Erfaring med åpent forhold?

[AnonymBruker]

Hei,
Lurer på om noen her har erfaringer med åpne forhold i en situasjon der det seksuelle er helt borte, men forholdet ellers er sterkt og fungerer veldig bra.

Vi har vært sammen i 6 år, har barn sammen, og vi har et godt liv: Vi er gode venner, samarbeider utmerket om hverdagen, barna, økonomi og alt det praktiske. Vi støtter hverandre, har det hyggelig sammen og føler oss trygge på hverandre som team og foreldre. Det er egentlig et sterkt forhold på de fleste områder.

Men sex har aldri vært noe stort hos oss, heller ikke før barn, og de siste årene har det vært helt null – ingen intimitet, ingen initiativ. Han tar aldri opp temaet, selv om jeg har prøvd å snakke om det noen ganger.  Akkurat det sliter han veldig å snakke om, han sier han ønsker når jeg tar det opp, men tar aldri iniativ eller snakker om det. 
Jeg savner sex i livet mitt, men det er ikke noe jeg ønsker eller tenner på med han lenger. Vi er bare ikke kompatible der. 

Likevel vil jeg gjerne bevare det fine vi har hjemme og med barna. Derfor tenker jeg på om et åpent forhold kunne være en vei å gå, uten å ødelegge det gode vi har.
Har noen vært i lignende situasjon – sterkt samliv/foreldreskap uten sex?

Hvordan gikk det?

 

 

Anonymkode: 6e3f0...e1c

[AnonymBruker]

Har ikke kjennskap til å åpne forholdet på den måten, men lever i et ish åpent forhold. Vi har riktig nok ikke barn osv😅

Vi har hatt det siden vi begynte å date, men da er det jo mer som en kink vi begge har, så helt sammenlignbart blir det jo ikke.. Men det jeg vil si, er at tanken ofte kan være lettere enn utførelsen. Og jeg tror at i deres tilfelle, hvor dere rett og slett ikke har lyst på hverandre seksuelt, burde hvis dere skal holde sammen - jobbe mer innad i forholdet, før dere åpner det opp.. Hvis en av dere plutselig skulle bli megaseksuell med en ny partner, så vil jeg jo tro at det vil kunne være veldig sårt for den andre parten?.. 

Anonymkode: 16873...0dd

[AnonymBruker]

Da er dere i barnelagingsalder og før du vet ordet av det så har han pult ei som er ute etter sæddonor. Hva gjør dere da? Er han sterilisert?

Om forholdet er dødt seksuelt etter 6 år så er jo forholdet ganske ferdig.

Anonymkode: cd896...3a0

[AnonymBruker]

Ts her 

 

Til det du skriver om at forholdet er ganske ferdig etter 6 år uten sex: det føles ikke sånn ennå. For han har sex egebtlig aldri vært særlig viktig. Og vi har det egentlig veldig bra ellers – samme verdier, like hobbyer, samme syn på oppdragelse, vi støtter hverandre i jobb og liv, ler av de samme tingene, og barna trives. Det er ikke dødt på den måten, det er bare den seksuelle biten som er helt borte. Og det har vært det lenge.

Vi har faktisk jobbet ganske mye med det "innad". Jeg har åpnet meg opp, vært skikkelig sårbar, fortalt hvordan det påvirker meg. Vi har gått til familievernkontoret (flere ganger), og også hatt en time hos en sexolog. Men det hjalp ikke. Han er veldig feig på dette område skal jeg vøre helt ærlig.  men nå har jeg liksom akseptert at dette er han. Det er ikke latskap eller likegyldighet, det er ekte blokkering/frykt eller hva det nå er. Og det endrer seg ikke.

Men ja, utførelsen blir nok annerledes enn tankene, som du sier.  Men samtidig... jeg kjenner at jeg har et behov som ikke blir dekket, og det blir bare verre over tid. Det er ikke sånn at jeg vil ha sex med ham uansett – den gnisten er borte – men jeg savner det fysiske, nærheten, spenningen. Og jeg vil ikke at det skal gå utover humøret mitt eller forholdet vårt på sikt.

 

Ønsker gjerne å høre andres erfaringer, om forholdet tåler det eller om noen ikke tålte det .

Anonymkode: 6e3f0...e1c