Angrer etter abort

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid med mitt andre barn. Det var en drøm. Vi hadde bare prøvd en gang, og så var jeg plutselig gravid. Vi var begge så glad, nå som det var planlagt. Vi ønsker to barn. De første fire ukene begynte jeg plutselig å streve med søvn. Jeg fikk ikke sove mer enn 3 timer hver eneste natt. Jeg prøvde å holde ut med det og tok noen sovetabletter, men det bare hjalp ikke. Da jeg var i uke 6 ble jeg så deprimert. Jeg mistet helt hodet. Jeg kjente ingen glede av svangerskapet eller babyen. Jeg følte meg ikke engang gravid. Hver eneste dag lå jeg på sofaen og klarte ikke å løfte en finger. Jeg kastet også opp all maten og mistet hele livsgleden. Da jeg så på babyen min som er ett år, fikk jeg så mye skyldfølese. Jeg følte at jeg ikke klarte å ta skikkelig vare på h*n. Mannen min hjalp meg med alt i huset. Men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg dro til sykehuset da jeg var nesten 9 uker på vei og tok medisinsk abort. Det har gått noen dager, og nå føler jeg så stor sorg. Sorg over det barnet som skulle bli til. Jeg ville så gjerne ha det barnet. Og jeg vet jeg kan ha flere barn i fremtiden. Men syntes så synd på det barnet som ikke fikk sjans til å vokse seg til.

vet ikke helt hva jeg vil frem til. Men er det noen som har lignende opplevelse? Noen tips om hvordan håndtere disse vonde følelsene?

fikk forresten hendvisning til psykolog og begynte på antidepressiva. Men det var ikke tid. Jeg klarte ikke å holde ut. Føler meg sviktet av systemet. De skulle ha gitt meg en raskere time hos psykolog. Jeg vett ikke…

 

Anonymkode: f1676...2aa

[AnonymBruker]

Forstår det er sårt og vanskelig. Forsøk å tilgi deg selv. Du gjorde det du mente var riktig på det tidspunktet og etter hva jeg leser også av kjærlighet for det barnet du har.

Amathea kan også være fine å snakke med om du har behov for det. 

Anonymkode: d8a18...689

[AprilLudgate]

Du får ikke gjort så mye med dette.

Men om du skal ha flere barn må du være forberedt på at samme kan skje igjen, og ha en plan for det. 
 

[Meowe]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg ble gravid med mitt andre barn. Det var en drøm. Vi hadde bare prøvd en gang, og så var jeg plutselig gravid. Vi var begge så glad, nå som det var planlagt. Vi ønsker to barn. De første fire ukene begynte jeg plutselig å streve med søvn. Jeg fikk ikke sove mer enn 3 timer hver eneste natt. Jeg prøvde å holde ut med det og tok noen sovetabletter, men det bare hjalp ikke. Da jeg var i uke 6 ble jeg så deprimert. Jeg mistet helt hodet. Jeg kjente ingen glede av svangerskapet eller babyen. Jeg følte meg ikke engang gravid. Hver eneste dag lå jeg på sofaen og klarte ikke å løfte en finger. Jeg kastet også opp all maten og mistet hele livsgleden. Da jeg så på babyen min som er ett år, fikk jeg så mye skyldfølese. Jeg følte at jeg ikke klarte å ta skikkelig vare på h*n. Mannen min hjalp meg med alt i huset. Men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg dro til sykehuset da jeg var nesten 9 uker på vei og tok medisinsk abort. Det har gått noen dager, og nå føler jeg så stor sorg. Sorg over det barnet som skulle bli til. Jeg ville så gjerne ha det barnet. Og jeg vet jeg kan ha flere barn i fremtiden. Men syntes så synd på det barnet som ikke fikk sjans til å vokse seg til.

vet ikke helt hva jeg vil frem til. Men er det noen som har lignende opplevelse? Noen tips om hvordan håndtere disse vonde følelsene?

fikk forresten hendvisning til psykolog og begynte på antidepressiva. Men det var ikke tid. Jeg klarte ikke å holde ut. Føler meg sviktet av systemet. De skulle ha gitt meg en raskere time hos psykolog. Jeg vett ikke…

 

Anonymkode: f1676...2aa

Kjære deg. Så trist å lese. 
Å miste søvn eller oppleve redusert søvnkvalitet kan være veldig vanlig i første trimester. Mye pga hormonforandringer. Kvalme og oppkast i første trimester er også helt typisk. Men så er det resultatet av lite søvn og kvalme som kan gi psykologiske problemer. 
Lite søvn kan i verste fall gi psykose symptomer og ganske så naturlig kan man også bli deprimert. 
Her skulle du fått mye mer hjelp fra helsevesenet! Helt horribelt at du ikke har blitt tatt på alvor slik at du fikk hjelp i tide evnt. før en abort. 

