Emosjonell omsorgssvikt

[Cinnamon83]

Har møtt flere fosterbarn som er nettopp det pga emosjonell omsorgssvikt, og jeg opplever at det er godt synlig det og.

[AnonymBruker]

Cinnamon83 skrev (2 timer siden):

Har møtt flere fosterbarn som er nettopp det pga emosjonell omsorgssvikt, og jeg opplever at det er godt synlig det og.

Hvis man ser litt nærmere enn bare et øyeblikk, så kan man fint se utsultede barn. 
 

Utagering, angst, depresjon, selvskading, isolasjon, konsentrasjonsproblemer. Jeg hadde alle. 
 

Jeg er vokst opp med en narsisstisk mor. Hun forskjellsbehandler meg og søsteren min ekstremt, jeg er 34 og søster 37. Hun fikk alt - jeg fikk såvidt knapper og glansbilder. 
 

Det verste er at det tok 32 år før jeg klarte forstå at det ER forskjellsbehandling, jeg har på et eller annet vis bare akseptert det som korrekt. Kanskje jeg bare ikke får med meg alt jeg får..? Kanskje søsteren min fortjener mer enn meg, hun er jo vellykket og sterk? Mange sånne tanker. Uansett spørsmålet, var svaret alltid at det var min feil. 
 

Jeg har aldri hatt en omsorgsfull mor. Aldri et trygt fang å sitte på. Ingen jeg kan henvende meg til når jeg hadde det vanskelig; hverken som lite barn, stort barn, ungdom eller nå som voksen. 
 

Det er ingen mor i mamma. Hvert fall ikke for meg! Jeg ser at søsteren min får det… så hun har det jo i seg for henne. 
 

Jeg har fått høre siden før fødselen at jeg har gjort livet til min mor til et helvete. Det startet med et tøft svangerskap, og så var jeg sulten, tverr, vanskelig, vrang og fæl som baby. Og som barn. Og som tenåring. Og som voksen. 
 

Søss, derimot, har vært en berikelse for henne. (Og ja - disse tingene har hun fortalt meg.) 

Jeg har aldri levd et normalt liv. Jeg har kPTSD, angst og depresjon. Hver dag føles som en kamp, som en krig.

 

Jeg har ett menneske i felles omgangskrets som ser mammas oppførsel som den er, og hun har vært livsvitnet mitt. Og samboeren min som også ser dette med egne øyne. 
 

Jeg er utsultet på kjærlighet. Jeg har ikke ord til å beskrive hvordan det er å vokse opp uten omsorg fra mor - det finnes ikke som et språk i kroppen min, men følelsen av å alltid være sist prioritert den sitter beinhardt i meg. 

Anonymkode: 3f534...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg hadde ikke 'lov' til å ha følelser som min mor kunne oppfatte som kritikk. Da fikk hun anfall og sprang grinende avgårde og jeg måtte si unnskyld. Hun sa sjeldent unnskyld, med mindre det eskalerte og hun endte opp med å si noe skikkelig stygt til meg. Konflikter ble ikke løst verbalt med forståelse og respekt det var kaotisk og endte med hyling og skriking og til slutt en klem og det var det. Snakket aldri om noe. Husker jeg kunne bli helt krakilsk fordi jeg ble ikke hørt, forstått, ord ble vrengt på. Dette har gitt meg avoidant attachement ved at jeg har angst for å få ansvar for andres følelser og ve og vel, og at jeg konstant må føle 'hva tenker de egentlig hva følelser de egentlig' og i tillegg føle at hvis de vil ha noe fra meg så må jeg gi det. At jeg er der for dem emosjonelt men de er ikke der for meg. Det blir bare jobb og jeg mistet meg selv. Min far på sin side var distansert og uinteressert i meg og min mor. Dette har gitt meg mindreverdighetskompleks og anxious attachement. Ved at jeg tiltrekker meg/tiltrekkes menn som er noe følelsesmessig utilgjengelig og så får jeg da som oppgave å få dem til å like meg fordi klarer jeg det så kan jeg føle meg elsket, noe jeg aldri har følt fra min far. Ja han er glad i meg på sin måte men han vil ikke engasjere seg. Generelt så var det ofte ulmende konflikter i bunn, masker og fake hyggelige samtaler, om jeg spurte om å få gå kino, få noe godt å spise, trengte nye klær etc måtte jeg alltid kombinere det med f.eks jeg hadde prestert noe. Hvis ikke så var ofte svaret gitt ut fra hvilket humør min mor var i den dagen. Min far kunne ha gjort henne sur og hun tok det da utover meg igjen ved å bare ikke klare å gi omsorg og kjærlighet. Alt i alt har denne oppveksten gjort at jeg sliter veldig med å slippe folk innpå, føle meg ønsket og verdig og stole på folk. Skal være sagt at etter mange mange år med å jobbe med meg selv og bli mor selv så klarer jeg å ha sympati med dem begge og se at de gjorde sitt beste med det de hadde. Og jeg jobber også med å klare å treffe menn igjen uten å bli tiltrukket av den samme gamle typen med nytt fjes hver gang.

