Emosjonell omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Heii, jeg interesser meg mye for dette temaet da jeg er i psykologi studie for tiden og har vært innom ulik omsorgssvikt men jeg føler personlig at emosjonell omsorgssvikt blir litt glemt bort det ikke er like «synlig»

Jeg har lest meg litt opp på tilknytning og ulike stiler men vet jo at dette ikke nødvendigvis er følge av emosjonell omsorgssvikt. Jeg lurte på om noen ville dele evt erfaringer i barndom som dere mener har vært emosjonell omsorgssvikt og hvordan dette har påvirket dere …

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

I oppveksten følte jeg meg aldri sett av faren min. Han viste ingen interesse, spurte aldri hvordan det gikk, hvordan jeg hadde det, lærte meg aldri noe. Ingen veiledning eller gode råd.  Sa aldri at han var glad i meg. Etterhvert som jeg ble eldre snakket han med meg kun når han skulle gi beskjeder. Følte meg uønsket og usynlig. Da jeg ble ungdom og nærmet meg voksen alder, åpnet det seg en ny verden da jeg plutselig ble sett av menn. Husker jeg endelig fikk den bekreftelsen jeg aldri hadde fått. 

Anonymkode: 21907...643

[BareMay]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Heii, jeg interesser meg mye for dette temaet da jeg er i psykologi studie for tiden og har vært innom ulik omsorgssvikt men jeg føler personlig at emosjonell omsorgssvikt blir litt glemt bort det ikke er like «synlig»

Jeg har lest meg litt opp på tilknytning og ulike stiler men vet jo at dette ikke nødvendigvis er følge av emosjonell omsorgssvikt. Jeg lurte på om noen ville dele evt erfaringer i barndom som dere mener har vært emosjonell omsorgssvikt og hvordan dette har påvirket dere …

Anonymkode: 56cf7...5e3

Manglende støtte, trøst, avvisning, ignorering, isolering og verbale overgrep.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Heii, jeg interesser meg mye for dette temaet da jeg er i psykologi studie for tiden og har vært innom ulik omsorgssvikt men jeg føler personlig at emosjonell omsorgssvikt blir litt glemt bort det ikke er like «synlig»

Jeg har lest meg litt opp på tilknytning og ulike stiler men vet jo at dette ikke nødvendigvis er følge av emosjonell omsorgssvikt. Jeg lurte på om noen ville dele evt erfaringer i barndom som dere mener har vært emosjonell omsorgssvikt og hvordan dette har påvirket dere …

Anonymkode: 56cf7...5e3

Emosjonell omsorgssvikt er veldig vanlig. Det å møte barna på deres følelser, tåle sine egne følelser osv var ikke så vanlig før. Er vel først med Millenials at dette har begynt å bli vanlig. Jeg som skriver dette er litt eldre enn det. Vokste opp med emosjonel omsorgssvikt, og har likevel ikke klart å ikke videreføre noen av mine  egne greier. Ikke i samme grad, men ser på yngre venninner at de er bedre på dette enn meg.

Anonymkode: b83ae...c19

[AnonymBruker]

Oppvokst i et hjem helt uten, støtte, oppfølgning, latter og positive tilbakemeldinger. Har aldri hørt "Jeg er glad i deg", "Du er flink" eller "Dette klarer du". Pappa styrte og vi andre var hans kuede nikkedukker. Han tok alle valg inkludert økonomi, hva vi skulle gjøre, hvilken linje på skolen og valgfag. Alt dreide seg om hvordan ting så ut utad og å virke vellykkede ovenfor naboene, hvordan vi hadde det var uviktig. 

Har aldri følt på hvordan det er å komme hjem til et trygt og varmt hjem, det var både fysisk og psykisk kaldt der. Nervøsitet var en stor ting i oppveksten min. Viste aldri når han skulle klikke eller reagere på noe som helt. Spå ting som plaget meg holdt jeg bare inni meg samme hvor alvorlig det var.

Anonymkode: f0bdf...517

[AnonymBruker]

Mannen min går i terapi for dette. Usikker på om jeg skjønner hva du spør om men jeg forsøker å svare.

