Barnefar forlot meg og barna

[Nitty22]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her var det vel 9 år sammen også, og vi hadde 3 barn. 

Jeg gikk i en dyp depresjon. Jeg kunne ikke forstå at han kunne sette sine barn i denne situasjonen, og at alt mellom oss var helt dødt. Og selv om han var lei, så fant jeg det helt utrolig at han bare kunne dra! Ingen gjør jo det! Så jeg satt vel der og ventet som deg, på at han skulle ta "til vettet". 

Her var det også en dame involvert. Det fikk jeg vel vite 3 måneder etter at det var slutt. Da kom han for første gang og skulle ha barna, og jeg hadde kledd ungene fint, og ja...jeg var spent på å møte han. Jeg tenkte jo at det måtte være noe der som vi kunne snakke om. Han var brå og kald, og tok ungene med seg, og da de kom tilbake så hadde de møtt pappa sin nye kjæreste. 

Det går jo ikke an å dikte det opp nesten! 

Det jeg har lært er at alle tenker ikke som meg. Alle er ikke så ansvarlig som meg. Du tror du kjenner noen, men det er basert på en ung kvinnes kjennskap og tillit til at folk er lik.. og det er de ikke. Og du må bli ganske voksen for å skille hveten fra klinten. 

...og skulle han komme krypende hjem om 2 måneder til, så hvordan skal du forholde deg til det? Akkurat nå sitter du og tenker at dette er et mareritt, og at noe må jo ha skjedd, og at det kan løse seg. Men ingen ordentlig mann forlater ungene og samboer/kona i 2 måneder. Uansett om de er deprimert selv, eller whatever. 

Det er vel det jeg tenker. Den "mannen" hadde sviktet deg før eller siden. Han er et svakt og lite ansvarsfyllt menneske, og han har nok vist det tidligere, men du har ikke villet sett det. Nå viser han det tydelig, og sann mine ord; Han vil vise det i framtiden. 

Ta vare på deg selv og ungene. Dere er de viktigste nå. Og jeg tenker vel at midt i det hele så var det jo greit at du faktisk flyttet hjem. Og det var kanskje halvveis planlagt fra hans side?

Anonymkode: db946...e63

Huff, så trist..♥️ håper du har det bra nå og komt deg videre! Han kom ikke tilbake han?

janei, han er 4 år yngre enn meg og nettopp fylt 30. Han har vist meg gang på gang at han er umoden og lite ansvarsfull, men har håpet på han skulle vokse opp en dag å se hva som var viktig her i livet.. har stått i og tolerert MYE mer enn mange andre har. Derfor føles det også ekstra tøft å få den i tryne..

prøver å ta vare på oss og ha fokuset der. Men tungt når vi må FaceTime hver dag og akkurat nå er han på besøk med oss i en uke. Så her går det i å late som alt er fint, fra begges side 🙃

tror ikke det var planlagt.. ting var kjempefint mellom oss frem til han kom ned.. vi hadde dårlige perioder iblant ja, men trodde virkelig vi var mer solide enn det her..

[AnonymBruker]

Nitty22 skrev (27 minutter siden):

Hannes initiativ å flytte da Hannes familie flyttet bort, så vi hadde ingen. Jeg ville aldri flytte hjem igjen.. jeg pushet aldri på denne flyttingen.. 

og vi var begge enige om at det var en prøveperiode, og viss en ikke trives, så dro vi opp igjen. Så ikke noe dårlig kommunikasjon om flyttingen akkurat..

Hvem er Hanne?

Anonymkode: 4d961...681

[AnonymBruker]

Nitty22 skrev (1 time siden):

Vi fikk i fjor vår nr 2, samtidig som vi her en på 5 år. Samtidig med en nyfødt skrev jeg bachelor og tok meg av hus, hjem og barn stort sett alene, da barnefar jobbet mye. Det skal sies, han var flink å ta med storebror på ting, når han først hadde mulighet.

vi valgte å flytte fra hans hjemsted til mitt hjemsted (8 timer i fra hverandre), hvor jeg og barna dro først (slutten av sommeren), så skulle han komme flyttende etter i november. Vi var opp på besøk og han ned, og vi var sjelden mer enn tre uker i fra hverandre i slengen. Vi var opp å hentet han og var sammen med han i tre uker før vi skulle flytte alle sammen og vi hadde det kjempefint. Når vi flyttet ned alle sammen, ble han rar og kald og rett etter nyttår så sier han at han ikke har samme følelsene for meg lenger og vil flytte tilbake. Så da dro han da, i fra meg og barna, gav meg 100% foreldrerett og skal komme ned på besøk.