Anonymkode: c90b1...1ad

Takk for at du deler, har du fått noe profesjonell hjelp eller føler du at du klarer dette selv? Du virker utrolig reflektert og sterk , en innboende styrke som mange kanskje ikke har. Det beundrer jeg deg for. Beklager at du har hatt det sånn opp igjennom og jeg håper du møter noen som kan gjør opp for dette. Takk virkelig!

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg sliter med det sosiale, så har aldri hatt noe særlig venner. Pga hvordan pappa var (alle så det jo selv om han utad prøvde å virke perfekt) så var jeg ikke så populær å være sammen med. Han var jo kjent som den sinte mannen som farte opp for alt.  Jeg ble en reserve når ingen andre var tilgjengelig. Dette har forplantet seg videre og jeg har alltid slitt med å få venner.

I tillegg har den konstante uroen hjemme gitt meg generaliserende angst. Har funnet min måte å takle den, så den har blitt en del av meg.  Kun samboeren min har sett den og vet om den. 

Som mor har oppveksten min gjort meg bedre. Jeg har gitt ungene alt jeg manglet og litt til, både i ting, omsorg, trygghet og valgene for å forme sitt eget liv. De har blitt sterke og suksessfulle på sine felt. Alikevel føler jeg daglig at jeg er en dårlig mor og at jeg ikke burde vært her. Dette er noe jeg jobber nye med da jeg egentlig vet det ikke stemmer.

Anonymkode: f0bdf...517

Wow. Så utrolig fint at du snur det om. Og det at barna dine har greid seg så bra motsier alle tanker du evt har om deg selv om mor. Husk at for dem er du hele verden, og jeg tror alle mødre uabsett hva de gjør (som er oppegående mødre vel å merke,) kommer alltid til å føle at de ikke er bra nok eller kunne gjort mer. Vær stolt av hva du har fått til. Beundringsverdig styrke du har! Takk for at du deler

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis man ser litt nærmere enn bare et øyeblikk, så kan man fint se utsultede barn. 
 

Utagering, angst, depresjon, selvskading, isolasjon, konsentrasjonsproblemer. Jeg hadde alle. 
 

Jeg er vokst opp med en narsisstisk mor. Hun forskjellsbehandler meg og søsteren min ekstremt, jeg er 34 og søster 37. Hun fikk alt - jeg fikk såvidt knapper og glansbilder. 
 

Det verste er at det tok 32 år før jeg klarte forstå at det ER forskjellsbehandling, jeg har på et eller annet vis bare akseptert det som korrekt. Kanskje jeg bare ikke får med meg alt jeg får..? Kanskje søsteren min fortjener mer enn meg, hun er jo vellykket og sterk? Mange sånne tanker. Uansett spørsmålet, var svaret alltid at det var min feil. 
 

Jeg har aldri hatt en omsorgsfull mor. Aldri et trygt fang å sitte på. Ingen jeg kan henvende meg til når jeg hadde det vanskelig; hverken som lite barn, stort barn, ungdom eller nå som voksen. 
 