 

Under oppveksten ble han kun møtt om han var glad. Viste han andre emosjoner ble han avfeid eller avledet da han mor kun klarte å møte han om stemningen var positiv. Jeg er rake motsetningen og vokst opp med at alle følelser er velkomne og fått veiledning i hvordan vi håndterer dette. Dette har skapt mye problemer i starten av vårt forhold der han kunne miste besinnelsen, gå overdrevent i forsvar og også utaggere over for meg banale ting. Han sliter også med den berømte oppbyggingen som ender i eksplosjon fordi han ikke møter seg selv og kommuniserer sine behov under veis. Både han og hans mor er verdens snilleste mennesker men de får problemer om noe blir litt eller veldig tøft. Svigermor mottar i dag samme terapi og det er en fryd å se de vokse og ta i bruk mer av det emosjonelle spekteret.

Anonymkode: ec29e...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen min går i terapi for dette. Usikker på om jeg skjønner hva du spør om men jeg forsøker å svare.

 

Under oppveksten ble han kun møtt om han var glad. Viste han andre emosjoner ble han avfeid eller avledet da han mor kun klarte å møte han om stemningen var positiv. Jeg er rake motsetningen og vokst opp med at alle følelser er velkomne og fått veiledning i hvordan vi håndterer dette. Dette har skapt mye problemer i starten av vårt forhold der han kunne miste besinnelsen, gå overdrevent i forsvar og også utaggere over for meg banale ting. Han sliter også med den berømte oppbyggingen som ender i eksplosjon fordi han ikke møter seg selv og kommuniserer sine behov under veis. Både han og hans mor er verdens snilleste mennesker men de får problemer om noe blir litt eller veldig tøft. Svigermor mottar i dag samme terapi og det er en fryd å se de vokse og ta i bruk mer av det emosjonelle spekteret.

Anonymkode: ec29e...54f

Så modent og imponerende av dem å innse det og gå i terapi for det! Min eksmann kommer fra en likedan oppvekst og sliter særlig med det du sier om oppbygging som ender i eksplosjon. Gjerne etter en lang periode med stillhet og tilbaketrukkethet. Ekg ser det hos ekssvigermor at hun heller ikke takler at barnebarna har negative/vanskelige følelser og skal bare avlede og bestikke med en gang. Kjempekonflikt med mitt syn på emosjonell oppdragelse. 

Som barnehagelærer syns jeg også den emosjonelle omsorgssvikten er mye vanskeligere å diskutere både med ledelse og foreldre. Det er så lite håndfast på en måte og særlig ledelsen får litt berøringsangst når vi fra gulvet kommer og sier vi er bekymret for de emosjonelle oppvelstvilkårene til et barn. 

Anonymkode: 641d6...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Heii, jeg interesser meg mye for dette temaet da jeg er i psykologi studie for tiden og har vært innom ulik omsorgssvikt men jeg føler personlig at emosjonell omsorgssvikt blir litt glemt bort det ikke er like «synlig»

Jeg har lest meg litt opp på tilknytning og ulike stiler men vet jo at dette ikke nødvendigvis er følge av emosjonell omsorgssvikt. Jeg lurte på om noen ville dele evt erfaringer i barndom som dere mener har vært emosjonell omsorgssvikt og hvordan dette har påvirket dere …

Anonymkode: 56cf7...5e3

Min mor ruset seg på piller og faren min drakk. De var såkalte ressurssterke med jobb, fint hus og hage. Men tomheten i øynene og egoet deres gjorde at jeg aldri kan huske jeg gikk til dem da jeg var liten for å få trygghet eller trøst. Sprang opp i skogen og gjemte meg. Tom glede klarte jeg ikke å vise dem. På julaften løp jeg ut om jeg fikk noe jeg ønsket meg og ble glad.  Jeg ble aldri kjeftet på eller fikk fysisk straff. Kan ikke huske en eneste gang at jeg satt på fanget til moren min. Jeg begynte å please dem med mye omsorg som barn ikke skal tenke på engang. 
Jeg endte med å bli ekstremt empatisk i voksen alder og leser nøye andres kroppsspråk. Blir fysisk kvalm om jeg setter sunne grenser for egen del. Fra jeg var 11-13 var jeg helt alene etter foreldres samlivsbrudd. Fra morgen og til jeg la meg fordi den forelder jeg bodde hos gikk på skole og jobbet samtidig. Bodde fint og hadde det jeg trengte, men stod opp alene, kom hjem fra skolen til tomt hus og la meg alene. Dette går jeg nå i terapi for. 

