for oppegående. 

Åja så denne nå! 
hva tror du kan hjelpe deg? 

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har en teori at de fleste som studerer psykologi, søker svar på sine egne mentale problemer.

Anonymkode: cf57b...311

100% enig !!!!!! 
mvh ts 

nå har ikke jeg noen psykiske problemer (bank i bordet) men veldig nysjerrig på hvorfor jeg er som jeg likedan med hvorfor sndre er som de er, og hvordan fler kan ha hatt samme utgangspunkt men gått helt forskjellige veier..

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.3.2026 den 18.43):

Beklager at du har gårt gjennom dette, takk for at du deler. Hva fikk deg til å går til terapi? Og var du bevisst over at du var sånn pågrunn av barndom? 

Anonymkode: 56cf7...5e3

Jeg giftet meg med en dyssosial mann lik som min mor. Han ble vurdert på dps. Tok meg 58 å skjønne mønsterne. Jeg kollapset til slutt og det endte ned vold fra min  side jeg begynte på behandling for angst og nummenhet og ørhet i hodet. Nå skal ballen rulle. Det endte med samlivsbrudd så er et langt liv å integrere men barna er også skadet. Mye å ta fatt i men vi kjemper på!

Anonymkode: e5b90...ffe

[AnonymBruker]

Janik98 skrev (17 timer siden):

Glemte å si at jeg var 12-14 år i dette tidsrommet. I dag sliter jeg med kronisk depresjon og fortsatt pmdd. Har fått avslag for behandling i dps siden jeg er for oppegående. 

Kvinner med høytfungerende autisme og adhd- opptil 90% strever med PMDD. Sårbar for stress og ptsd gjør at mange blir utbrente

Anonymkode: e3a77...eaa