Det er ingen mor i mamma. Hvert fall ikke for meg! Jeg ser at søsteren min får det… så hun har det jo i seg for henne. 
 

Jeg har fått høre siden før fødselen at jeg har gjort livet til min mor til et helvete. Det startet med et tøft svangerskap, og så var jeg sulten, tverr, vanskelig, vrang og fæl som baby. Og som barn. Og som tenåring. Og som voksen. 
 

Søss, derimot, har vært en berikelse for henne. (Og ja - disse tingene har hun fortalt meg.) 

Jeg har aldri levd et normalt liv. Jeg har kPTSD, angst og depresjon. Hver dag føles som en kamp, som en krig.

 

Jeg har ett menneske i felles omgangskrets som ser mammas oppførsel som den er, og hun har vært livsvitnet mitt. Og samboeren min som også ser dette med egne øyne. 
 

Jeg er utsultet på kjærlighet. Jeg har ikke ord til å beskrive hvordan det er å vokse opp uten omsorg fra mor - det finnes ikke som et språk i kroppen min, men følelsen av å alltid være sist prioritert den sitter beinhardt i meg. 

Anonymkode: 3f534...7c6

Har du søkt profesjonell hjelp for dette? Det er vel en måte å kunne klare å bearbeide seg gjennom fortid for å innse at det ikke definerer deg i det hele tatt med de rundt.

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

Cinnamon83 skrev (7 timer siden):

Har møtt flere fosterbarn som er nettopp det pga emosjonell omsorgssvikt, og jeg opplever at det er godt synlig det og.

Det er dog likevel mindre forskning og litteratur om det kontra andre varianter av omsorgssvikt 

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.3.2026 den 10.58):

Heii, jeg interesser meg mye for dette temaet da jeg er i psykologi studie for tiden og har vært innom ulik omsorgssvikt men jeg føler personlig at emosjonell omsorgssvikt blir litt glemt bort det ikke er like «synlig»

Jeg har lest meg litt opp på tilknytning og ulike stiler men vet jo at dette ikke nødvendigvis er følge av emosjonell omsorgssvikt. Jeg lurte på om noen ville dele evt erfaringer i barndom som dere mener har vært emosjonell omsorgssvikt og hvordan dette har påvirket dere …

Anonymkode: 56cf7...5e3

Min mor snakker hyppig om hvordan vi aldri satte pris på henne og at hennes største drøm var å skyte oss alle sammen, bare for å nevne en ting. Min far mente at dette var vanlig og at jeg må slutte å være så sensitiv. 

Kom meg gjennom barndommen, men jeg kollapset da jeg flyttet ut og hadde knapt energi til å stå opp av senga. Folk som så meg i den periode sa at de syns jeg fremsto som rusa og skikkelig fjern. Jeg var ikke rusa, men jeg hadde bare ikke energi til noe som helst. 

Anonymkode: eafdc...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Takk for at du deler. Hva gjorde at de valgte å gå til terapi? Var du en rolle der eller kom de til et punkt selv? Og innså han at han var sånn pågrunn av oppvekst selv eller skjønte han ikke hvorfor han var sånn?

Anonymkode: 56cf7...5e3

Jeg satt krav om det for mannens og vår del. Det var et absolutt krav om han ønsket barn med meg for utaggering passer ikke et barneliv. Jeg hadde jo min mistanke lenge for ingen kan gå rundt å være superglad hele tiden, jeg savnet litt flere emosjoner og annen feedback enn "det går bra". Det kunne "gå bra" i flere uker før han plutselig slo i vegger og skap. Jeg la også merke til kommunikasjonen mellom han og mor og skjønte vel også at det var slik de to håndterte livet.

Jeg sa ingenting før han skjønte det selv i terapi. Jeg dytta han bare i riktig retning fordi vi begge ønsket barn men jeg ønsket at vi hadde så god helse som mulig. Hans mor skjønte det etterhvert som han endret seg og fortalte hvorfor.