Anonymkode: e5b90...ffe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Oppvokst i et hjem helt uten, støtte, oppfølgning, latter og positive tilbakemeldinger. Har aldri hørt "Jeg er glad i deg", "Du er flink" eller "Dette klarer du". Pappa styrte og vi andre var hans kuede nikkedukker. Han tok alle valg inkludert økonomi, hva vi skulle gjøre, hvilken linje på skolen og valgfag. Alt dreide seg om hvordan ting så ut utad og å virke vellykkede ovenfor naboene, hvordan vi hadde det var uviktig. 

Har aldri følt på hvordan det er å komme hjem til et trygt og varmt hjem, det var både fysisk og psykisk kaldt der. Nervøsitet var en stor ting i oppveksten min. Viste aldri når han skulle klikke eller reagere på noe som helt. Spå ting som plaget meg holdt jeg bare inni meg samme hvor alvorlig det var.

Anonymkode: f0bdf...517

Hvordan har det påvirket dine relasjoner i voksen alder? 

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min mor ruset seg på piller og faren min drakk. De var såkalte ressurssterke med jobb, fint hus og hage. Men tomheten i øynene og egoet deres gjorde at jeg aldri kan huske jeg gikk til dem da jeg var liten for å få trygghet eller trøst. Sprang opp i skogen og gjemte meg. Tom glede klarte jeg ikke å vise dem. På julaften løp jeg ut om jeg fikk noe jeg ønsket meg og ble glad.  Jeg ble aldri kjeftet på eller fikk fysisk straff. Kan ikke huske en eneste gang at jeg satt på fanget til moren min. Jeg begynte å please dem med mye omsorg som barn ikke skal tenke på engang. 
Jeg endte med å bli ekstremt empatisk i voksen alder og leser nøye andres kroppsspråk. Blir fysisk kvalm om jeg setter sunne grenser for egen del. Fra jeg var 11-13 var jeg helt alene etter foreldres samlivsbrudd. Fra morgen og til jeg la meg fordi den forelder jeg bodde hos gikk på skole og jobbet samtidig. Bodde fint og hadde det jeg trengte, men stod opp alene, kom hjem fra skolen til tomt hus og la meg alene. Dette går jeg nå i terapi for. 

Anonymkode: e5b90...ffe

Beklager at du har gårt gjennom dette, takk for at du deler. Hva fikk deg til å går til terapi? Og var du bevisst over at du var sånn pågrunn av barndom? 

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mannen min går i terapi for dette. Usikker på om jeg skjønner hva du spør om men jeg forsøker å svare.

 

Under oppveksten ble han kun møtt om han var glad. Viste han andre emosjoner ble han avfeid eller avledet da han mor kun klarte å møte han om stemningen var positiv. Jeg er rake motsetningen og vokst opp med at alle følelser er velkomne og fått veiledning i hvordan vi håndterer dette. Dette har skapt mye problemer i starten av vårt forhold der han kunne miste besinnelsen, gå overdrevent i forsvar og også utaggere over for meg banale ting. Han sliter også med den berømte oppbyggingen som ender i eksplosjon fordi han ikke møter seg selv og kommuniserer sine behov under veis. Både han og hans mor er verdens snilleste mennesker men de får problemer om noe blir litt eller veldig tøft. Svigermor mottar i dag samme terapi og det er en fryd å se de vokse og ta i bruk mer av det emosjonelle spekteret.

Anonymkode: ec29e...54f

Takk for at du deler. Hva gjorde at de valgte å gå til terapi? Var du en rolle der eller kom de til et punkt selv? Og innså han at han var sånn pågrunn av oppvekst selv eller skjønte han ikke hvorfor han var sånn?

Anonymkode: 56cf7...5e3

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor som brukte meg som psykolog, venninne og klagemur. Hun var gjerne apatisk og deprimert også i lange perioder, da var jeg ingen ting. Pappa jobbet mye og var nok litt unnvikende da han aldri sto opp for meg når mamma var urimelig. Han dukket bare ned bak avisen. 

