Redde forholdet eller gi slipp?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Å finne tilbake gnister og sommerfugler i magen hjelper lite når det er en sånn ubalanse.

TS har tatt mye på seg i mange år og gitt betingelsesløst. Når hun ber om en smule tilbake blir hun kontant avvist. Hva er poenget med å bli gamle sammen? Så hun kan pleie han hvis han trenger det, og hun kan bli ignorert hvis hun trenger støtte? 

Anonymkode: 29860...f03

Dette! Den siste setningen der. For det er tanken jeg sitter med. Hva skjer hvis jeg treffer veggen, blir alvorlig syk, eller når vi blir gamle… å ha det som nå kan jeg ikke. Men det er (var) en annen mann en gang. Som jeg savner…

Anonymkode: e2e1b...815

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er som en trussel å anse, altså psykisk vold. Gi beskjed til hans behandler på dps om denne uttalelsen. Du er ikke ansvarlig for han holder seg i livet eller ei. 

For meg hadde dette vært kroken på døra. 

Anonymkode: 2bd3f...eb5

Makan til tullprat. Brukere på KG ødelegger begrepet vold med sånn idioti.

Anonymkode: 1cef7...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

15 år sammen, tre barn, hus og bil… 

Så skjedde livet. Vi har stort sett hatt det bra, og sett for oss å bli gamle sammen, men de siste 5-6 årene har samboer slitt psykisk. Jeg har virkelig gjort alt jeg kan for å forstå og prøvd alt jeg kan for å hjelpe, avlaste og støtte.
For to år siden klarte jeg endelig få han til å oppsøke hjelp. Ble henvist til dps. Har jevnlig gått til behandling der. Selv om han har får hjelp, har han enda ting han sliter med..  og det går veldig opp å ned. Mye er nok barndomstraumer… 

Undervegs har jeg tatt det meste praktiske med barna, mat, klær, husarbeid osv. Byttet jobb for å være mer hjemme med barna og tilgjengelig for de og avlaste han. Har gjort alt for at han skal ha det bra. Har tenkt at da får hele familien det bedre!

I vinter merket jeg at begeret mitt begynte å bli fult.. å være den som støtter og holder alle oppe koster. Jeg prøvde å gi beskjed at jeg også trenger støtte.. fikk da til svar at han ikke hadde noe å gi. At han hadde nok med seg selv. Jeg ble så skuffet og lei meg at jeg tror jeg ikke pratet med han på nesten to uker. Han gjorde heller ingen forsøk på det… 

Etter dette har vi bare en kløft mellom oss. Jeg føler en bryter skrudde seg av i meg.. vi har prøvd å skvære opp, blir enige om å gi det en kjangs, men jeg blir så skuffet over at han ikke kjemper mer. For med ordene sier at han at alt han vil er at vi skal være en familie… 

Samtidig sier han at han ikke har noe å leve for hvis vi ikke er en familie… 

Føler meg så alene, kjenner stresset i kroppen og føler meg falsk ovenfor barna..  

Noen gode råd? Hva bør jeg/vi gjøre?

Anonymkode: e2e1b...815

Det høres fryktelig vanskelig ut. Jeg tenker at idealet mitt er å gi og ofre veldig mye for den rette partneren. Samtidig så må du spørre deg hvordan dette er for barna, om de kunne ha hatt det bedre om dere bryter opp (evt med en alenemor som har det bedre enn i dag).

Jeg valgte å bryte opp i en helt annen situasjon. Om det var til det beste for barna får jeg aldri vite. Men jeg vet at det er et av mitt livs vanskeligste valg.

Anonymkode: 1cef7...515

[AnonymBruker]

Gå! Ingen kan for evig være krykke for partner, eller bære alt ansvar, uten å få mental støtte tilbake engang. 

Jeg forlot selv psykisk syk partner. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det tidligere. Jeg trodde jeg skjermet barna, men situasjonen hadde vært tung også for dem, og dessuten hadde jeg ufrivillig blitt en sovepute for ham i forhold til å virlelig gå inn for å bli frisk. Da jeg gikk fikk han bedre motivasjon til det, for jeg fikset jo ikke alt for ham lenger. 

Du også trenger liv og glede, støtte og kjærlighet. Du har gitt nok nå, ovenfor em mann som ikke kan love deg noe mer enn ingenting videre også.

Tenk på deg selv nå! ❤️

Anonymkode: 51422...ee8