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Så modent og imponerende av dem å innse det og gå i terapi for det! Min eksmann kommer fra en likedan oppvekst og sliter særlig med det du sier om oppbygging som ender i eksplosjon. Gjerne etter en lang periode med stillhet og tilbaketrukkethet. Ekg ser det hos ekssvigermor at hun heller ikke takler at barnebarna har negative/vanskelige følelser og skal bare avlede og bestikke med en gang. Kjempekonflikt med mitt syn på emosjonell oppdragelse. 

Som barnehagelærer syns jeg også den emosjonelle omsorgssvikten er mye vanskeligere å diskutere både med ledelse og foreldre. Det er så lite håndfast på en måte og særlig ledelsen får litt berøringsangst når vi fra gulvet kommer og sier vi er bekymret for de emosjonelle oppvelstvilkårene til et barn. 

Anonymkode: 641d6...f72

Ja de har vært tøffe og flinke❤️ to gode mennesker ble enda bedre, og de virker så mye tryggere begge to!

 

Ser jobbutfordringen din. Sånt går jo i arv. Min svigermor gjorde jo aldri noe bevisst galt, hun lærte bare videre det hun selv hadde lært. Vi alle ønsker jo at barna våre skal ha det bra og være glade hele tiden men det er ikke forenelig med et menneskeliv. Vi må lære å håndtere alle følelser.

Anonymkode: ec29e...54f

[AnonymBruker]

Jeg tror min far var litt blind for rollen han hadde som oppdrager. Litt som noen andre sier over her, så ble han ikke en sånn tilstedeværende støttende far, men en som bare tøyset og tullet. En som aldri var nyskjerrig på ting i livet mitt han kunne hjelpe meg med. Spesielt dette med å oppføre seg på en måte der han trådde inn i rollen som omsorgsperson. Feks... I stedet for å gi meg gode råd eller si at han var glad i meg, og gi klemmer og uttale seg på måter som fikk meg til å føle meg elsket, så fikk han meg til å føle meg veldig lite elsket og beskyttet i verden. Det kunne ha med å tulle og si at "du kan sitte på taket på bilen når vi kjører" Det var mye sånt, og mye tull, hele tiden. ikke så mye "jenta mi" nærhet. Men han hadde en helt vill tålmodighet med oss. Og tok meg med ut på fine opplevelser, type ski og skøyter og sånt. Men jeg har aldri opplevd at feks mamma eller pappa var oppriktig nyskjerrig på hvordan jeg hadde det. vokste opp på 80 og 90 tallet. 

Anonymkode: fe06b...677

[AnonymBruker]

Faren min manipulerte meg og fikk meg til å lyve ovenfor moren min. Han har slitt med pillemisbruk så lenge jeg kan huske, og var derfor ofte rusa, i helgene hvor jeg var med han, kjente jeg på konstant ubehag og angst og jeg klarte heller ikke å slappe av da jeg var hos mamma, fordi han skapte et helvete for henne da jeg var hjemme i ukedagene og annenhver helg. Jeg følte ikke at det var rom for mine følelser, så jeg har aldri lært meg å gjenkjenne hva jeg føler og regulere meg deretter. Jeg har hatt en av eller på knapp, enten vært veldig utagerende eller stengt helt ned og ikke uttrykt meg i det hele tatt. Oppveksten min skapte mistillit ovenfor menn og ga meg en veldig utrygg tilknytning, forholdet mitt led veldig av at jeg ikke var bevisst på traumene mine og det ble slutt mellom oss etter flere år, mye fordi det tok for lang tid før jeg klarte å riste av meg mistanken som automatisk lå i bakhodet mitt. 

Anonymkode: 16320...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for at du deler, har du fått noe profesjonell hjelp eller føler du at du klarer dette selv? Du virker utrolig reflektert og sterk , en innboende styrke som mange kanskje ikke har. Det beundrer jeg deg for. Beklager at du har hatt det sånn opp igjennom og jeg håper du møter noen som kan gjør opp for dette. Takk virkelig!

Anonymkode: 56cf7...5e3

Takk for det. Jeg føler ofte at jeg har måttet jobbe dobbelt så mye som andre og fortsatt har mindre, så det er fint å høre at noen ser styrke i jobben jeg har gjort.