Det er også mange traumer jeg har som jeg ikke trenger å ta frem her, men resultatet ble at jeg overkompenserer og overtolker alt. Jeg har en grunntanke om at jeg ikke er verdt noe med mindre jeg gir noe eller presterer noe. Jeg sliter også med å holde egne grenser, samt å ta vare på meg selv. Jeg kommer alltid i siste rekke, alltid. 

Jeg begynte i terapi fordi jeg var lei av å aldri ha det greit. Da mamma døde så var det en lettelse og jeg var sikker på at jeg ville få det bedre da, men jeg gjorde jo ikke det. Hun ble med meg videre som styggen på ryggen, som hvisket jeg ikke var god nok fortsatt. 

Jeg ønsker bedre for mine barn og hvis det betyr at jeg må i terapi så gjør jeg gledelig det. Jeg har ikke lyst til å være som min mor. 

Anonymkode: 6f029...14a

[AnonymBruker]

Oppvokst i et hjem med fravær av støtte og omsorg. Ble mye overlatt til meg selv og måtte fikse alle problemer selv. Min far var muntlig stygg mot min mor (psykisk vold), men jeg oppfattet det som normalt at man skulle prate til kvinner på den måten. I ungdommen taklet jeg ikke å bo med foreldrene mine lenger, og som 16åring fant jeg meg en mye eldre kjæreste og flyttet sammen med han. 

Han var helt lik min far. Dessverre. Jeg ble hetset og kritisert dagen lang, tvunget til å gjøre ting som han sa, osv.

Jeg kom meg heldigvis unna til slutt fordi en venninne av meg klarte å fange opp hva som skjedde hjemme hos oss, og hun lærte meg om psykisk vold osv. Evig takknemlig. 

Livet mitt raknet dog mange år senere da jeg traff en ny mann. Han var helt annerledes, kjærlig, omsorgsfull, elsket meg akkurat som jeg var, hadde ingen forventinger til ting jeg måtte gjøre for han osv. Jeg skjønte ingenting og gikk rundt i frykt, for jeg bare ventet på at den perfekte fasaden skulle falle. Forstod ikke at mennesker faktisk kan være gode. Og da måtte jeg oppsøke psykolog, for plutselig forstod jeg ingenting lenger. 

Går fremdeles i terapi, på femte året. Lærer om grensesetting, hvordan normale relasjoner skal være osv. Har fremdeles kontakt med eksen og min far. Vil i utgangspunktet ikke, men tørr ikke å sette grenser. Og min mor snakker jeg til på samme måte som min far alltid har snakket til henne. Burde sikkert synes synd på henne som har levd med min far så lenge, men hun så meg aldri som barn, og jeg hater henne som pesten nå. Hver eneste dag håper jeg at jeg skal få en melding om at hun er død. Til tross for at hun lever i beste velgående uten noe tegn til det... 

 

Anonymkode: f05d8...383

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke 'lov' til å ha følelser som min mor kunne oppfatte som kritikk. Da fikk hun anfall og sprang grinende avgårde og jeg måtte si unnskyld. Hun sa sjeldent unnskyld, med mindre det eskalerte og hun endte opp med å si noe skikkelig stygt til meg. Konflikter ble ikke løst verbalt med forståelse og respekt det var kaotisk og endte med hyling og skriking og til slutt en klem og det var det. Snakket aldri om noe. Husker jeg kunne bli helt krakilsk fordi jeg ble ikke hørt, forstått, ord ble vrengt på. Dette har gitt meg avoidant attachement ved at jeg har angst for å få ansvar for andres følelser og ve og vel, og at jeg konstant må føle 'hva tenker de egentlig hva følelser de egentlig' og i tillegg føle at hvis de vil ha noe fra meg så må jeg gi det. At jeg er der for dem emosjonelt men de er ikke der for meg. Det blir bare jobb og jeg mistet meg selv. Min far på sin side var distansert og uinteressert i meg og min mor. Dette har gitt meg mindreverdighetskompleks og anxious attachement. Ved at jeg tiltrekker meg/tiltrekkes menn som er noe følelsesmessig utilgjengelig og så får jeg da som oppgave å få dem til å like meg fordi klarer jeg det så kan jeg føle meg elsket, noe jeg aldri har følt fra min far. Ja han er glad i meg på sin måte men han vil ikke engasjere seg. Generelt så var det ofte ulmende konflikter i bunn, masker og fake hyggelige samtaler, om jeg spurte om å få gå kino, få noe godt å spise, trengte nye klær etc måtte jeg alltid kombinere det med f.eks jeg hadde prestert noe. Hvis ikke så var ofte svaret gitt ut fra hvilket humør min mor var i den dagen. Min far kunne ha gjort henne sur og hun tok det da utover meg igjen ved å bare ikke klare å gi omsorg og kjærlighet. Alt i alt har denne oppveksten gjort at jeg sliter veldig med å slippe folk innpå, føle meg ønsket og verdig og stole på folk. Skal være sagt at etter mange mange år med å jobbe med meg selv og bli mor selv så klarer jeg å ha sympati med dem begge og se at de gjorde sitt beste med det de hadde. Og jeg jobber også med å klare å treffe menn igjen uten å bli tiltrukket av den samme gamle typen med nytt fjes hver gang.