Som en over her sier: du må tilgi deg selv! Du var syk og det eneste du kunne gjort i den situasjonen du var i var nettopp det du gjorde. I tillegg hadde du et annet barn du også måtte tenke på som trengte mamman sin. 

Før neste svangerskap bør du ha en samtale med fastlegen din slik at dere har en plan om lignende kan skje igjen. 

Sender deg en god klem.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det kan oppleves vanskelig men med tanke på hvor ekstremt mange som sliter med psykiske vansker og hvor vanskelig det er selv når en sliter med tunge psykiske vansker og selvmordstanker så er det ikke å bare knipse med fingrene for å få psykolog time. 

Lavterskel tilbud som Amathea kan nok være gode å snakke med. 

Gi det tid. Jeg har selv vært igjennom en abort (men jeg imotsettning til deg har aldri angret og har aldri følt på noe dårlig samvittighet), men selv om min egen abort var 100% rett for meg så er det jo klart at følelsene rett etterpå er annerledes enn nå når det har gått en stund.

Vær tålmodig med deg selv og la deg selv gå igjennom den sorgen du føler på nå❤️

Anonymkode: 821b8...763

[AnonymBruker]

Jeg tok abort etter uplanlagt graviditet. Jeg kan ikke si jeg angrer direkte, men jeg har slitt med valget likevel. Det føles ikke riktig ut å fjerne et foster. Likevel prøver jeg å tenke at det var det riktige valget for meg på den tiden. Jeg forstår godt at du tok abort i situasjonen du var i. Hadde valgt det samme som deg. Man skal ikke gå gjennom en graviditet som gjør at man blir totalt ødelagt selv. Hvis du blir gravid igjen, håper jeg du får bedre hjelp av helsevesenet til å håndtere graviditetsplagene. Sender styrkeklemmer ❤️ 

Anonymkode: bcf88...d84

[AnonymBruker]

Jeg har hatt samme reaksjon på deg de gangene jeg har blitt gravid. Deprimert følelse ved ca 5/6 uker. Helt gåen. Merkelig tristhet. Det ble så ille at jeg også var inne på tanken om abort, selv om barnet var planlagt. Men så går det helt over ved uke 11/12. 

Jeg tror det er hormonene som surrer det til for oss. Uff.. 

Bare husk på dette neste gang dere prøver, at du antakelig vil få den samme følelsen. Men at det går over. Dette kommer til å gå bra. Det var ikke et barn du tok bort, men en liten klump med celler. 

Anonymkode: a3411...494

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det likt som deg. Ene gangen tok jeg abort fordi jeg var SÅ dårlig, ble sterkt deprimert og fungerte ikke. Dessverre angret jeg så mye, man klarer ikke tenke klart i en slik situasjon og tar valg basert på hva man føler i øyeblikket. Angret gikk aldri over. Fulgte meg i åresvis. Ble gravid igjen senere med verdens fineste baby. Men likevel ligger det der i hjertet mitt. Hvem det skulle blitt, hvem jeg tok livet i fra… og mest av alt så slet jeg utrolig mye med å tilgi meg selv. At jeg var en slik «person» som tok livet av mitt eget barn. Jeg har null fordommer til andre rundt meg som tar abort så ble overrasket over følelsene jeg følte ovenfor meg selv. Men syns det var utrolig hardt. Syns det enda. At jeg frivillig reiste på sykehuset og tok vekk en gave.

Men ingenting å få gjort noe med. Alt har en mening og livet går videre. Prøv å ikke dyrke sorgen, finn aksept for det. Vet det er beintøft. Det er en unik sorg, kan ikke sammenlignes med noe annet. Er en ekkel følelse å føle at man aldri får tilbake akkurat det barnet og det er borte for alltid. Jeg prøver å søke trøst i at når tiden min kommer, så sees vi på andre siden. 💔

Anonymkode: 03227...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ble gravid med mitt andre barn. Det var en drøm. Vi hadde bare prøvd en gang, og så var jeg plutselig gravid. Vi var begge så glad, nå som det var planlagt. Vi ønsker to barn. De første fire ukene begynte jeg plutselig å streve med søvn. Jeg fikk ikke sove mer enn 3 timer hver eneste natt. Jeg prøvde å holde ut med det og tok noen sovetabletter, men det bare hjalp ikke. Da jeg var i uke 6 ble jeg så deprimert. Jeg mistet helt hodet. Jeg kjente ingen glede av svangerskapet eller babyen. Jeg følte meg ikke engang gravid. Hver eneste dag lå jeg på sofaen og klarte ikke å løfte en finger. Jeg kastet også opp all maten og mistet hele livsgleden. Da jeg så på babyen min som er ett år, fikk jeg så mye skyldfølese. Jeg følte at jeg ikke klarte å ta skikkelig vare på h*n. Mannen min hjalp meg med alt i huset. Men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg dro til sykehuset da jeg var nesten 9 uker på vei og tok medisinsk abort. Det har gått noen dager, og nå føler jeg så stor sorg. Sorg over det barnet som skulle bli til. Jeg ville så gjerne ha det barnet. Og jeg vet jeg kan ha flere barn i fremtiden. Men syntes så synd på det barnet som ikke fikk sjans til å vokse seg til.