Jeg har ikke søkt profesjonell hjelp men funnet mye hjelp i alt fra YouTube, bøker, alternativ medisin, Ifs terapi, bruker mye subliminals for tiden som er fantastisk. Et eller annet sted på veien har jeg skjønt at jeg må gi meg selv den kjærligheten jeg ikke fikk som barn. Og har sluttet å sammenligne meg med andre. Klart å sette grenser for hva som er mitt ansvar og hva som er andres, og føler ikke at jeg må forklare meg lenger. Hvis noen kommer med drama og kaos så gidder jeg bare ikke å respondere på det. Er veldig befriende å ha det bra i sin egen energi men nå er jeg også klar for å slippe inn nye mennesker og forhåpentligvis kjærlighet.

Anonymkode: c90b1...1ad

[AnonymBruker]

Cinnamon83 skrev (11 timer siden):

Har møtt flere fosterbarn som er nettopp det pga emosjonell omsorgssvikt, og jeg opplever at det er godt synlig det og.

Men da er det gjerne tydelige, sterke tilfeller av omsorgssvikt. Det er vanskeligere når det er i grenseland og foreldre bare er dårlige på det, ikke fullstendig fraværende eller voldelige emosjonelt. 

Jeg syns det kan være vanskelig å bedømme hvor grensen for å melde det inn går. 

Anonymkode: 641d6...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Men da er det gjerne tydelige, sterke tilfeller av omsorgssvikt. Det er vanskeligere når det er i grenseland og foreldre bare er dårlige på det, ikke fullstendig fraværende eller voldelige emosjonelt. 

Jeg syns det kan være vanskelig å bedømme hvor grensen for å melde det inn går. 

Anonymkode: 641d6...f72

Tror du barnevernet har kapasitet til å veilede alle foreldre som et dårlige på å lære barn å regulere følelsene sine? 

Anonymkode: b83ae...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror du barnevernet har kapasitet til å veilede alle foreldre som et dårlige på å lære barn å regulere følelsene sine? 

Anonymkode: b83ae...c19

Nei på ingen måte. Derfor er det viktig at vi barnehageansatte blir tryggere i å skille tilfellene fra hverandre, og at lavterskeltilbud som foreldrekurs og veiledning hos andre etater gjøres kjent og blir brukt. 

Anonymkode: 641d6...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.3.2026 den 18.59):

Oppvokst i et hjem med fravær av støtte og omsorg. Ble mye overlatt til meg selv og måtte fikse alle problemer selv. Min far var muntlig stygg mot min mor (psykisk vold), men jeg oppfattet det som normalt at man skulle prate til kvinner på den måten. I ungdommen taklet jeg ikke å bo med foreldrene mine lenger, og som 16åring fant jeg meg en mye eldre kjæreste og flyttet sammen med han. 

Han var helt lik min far. Dessverre. Jeg ble hetset og kritisert dagen lang, tvunget til å gjøre ting som han sa, osv.

Jeg kom meg heldigvis unna til slutt fordi en venninne av meg klarte å fange opp hva som skjedde hjemme hos oss, og hun lærte meg om psykisk vold osv. Evig takknemlig. 

Livet mitt raknet dog mange år senere da jeg traff en ny mann. Han var helt annerledes, kjærlig, omsorgsfull, elsket meg akkurat som jeg var, hadde ingen forventinger til ting jeg måtte gjøre for han osv. Jeg skjønte ingenting og gikk rundt i frykt, for jeg bare ventet på at den perfekte fasaden skulle falle. Forstod ikke at mennesker faktisk kan være gode. Og da måtte jeg oppsøke psykolog, for plutselig forstod jeg ingenting lenger. 

Går fremdeles i terapi, på femte året. Lærer om grensesetting, hvordan normale relasjoner skal være osv. Har fremdeles kontakt med eksen og min far. Vil i utgangspunktet ikke, men tørr ikke å sette grenser. Og min mor snakker jeg til på samme måte som min far alltid har snakket til henne. Burde sikkert synes synd på henne som har levd med min far så lenge, men hun så meg aldri som barn, og jeg hater henne som pesten nå. Hver eneste dag håper jeg at jeg skal få en melding om at hun er død. Til tross for at hun lever i beste velgående uten noe tegn til det... 