Anonymkode: c90b1...1ad

[Kratos]

Jeg ble utsatt for en viss grad av emosjonell omsorgssvikt. Far som var særdeles opptatt med jobb, og som jeg sjeldent så. Mor som var fysisk til stede, og gav materiell omsorg (mat, klær osv), men som aldri har klart å være tilstede emosjonelt. I barndommen har jeg aldri hørt noen av foreldrene mine si de var glade i meg. Aldri fått skryt, kun en slags «aksept» til tross for at jeg hadde snitt på over fem ut av ungdomsskolen og VGS, aldri fant på noe bøll, og var husets og tomtas vaktmester fra 12 års alder. Oppfylte jeg derimot ikke de strenge kravene, fikk jeg tilsnakk og kjeft. Sjeldent felles måltider, eller hyggelige stunder.

Heldigvis har jeg en naturlig robusthet. Jeg er naturlig skoleflink, fikk meg enkelt venner, har også alltid trivdes i eget selskap, og jeg hadde to besteforeldre som ga ekstremt mye emosjonell omsorg. Jeg er født på slutten av 80-tallet.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med emosjonell omsorgssvikt og utviklet et ambivalent tilknytning til min mor. Jeg endte også opp i barnevernet til slutt. Jeg har selv barn nå og henger meg ikke så opp i tilknytnings stilene ettersom jeg selv vet hvor alvorlig ting må være for å kunne kalle det emosjonell omsorgssvikt. Å ikke alltid møte barna på følelser slik noen nevner her oppe er ikke emosjonell omsorgssvikt. Selv på COS kurs underviser de at man som forelder må bare gjøre ting ca 30 prosent riktig for å holde en trygg tilknytning med barna. 
 

Min mor skjønte ikke at hun drev emosjonell omsorgssvikt. Blant annet vokste jeg opp i hennes samlemani, rot og gris. Jeg vasket og ryddet og brukte nettene mine fra jeg var 7 år til å vaske og rydde for å gjøre henne glad. Det kunne bli møtt med at jeg heller fikk kjeft fordi hun ikke fant et eller annet. 

det samme gjaldt for hvis vi rota, så sa hun at vi ikke kunne få besøk fordi hun ikke kunne rydde opp alt rotet vårt. Og det da var vår feil at vi ikke fikk besøk. Men rotet og griset var jo større enn noe barn kunne ta på seg av ansvar pågrunn av hennes samle mani.

 

jeg gikk til skolen i klær med kattetiss. Ble ofte mobbet for det og min mor kunne le av det. 

brødrene mine plagde meg ekstremt. I noen tilfeller lo hun sammen med dem når de mobbet blant annet en hudsykdom jeg hadde og ikke fikk medisinsk hjelp for. 
 

Jeg slet med hull i tenner fordi hun ikke fulgte opp tannpussen min. Når vi var hos tannlege og jeg utviklet tannlegeskrekk sa hun til dem at « hun pusser ikke tennene sine». Og la skylden på meg som var 8 år gammel.