Vi var sammen i nesten 9 år og jeg trodde dette var mannen i mitt liv. Jeg er knust og hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle bli alenemor og at han var kapabel til å forlate oss.
 

hvordan ville dere taklet dette? Har det klikket for han? Hva er sjansene for at han angrer seg? Har nå gått 2 mnd og virker ikke som han angrer seg enda… bare et stort savn når han er hjemme..

Hvorfor godtar du dette, man kan ikke bare si fra seg ansvaret for barna sine.

Anonymkode: b84b0...a33

[Macro]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvem er Hanne?

Anonymkode: 4d961...681

Så morsom du er. Hysterisk.

[Nitty22]

Macro skrev (7 minutter siden):

Noen folk er bare store avvik når det kommer til oppførsel. Å flytte fra partner er jo normalt, men å gi avkall på egne barn er svært spesielt.

Ville han ha barn i utgangspunktet? Man blir jo nysgjerring på hva slags tankeprosesser som skjer i hodet på sånne. Kanskje han har funnet ei dame som alt skal bli rosenrødt med og dermed mistet all fornuft og farsfølelse..

Han er veldig klar på at det er ingen andre og han skal ikke ha noen andre nå heller. Han har valgt å vær alene og presisert flere ganger at han ikke drar rundt med andre jenter..så det er ingenting som gir mening. Problemer som vi har hatt er «normale» snåbarnsperiodeproblemer som vi lett kunne jobbet oss gjennom 

[Nitty22]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor godtar du dette, man kan ikke bare si fra seg ansvaret for barna sine.

Anonymkode: b84b0...a33

Hvordan kan jeg nekte han å flytte ifra oss? Når han flytter 8 timer unna, er det jo ikke mulig å dele på ansvar?

[Macro]

Nitty22 skrev (1 minutt siden):

Han er veldig klar på at det er ingen andre og han skal ikke ha noen andre nå heller. Han har valgt å vær alene og presisert flere ganger at han ikke drar rundt med andre jenter..så det er ingenting som gir mening. Problemer som vi har hatt er «normale» snåbarnsperiodeproblemer som vi lett kunne jobbet oss gjennom 

Hmm. Ja noen er jo bare enstøinger som trives alene. Ufattelig at slike ikke klarer å tenke seg frem til det FØR de får barn. Men barna er jo her og høyt elsket av deg da heldigvis.

Talentløs fyr altså.

[Nitty22]

Nitty22 skrev (3 minutter siden):

Han er veldig klar på at det er ingen andre og han skal ikke ha noen andre nå heller. Han har valgt å vær alene og presisert flere ganger at han ikke drar rundt med andre jenter..så det er ingenting som gir mening. Problemer som vi har hatt er «normale» snåbarnsperiodeproblemer som vi lett kunne jobbet oss gjennom 

Han har vært veldig frem og tilbake om han ville ha barn. Første var uhell og ble bare sånn, men andre barnet var planlaht

[AnonymBruker]

Nitty22 skrev (2 timer siden):

Vi fikk i fjor vår nr 2, samtidig som vi her en på 5 år. Samtidig med en nyfødt skrev jeg bachelor og tok meg av hus, hjem og barn stort sett alene, da barnefar jobbet mye. Det skal sies, han var flink å ta med storebror på ting, når han først hadde mulighet.

vi valgte å flytte fra hans hjemsted til mitt hjemsted (8 timer i fra hverandre), hvor jeg og barna dro først (slutten av sommeren), så skulle han komme flyttende etter i november. Vi var opp på besøk og han ned, og vi var sjelden mer enn tre uker i fra hverandre i slengen. Vi var opp å hentet han og var sammen med han i tre uker før vi skulle flytte alle sammen og vi hadde det kjempefint. Når vi flyttet ned alle sammen, ble han rar og kald og rett etter nyttår så sier han at han ikke har samme følelsene for meg lenger og vil flytte tilbake. Så da dro han da, i fra meg og barna, gav meg 100% foreldrerett og skal komme ned på besøk.