 

Anonymkode: f05d8...383

Beklager at jeg blander meg. Men burde du ikke heller hate og forakte din far og støtte din mor til å skille seg og gå i terapi? 

Anonymkode: ce0e5...607

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 18.3.2026 den 10.58):

Heii, jeg interesser meg mye for dette temaet da jeg er i psykologi studie for tiden og har vært innom ulik omsorgssvikt men jeg føler personlig at emosjonell omsorgssvikt blir litt glemt bort det ikke er like «synlig»

Jeg har lest meg litt opp på tilknytning og ulike stiler men vet jo at dette ikke nødvendigvis er følge av emosjonell omsorgssvikt. Jeg lurte på om noen ville dele evt erfaringer i barndom som dere mener har vært emosjonell omsorgssvikt og hvordan dette har påvirket dere …

Anonymkode: 56cf7...5e3

En mor som ruset seg, og en pappa som jobbet for harde livet- samt var i FN tjeneste de første 7 årene av mitt liv. 

Vel, det har fått mye følger. Ikke bare ble jeg utsatt for emosjonell omsorgssvikt men også fysisk. 

Det var lite ros og skryt hjemme. De eneste følelsene som ble møtt var glede og lykke. De 'negative' ble for mye for mamma og jeg ble dermed bedt om å skjerpe meg, ta meg sammen , totalt avvist eller møtt med et hinsides sinne. 

Ble aldri bra nok. Ingenting jeg gjorde eller den jeg var. Jeg kunne alltids ha tegnet finere tegning. Jeg kunne alltid være snillere. Jeg ble alltid sammenlignet med søskenbarn eller naboungene. Jeg ble også tilsidesatt i forhold til de. De og deres behov/ følelser kom foran. De var bedre. De var snillere. De var søtere. De var flinkere. Jeg fikk høre det, de fikk høre det. Om jeg reagerte på det med tristhet så ble det ledd av. Da var jeg hårsår eller en drama queen. Da ville jeg ha oppmerksomhet. 

Dette er bare noe av mye. 

Hvordan det har preget meg i voksen alder? 

Jeg tror jeg har blitt en bedre mamma av det. Jeg har et barn på 5 år, og selv om jeg ikke er feilfri- så er jeg veldig klar på hvordan jeg ikke vil eller skal være. Jeg har brutt sirkelen. 

Jeg har veldig dårlig selvtillit. Jeg har dårlig selvtillit. Jeg tenker ikke stort om meg selv- men jeg er stolt over den mammaen jeg er. 

Barnet mitt har alt hun trenger- ikke bare klær og mat, men hun har en mamma som er emosjonelt påkoblet. Hun kan vise alle følelser, hun kan betro seg med alt. 

Blir jeg sint, eller jeg er sliten og litt for utålmodig,  så står jeg for det. Jeg sier unnskyld. Jeg reparerer. Jeg fikk aldri høre det selv som barn. 

Kjærlighet var betinget, det er det ikke til min datter. Hun vet at selv om hun hyler meg i ansiktet, så får hun en klem om det er det hun trenger. Hun vet jeg er der.  Hun blir ikke møtt med avvisning og stillhet om følelser og regulering av de blir vanskelige. 

Hun får høre at jeg er stolt. Hun får skryt. Hun får kjærlighet når hun vil og trenger det- ikke bare om jeg ønsker det. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har du søkt profesjonell hjelp for dette? Det er vel en måte å kunne klare å bearbeide seg gjennom fortid for å innse at det ikke definerer deg i det hele tatt med de rundt.

Anonymkode: 56cf7...5e3

Ja. Har gått i terapi av og på siden jeg var 18, nå er jeg 34. Men er først det siste året jeg har skjønt hva som faktisk har skjedd. 
 

Det tok meg altså 14!!!!! År i terapi (noen få pauser her og der, selvfølgelig) før jeg klarte forstå at det ikke er min feil. Er ikke det trist…  så vet ikke jeg. 
 