Siste gang jeg gikk til henne for trøst var jeg 7 år. Vi hadde mistet katten vår på campingtur og jeg fikk ikke sove. Jeg gikk ned til henne for litt trøst og ble sendt tilbake i sengen. Jeg gikk ned igjen for trøst og fikk så høre « men det var jo bare en katt». For meg på 7 år var det jo ikke bare en katt. Etter det skjønte jeg at det ikke fantes trøst hos henne. 
 

i barnevernets omsorg slet jeg som 13 åring med å ta til meg hjelpen de tilbydde fordi min mor svartmalte barnevernstjenesten med at de ødela familien vår og meg.  Jeg utviklet store psykiske problemer av dette og motsatte meg all hjelp for jeg trodde barnevernet ødela oss. Ser jeg tilbake nå er jeg så lei meg og kunne unngått så mange problemer, psykiatri og usunne miljøer om jeg bare hadde tillit til barnevernet. 

Anonymkode: b5dd5...7b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vokste opp med emosjonell omsorgssvikt og utviklet et ambivalent tilknytning til min mor. Jeg endte også opp i barnevernet til slutt. Jeg har selv barn nå og henger meg ikke så opp i tilknytnings stilene ettersom jeg selv vet hvor alvorlig ting må være for å kunne kalle det emosjonell omsorgssvikt. Å ikke alltid møte barna på følelser slik noen nevner her oppe er ikke emosjonell omsorgssvikt. Selv på COS kurs underviser de at man som forelder må bare gjøre ting ca 30 prosent riktig for å holde en trygg tilknytning med barna. 
 

Min mor skjønte ikke at hun drev emosjonell omsorgssvikt. Blant annet vokste jeg opp i hennes samlemani, rot og gris. Jeg vasket og ryddet og brukte nettene mine fra jeg var 7 år til å vaske og rydde for å gjøre henne glad. Det kunne bli møtt med at jeg heller fikk kjeft fordi hun ikke fant et eller annet. 

det samme gjaldt for hvis vi rota, så sa hun at vi ikke kunne få besøk fordi hun ikke kunne rydde opp alt rotet vårt. Og det da var vår feil at vi ikke fikk besøk. Men rotet og griset var jo større enn noe barn kunne ta på seg av ansvar pågrunn av hennes samle mani.

 

jeg gikk til skolen i klær med kattetiss. Ble ofte mobbet for det og min mor kunne le av det. 

brødrene mine plagde meg ekstremt. I noen tilfeller lo hun sammen med dem når de mobbet blant annet en hudsykdom jeg hadde og ikke fikk medisinsk hjelp for. 
 

Jeg slet med hull i tenner fordi hun ikke fulgte opp tannpussen min. Når vi var hos tannlege og jeg utviklet tannlegeskrekk sa hun til dem at « hun pusser ikke tennene sine». Og la skylden på meg som var 8 år gammel.

Siste gang jeg gikk til henne for trøst var jeg 7 år. Vi hadde mistet katten vår på campingtur og jeg fikk ikke sove. Jeg gikk ned til henne for litt trøst og ble sendt tilbake i sengen. Jeg gikk ned igjen for trøst og fikk så høre « men det var jo bare en katt». For meg på 7 år var det jo ikke bare en katt. Etter det skjønte jeg at det ikke fantes trøst hos henne. 
 

i barnevernets omsorg slet jeg som 13 åring med å ta til meg hjelpen de tilbydde fordi min mor svartmalte barnevernstjenesten med at de ødela familien vår og meg.  Jeg utviklet store psykiske problemer av dette og motsatte meg all hjelp for jeg trodde barnevernet ødela oss. Ser jeg tilbake nå er jeg så lei meg og kunne unngått så mange problemer, psykiatri og usunne miljøer om jeg bare hadde tillit til barnevernet. 

Anonymkode: b5dd5...7b2

Glemte å nevne at jeg er helt frisk i dag etter årevis med selvskading, traumer og psykatri. Jeg er nå 27 år med høyere utdannelse, sunne barn og lykkelig gift i 7 år. Det eneste som gjorde meg frisk var at jeg prosesserte alt jeg hadde vært gjennom, og så det for hva det var uten å dømme de som utsatte meg for traumer. Det var viktig for meg å tenke at de gjorde det de gjorde pågrunn av det de selv hadde blitt påført av vonde sår. Jeg valgte å tilgi hvert minne og person, hver dag. I tillegg valgte jeg å trosse all angst og depresjon og fant meg både jobb og kom meg inn på master. Det var viktig å speile seg i sunne oppegående mennesker. Det samme gjaldt for når jeg fikk barn. At jeg fant meg sunne venner med barn og speilet meg i dem. 