Vi var sammen i nesten 9 år og jeg trodde dette var mannen i mitt liv. Jeg er knust og hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle bli alenemor og at han var kapabel til å forlate oss.
 

hvordan ville dere taklet dette? Har det klikket for han? Hva er sjansene for at han angrer seg? Har nå gått 2 mnd og virker ikke som han angrer seg enda… bare et stort savn når han er hjemme..

Nå har vi saken bare fra en side og da er det umulig å vite hva man skal mene. En sak har alltid to sider. 

Anonymkode: 7e9f6...71d

[Nitty22]

Macro skrev (Akkurat nå):

Hmm. Ja noen er jo bare enstøinger som trives alene. Ufattelig at slike ikke klarer å tenke seg frem til det FØR de får barn. Men barna er jo her og høyt elsket av deg da heldigvis.

Talentløs fyr altså.

Absolutt! Hjertet mitt bare knuser for 5åringen som forguder og savner pappaen sin ♥️ minstemann skjønner heldigvis ikke så mye

[Nitty22]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå har vi saken bare fra en side og da er det umulig å vite hva man skal mene. En sak har alltid to sider. 

Anonymkode: 7e9f6...71d

Absolutt, men uansett hvor mye jeg har forsøkt å forstå han, så får jeg det ikke til. Jeg sier ikke at jeg har vært feilfri i dette forholdet og vi har hatt våres problemer, men ingenting som tilsa for meg at han skulle forlate oss.. også tenker jeg at å forlate meg er en ting, men ikke å forlate sine barn.

[AnonymBruker]

Nitty22 skrev (11 minutter siden):

anei, han er 4 år yngre enn meg og nettopp fylt 30. Han har vist meg gang på gang at han er umoden og lite ansvarsfull, men har håpet på han skulle vokse opp en dag å se hva som var viktig her i livet.. har stått i og tolerert MYE mer enn mange andre har. Derfor føles det også ekstra tøft å få den i tryne..

Ja, vi tror jo at folk endrer seg og at de modnes, og nekter å se hvem de er når de viser oss hvem de er. At vår kjærlighet skal endre dem og modne dem. Redde dem! Når du tar deg selv i å gjøre det igjen noen gang- så løp! Tro på hva folk viser deg.  Folk er sine handlinger. 

Anonymkode: db946...e63

[AnonymBruker]

Nitty22 skrev (1 time siden):

Hannes initiativ å flytte da Hannes familie flyttet bort, så vi hadde ingen. Jeg ville aldri flytte hjem igjen.. jeg pushet aldri på denne flyttingen.. 

og vi var begge enige om at det var en prøveperiode, og viss en ikke trives, så dro vi opp igjen. Så ikke noe dårlig kommunikasjon om flyttingen akkurat..

Så hvorfor flyttet dere da? Til et sted du ikke ønsket å flytte, hvor han ikke hadde jobb (hva med din arbeidssituasjon?), og attpåtil flyttet du og ungene flere måneder før ham? Jeg sliter litt med å skjønne hva som egentlig har skjedd her og hvorfor...

Anonymkode: 3b5e7...a68

[AnonymBruker]

Nitty22 skrev (38 minutter siden):

Han har vist meg gang på gang at han er umoden og lite ansvarsfull, men har håpet på han skulle vokse opp en dag å se hva som var viktig her i livet.. har stått i og tolerert MYE mer enn mange andre har. Derfor føles det også ekstra tøft å få den i tryne..

Denne dynamikken er ekstremt vanlig, og dessverre lærer man ofte på den altfor vonde måten at det alltid har motsatt effekt av hva man ønsker. 

Dessverre har dette senket hans respekt for deg, i stedet for å skape takknemlighet og kjærlighet. Hans emosjonelt umodne register har oppfattet at du ikke har respekt for deg selv ved å sette grenser og ikke tolerere umoden oppførsel, og derav ikke respekt deg selv. 

