Hvordan leve når livet ikke vil en vel?

[Gjest Tung-til-sinns-gutt]

Jeg forsøker alltid å ikke være min egen verste fiende, å hate meg selv for den jeg er eller dit livet fører meg. Men livet gjør meg ofte vondt/trist, selv om jeg vet at ja, livet det er det lille en har...

Ingen tar noen gang eller sjelden kontakt med meg for å vite hvem jeg er og hva jeg tenker - og for å finne på noe. Selv tok jeg nettopp kontakt med en kamerat, men blir ikke direkte å foreslå - bli nå med på den festen jeg skal på!?

Det er vondt og ødelegger meg innvendig. Over tid har jeg alltid tatt kontakt med diverse mennesker fordi det gir meg så mye som menneske. Uten nærhet blir jeg helt sort innvendig og hjertet mitt stopper - jeg makter det ikke.

Hvis det finnes psykologer eller andre sjeler med hjelp hadde jeg satt umåtelig stor pris på svar. Jeg evner ikke å hanskes med livet mitt og har hatt problemer siden jeg var minst 16. I dag er jeg 22...

[Nightrose]

Det er ikke alltid at livet er så greit.

Selv har jeg en venn som jeg har jevnlig kontakt med, men det er stort sett fordi jeg bor sammen med henne. De andre vennene mine tar kontakt en gang i jubelåret.

Grunnen til at det har blitt sånn for meg er at vi har flyttet alle sammen. Og da blir det gjerne sånn.

Jeg er kanskje ikke til mye hjelp, men jeg hun jeg bor sammen med har litt psykiske problemer.

Håper livet ditt begynner å behandle deg bedre snart.

[Gjest Gjest]

Jeg håper du kan ta deg råd til å gå til en eller annen behandler eller terapeut? Kunne trenge noen å snakke med selv jeg.

Ensomheten, du er ikke garantert at du blir kvitt den selv om du har andre mennesker rundt deg. Noen ganger ligger den bare der som en del av deg. Ikke veldig oppmuntrende kanskje? Men jeg er da midtveis i livet og fortsatt i bevegelse. Ensomhet har vært det gjennomgående temaet så langt tilbake jeg kan huske. Tilbake til barndommen, tidlig barndom til og med.

Stor familie, venner, kjæreste og etter hvert egen familie. Jeg har aldri klart å riste av meg ensomheten. Jeg savner nærhet. En mulighet for å nå inn til alle disse greie menneskene rundt meg som snakker om dagligdagse ufarlige ting og ikke liker rusk i maskineriet. Overfladiskheten må vel være ensomhetens nærmeste følgesvenn?

Du trenger å samle på lyspunktene så du har noe å varme deg på når kulda setter inn. Og du trenger noen å snakke med.

[Gjest Gjest_Sulosi_*]

Jeg skulle gjerne ha skrevet et langt innlegg til deg. Men det er midt på natten og jeg må komme meg i seng.

Vil bare si en ting:

Du er på vei igjennom en mørk tunnel, og husk; i enden er det alltid lys,-selv om det ikke virker sånn akkurat nå.

Dette har jeg selv erfart. Som barn var jeg mye ensom og utstøtt. Hadde en god tid fra jeg var 13 til 21 for så å møte veggen og gå fra det ene problemet til det andre frem til jeg var 28. Jeg trodde aldri jeg skulle bli lykkelig som menneske. Men; De siste to årene (nå er jeg 30) har vert helt fantastiske. Visst har jeg hatt tunge stunder men jeg har gjennom mine prøvelser tidligere i livet lært mye om meg selv og vet at jeg er et godt menneske som som fortjener det beste.

Og husk! Å være lykkelig er ikke noe man blir, det er noe man velger å være!

(nå tenker du sikkert at "hadde det bare vert så lett", men det er det,- du er bare ikke kommet dit ennå)

Håper du kan få hjelp til å takle livet ditt. Det er viktig å trives med seg selv for at andre skal trives sammen med deg. Ta kontakt med en psykolog eller en psykologisk sykepleier, de kan hjelpe deg. Det har jeg selv erfart.

Til slutt vil jeg gi deg en STOR verbal klem!!! skal tenke masse på deg.

[Usikker]

Kjære trådstarter!

Det er trist å lese innlegget ditt - man føler seg maktesløs i dette samfunnet noen ganger.

Hvis du ikke helt vet hvor du skal begynne "å nøste" - så kan kanskje Mental Helse være et sted å starte. Der har de fagfolk - og de kan hjelpe deg de første vanskelig stegene.

Ønsker deg lykke til.

Usikker

-moderator-

[Gjest vega]

Jeg fatter hva du mener, men mitt råd til deg... vanskelig, men du "speiler" dine problemer, og da blir folk redd...

I denne planeten må man liksom late som om man eier sannheten, og man må forsøke å tro det, men uten å videreformidle det... (da går det galt...)

Jeg er over førti år, og opplever at menn er som klegg på meg, når jeg ikke ønsker mer enn vennskap og en hyggelig prat.

(nå er jeg ikke intererest, men vil gjerne møte en av de tusen rette, men noe i meg sier at jeg ikke vil/skal... jeg vil være fri...)

= fri = fittemagnet....liten trøst, men bevisst nok.

Det virker som du sender ut feil signaler, du ville aldri skrevet innlegget her om du ikke hadde et problem.

Mitt råd, glem menn, tenk ego, vær deg selv og vær glad i dine venner.

[Usikker]

Mitt råd, glem menn, tenk ego, vær deg selv og vær glad i dine venner.

←

Nicket til trådstarter sier at han er hankjønn

Og en annen ting - selvsagt "speiler man" hvordan man har det. Det gjør vel alle? Oppførsel/hva vi sier og gjør +++

Usikker

-moderator-

[Gjest vega i.i.]

Å føle seg alene går i bølger. Jeg har få men nære venner, men er jeg i en bølgedal, så glemmer jeg at det finnes folk som er glade i meg som en venn... da tar jeg ikke kontakt heller, (kun med en...), for jeg vil liksom ikke kjøre mine depresjoner over på dem...

Jeg er singel i dag, men har vært mer ensom i noen av mine samboerforhold.

Det går i bølger, jeg tror faktisk at alle føler seg litt alene i blant. Jeg har også flyttet og mistet kontakten med gamle venner, men har fått nye. Men jeg våger ikke alltid fortelle at jeg er deppa når jeg er det... det er langt enklere å dytte ting under teppet...

Trådstarter (ja, oppdaga at du er en mann... ) må kanskje prøve se de små tingene, og ikke fokusere på problemet i lengre tid (men ikke glem dine følelser, da blir det verre... bare ikke ha full fokus på dem...)

Det virker som du er reflektert, og man får som regel det man "søker"...

Vær i alle fall takknemlig for at du ikke har en haug med falske venner: fasademennesker, osv.

Kanskje du skal søke nye områder... en hobby f.eks.

Det er "lett" å gi råd, men vit i alle fall at du ikke er alene. Jeg får besøk av en venn etterpå, men jeg føler meg likevel alene, for jeg vil ikke prakke på han min følelse av depresjon... (men han vet det meste uansett...)

Jeg har en kamerat, som alltid prater om sine problemer, det kan bli veldig slitsomt... han har ikke fokus på noe annet enn seg selv.

Det kan være lurt å glemme seg selv, når man møter venner... (ikke alltid, men i alle fall ikke kjøre dem ned med problemer man selv må løse...)