vet ikke helt hva jeg vil frem til. Men er det noen som har lignende opplevelse? Noen tips om hvordan håndtere disse vonde følelsene?

fikk forresten hendvisning til psykolog og begynte på antidepressiva. Men det var ikke tid. Jeg klarte ikke å holde ut. Føler meg sviktet av systemet. De skulle ha gitt meg en raskere time hos psykolog. Jeg vett ikke…

 

Anonymkode: f1676...2aa

Jeg synes det er viktigere at du først og fremst tenker på den som allerede er født ❤️

Anonymkode: 8c641...745

[AnonymBruker]

Abort fordi du sov litt dårlig i noen uker??? Sviktet av systemet??? Liberale mennesker er sære mennesker. 

Anonymkode: c9730...a7e

[AnonymBruker]

Sender deg klem❤️  

Anonymkode: a3ecc...cb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Abort fordi du sov litt dårlig i noen uker??? Sviktet av systemet??? Liberale mennesker er sære mennesker. 

Anonymkode: c9730...a7e

Å du er fæl. Tenk å undergrave det ts slet med så til de grader. «Sov litt dårlig»? Er det virkelig det du tror det handler om? 

Anonymkode: 82a45...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Abort fordi du sov litt dårlig i noen uker??? Sviktet av systemet??? Liberale mennesker er sære mennesker. 

Anonymkode: c9730...a7e

Har du lest innlegget? Hun lå rett ut på sofaen, var deprimert  kastet opp all maten og hadde allerede et barn som trenger mammaen sin. 

Anonymkode: a3ecc...cb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Har du lest innlegget? Hun lå rett ut på sofaen, var deprimert  kastet opp all maten og hadde allerede et barn som trenger mammaen sin. 

Anonymkode: a3ecc...cb9

Men det er jo helt vanlig i svangerskap. Å ta abort i første trimester pågrunn av de mest vanlige svangerskapsplagene er ganske drøyt

Anonymkode: 14b57...d8d

[Melissa30]

Du satte barnet du hadde fra før først. Og det var akkurat det du skulle.

Du er en sterk og god mor. 

[AnonymBruker]

Melissa30 skrev (3 minutter siden):

Du satte barnet du hadde fra før først. Og det var akkurat det du skulle.

Du er en sterk og god mor. 

Hun satte barnet hun hadde fra før først? Hun skrev jo at mannen tok alt, det er å sette ungen først. barnet på 1 år hadde jo aldri i verden husket moren sin det året hun hadde gått gravid med disse plagene uansett. 

Anonymkode: 14b57...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men det er jo helt vanlig i svangerskap. Å ta abort i første trimester pågrunn av de mest vanlige svangerskapsplagene er ganske drøyt

Anonymkode: 14b57...d8d

Det er vel ikke så veldig vanlig å måtte begynne på antidepressiva?

Anonymkode: 9818b...482

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er vel ikke så veldig vanlig å måtte begynne på antidepressiva?

Anonymkode: 9818b...482

Det er ikke så veldig vanlig å skrive ut antideppresiva i første trimester. Det funker jo ikke på svangerskaps hormoner som skyter i været uansett, så her var det jo åpenbart dårlig dømmekraft fra legen. Hun skulle jo heller blitt sendt til psykolog eller helsesykepleier som kunne henvist videre til noe samtaler.

Anonymkode: 14b57...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er vel ikke så veldig vanlig å måtte begynne på antidepressiva?

Anonymkode: 9818b...482

i tillegg hadde hun ikke gått på medisinene i mer enn 3 uker, og man får seriøst ikke effekt av antideppresiva etter så kort tid, faktisk skjer ofte det motsatte, at man blir mer deprimert og suicidal de første ukene man tilvennes antideppresiva. Hun her har jo åpenbart blitt sviktet av helsesystemet som ikke har fulgt henne opp verken før medisinene eller etter hun fikk medisiner. 

Anonymkode: 14b57...d8d

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Men det er jo helt vanlig i svangerskap. Å ta abort i første trimester pågrunn av de mest vanlige svangerskapsplagene er ganske drøyt

Anonymkode: 14b57...d8d

Vil tilføye at det jeg hadde var ikke «vanlige» første trimester symptomer. Jeg har vært gravid før hvor jeg kastet opp de første tre månedene hver dag, og gråt hele veien. Men det var på ingen måte denne depresjonen jeg følte. Hvor jeg ville ta mitt egent liv. Derfor kvinner sliter med å snakke om svangerskapsdepresjon. De sitter med så mye skam.

 

Anonymkode: f1676...2aa