Det er ikke riktig, og det burde ikke være slik, men det er en svært vanlig dynamikk. Beklageligvis. 

Han har uansett mye jobb å gjøre med seg selv. Jeg tror du vil få det mye bedre av å ikke prøve å få han til å komme tilbake til deg, men heller fokusere på deg selv. Gi deg selv den kjærligheten du ønsket fra han. Ironisk nok, så vil det også være det som gir deg større sannsynlighet for å få han tilbake.  

Anonymkode: e08c7...81f

[Nitty22]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så hvorfor flyttet dere da? Til et sted du ikke ønsket å flytte, hvor han ikke hadde jobb (hva med din arbeidssituasjon?), og attpåtil flyttet du og ungene flere måneder før ham? Jeg sliter litt med å skjønne hva som egentlig har skjedd her og hvorfor...

Anonymkode: 3b5e7...a68

Vi ville prøve ut å bo her fordi det er billigere å kjøpe hus, så planen var å flytte hit å kjøpe hus og komme oss inn på boligmarkedet. For å så flytte tilbake til byen, for det var der vi ville ende opp til slutt uansett. Han var i et løp med jobben for å bli helsefagarbeider som han måtte fullføre før han dro. Så for at eldste skulle få begynne i bhg fra høsten av, bestemte vi at jeg og barna dro først, så skulle han komme etter. Jeg var i mammapermisjon, og hadde ikke noe jobb på det tidspunktet.

[Nitty22]

Nitty22 skrev (1 minutt siden):

Vi ville prøve ut å bo her fordi det er billigere å kjøpe hus, så planen var å flytte hit å kjøpe hus og komme oss inn på boligmarkedet. For å så flytte tilbake til byen, for det var der vi ville ende opp til slutt uansett. Han var i et løp med jobben for å bli helsefagarbeider som han måtte fullføre før han dro. Så for at eldste skulle få begynne i bhg fra høsten av, bestemte vi at jeg og barna dro først, så skulle han komme etter. Jeg var i mammapermisjon, og hadde ikke noe jobb på det tidspunktet.

Planen var også at med min familie rundt oss, var det mulig å få tid til oss igjen også, noe vi ikke hadde hatt på noen år.

[Rucula]

Håper han betaler barnebidrag 

[Nitty22]

Rucula skrev (1 minutt siden):

Håper han betaler barnebidrag 

Han skal det ja

[AnonymBruker]

Du vil ikke vente på at han ombestemmer seg eller kommer tilbake, eller hva du nå håper på. Tilliten til ham er ødelagt for alltid når han kunne etterlate deg i en slik situasjon. Jeg ble selv forlatt for under er halvt år siden og det sviket og løftebruddet (i gode og onde dager, eller hva??) sitter så dypt i meg. Jeg tror aldri jeg kan stole på kjærlighet igjen... 

Anonymkode: ca32f...51f

[AnonymBruker]

Trist situasjon. Skjønner at dette er tøft for deg, og spesielt for ditt eldste barn. Det er veldig spesielt å bare forlate barna sine på denne måten, og jeg hadde aldri kunne tilgitt min mann om han gjorde noe slikt. Jeg kunne tilgitt mye, men ikke det. 
Det virker som om du har bært veldig mye av ansvaret for familien AS, og at han muligens burde gjort mer og hatt mer ansvar (påtvunget) for å være en større del av familien. Er selvsagt en fordel for deg nå, at du allerede har vært i en veldig lik situasjon selv i ett forhold. Kanskje han hadde følt seg mindre tilsedesatt, og du hadde hatt mer energi og blitt mindre irritabel og sliten om det var tilfellet? Ikke lett å si nå, kun synsing fra min side, men det er tydeligvis noe som ikke har fungert. Synes dog ikke at det er ok at han kommer på besøk og skal «leke familie» og late som alt er fint. Kjekt for barna, men tror jeg hadde fint sparket han ut i ett annet hus når di var lagd, så fikk han heller komme tilbake før morgengry.. 

Anonymkode: 43d17...b65