Det sier litt om hvor hardt man som barn og ung voksen ønsker å se det gode i forelderen sin ❤️ 

 

(med det sagt, jeg har alltid sett at mammas oppførsel har vært problematisk, misforstå meg rett. Jeg trodde bare at det var min feil at det aldri bli bedre…)

Anonymkode: 3f534...7c6

[AnonymBruker]

Jeg har gode relasjoner til begge foreldrene mine, og var veldig pappajente som lita, men også veldig klengete og kosete med moren min. 

De var trygge i oppveksten min, men det var også en del sånn, man snakket ikke ut om følelser, det var ikke vanlig å si at man var glad i hverandre, de så meg heller aldri da jeg trengte det. For eksempel om jeg var overstimulert eller vrang fordi jeg var trett eller slike ting. Da var det beskjed om å skjerpe seg, uten at jeg egentlig visste hvordan man regulerte seg selv. Det var så mange ganger jeg for eksempel måtte være med på noe sent en søndagskveld før skole og jeg var både overstimulert og sliten osv og det ble klinsj, uten at de forstod at de ikke skulle satt meg i slike situasjoner. Så jeg måtte bare lære meg selv å regulere meg.

Da jeg var tenåring var de i en stygg situasjon som gjorde min mor psyk, faren min var helt fraværende og oftet meg knapt en tanke føltes det som. Følte jeg gikk gjennom tenårene helt alene.

Nå er jeg snart førti år og jeg er selvsagt svært glad i både min mor og far, som begge har det bra i livet nå. Men alt dette gjorde meg svært over-uavhengig av andre mennesker. Så jeg har aldri hatt skikkelig nære relasjoner utover et par venner. Jeg føler meg helt "utenfor" andre mennesker, skjønner liksom ikke hva jeg skal med de. Føles merkelig å skulle be noen om hjelp, det ligger ikke i min natur å be om noe av noen. Jeg bare går gjennom livet alene uten å tenke meg om. Og likevel skulle jeg fortsatt så gjerne ønske å finne meg en partner som så meg, som så og forstod mine  behov. Som kunne ta litt vare på meg.

Men det skjer nok ikke, da jeg ikke har evnen i meg til å vise at jeg trenger folk, og jeg trenger jo ikke folk sånn sett heller. Jeg er vant med å ordne meg selv. Men det ligger jo i menneskets natur å ha nærhet med andre. Så sånn sett føler jeg meg litt ødelagt. Jeg har et behov imprintet  i mitt DNA men utenpå så bare går jeg gjennom livet alene, selvvalgt. 

Anonymkode: 5a0a7...4f9

[AnonymBruker]

Da jeg var liten og hadde trassanfall ble jeg stengt inne på rommet mitt. Fikk komme ut igjen når jeg var stille (hadde sluttet å gråte). Da jeg ble gammel nok til å rekke opp til dørhåndtaket så låste de døren fram til jeg ble stille. 
 

Alle mine bekymringer eller ting gjennom hele livet ble møtt med de to standard frasene «hvorfor gjør du dette mot meg?» og «det er ikke noe jeg får gjort med det». 
 

Fikk aldri trøst, bare beskjed om å slutte å gråte fordi det var ikke noe å gråte for. 

Det var mye forskjellig egentlig. I dag sliter jeg i relasjoner. Jeg har strukturell dissosiasjon og kan reagere som det lille barnet jeg var for lenge siden når jeg blir trigget. Eller jeg kan bli rasende for å beskytte det lille barnet som er truet. Jeg har vanskelig for å finne meg til rette sosialt. Jeg vet ikke hvem jeg er rett og slett. Jeg er under utredning og det mistenkes enten cptsd eller borderline. 

 

Anonymkode: 0e340...738

[AnonymBruker]

Forskjellsbehandling, destruktive ord, manglende glede i hverdagen, kritikk over hvorfor jeg ikke kunne være som mitt søsken, mor som uttalte hun angret på hun gav meg livet er ting fra min oppvekst 

 

Anonymkode: e4147...e4a