Anonymkode: b5dd5...7b2

[AnonymBruker]

Jeg opplevde hele tiden at foreldrene mine alltid favoriserte storebroren min, i stedet for søteren min eller meg. Hvis vi fikk påske-egg (eller adventskalender i desember) så kunne han finne på å banke oss opp, og tok alt godteriet vi hadde fått. Samme hver gang vi for eksempel fikk en pose med potetgull eller en sjokoladeplate på deling (som lørdagsgodt) også. Tingene blir selvfølgelig delt helt på likt av foreldrene våre, og de gir jo nøyaktig like mye til hver av oss. Men før vi rekker å spise opp noe som helst av dette, så kommer broren vår og tar alt sammen. Sånn at han blir sittende igjen med 100 prosent, samtidig som vi fikk null og niks.

Hver gang han hadde bursdag, så bakte mamma sjokoladekake / marsipankake eller noe (eller lagde pizza til middag) men da var vi ekstremt heldige hvis vi fikk ett eller to stykker hver, og så tok han resten inn på sitt eget værelse så nektet han å dele mer enn strengt tatt nødvendig med resten av familien.  Men så gjorde han selvfølgelig nøyaktig de samme når jeg eller søsteren min hadde bursdag. Da gjaldt det selvfølgelig å raske til seg mest mulig, og aldri dele noe som helst.

Hans påstand var selvfølgelig at han tok maten for å "passe på den" og forhindre at vi spiste opp alt sammen i løpet av noen få dager. Men den virkelige årsaken var selvfølgelig at han ønsket å spise opp alt sammen selv i løpet av noen få dager, samtidig som han nektet å dele noe som helst med resten av familien. Han spiste jo opp det aller meste av maten til hans egen bursdag selv. Så det var selvfølgelig temmelig patetisk å nekte oss andre å gjøre nøyaktig det samme som han selv. Men foreldrene våre unnskyldte ham hele tiden med at "det er veldig viktig å dele!" så de mente at det aldri var noe som helst problemer med hans oppførsel. De mente selvfølglig at alle andre hele tiden skulle gi ham alt han ønsket seg til enhver tid. Men han behøvde aldri å dele en forbanna dritt med noen andre. 

Anonymkode: 0cc03...d47

[AnonymBruker]

Vokste opp i ett hjem med foreldre som ikke brydde seg. Aldri en klem, ikke trøst, ingen interesse for meg som person. Jeg var helt alene i alt. Jeg tok ansvar for lillesøster etterhvert.

Havnet til slutt under barnevernet som tenåring. Men det var for sent.

Nå som voksen har jeg diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, GAD og kptsd.  Har akkurat søkt om ufør siden jeg sliter sånn.

Anonymkode: bc19c...895

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan har det påvirket dine relasjoner i voksen alder? 

Anonymkode: 56cf7...5e3

Jeg sliter med det sosiale, så har aldri hatt noe særlig venner. Pga hvordan pappa var (alle så det jo selv om han utad prøvde å virke perfekt) så var jeg ikke så populær å være sammen med. Han var jo kjent som den sinte mannen som farte opp for alt.  Jeg ble en reserve når ingen andre var tilgjengelig. Dette har forplantet seg videre og jeg har alltid slitt med å få venner.

I tillegg har den konstante uroen hjemme gitt meg generaliserende angst. Har funnet min måte å takle den, så den har blitt en del av meg.  Kun samboeren min har sett den og vet om den. 

Som mor har oppveksten min gjort meg bedre. Jeg har gitt ungene alt jeg manglet og litt til, både i ting, omsorg, trygghet og valgene for å forme sitt eget liv. De har blitt sterke og suksessfulle på sine felt. Alikevel føler jeg daglig at jeg er en dårlig mor og at jeg ikke burde vært her. Dette er noe jeg jobber nye med da jeg egentlig vet det ikke stemmer.

Anonymkode: f0bdf...517